Kunst /

Portrett av det svarte USA


Kerry James Marshall maler det svarte USA med klarsyn og kjølig intellekt i et overopphetet land. Abstrakt og figurativ, afroamerikansk og europeisk, folkelig og raffinert.
Av

En kunstner forholder seg til tradisjonen med høflighet, tyveri, etterligning, misunnelse, unnvikelse, ressentiment, angst, konkurranseånd og påtatt eller, mer sjeldent, ærlig forakt. Dette anspente forholdet til kunsthistorien er ekstra vanskelig i USA, hvor kunstnerne er usikre på om de starter med blanke ark i et voldelig Eden, eller bare er bondetamper fordrevet fra de europeiske metropolene. For afroamerikanske kunstnere tar forholdet en enda skarpere dreining: Hvilken verdi har fortellingene og bildene til denne sivilisasjonen som har undertrykket deres forfedre og fortsatt undertrykker mange av deres samtidige? Hva er Europas kulturelle fortid: et skattkammer, en giftdynge eller et lukket selskap som er for kjedelig til å bli med i? Er Firenze, Paris og New York i det hele tatt riktig sted å lete etter en brukbar fortid?

Maya Angelou skrev om å forelske seg i Shakespeare og pleide å resitere Sonette 29 («Når eg av lykka og av menn er dømd») før hun fortalte publikum at «Shakespeare må ha vært en svart jente». Toni Morrison sa at «Tolstoj skrev ikke for meg, en 14 år gammel farget jente fra Lorain, Ohio», og utfordret den russiske aristokratens krav på universalitet når hennes eget svarte miljø ble avvist som provinsielt.

Et annet svar på spørsmålet om påvirkning finner vi i Kerry James Marshalls malerkunst: abstrakt og figurativ, afroamerikansk og europeisk, moderne og cinquecento,1 Cinquecento («fem hundre», kort for «1500») er navnet på den italienske renessansen på 1500-tallet. folkelig og raffinert. Marshall er en kunstner med et ekstraordinært talent, intellekt og ambisjoner. I høst har en retrospektiv utstilling med verkene hans gått sin seiersgang på Met Breuer-museet i New York.

 

Dominerende skjønnhetsmyte

Marshall har arbeidet med mange medier – blant annet fotografi, tegneserie og tresnitt – men utstillingen er viet maleriene. Et av dem er Voyager fra 1992, malt i akryl for å få en glatt, flat overflate, med akkurat nok modellering til å gi figurene litt dybde. Et skip, Wanderer, har kurs rett mot betrakteren, en gallionsfigur stirrer framover mens hennes mannlige motpart er gjemt bak et seil med et afrokubansk nsibidi-tegn,2 Nsibidi, også kjent som nsibiri og nchibiddi, er et ideografisk skriftsystem med opphav i det som i dag er sørøst-Nigeria. alt på stiliserte bølger i enkle penselstrøk over en bleket hodeskalle. Wanderer ble bygget som lystbåt, men senere omgjort til slaveskip. Det brakte sin siste last til Savannah i 1858, lenge etter at amerikansk slavehandel var blitt forbudt, men staten klarte aldri å få skipets eiere dømt. Himmelen på bildet er en kollasj med plansjer av en shotgun shack (brakkebolig for fattige) og en livmor. På tross av de mange dokumentariske elementene utstråler maleriet noe gåtefullt.

Past Times (1997). © Kerry James Marshall.

Marshalls livsløp er en miniatyrversjon av svart amerikansk samfunnshistorie. Han ble født i 1955 i Birmingham, Alabama, en by som ble innlemmet i borgerrettsbevegelsen da en terrorbombe drepte fire jenter i en kirke i 1963. Familien flyttet så til Los Angeles akkurat i tide for Watts-opprøret i 1965. Familien var del av den store flukten fra sørstatene, skildret i maleriene til modernisten Jacob Lawrence, hvor hundretusenvis av svarte utvandret til industribyene i nord og vest. Da han var 15 ble Marshall ble tildelt et sommerstipend ved Otis Institute of Art i Los Angeles og siden har han viet seg til kunsten. Han har bodd og undervist i Chicago i 25 år og hatt kunstneropphold i alt fra italienske Umbria til Maine.

Voyager (1992). © Kerry James Marshall.

Uansett bosted gir Marshall inntrykk av å føle seg mest hjemme på museet. «Jeg blir aldri lei av å gå på The Met, på MOMA, og å være del av denne fantastiske historien har alltid vært drømmen min,» sa han på utstillingsåpningen i New York. Bildene hans er spekket med kunsthistoriske referanser, fra Gulf Stream (2003), et idyllisk motsvar til Winslow Homers maleri av et nært forestående skipsforlis fra 1899, til De Style (1993), som viser en barbersalong med et navn som gir et vink til Mondrians abstraksjonisme. Referansene er betydningsbærende: I School of Beauty, School of Culture (2012), et tablå over en frisørsalong, ligger et skjevt bilde av en blond Disney-prinsesse over gulvplankene. Den dominerende kulturens skjønnhetsmyte hjemsøker scenen som den anamorfiske hodeskallen i Holbeins Ambassadørene (1533).

 

Sosial pest

De fleste av Marshalls verk bærer spor av storia, av fortellinger fra skrifter, historie eller mytologi, som renessanseteoretikeren Giorgio Vasari mente var fundamentalt for maleriet. Marshall bringer ny samfunnshistorie til lerretet og snur om på gamle fortellinger og sjangre med forbløffende resultater. I Vignette (2003) løper en naken mann og kvinne av afrikansk opphav langs en høy gresslette. En utdrivelse fra paradis? Forfulgt av slavehandlere i Vest-Afrika – eller i Nord-Carolina? Noe som ligner et fortau stikker fram i forgrunnen, og får oss til å lure på om scenen er satt til den traumatiske fortiden eller en dystopisk nåtid, og om sletten er beitemark eller en overgrodd parkeringsplass.

Bang! (1994). © Kerry James Marshall.

Samfunnskommentaren er alltid til stede i Marshalls arbeider, kommunisert like mye gjennom symbolsk form som gjennom tema og innhold. Marshalls viktigste fargevalg er den svarte signaturnyansen: en blanding av sot-, jernoksid- og benkullsvart, med innslag av koboltblå, okergul og ftaloturkis. Dette organiske mørket er en realistisk gjengivelse av hudfarge, men blir et enda sterkere symbol for svarthet som sådan, slik lavendelblå betegner guddommelighet i de indiske Mughal-maleriene. Marshall tar opp raseskillene, men alltid gjennom å vie seg til farge og linje.

Better Homes, Better Gardens (1994). © Kerry James Marshall.

Marshall er en tradisjonell maler med en rik fortid. Om mye av det 20. århundrets kunst har vært et kappløp bort fra representasjon, har Marshall, med sin retur til figurativt maleri, brakt tilbake mange grep fra abstraksjonistiske skoler. Black Painting (2003) fornyer Ad Reinhardts monokrome malerier fra 1950-tallet for å framstille soverommet til Black Panthers-medlem Fred Hampton den natten i 1969 da Chicago-politiet og FBI-agenter brøt seg inn i leiligheten hans og drepte ham.

Marshalls maleriske ferdigheter demonstreres i hans store pastorale malerier satt til sosialboligområdene hvor så mange svarte endte opp etter reisen fra sørstatene. I Better Homes, Better Gardens (1994) er liljer mot en murvegg både abstrakt ekspresjonistisk skjønnhet, spraybokstagget urban fordervelse og sørgeblomster. Disse bemerkelsesverdige verkene tar utendørsleken fra hageselskapet – et sentralt motiv fra Tizian til Fragonard og Manet – og tilfører det en annerledes samfunnsfortelling, om flukten fra de segregerte sørstatene til økt mobilitet og middelklasselønninger og -boliger i det aldri særlig gjestfrie nord og vest.

I Past Times (1997) har en svart familie piknik foran en idyllisk innsjø hvor en dame står på vannski, men scenen er stille og melankolsk, med ruvende boligblokker i horisonten. I USA blir offentlige boligblokker assosiert med livet til den afroamerikanske arbeidsklassen, og det er i dag nasjonal enighet om at denne boligformen er en sosial svøpe.

 

Fordomsfulle forestillinger

Noen arkitekturkritikere har gitt den modernistiske arkitekturen skylden for manglende finansering og satsing på sosial boligbygging, med boligkomplekset Pruitt-Igoe i St. Louis – bygget i 1950 etter tegninger av Minoru Yamasaki og revet i 1976 – som arketypen på modernistisk, sosialdemokratisk hybris.3 Colin Marshall, «Pruitt-Igoe: the troubled high-rise that came to define urban America», The Guardian, London, 22. april 2015. (De overser dermed at lignende blokker blomstrer over hele landet når de blir ivaretatt av middel- og overklassebeboere, som oftest hvite). Marshalls ambisiøse malerier av temaet er en ny urbanisert pastorale, en meditasjon med ambivalens og skuffelse, men også lykkelige minner om denne uoppfylte invitasjonen til middelklasseliv.

Lost Boys (1993). © Kerry James Marshall.

Hvem kan se det svarte USA klart bakenfor stereotypiene, karikaturene og medienes framstillinger? Majoritetene overdriver, i panikk, størrelsen på minoritetene. I en meningsmåling fra 2000 anslo hvite amerikanere at svarte utgjorde 30 prosent av befolkningen, mens det reelle tallet var 13 prosent. Lignende feilberegninger av den muslimske befolkningen finner vi i Vest-Europa.

Idealiserte representasjoner i kunst og politikk har sine begrensninger. Barack Obamas presidentperiode innledet ikke noen post-rasistisk tid med harmoni og likestilling. Den økonomiske bedringen etter finanskrisen i 2008–2009 har i stor grad ignorert det svarte USA, hvor middelklassen ble rammet langt hardere enn dens hvite motstykke, som ofte har mer formue utover bolig.

Likevel vil Obamas presidentperiode kanskje snart framstå som en gullalder av toleranse, verdighet og sosial harmoni. I sine taler og valgdebatter beskrev Donald Trump frydefullt det svarte Amerika som en ødemark hvor «gjenger flakker rundt i gatene» og sjokkerte mange med sine fordommer forkledd som bekymring: «Afroamerikanere og latinamerikanere lever i helvete. Går du ned gata blir du skutt.»4 Melissa Chan, «Donald Trump Claims Black and Hispanic People Are ‘Living in Hell’», Fortune, New York, 26. september 2016. Disse forestillingene om det svarte USA blir tatt for å være sannhet av mange hvite amerikanere, som i hverdagen sjelden møter andre etnisiteter i et land som fortsatt ser seg som 70 prosent hvitt.

 

Usynlige kunstnere

Jeg spurte Marshall på åpningen hva han tenkte om Trumps stereotypier. Han svarte: «Dette er hva de fleste løfter fram som den dominerende fortellingen om svarte folk i USA. Det er en integrert del av historien, det kan vi ikke se bort fra, men det jeg prøver å vise i arbeidet mitt er at det finnes så mye mer.» Marshall fanger det svarte livets anstendighet og daglige verdighet, men ingen kan anklage ham for å pynte på virkeligheten. Noen av hans gigantiske malerier reflekterer over volden i det svarte USA, påført innenfor, eller av, staten. Bang! (1994) leder tanken hen på fyrverkeriene 4. juli, uavhengighetsdagen i et land som har nektet så mange ikke-hvite frihet og autonomi. The Lost Boys (1993) er en sober hallusinasjon over barn omgitt av skuddsalver.

Hvor mye man skal framheve det negative er et kritisk spørsmål for svarte kunstnere, gitt de rasistiske framstillingene som er i omløp. Andre svarte amerikanske malere som Ellen Gallagher og Kara Walker tar til seg et rasistisk billedspråk og gir det en grotesk vri for å temme og nøytralisere det. Noen av Marshalls tidligere arbeider går i denne retning, hvor den urbane og sofistikerte Marshall har en kunstskolevinkling på naivistiske outsider-stiler.

Som han sier i utstillingskatalogen ga kunstverdenen i store deler av det 20. århundret mer oppmerksomhet til svarte folkekunstnere som Horace Pippin enn kultiverte svarte malere med mastergrader, som er vanskeligere å presse inn i profilen av den edle ville. Noen av Marshalls tidligere arbeider bruker bevisst en liksom-folkelig enkelhet: Portrettet Invisible Man (oppkalt etter Ralph Ellisons roman om svart normløshet) er et forsøk på å finne en nisje i en kunstverden som ofte har hatt vanskeligheter med å se svarte kunstnere.

 

Malerens portrett

Siden tidlig 1990-tall har Marshall selvsikkert utviklet seg til en virtuos malernes maler. «Jeg ga opp tanken om å lage Kunst for lenge siden, fordi jeg ville vite hvordan man lager malerier,» skrev han i 2000.5 Arthur Jafa, Kerry James Marshall og Terrie Sultan, Kerry James Marshall, Henry N. Abrams, New York, 2000. Han er venn av de som forsvarer en tradisjonell studioutdanning hvor figurtegning står høyere enn støyete selvutfoldelse. «Jeg har ikke funnet noe bevis i historien på at det å ha en streng akademisk utdannelse noen gang har hindret en kunstner i å utvikle en identitet eller skape nye tilnærminger.»

Dette kunstsynet gjenspeiler seg i den apollinske roen og likevekten til Marshalls menneskeskikkelser, demonstrert til fulle i hans portretter av malere. Ingen av dem er Marshall, samtidig er alle det – både hans kunstneriske stamfar Scipio Moorhead, en svart maler fra kolonitidens Boston gjort kjent av den svarte poeten Phyllis Wheatley, og den omhyggelig friserte kvinnelige maleren på bildet Uten tittel, som holder en palett foran et så vidt påbegynt lerret. Begge ser på betrakteren med verdighet og selvsikkerhet, som mestere over sine lerreter.

Og hvorfor skulle de ikke gjøre det? Marshalls kunst er resultatet av læring, disiplin og intellekt i en tid da alle disse verdiene er under uventet press i et land som plutselig er vanskelig å gjenkjenne, både innenfra og utenfra. Midt i all usikkerhet rundt samfunnsnormer og offentlig estetikk, er én ting sikkert: Maleriet vil ikke bli det samme igjen etter Kerry James Marshall.

© Engelske og norske LMD. Oversatt av redaksjonen.
«Kerry James Marshall: Mastry», Met Breuer (New York), 25. oktober 2016 – 29. januar 2017.

Chase Madar er forfatter og journalist bosatt i New York.

Fotnoter   [ + ]