Italia /

Renzi forsøker å reise seg fra asken


Femstjernersbevegelsen er den store vinneren av den nylige folkeavstemningen i Italia. Velgerne avviste ikke bare grunnlovsreformen Matteo Renzi ville ha, de fordømte også politikken han har ført siden februar 2014.
Av

Il rottamatore,1 Kallenavn Matteo Renzi har gitt seg selv. skroteren, har endelig blitt skrotet. «Som hver helg drar jeg tilbake til Pontassieve. Jeg går inn i huset, alle sover, som vanlig. Men denne gangen er det annerledes. Med meg har jeg esker, bøker, klær og notatbøker. Jeg har låst boligen i tredje etasje i Palazzo Chigi [regjeringsbygget]. Jeg drar hjem for godt.» Slik reagerte Matteo Renzi på Facebook etter folkeavstemningen hvor 60 prosent av stemmerne avviste grunnlovsreformen hans med en rekordhøy deltakelse på over 65 prosent.

Fallet hans kommer egentlig ikke som noen overraskelse. Den tidligere ordføreren i Firenze ble et offer for logikken som brakte ham til makten i februar 2014, en logikk iboende det italienske politiske systemet. Det produserer stadig nye frelsere for så å ofre dem like raskt for å tilfredsstille italienernes ønske om å bryte med det bestående, men uten å gjøre noe med status quo.2 «Lite endring med Renzi», Le Monde diplomatique, juli 2014. Denne prosessen fikk et teknokratisk preg med Mario Monti (2011–2013) og Enrico Letta (2013–2014), men ble igjen politisk med Renzi og hans kritikk av establishmentet.

 

Reformatoren

Helt fra begynnelsen var det noe machiavellisk med Renzis situasjon. For å motvirke en uunngåelig utarming – Machiavelli ville kalt det «korrupsjon»3 Nicolas Machiavelli, Fyrsten, 1532. – av hans innovasjonskapital, kunne den nye italienske «fyrsten» ha forsøkt å gjøre seg populær ved å bryte med den nyliberale politikken som har styrt Italia de siste tretti årene. Men en slik tilbøyelighet fantes ikke i hans politiske DNA, eller i de samfunnskreftene som brakte ham til makten.

Han kunne også utforsket den kristeligdemokratiske veien og forsøkt å bygge et bredt sentrumsparti ved å støtte seg på sitt gode forhold til Silvio Berlusconis Forza Italia. Men hovmodet felte Il rottamatore. Overbevist om at han hadde de moderate velgerne i sin lomme trodde han at han kunne kvitte seg med Berlusconi og partiforhandlingene. Han valgte dermed å gjøre som Napoleon 3 og satset på en folkeavstemning han i stor grad selv hadde utformet. Mot seg hadde han alle de politiske kreftene, fagforeningene og selv deler av sitt eget parti, Partido Democratico (PD). Han satset alt på et kort og tapte, spesielt på grunn av de unge.4 Ilvo Diamanti, «La solitudine dei giovani elettori: ecco perché hanno votato No al referendum costituzionale», La Repubblica, Rome, 12. desember 2016.Folkeavstemning var ikke en fullstendig irrasjonell beslutning: Renzi var klar over at omdømmet hans var i fritt fall. Han var også klar over at grunnlovsreformen hans,5 Reformen skulle framfor alt redusere senatets makt og styrke regjeringen og territoriale institusjoner bygd som den var på en solid retorikk mot «kasten», ga ham en god anledning til å gjøre comeback som reformator. Han satset dessuten på at reformen ville få Femstjernersbevegelsen (M5S), hans fremste konkurrent på endringstemaet, til å framstå som forsvarer av det bestående. En seier ville også ha drevet ut opprørerne i PD og gjort det mulig å bryte partiets resterende bånd til venstresiden.

 

Gir valget på sølvfat til M5S

Hans store feil var å undervurdere italienernes misnøye og tro at han fortsatt kunne berolige dem – slik Berlusconi i sin tid hadde gjort – med store ord, falske løfter og stadige medieopptredener. Som Ferruccio De Bortoli, tidligere sjefredaktør for Corriere della Serra, skriver tok Renzi ikke høyde for at han etter tre år med makten ikke lenger var en outsider i italienernes øyne: «Han var makten», han hadde midlene til å sette ting i bevegelse, men han hadde ikke gjort noe (Il Fatto Quotidiano, 12. desember).

Under valgkampen sa han at han ville forlate politikken hvis han tapte, men det var det ingen som virkelig trodde på. Hans grådige forhold til makten hindrer ham å ta en velfortjent ferie. Han vil sannsynligvis ha det travelt de neste månedene med å ta et oppgjør i PD for å unngå at strømningene som har støttet ham så langt – spesielt den mektige Area dem-fløyen ledet av kulturminister Dario Franceschini – slutter seg til hans hovedkonkurrenter, Pier Luigi Bersani og Massimo D’Alema. Renzi ønsker å oppløse nasjonalforsamlingen så raskt som mulig og utlyse nyvalg med begrunnelse i de 40 prosent av velgerne som stemte ja, det vil si rundt tolv millioner av stemmene. Får han det til uten allierte vil han kunne framstille seg som offer for en konservativ blokk som har forhindret ham i å modernisere landet. I påvente av nyvalg vil Skroteren fortsatt ha en diskré kontroll over regjeringen.

12. desember ble den tidligere utenriksministeren Paolo Gentiloni utnevnt til statsminister. Han framstår mest som en stråmann. En avmålt skikkelse som fikk magre 14 prosent i sentrum-venstres primærvalg før bystyrevalget i Roma i 2013. Han støtter seg til samme parlamentariske flertall som Renzi og har fortsatt med så å si de samme ministrene. De eneste større endringene er avskjedigelsen av utdanningsminister Stefania Giannini, opphavet til en omstridt utdanningsreform som gjorde henne til perfekt syndebukk for regjeringens nederlag, og forfremmelsen av Maria Elena Boschi. Denne tidligere ministeren for grunnlovsreform er blant Renzis mest lojale og er blitt statssekretær på statsministerens kontor, en nøkkelstilling som har befatning med regjeringens viktigste saker.

Om Renzi håper å styre Gentiloni-regjeringens handlinger og varighet utenfra samtidig som han fristiller seg selv til å drive valgkamp, setter han partiet sitt i en vanskelig stilling: PD må nok en gang forsvare regjeringen i valgkampen og, som D’Alema har avslørt, kan partiet ende med å bli «oversvømt av en bølge» i det kommende valget, som vil bli levert på sølvfat til Guiseppe Grillo og hans tilhengere. Disse har dessuten allerede ikledd seg sine favorittklær som forsvarere av «borgernes verdighet» mot en regjering og et parti som spotter «folkesuvereniteten».6 M.Giuseppe Grillo, sitert i «Gentiloni scioglie la riserva», www.corriere.it, 12. desember 2016.

 

Berlusconis comeback

Femstjernersbevegelsen klarte å framstille seg som den største motstanderen av grunnlovsreformen. I flere måneder la partiet beslag på den politiske oppmerksomheten og mediene, mye takket være sin nye stigende stjerne, Alessandro Di Battista. Den unge parlamentarikeren fikk i sommer mye oppmerksomhet da han reiste på kryss og tvers over Italia og landets strender på en moped merket med #iodicono («Jeg sier nei»), mens de andre partienes representanter var på ferie.

Partiene som gradvis falt ned på nei-siden framsto dermed som støttespillere for M5S, som nå forsøker å bruke valgresultatet til å utløse nyvalg. Ironisk nok befinner M5S seg nå i posisjon til å vinne det kommende valget takket være valgloven som ble vedtatt i mai 20157 Renzi forsvarte loven som gir et flertall på nær 55 prosent av setene i nasjonalforsamlingen til partiet som vinner valget. etter iherdig motstand fra Grillo – han kalte den et «ran» av det italienske folket. Og ikke minst fordi frykten for «antipolitiske» bevegelser synes å ha sett sine beste dager: Etter nei-seieren så finansmarkedene og bankene lite til den varslede katastrofen. Muligens er denne frykten begrenset til italienske og europeiske ledere.

Kun M5S klarte å forene sine velgere om samme linje: 95 prosent av tilhengerne skal ha stemt nei i folkeavstemningen 4. desember.8 «Referendum 4 dicembre 2016 – Gli elettorati del PD e del PDL si sfaldano, quello del M5S è sempre più compatto», Istituto Cattaneo, Bologna, 5. desember 2016. Grillos parti har lært seg politikk. Det fleksible partiet har vist at de makter å presentere seg for offentligheten i ulike former: som garantist for rettferdighet, forsvarer av konstitusjonelle verdier, reformvennlig, miljøvennlig, beskytter av de svakes rettigheter, innvandringsfiendtlig og EU-motstander. Alt etter omstendighetene vet det å fronte sin agiterende side eller sitt institusjonelle ansikt uten at italienerne slutter å se på partiet som annerledes enn de andre. Men så snart partiet sitter med makten viser representantene seg mindre briljante. Det er tilfellet i bystyret i Roma som Virginia Raggi vant i juni i fjor og som siden har vært lammet av en uavbrutt rekke avganger og indre strider. 15. desember ransaket rettsvesenet også rådhuset på Kapitolhøyden.

Berlusconi har nok en gang våknet opp fra de døde og framstår også som en vinner av folkeavstemningen. Etter å ha vært forsiktig en stund luktet han som det politiske dyret han er, velgernes sinnsstemning og plasserte til slutt partiet sitt, Forza Italia, i nei-leiren.

Selv om en stor del av partiets tilhengere stemte for reformen (mellom 20 og 40 prosent i de ulike regionene ifølge Istituto Cattanao) og selv om han ikke lenger har noe ønske om å styre landet, har han nå klart å få en betydelig politisk rolle i den framtidige maktbalansen. Spesielt om, slik han håper, den tyske modellen med storkoalisjoner blir løsningen etter valget.

 

Demokrati uten folket

Et mindretall i PD nølte også lenge, nesten for lenge, med å falle ned på nei-siden. Beslutningen har garantert bidratt til nederlaget til statsministeren som manglet nesten 30 prosent av partitilhengernes stemmer – et tap som ble delvis kompensert med sentrum-høyrevelgere. Men beslutningen forsterket opportunistryktet til Bersani og D’Alema som enda mer enn Berlusconi og Renzi framsto som inkarnasjoner av establishmentet, av mektige menn som framfor alt er opptatt av sin egen overlevelse.

Denne situasjonen kunne ha åpnet en bresje for venstrefløyen i PD. Det rødgrønne partiet Sinistra ecologia libertá (SEL) gikk sterkt imot grunnlovsreformen og er blant folkeavstemningens vinnere. Men SELs politiske rom er paradoksalt nok blitt mindre, for partiet ble i valgkampen fullstendig overskygget av M5S. Partiet får usle fire prosent oppslutning i meningsmålingene, og er samtidig delt i ulike strømninger og fraksjoner, og sliter med å gi seg selv en tydelig politisk rolle: Rommet for protest er nesten fullstendig okkupert av Grillos parti, som forhindrer en kraftfull motstand mot den økonomiske liberalismen. Når M5S plasserer seg i skyggen av Liga Nord bidrar det også til å demme opp fremmedfiendtligheten, som er like framtredende i Italia som i resten av Europa.

Den institusjonelle venstresiden mangler politisk forestillingskraft. Den har gjentatt de samme oppskriftene siden 1980-tallet. Etter folkeavstemningen sa SELs spydspiss, den tidligere Milano-ordføreren Guiliano Pisapia, at han var klar til å gå i allianse med PD hvis partiet brøt alle bånd til sentrumspartiene som har sikret det flertall i nasjonalforsamlingen de siste årene. Pisapia lanserte seg også som kandidat til denne støtterollen så snart det fantes en forent «venstreside utenfor PD» i en «ny progressiv ramme» (La Repubblica, 7. desember).

SELs nasjonale koordinator, Nicola Fratoianni, kaller dette prosjektet et «demokrati uten folket», et «resultat av en lang periode der den sosialdemokratiske venstresiden har gitt opp å endre verden, å diskutere kapitalismen og nyliberalismen.» (Huffington Post, 5. desember). Han oppfordret til samling på venstresiden mot nyliberalismen (altså mot PD), «slik venstresiden gjør i resten av verden, fra Sanders til Corbyn via Iglesias og Tsipras» (Il Manifesto, 3. desember). Men Fratoianni synes å glemme at den progressive utviklingen i USA, Storbritannia, Spania og Hellas har blitt modnet på bakgrunn av en sterk sosial mobilisering. Den politiske innpakningen alene skaper ikke en bevegelse. De delene av befolkningen som rammes av den økonomiske krisen ser de beste løsningene i M5S og i mindre grad Liga Nord. Hvis et «alternativt» venstreprosjekt ikke klarer å etablere en ny «sentimental forbindelse», for å sitere Antonio Gramsci, med disse delene av befolkningen risikerer det å bli værende uten folket.

Oversatt av redaksjonen


Raffaele Laudani er professor i politisk idéhistorie ved universitetet i Bologna.

Fotnoter   [ + ]