Norges mest internasjonale avis

Krig /

Kunsten å blåse opp trusler


På tross av nedtrapping i Irak og Afghanistan er de amerikanske forsvarsutgiftene på vei opp. Og NATO-landene har lovet å bruke to prosent av BNP på forsvar. Det eneste som mangler er en reell «eksistensiell trussel».
Av

Anklagene om at Vladimir Putin skal ha forsøkt å destabilisere USAs demokratiske system minner om kommunistfrykten på 1950-tallet. Til grunn for denne frykten lå den kalde krigens idé om at Sovjetunionen hadde et militærvesen som var teknologisk på høyde med det amerikanske, og også hadde flere soldater. En nokså absurd idé med tanke på at andre verdenskrig krevde tjue millioner sovjetiske liv og etterlot landet i ruiner. Det var heller ikke lett å framstille USA som militært sårbart. USA hadde tross alt en hær med én million soldater, en marine med 900 skip, et luftforsvar med 15 000 fly, for ikke å snakke om et stort lager av atomvåpen som garantert ville redusere Russland til en «ulmende, radioaktiv ruin på to timer», slik sjefen for atomforsvaret, general Curtis LeMay, formulerte det i mai 1954.

Man måtte derfor blåse opp trusselen. Et godt eksempel her er luftforsvarets idé om «missilgapet», om at USA var på etterskudd i missilteknologien. Ideen sto sentralt i John F. Kennedys presidentvalgkamp i 1960. Kennedy ble oppdatert av CIA på ordre fra den avtroppende presidenten Dwight Eisenhower og visste godt at det ikke fantes et slikt gap – unntatt i USAs favør. Likevel valgte han å drive valgkamp på en løgn, og så snart han hadde flyttet inn i Det hvite hus følte han det var nødvendig å bruke milliarder av dollar på tusen Minuteman-langdistanseraketter.

Under hele den kalde krigen kunne man være sikker på at påståtte trusler fra Sovjet ga penger til forsvarskomplekset, til de mange forsvarsbyråkratenes store glede, og ikke minst kongressmennene og senatorene som ble behørig belønnet for å smøre prosessen. Samtidig spilte «trusselen fra USA» en lignende rolle på den andre siden av jernteppet og bevarte sovjetmilitærets grep over en til sammenligning fattig økonomi.

 

Fantasifull militærutvikling

Slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens kollaps kastet tilsynelatende den langvarige trusselen om atomutsletting på historiens søppelhaug. Selv om russerne hadde arvet restene etter det sovjetiske arsenalet, hadde de ikke råd til å vedlikeholde eller oppdatere de falleferdige våpensystemene. USAs store fiende var «i praksis avvæpnet», sa den ledende atomvåpeneksperten Bruce Blair som hadde vært Minuteman-utskytingsoffiser.

Ikke overraskende var det mye optimisme på denne tiden. President George H. W. Bush snakket om et «fredsutbytte» for de amerikanske skattebetalerne. Hvis trusselen som hadde drevet opp utgiftene over årene nå forsvant, så kunne og burde forsvarsbudsjettene kuttes. Og de amerikanske styrkene krympet faktisk – i 1997 hadde halvparten av luftforsvarets taktiske jagerflyavdelinger blitt oppløst, mens hæren hadde mistet halvparten av sine stridsavdelinger og marinen over en tredjedel av fartøyene sine.

Likevel var de samlede militærutgiftene fortsatt ekstremt høye. I 1990 bemerket forsvarsanalytikeren Franklin «Chuck» Spinney: «Det langt mindre militæret etter den kalde krigen vil kreve et kald krigs-budsjett for å holde det gående.»1 Sitert i Dennis S. Ippolito, Blunting the Sword: Budget Policy and the Future of Defense, National Defense University Press, Washington, 1994. I ettertid virker Spinney overoptimistisk: Justert for inflasjon har forsvarsutgiftene ikke en eneste gang falt under snittet fra den kalde krigen.

Dette misforholdet kan forbause de uinnvidde, men er faktisk et klassisk eksempel på en velkjent Pentagon-manøver kalt bow wave, baugbølge. Når militærtjenestene blir rammet av sjeldne, men kjedelige perioder med stramme budsjetter starter de forsknings- og utviklingsprosjekter som i utgangspunktet ikke koster mye, men som vil føre til store forpliktelser lenger fram i tid. Nedgangen etter Vietnamkrigen førte til bombeflyet B2 og den interkontinentale raketten MX. Mens tørken etter den kalde krigen ga opphav til jagerflyprogrammene F-22 og F-35, for ikke å snakke om hærens fantasifulle prosjekt Future Combat System, full av datamaskiner og sensorer. Kostnadene til disse prosjektene eksploderte etter hvert, selv når det ikke var noen håndfaste resultater. F-22 ble kansellert tidlig i den planlagte produksjonen, mens Future Combat System aldri forlot skissebordet. F-35 vakler videre med et totalbudsjett nå estimert til 1500 milliarder dollar.

 

Lopper statskassen

Til å begynne med virket Obama-administrasjonen opptatt av å bedre forholdet til Russland. Utenriksminister Hillary Clinton foreslo for sin russiske motpart å trykke på reset-knappen og starte på ny. Vali Nasr, tidligere rådgiver for det amerikanske utenriksdepartementet, forteller at den nye retningen hovedsakelig var drevet av et ønske om å få Russland med på tøffere sanksjonere mot Iran. For å nå dette målet sluttet Obama «å snakke om demokrati og menneskerettigheter i Russland […] og ga slipp på alle tanker om å utvide NATO østover og vasket hendene sine for rakettforsvaret som var planlagt for Europa.»2 Vali Nasr, The Dispensable Nation: American Foreign Policy in Retreat, Double Day, New York, 2013.

Disse gestene inkluderte også atomvåpenavtalen i 2010, New START, som reduserte antall interkontinentale atommissiler på begge sider og begrenset antall atomstridshoder til 1550. Avtalen reduserte antall Minuteman-raketter fra 450 til 400. Men dette slankede missilutbudet, som bare utgjør en del av USAs atomvåpenarsenal, har fortsatt 8000 ganger sprengkraften til Hiroshima-bomben.

Det beskjedne forsøket på å redusere atomvåpenarsenalet kom til en høy pris. For å få avtalen ratifisert gikk administrasjonen med på kravet fra sentrale republikanere ledet av senator Jon Kyl fra Arizona, om å «modernisere» landets atomvåpen. I 2009 hadde Obama lovet å ta «konkrete steg mot en verden uten atomvåpen», likevel ga han etter og aksepterte hestehandelen. Selv om Obama innvendte at han bare tok noen skritt mot å vedlikeholde og sikre de eksisterende atomvåpnene viste modernisering seg å bety at alle forsvarsgrenene skulle få nye atomvåpen – til en heftig pris.

Marinen har blitt lovet en flåte med tolv atomubåter, fulle av nyutviklede missiler, til en estimert prislapp på 100 milliarder dollar. Luftforsvaret vil anskaffe 642 nye interkontinentale missiler til en pris på 85 milliarder dollar. I tillegg skal luftforsvaret få atombombefly. Pålitelige estimater indikerer at moderniseringen til slutt vil tømme statskassen for over tusen milliarder dollar. «Vi investerer i de teknologiene som er mest relevant for Russlands provokasjoner,» sa undersekretær i utenriksdepartementet, Brian McKeon, til Kongressen i desember 2015.

 

Falsk fryktkampanje

Ja, Russland har bygd underjordiske bunkere for sitt militære og sivile lederskap. Russerne utvikler også et kraftig interkontinentalt missil, RS-28 Sarmat, og et annet missil for ubåter, Bulava. De jobber visstnok også med en undervannsdrone som kan utstyres med atomvåpen, krysse havet og detonere i en amerikansk havn. Man kan også hevde, slik Bruce Blair gjør, at det russiske militærets operasjonelle evner er «blitt mer eller mindre fikset» etter at det så godt som kollapset i 1989.

Et russisk militærvesen som «mer eller mindre» fungerer igjen høres ikke ut som noen eksistensiell trussel, eller som noe som kan «svekke prinsippene for den internasjonale orden» – slik tidligere forsvarsminister Ashton Carter hevdet. Likevel fortsetter de amerikanske militærlederne med sin fryktretorikk. NATOs militære øverstkommanderende fra 2013 til 2016, Philip Breedlove, brukte mye av sine tre år i stillingen til komme med alarmerende uttalelser. Under konflikten i Ukraina rapporterte han at 40 000 russiske soldater sto på grensen klare til å invadere og at den regulære russiske hæren var inne i Ukraina. Påstandene viste seg å være overdrevne om ikke direkte falske.

Breedloves påstander ble gjentatt av den amerikanske hærens kommandør i Europa, generalløytnant Ben Hodges, noe som skal ha vekket stor misnøye i Berlin hvor tyske diplomater gjorde det klart at de anså slike ytringer som «farlig propaganda»3 «Berlin alarmed by aggressive NATO stance on Ukraine», Spiegel Online, 6. mars 2015. uten noen basis i fakta. Der Spiegel siterte kilder i Washington som fortalte at slike uttalelser ikke kom på sparket, men var klarert fra Pentagon og Det hvite hus. Målet var å «egge europeerne til å jekke opp forsvarsutgiftene», mener forskeren William Drozdiak ved Brookings Institution. Og kampanjen synes å ha fungert. Flere NATO-medlemmer, inkludert Tyskland, har nå begynt å øke forsvarsbudsjettene.

 

Pentagons prioriteringer

Russiske handlinger som kan tolkes som aggressivt truende har vært en velsignelse for forsvarsestablishmentet. Men å snakke opp Russlands kapasiteter er ikke mindre viktig for forsvarsbudsjettene på lang sikt – om Kremls utenrikspolitikk skulle ta en ubeleilig fredelig vending. Så, i likhet med de amerikanske generalene som kom hjem fra et nedkjørt Russland på midten av 1950-tallet, overbevist om at russiske våpenprodusenter snart ville utfordre USAs teknologiske overtak, er amerikanske militærledere nå fulle av lovord om russiske våpen.

I en forstand har den nye trusseloppblåsingen ført til de ønskede og fullstendig forutsigbare resultatene. Forsvarsutgiftene er på ny på vei oppover på tross av nedtrapping i Irak og Afghanistan. Da Pentagon presenterte sitt kommende budsjett på 583 milliarder dollar i fjor nevnte de spesifikt «russisk aggresjon» som begrunnelse for budsjettet. Og NATO-landene har forpliktet seg til å øke forsvarsbudsjettene sine til to prosent av BNP.

På tross av all retorikken har de konkrete svarene på den «eksistensielle trusselen» vært påfallende beskjedne. Selv med 480 000 soldater er den amerikanske hæren overraskende lite stridsklar. Ifølge Raymond Odierno, amerikansk hærsjef fra 2011 til 2015, sliter hæren med å utplassere mer enn en tredjedel av sine «kampklare» brigader som skal kunne sendes ut for å slåss på under en måned.

Den høylytte planen om å styrke NATOs forsvar i øst mot disse aggressive russerne har endt med en bataljon på 700 soldater i Polen og hvert av de baltiske landene som man påstår er truet. I tillegg skal USA sende en panserbrigade på rotasjon i Øst-Europa. Luftforsterkningene til de baltiske landene har ikke vist seg særlig mer imponerende: et lite antall jagerfly utplassert i kortere perioder før det vender hjem igjen. Samtidig mangler ikke militæret penger.

Hærens budsjett er alene på over 150 milliarder dollar, mer enn dobbelt så mye som Russland bruker på hele forsvaret sitt. Problemet synes å ligge i Pentagons prioriteringer, hvor faktiske forsvarsbehov havner i andre rekke for mer akutte bekymringer – som den evinnelige kampen om budsjettandeler og pleiing av forsvarsindustrien (som utvilsomt vil ansette alle firestjernersgeneralene når de pensjonerer seg).

 

Utilsiktet atomeskalering

En stor forskjell finnes mellom den edle kunsten å blåse opp trusler slik den ble praktisert under den kalde krigen og dagens tilnærming. I gamle dager fikk skattebetalerne i det minste nokså mye for pengene: de 900 skipene og 15 000 flyene, og så videre. Til sammenligning har den såkalte krigen mot terror kostet mer enn noen amerikansk konflikt siden andre verdenskrig og vært en mer dempet affære. På høyden av Irak-krigen hadde USA 80 prosent færre soldater i Irak enn de i sin tid hadde i Vietnamkrigen, mens flyangrepene var en åttendedel av Vietnam-nivå. Selv om våpnene koster stadig mer, produserer USA stadig færre av dem.

Denne utviklingen kan synes beroligende for de som er bekymret for utsiktene til krig. Men den kunstige oppblåsingen av trusselen holder hjulene i gang og kan føre oss mot stupet. Blant de symbolske fartøyene som er blitt sendt ut for å berolige de østeuropeiske NATO-landene har en eller to Aegis-destroyere blitt sendt for å patruljere Østersjøen og Svartehavet. Missilene de har om bord er for luftforsvar, men de kan lett byttes ut med atommissiler eller konvensjonelle cruisemissiler uten at noen merker forskjellen.

Bruce Blair tilbrakte mange år langt under bakken og ventet på å skyte ut atomraketter. Nå arbeider han for å avskaffe dem, og han advarer om skremmende konsekvenser av dagens trusseloppblåsing: «Disse destroyerne kan skyte ut en god del Tomahawk-cruisemissiler som kan nå helt til Moskva. Et par destroyere kan gjennomføre et nokså tungt angrep på den russiske kommandosentralen.» Det forklarer hvorfor russerne har skygget skipene og fløyet tett på dem flere ganger.

«Nå setter russerne inn angrepsubåter for å nøytralisere disse destroyerne,» forteller Blair. «Og vi setter inn P8-ubåtjagere i et område for å nøytralisere ubåtene. Vi er i en lavskala atomeskalering uten engang å vite det selv. Få er klar over hva vi roter oss inn i med russerne».

Oversatt av redaksjonen

Andrew Cockburn er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Krig

Krigsrus

Den franske regjeringen trapper opp angrepene mot IS i Syria etter angrepene

Krigens regler

Den internasjonale humanitærretten skal beskytte sivile i væpnede konflikter, men blir anklaget

prov

0 kr 0
Gå til Toppen