Foto: Jilbert Ebrahimi / Unsplash.

Det vi (virkelig) har behov for

Etterkrigstidens kapitalisme var basert på et umettelig forbruksbegjær, som nå blir stadig mindre forenlig med planetens ressurser. Vi må revurdere hva vi har behov for, for å skape et tilfredsstillende og bærekraftig samfunn.

Det grønne skiftet betyr at vi må ta noen valg om forbruket vårt. Men på hvilket grunnlag? Hvordan skille mellom legitime behov som bør bli dekket i framtidens samfunn og egoistiske, urimelige behov? Spørsmålet stilles av de franske energi-spesialistene bak Manifeste négaWatt, et av de mest stimulerende miljøpolitiske skriftene som har blitt gitt ut de siste årene.1 Association NégaWatt, Manifeste NégaWatt. En route pour la transition énergétique!, Actes Sud, Arles, 2015 (2012). En negaWatt er en målenhet for energi spart – nega som i negativ. Med fornybar energi, bedre isolering av bygg og kortere økonomiske kretsløp er det mulig, ifølge forfatterne, å skape et bærekraftig økonomisk system både nasjonalt og internasjonalt. Allerede med dagens teknologi har våre samfunn tilgang til enorme «negaWatt-reserver».

Dagens forbrukersamfunn kan ikke vare, for det krever stadig større forbruk av råvarer og energi. Dets fremmedgjørende virkning trenger man knapt å bevise lenger. Et negaWatt-samfunn er et edruelig samfunn hvor forbruksmuligheter man anser som skadelige bevisst er fjernet. Men ut fra hvilke kriterier?

Manifeste négaWatt svarer med å skille mellom autentiske, legitime menneskelige behov som vi må dekke og kunstige, illegitime behov som vi må kvitte oss med. Den første gruppen omfatter det de kaller vitale, essensielle, uunnværlige, nyttige og hensiktsmessige behov. Den andre inneholder de behovene de mener er uvesentlige, nytteløse, ekstravagante, uakseptable og egoistiske.

Her dukker det opp to problemer. For det første hvordan definere «essensielle» behov? Hva skiller det fra et «uvesentlig» eller «uakseptabelt» behov? For det andre, hvem skal bestemme det? Hvilke mekanismer eller institusjoner kan gi legitimitet til valget om å dekke det ene behovet snarere enn det andre? NegaWatt-manifestet sier ingenting om det.

For å forsøke å svare på disse spørsmålene er de miljøpolitiske pionerene André Gorz og Ágnes Heller et godt utgangspunkt. På 1960- og 1970-tallet utviklet de hver sin sofistikerte behovsteori.2 André Gorz, Nykapitalismen og arbeiderklassen, Tiden, Oslo 1967 (1964), og Ágnes Heller, The Theory of Need in Marx, Allison and Busby, London, 1976. Begge tok utgangspunkt i fremmedgjøring som en måte å vurdere autentiske behov på. Vi er fremmedgjort i forhold til en idealtilstand vi forsøker å vende tilbake til eller å nå fram til. Begrepet fremmedgjøring betegner prosessen der kapitalismen skaper kunstige behov som fjerner oss fra denne tilstanden. Utover å være fremmedgjørende er de fleste av disse behovene ikke særlig miljøvennlige.

Begravd i kunstige behov

Hva er et «autentisk» behov? Vi tenker åpenbart på hva organismen trenger for å overleve og føle seg vel: spise, drikke og beskytte seg mot kulde, for eksempel. I landene i sør, og selv i nord, er visse grunnleggende behov ikke tilfredsstilt. Andre behov blir stadig mindre dekket. Inntil nylig var ren luft en selvfølge, men det er nå stadig vanskeligere å oppdrive i dagens storbyer. Det samme gjelder søvn. I dag sliter mange med å sovne på grunn av lysforurensning. Det er lys overalt i byene og det forsinker produksjonen av det såkalte søvnhormonet melatonin. Lysforurensningen har i flere land skapt bevegelser som kjemper for retten til mørke og «stjerneparker» skånet for forurensning fra kunstig lys.3 Se Marc Lettau, «Face à la pollution lumineuse en Suisse, les adeptes de l’obscurité réagissent», Revue suisse, Bern, oktober 2016.Lydforurensning er et annet problem mange byfolk kjenner på kroppen. Vi bruker stadig mer penger på å isolere boliger for å dekke et behov som tidligere var gratis, nemlig stillhet. Disse nye utgiftene kan presse ned profittraten, men de er også potensielle inntektskilder, for eksempel for selskaper som har spesialisert seg på lydisolering.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Ingen av disse «autentiske» behovene er biologiske. Fysiologisk sett kan vi leve uten å elske og å bli elsket, uten å utvikle oss, bli selvstendige eller utfolde oss fysisk og intellektuelt, uten å delta i samfunnet eller nyte naturen. Men disse behovene er uatskillelige fra definisjonen av et menneskelig liv det er verdt å leve. Gorz kaller dem «kvalitative behov», Heller for «radikale behov».

De kvalitative, eller radikale, behovene hviler på et paradoks. Samtidig som kapitalismen utbytter og fremmedgjør skaper den i det lange løp materiell velstand for betydelige deler av befolkningen. Den frigjør dem dermed fra den daglige kampen for å overleve. Nye, kvalitative forventninger tar over. Men etter hvert som kapitalismen blir mektigere forhindrer den en full realisering av disse. Arbeidsdelingen sperrer individet inne i avgrensende funksjoner og kompetanser gjennom hele livet og forhindrer den frie utviklingen av hele spekteret av menneskelige evner.

På samme måte begraver forbrukersamfunnet de autentiske behovene under en haug kunstige behov. Å kjøpe en vare tilfredsstiller sjelden et reelt savn. Varen gir en umiddelbar tilfredsstillelse, det begjæret som varen har skapt flytter seg så mot et annet butikkvindu.

Nye kvalitative behov

De autentiske behovene er grunnleggende for vår tilværelse og blir ikke tilfredsstilt i dagens økonomiske regime. Av den grunn er de spiren til mange frigjøringsbevegelser. «Behovet er revolusjonært i kimen,» skriver Gorz.4 André Gorz, La Morale de l’histoire, Seuil, Paris, 1959. Jakten på å tilfredsstille behov leder før eller siden til kritikk av systemet.

De kvalitative behovene har endret seg opp gjennom historien. Muligheten til å reise gjør at man kan utvikle seg og åpne seg for det som er annerledes. Inntil midten av 1900-tallet var det bare overklassen som reiste. Nå er reising ikke lenger forbeholdt de få. Sosialt framskritt kan defineres som tilsynekomsten av stadig mer berikende og avanserte behov som blir tilgjengelige for stadig flere.

Men skadelige aspekter dukker iblant opp på veien. Lavprisselskapene gjør reising tilgjengelig for de mindre bemidlede, men slipper også ut enorme mengder drivhusgass og forandrer radikalt de områdene turistene strømmer til for å se på andre turister se på det som er å se på. Å reise er blitt et autentisk behov, samtidig må vi oppfinne nye måter å forflytte oss på som er tilpasset morgendagens verden.

Sosiale framskritt kan skape uønskede skadevirkninger, men behov som i utgangspunktet er skadelige kan også bli bærekraftige med tiden. I dag er det å eie en smarttelefon et egoistisk behov. Telefonene inneholder såkalte blodmineraler – wolfram, tantal, tinn og gull – som ligger til grunn for væpnede konflikter og alvorlig forurensning. Det er likevel ikke selve telefonen som er problemet. Om en «bærekraftig» smarttelefon så dagens lys – fairphone er en mulig forløper5 Se Emmanuel Raoul, «Nesten rettferdig», Le Monde diplomatique, mars 2016. – er det ingen grunn til at den ikke skulle ha en plass i et framtidig samfunn. Særlig siden den har gitt nye former for sosialisering gjennom sosiale medier. At denne sosialiseringen appellerer til narsissisme eller skaper nevroser hos brukerne er sannsynligvis ikke uunngåelig. I denne forstand kan vi ikke utelukke at smarttelefonen, gjennom visse bruksmåter, gradvis blir et kvalitativt behov, slik reising er blitt.

Distinksjonslogikken

Mottoet til det kapitalistiske samfunn er ifølge Gorz: «Det som er godt for alle er ikke verdt noe. Du blir bare respektert hvis du har ’mer’ enn de andre.»6 André Gorz, «Leur écologie et la nôtre», franske Le Monde diplomatique, april 2010. Mot det kan vi sette et miljømotto: «Det eneste som er deg verdig er det som er bra for alle. Det eneste som fortjener å produseres er det som verken favoriserer eller fornedrer noen.» I Gorz’ øyne er et kvalitativt behov særegent ved at det ikke åpner for «distinksjon».

I det kapitalistiske regimet har forbruket en prangende dimensjon. Man kjøper den nyeste bilmodellen for å vise fram sin (reelle eller antatte) sosiale status. Så en vakker dag går denne modellen av mote, dens distinksjonsmakt fordufter og gir et behov for å kjøpe en annen. Denne dynamikken iboende i markedsøkonomien tvinger selskapene som konkurrerer med hverandre til å komme opp med stadig nye produkter.

Hvordan bryte med denne produktivistiske distinksjonslogikken? Man kan for eksempel forlenge varenes levetid. Friends of the Earth har lansert en underskriftskampanje der de krever at EUs varegarantier utvides fra to til ti år.7 Se «Product Policy», Friends of the Earth Europe. Over 80 prosent av varer under garanti blir reparert, mens andelen synker til 40 prosent så snart garantien er utløpt. Altså, jo lengre garantien er, jo lengre varer varene, dermed vil færre varer bli solgt og færre bli produsert. Det vil også dempe distinksjonslogikken, som er basert på nyhetsverdien. Garanti er klassekamp applisert på varers levetid.

Kollektiv kritikk

Hvem bestemmer om et behov er legitimt eller ikke? Her dukker det opp en fare, det Ágnes Heller kaller «diktaturet over behovene»,8 Se Ferenc Feher, Ágnes Heller og György Markus, Dictatorship over Needs, St. Martin’s Press, New York, 1983. eksempelvis det som hersket i Sovjetunionen. Om et byråkrati av selverklærte eksperter bestemmer hva som er «autentiske» behov og hva som dermed skal produseres og konsumeres, vil de neppe bli oppfattet som fornuftige og legitime. For at folk skal akseptere det grønne skiftet må de kunne slutte seg til beslutningene som ligger til grunn. Å lage en liste over autentiske behov er ikke lett og forutsetter kontinuerlige debatter og kollektive beslutninger. Det dreier seg altså om å få på plass en mekanisme nedenfra hvor man på demokratisk vis identifiserer hvilke behov som er rimelige.

Det er vanskelig å se for seg hvordan en slik mekanisme vil se ut. Å skissere konturene av den er vår tids store oppgave, en oppgave som vil bli bestemmende for byggingen av et rettferdig, bærekraftig samfunn. Offentlige myndigheter har utvilsomt en rolle å spille her, for eksempel med skattlegging av overfladiske behov for å demokratisere autentiske behov og å regulere forbrukernes valg. Men vi må også overbevise om det unyttige ved en rekke behov, og for det kreves det en mekanisme som står nærmere folk. Det dreier seg om å trekke forbrukeren ut av sitt en-til-en-forhold til forbruksvaren og vende libido consumandi mot andre begjær.

Det grønne skiftet ansporer oss til å lage et direkte demokrati, mer deliberativt enn representativt. For å tilpasse våre samfunn til miljøkrisen må vi omorganisere folks hverdag. Men det vil ikke skje uten at folket mobiliseres, uten at man støtter seg på deres kunnskap og ekspertise, og uten at man samtidig forvandler forbrukersubjektivitetene. Vi trenger altså en ny kritikk av hverdagslivet, en kollektivt utarbeidet kritikk.

Oversatt av redaksjonen

Razmig Keucheyan er professor i sosiologi.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Murer og våpen

Neste sak

Den lange march gennem institutionerne

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.