Flyvende dialektikk

Kinesiske kampsportfilmer handler om rettferdighet og verdighet, om et individ, en klasse eller et folk som reiser seg og gir en mektig tyrann en omgang juling.

desember 2016
I kinesisk film utgjør kampsportferdigheter et viktig våpen når arbeiderne gjør opprør mot tyranniske sjefer og dårlige arbeidskår. Her med Liu Chia-liangs Return to the 36th Chamber.

I 1973 foretok situasjonisten René Viénet en détournement av den obskure Hongkong-produksjonen Crush, spilt inn året i forveien av Tu Guangqi med manus av Ni Kuang. Den cinefile sinologen Viénet endret dialogen og forvandlet en klassisk fortelling om en kinesisk landsby invadert av samuraier og forsvart av en kung fu-mester (Jason Pai Piao) til en humoristisk «hyllest til de utbyttede for å utrydde utbytterne». Tittelen var: Kan dialektikken knuse mursteiner? Mange så verket bare som en subversiv parodi laget på bekostning av en bisarr filmtradisjon fra Østen.

Men i likhet med mange av sine kamerater i Situasjonistisk internasjonale så Viénet på ingen måte ned på b-filmen. Snarere tvert imot. Han var en av de første som importerte kung fu-filmer til Europa og kjente kodene inn og ut. Det er også grunnen til at hans détournement er så effektiv: Den følger fullt og helt plottet i filmen. Han endret bare samuraiene til byråkrater som undervurderer proletariatets evne til å organisere seg. Men kinesisk film ventet på ingen måte på sinte pariseres skarpe blikk for å lange ut sin dialektikk med flygende spark. Vi trenger bare gå tilbake til 1971 og Hongkong for å finne et godt eksempel: The Big Boss (Tang Shan Da Xiong) av Lo Wei med en viss Bruce Lee i hovedrollen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal