Myanmar /

Skyhøye forventinger til «Asias Nelson Mandela»


Siden 1. november har 30 000 rohingyaer flyktet fra Myanmar og hæren trekker fortsatt i trådene. Et år etter at Aung San Suu Kyi vant valget møter regjeringen hennes store økonomiske og sosiale problemer.
Av

I mars i fjor begynte 390 representanter fra National League for Democracy (NLD) sitt arbeid i Myanmars nasjonalforsamling, etter at Aung San Suu Kyis parti vant valget i november 2015. Representantene har blitt innkvartert i en tidligere militærforlegning i hovedstaden Naypyidaw. Klokka 08.20 foran hver parlamentssesjon ifører de etniske minoritetene seg folkedrakten fra sin region, mens bamarene, den dominerende folkegruppen i landet, tar på seg den tradisjonelle khaung paung-turbanen. Så snart de er klare låser de dørene til de spartanske rommene sine. Det er ikke snakk om å komme for sent. Minibusser og motorsyklister venter på dem. Folk fra innenriksdepartementet sjekker at alle er om bord på minibussene før de eskorterer dem til nasjonalforsamlingen.

Konvoien virker sårbar på de gigantiske, krigerske avenyene. Militærsperringene foran avkjørselen som fører til Underhuset stenges bak dem. «Vi må sørge for at de nye representantene er sikre,» sier soldatene som er på vakt. Hvem er det som truer de nyvalgte representantene? «Hæren!» svarer Win Htein fra NLD. «Vi kan til enhver tid bli kjørt i fengsel,» spøker han. «Tanken slo oss faktisk de første gangene vi gikk om bord i bussene.»

Denne daglige scenen illustrerer situasjonen i dagens Myanmar. Et gryende demokrati omsluttet av en militærjunta som har styrt landet siden 1962 under ulike former og forkortelser. En evolusjon snarere enn en revolusjon, mener journalisten Myint Zaw: «Generalene tok initiativ til endringen, og de er uunngåelige.» Militærdiktaturet er over, ja, men den nye sivile regjeringen må forholde seg til en grunnlov skrevet av og for hæren i 2008.

 

Militær partidisiplin

Burmeserne har stor tiltro til den forgudede opposisjonsfiguren Suu Kyi. På gatene selges det portretter av henne og av faren, general Aung San, uavhengighetshelten som ble drept da hun var to år. Du kan også kjøpe bilder av den nye presidenten, Htin Kyaw. Jeg hører de samme frasene overalt: «Aung San Suu Kyi er vår mor», «Jeg stoler på henne», «Hun kjemper for vårt land». Suu Kyi har store forventninger å leve opp til.

Hun gjennomførte sitt første politiske «kupp» i april i fjor, da den sivile regjeringen tiltrådte. Artikkel 59 i grunnloven hindrer henne i å bli president fordi sønnene hennes er britiske statsborgere. Artikkelen er skreddersydd for dette formålet, men det holdt ikke: NLD-flertallet i nasjonalforsamlingen trosset militærets representanter og utnevnte henne til «statsråd» – en stilling spesiallaget for at hun skal styre regjeringen til den diskrete og forsonlige Htin Kyaw, som også er en nær venn av henne. Suu Kyi er også blitt utnevnt til utenriksminister.

Hvordan skape fred i et land som har vært i kontinuerlig krig siden uavhengigheten i 1948?

Mange av hennes allierte misliker denne maktkonsentrasjonen. «En hjerne alene kan ikke løse problemene,» advarer Lut Latt Soe, sjefredaktør for avisen The People’s Age og datter av en av NLDs grunnleggere. Alt blir besluttet ovenfra, sier flere rådgivere. Noen kritiserer persondyrkingen av Suu Kyi som er kjent for å være lite forsonlig, brysk og dårlig til å lytte. Disse karaktertrekkene tærer på omdømmet til en person som i Vesten lenge har blitt framstilt som Asias Nelson Mandela og menneskerettsforkjemper.

Mens noen NLD-representanter klager over at de nå mest fyller en symbolsk funksjon, støtter Win Htein den nærmest militære disiplinen partiet krever av partifellene: «Det er absolutt nødvendig å adlyde. Det er bra for byggingen av demokratiet og den nasjonale forsoningen. Situasjonen er fortsatt svært skjør. Vi må sørge for samhold overfor militæret.»

 

For mange divaer

For tiden pleier Suu Kyi sine relasjoner til militæret med omhu. Å forhandle med Tatmadaw, hæren, er avgjørende for å gå videre i fredsprosessen med de væpnede etniske gruppene. Men hvordan skape fred i et land som har vært i kontinuerlig krig siden uavhengigheten i 1948? Fra 31. august til 4. september innkalte Suu Kyi til en konferanse kalt «Panglong for det 21. århundret» – med referanse til konferansen hennes far organiserte i 1947, som la fundamentet for den uavhengige staten Unionen Burma. «Uten fred kan vi ikke møte borgernes behov,» sa hun da konferansen åpnet.

På konferansesenteret i Naypyidaw gikk folk fra hæren, regjeringen og de etniske gruppene på talerstolen og presenterte sin visjon for et føderalt Myanmar. Men dette første møtet minnet mer om en samtale mellom døve enn reelle forhandlinger om en felles framtid. Utsendingene fra den mektige Wa-hæren oppdaget at de var registrert som «observatører» og ikke som fullverdige deltakere, og forlot derfor konferansen.1 Wa-hæren er kjent for å ha tette bånd til Kina og styrer et stort område i delstaten Shan. Se «Panglong fractures with UWSA delegation’s indignant exit», Myanmar Times, Yangôn, 2. september 2016. Tre væpnede grupper2 Ta’ang National Liberation Army, Arakan Army og Myanmar National Democratic Alliance Army. nektet å delta, fordi generalene satte som vilkår for å snakke sammen at de måtte gi opp den væpnede kampen – et urealistisk krav ettersom gruppene ikke har noen tiltro til militæret. «Spørsmålet om anerkjennelse er grunnleggende,» mener Min Zin, direktør for Myanmars institutt for strategi og politikk.3 Nyan Hlaing Lynn, «Min Zin: ‘It is essential that the democratic transition not be derailed’», Frontier, Yangôn, 23. september 2016. Under konferansen ble utsendingene fra de væpnede etniske gruppene fornærmet av at deres rang ikke ble angitt slik som for deres motsvar i Tatmadaw som stilte i paradeuniform.

Føderalisme er riktignok tilbake på dagsordenen, et prosjekt hæren tidligere rakket ned på. Men alle fortolker begrepet på sitt vis. «Landet risikerer å få en føderasjon av delstater utformet på etnisk grunnlag,» forklarer Myanmar-spesialist Carine Jaquet. «En gjentakelse av det bamar-majoriteten har påtvunget minoritetene i flere tiår.» Noen foreslår å lage en bamar-delstat bestående av regionene der majoriteten er bamarer. Det kan være en måte å sikre en likere fordeling av ressurser mellom landets ulike etniske grupper på.

Konferansen skal gjentas hver sjette måned. Men ifølge journalisten Bertil Lintner ligner fredsprosessen «en opera der altfor mange divaer håper på å få hovedrollen og ingen ønsker å synge i koret».4 Bertil Lintner, «Burma’s misguided peace process needs a fresh start», The Irrawaddy, 11. oktober 2016. «Før så vi militærjuntaen som en felles fiende. I dag arbeider Tatmadaw sammen med regjeringen om fredsprosessen,» bemerker Min Zin.5 Nyan Hlaing Lynn, se over. Suu Kyi blir selv mistenkt for å være veik overfor militæret, institusjonen som faren grunnla. I november 2015 ba hun om at kampene måtte stanse da opprørsalliansen Nordalliansen6 Består av Arakan Army, Kachin Independence Army, Myanmar National Democratic Alliance Army og Ta’ang National Liberation Army. angrep politikamre i delstaten Shan. Men hun sa ingenting om Tatmadaws offensiver. «Hæren forkludrer forholdet mellom de tidligere demokratiske kreftene,» sier Carine Jaquet. «Tidligere kunne man utviske etniske skillelinjer med en felles visjon.» Den tid er over.

 

Rikdommer til hæren

NLD har begrenset handlingsrom. Den sivile regjeringen har verken kontroll over hæren eller hele administrasjonen. Forsvarsdepartementet, grensedepartementet og innenriksdepartementet er forbeholdt militæret. Hvordan kan regjeringen gjennomføre sin politikk hvis den ikke kan stole på byråkratene?

Flere måneder etter at de tiltrådte sliter flere NLD-ministre med å få gjennom sitt syn. I informasjonsdepartementet framstår Pe Myint som en fersking. Han virker forlegen og bortkommen på sitt enorme kontor. Byråkratene som styrer agendaen hans jobbet også under forgjengeren. Administrasjonssjefen har arbeidet i departementet i femten år og er overbevist om at ingen større endring vil skje med denne regjeringen. «De tidligere lederne ga tydeligere ordre, på grunn av deres militære holdning,» sier han, men han forsikrer meg om at «vi byråkrater stemte på NLD».

Regjeringen mistet et pressmiddel overfor generalen da USA opphevet sanksjonene sine. Opphevingen ble annonsert under Suu Kyis statsbesøk i Washington i september og gjennomført i oktober. Fire hundre personer hadde forbud mot innreise og handel, i likhet med alle selskaper eid av militærlederne og deres forretningspartnere – som burmeserne kaller cronies, «kompiser».7 USA innførte en våpenembargo i 1993 som ble utvidet med forbud mot amerikanske investeringer i 1997. Aung Zaw, redaktør for nyhetssiden The Irrawaddy, langer ut mot en beslutning han kaller for prematur: «Nå har de vunnet alt.»

NLD er bygd for henne og rundt henne. Når hun forsvinner må et annet parti dannes.»
Win Htein, NLD.Win Htein, NLD.

Over årene har hæren sørget for å berike høyere offiserer gjennom konsortier som er involvert i alle deler av økonomien – en stat i staten. De har tjent seg rike på utvinning av gass, edelsteiner og naturressurser i de etniske folkegruppenes områder. I delstaten Kachin gir jade-utvinning inntekter på 31 milliarder dollar, ifølge organisasjonen Global Witness. Flere av jadegruvene er eid av høytstående personer i den tidligere juntaen, blant andre general Than Shwe. Salg av edelsteiner finansierer også Kachin Independence Armys væpnede kamp for kachinernes suverenitet over disse ressursene. Suu Kyis regjering ønsker å nullstille alle utvinningslisensene i delstaten. «En måte å sikre størst mulig transparens på,» sier Carine Jaquet. «Det kan åpne for en sunn dialog.» Men med opphevingen av sanksjonene kan selskapene med bånd til hæren alliere seg med vestlige investorer.

 

Neglisjerte borgere

Min Zin trekker fram faren for skjev fordeling av rikdommene. «Hvis vi konstant snakker om fred uten å rette søkelys mot fattigdom, vil vi få problemer. Forskjellene mellom de rike og de fattige er skremmende.»8 Nyan Hlaing Lynn, se over. Kun en tredjedel av befolkningen har tilgang til strøm. I strøket Hlaing Thar Yar vest i den tidligere hovedstaden Yangôn, er folks forhåpninger: Sar wat nay yeikt – mat, klær og tak over hodet. Uttrykket dukker stadig opp i samtalene med de fordrevne fra Irrawaddy-deltaet, hvor orkanen Nargis herjet i 2008 og krevde 130 000 menneskeliv. De har bosatt seg på ubebygde tomter utenfor storbyen.

Ved morgengry sitter unge menn og kvinner på huk langs gatene og venter på lastebilen som skal ta dem til fabrikken. Lastebilen stopper så vidt for at arbeiderne skal komme seg opp på stigbrettet og gripe tak i den allerede fulle lastebilen. De drar for tolv timer med arbeid. Imens tar de eldre seg av barna som springer rundt i grøftene.

«Den nye regjeringen må vedta en lønnsøkning,» mener arbeideren Than Ei. «Nå vil vi bli hørt. Vi har fått vite at hjemmene våre ikke vil bli flyttet,» sier Tin Myint som kom hit i 2010. «Vi er lettet. Før levde vi alltid i frykt.» Naboen hans, Aung Zaw, forventer også mye av den nye regjeringen: «Den har litt mer handlingsrom. Uretten vil slutte.» En annen beboer, Tun Wai, sier: «Jeg har ikke mye peiling på politikk. Det viktige for meg er at det blir mindre korrupsjon.»

Mi Chai og ektemannen Maung Gyi kjemper for rettighetene til de neglisjerte borgerne. De jobber for et mer rettferdig samfunn, en logisk forlengelse av deres tidligere engasjement mot militærjuntaen. De smiler bittert når de hører Suu Kyi mane sine tidligere kamerater «til å slutte å kutte trær», det vil si forlate den gamle aktivismen og komme tilbake i folden. Oppfordringen faller ikke i god jord. «Hvordan kan vi slutte å kjempe når det er så mye som gjenstår å gjøres? Vi er ikke en gang et demokrati ennå. Valg er ikke nok,» sier Maung Gyi.

 

Sykt samfunn

70 prosent av landets 51 millioner innbyggere lever av landbruk. Konfiskering av land for utviklingsprosjekter eller av crony-selskaper har satt stadig flere bønder på bar bakke. Ifølge NLD-representanten Sein Win har militæret tatt 10–20 millioner mål landbruksjord med makt.9 «Suu Kyi tackles military land grabs in test of new Myanmar government», Reuters, 3. august 2016. Beslagleggingen skjøt fart på 2000-tallet. Den nye regjeringen har lovet å gi tilbake plyndret eiendom innen april i år. Det vil bli vanskelig.

«Vi må tilby arbeidsplasser og utdanne arbeidskraften vår,» sier Ko Ko Gyi, en av lederne for ungdomsbevegelsen Generasjon 88. «Jeg frykter at utenlandske selskaper eller ikke-statlige organisasjoner skal få monopol på de menneskelige ressursene på bekostning av lokale investorer og prosjekter.»

Ingen vet hvordan Myanmar vil se ut i 2020 når mandatet til president Htin Kyaw og statsråd Suu Kyi går ut. «Hvis grunnloven fra 2008 ikke endres kan vi ikke snakke om reelt demokrati,» mener journalisten Myint Zaw. Det var kampsaken til NLD, men den synes nå å ha havnet i bakgrunnen. Aktivister i de sosiale bevegelsene og intellektuelle frykter at elitepakt mellom Suu Kyis parti og juntaens arvtakere, på bekostning av en fattig, lite utdannet befolkning. Kan NLD annet enn å skuffe? Suppleringsvalget 1. april vil bli en test.

Forfatteren Thein Lwin som sitter i regionalforsamlingen i Yangôn for NLD, mener at man må analysere landets nyere historie for å få til framskritt: «Diktaturet vi har vært underkastet i mange tiår er ikke resultat av utenlandsk innblanding. Det er et tegn på at samfunnet vårt er sykt. Vi må forstå årsakene. Det er uunnværlig for å ta landet vårt mot demokrati. Det vil ta tid – som en kreftbehandling.»

 

Ingen arvtaker

«Angsten, frykten og volden har dype røtter i samfunnet vårt,» sier forfatteren og redaktøren for Pen Club, Ma Thida. Volden mot de muslimske minoritetene siden 2012, spesielt mot rohingya-folket,10 Suu Kyi har utnevnt Kofi Annan til å lede en forsoningskommisjon som skal dempe spenningene i delstaten Rakhine hvor rohingya-folket er utsatt for grove rettighetsbrudd. Suu Kyi har blitt sterkt kritisert for ikke å snakke om konflikten. er i hennes øyne en konsekvens av fortiden: «Man undertrykker den svakeste av frykt for den sterkeste. Raseriet som ikke fikk utløp før av frykt for juntaen får nå fritt spillerom. Det blir oppildnet av rykter på sosiale medier.» Suu Kyi er dessuten svært forsiktig overfor den voksende religiøse intoleransen. Mens hæren blir anklaget for etnisk rensing i delstaten Rakhine hvor rohingya-folket bor, klager hun over verdenssamfunnets stadige kritikk av landets behandling av den muslimske minoriteten.

Suu Kyi blir 72 år i juni. Etter statsbesøkene i USA og Storbritannia i september var hun utslitt og måtte ta fri flere dager da hun kom hjem. Hva vil skje når hun forsvinner? NLD ble kritisert for ikke å ha satt noen fra Generasjon 88 på valglistene i 2015. «De kunne kastet skygge over Aung San Suu Kyi,» innrømmer Win Htein. «Vi kan ikke akseptere folk som kan skape et parti i partiet.» Han vedkjenner at Suu Kyi ikke har tenkt på en arvtaker: «Og så? NLD er bygd for henne og rundt henne. Vi er kanskje en personkult, men vi er det vi er. Når hun forsvinner må et annet parti dannes.»

«Vi sliter med å skissere en felles drøm,» sier Ma Thida og siterer Michelangelo som sa at han kunne se det kommende verket i steinen han var i ferd med å forme. To skritt fra kasernen til de folkevalgte i Naypyidaw forsøker en innbygger som stemte for første gang i november 2015 å trøste seg med at «nå kan vi i det minste kritisere». Oversatt av redaksjonen

Christine Chaumeau er journalist, i Myanmar for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]