Om å sivilisere sivilisasjonene

I desember var smogen i kinesiske byer så tjukk at flere tusen byboere flyktet til landsbygda på jakt etter et sted hvor man fortsatt kan se blå himmel. En halv milliard mennesker ble rammet av airpocalypsen som smogen blir kalt. For de som ble igjen i byene begynte det å ferdes i gatene å ligne på livet i en postapokalyptisk film: Folk med store gassmasker gående rundt i en smog der man ikke engang ser trærne rundt seg.¹

Klassedimensjonen var også tydelig: Før myndighetene måtte stenge flyplassene på grunn av den dårlige lufta, flyktet de som hadde råd til de dyre flybillettene. Og for å strø salt i såret vurderte Beijings bystyre å kategorisere smog som en «meteorologisk katastrofe», altså et værfenomen og ikke et resultat av industriforurensning, for å unngå at myndighetene skulle få skylda for katastrofen.² En ny kategori ble dermed lagt til den lange listen over ulike flyktninger – fra kriger, tørke, tsunamier, jordskjelv, økonomiske kriser, og nå smog.

Det umulige blir mulig

Det kanskje mest overraskende med airpocalypsen er hvor raskt den er blitt normalisert: Etter at myndighetene ikke lenger kunne benekte problemet innførte de prosedyrer slik at folk kan fortsette livene sine med noen nye rutiner, som om den katastrofale smogen bare er en ny kjensgjerning man må lære seg å leve med. På angitte dager skal kineserne holde seg mest mulig hjemme og ta på maske om nødvendig. Barn jubler når de får høre at skolene vil holde stengt i flere dager – en sjanse til å bli hjemme og leke. Å reise til landsbygda hvor den blå himmelen fortsatt er synlig er blitt en spesiell anledning man ser fram til – i Beijing har flere reisebyråer spesialisert seg på slike dagsturer. Det sentrale er å ikke få panikk og å late som om livet går videre, på tross av problemene.

Beijing, 25. desember 2015. Foto: Shutterstock.

Reaksjonen blir nokså forståelig på bakgrunn av det den amerikanske miljøverneren Ed Ayres skrev for 18 år siden: «Vi er konfrontert med noe så fullstendig utenfor vår kollektive erfaring at vi egentlig ikke ser det, selv om bevisene er overveldende. For oss er dette ’noe’ et bombardement av massive biologiske og fysiske endringer i den verden som er grunnlaget for livet vårt.»³ Vår kollektive ideologi møter derfor trusselen med tilsløring, selvbedrag og direkte ignorering, påpeker Ayres: «Et generelt atferdsmønster blant truede menneskesamfunn er å bli mer forblindet, snarere enn mer fokusert på krisen.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

En sak er sikker: Våre samfunn og vår psykologi er i ferd med å endres fundamentalt rett foran øynene våre – det umulige er i ferd med å bli mulig. En hendelse som først ble erfart som umulig, men ikke reell (utsiktene til en kommende katastrofe som vi ikke tror at vil inntreffe, uansett hvor sannsynlig vi vet den er, og avfeier som umulig), blir reell, men ikke lenger mulig – så snart katastrofen inntreffer blir den «normalisert», oppfattet som tingenes normale tilstand, som noe som alltid-allerede har vært mulig. Gapet som gjør disse paradoksene mulig er gapet mellom kunnskap og tro: Vi vet at (miljø)katastrofen er mulig, og også sannsynlig, men vi tror ikke den virkelig vil inntreffe.

Obskøn grønning

På begynnelsen 1990-tallet ble Sarajevo, en vanlig europeisk by med en halv million innbyggere, omringet, utsultet, bombet og terrorisert av snikskyttere i tre år. En slik beleiring var utenkelig før 1992 – det ville vært lett for vestlige makter å bryte beleiringen og åpne en sikker korridor inn til byen. Da beleiringen begynte tenkte selv innbyggerne i byen at den ville bli kortvarig, og de forsøkte å sende barna sine i sikkerhet «for en uke eller to til det hele er over». Så ble beleiringen, lynraskt, «normalisert».

Den samme overgangen fra umulighet til normalisering (med en kortvarig mellomfase av panisk lammelse) er lett å skimte i hvordan USAs liberale establishment har reagert på Trumps valgseier. Den er også synlig i statsmaktenes og storkapitalens forhold til miljøtrusler som polsmeltingen. De samme politikerne og næringslivslederne som inntil nylig avfeide global oppvarming som skremselspropaganda og dommedagsprofetier fra eks-kommunister, eller i det minste som forhastede konklusjoner basert på utilstrekkelige bevis, og forsikret oss om at det ikke var grunn til panikk, at alt vil fortsette mer eller mindre som før, behandler plutselig global oppvarming som en kjensgjerning, som del av tingenes normale tilstand.

I juli 2008 viste CNN en reportasje om hvordan «Grønland blir grønn», hvor nyhetskanalen framhevet mulighetene issmelting ga grønlenderne – de kan allerede dyrke grønnsaker i frimark. Det obskøne i reportasjen var ikke bare at den la vekt på noen minimale fordeler ved en global katastrofe, men gjorde vondt verre ved å spille på dobbeltbetydningen av «grønn» – grønn som i vegetasjon og grønn som i miljøvennlig – og koblet det faktum at flere grønnsaker kan dyrkes i grønlandsk jord på grunn av global oppvarming til en økende miljøbevissthet!

Er ikke slike fenomen nok et eksempel på hvor rett Naomi Klein hadde da hun i Sjokkdoktrinen viste hvordan den globale kapitalismen utnytter katastrofer (kriger, politiske kriser, naturkatastrofer) til å kvitte seg med «gamle» sosiale restriksjoner og innføre sin agenda? Kanskje vil de kommende miljøkatastrofene ikke undergrave kapitalismen, men snarere gi den tidenes oppsving?

Fetisjistisk avvisning

Det som forsvinner i denne overgangen fra umulig til mulig er en reell forståelse av hva som er i ferd med å skje og alle de uventede fellene katastrofen skjuler. For eksempel er et av de ubehagelige paradoksene at forsøkene på å motvirke andre miljøfarer selv kan bidra til oppvarming av polene: Ozonhullet beskytter Antarktis fra global oppvarming, så hvis det heles vil Sydpolen raskt ta igjen oppvarmingen på resten av planeten. Men en sak er i det minste sikker: De siste tiårene har man snakket mye om den dominerende rollen «intellektuelt arbeid» har i våre postindustrielle samfunn, men nå vender materialiteten tilbake for fullt, i alt fra den kommende kampen om knappe ressurser (mat, vann, energi, mineraler) til miljøforurensning.

Selv om vi sier at vi er rede til å påta oss vårt ansvar for miljøkatastrofene, kan det være en slu måte å unngå å erkjenne katastrofens virkelige dimensjoner på. Det er noe falskt betryggende i vår vilje til å påta oss skylden for miljøtruslene: Vi liker å være skyldige, for hvis vi er skyldige, så avhenger alt av oss: Vi trekker i katastrofens tråder og kan dermed redde oss selv simpelthen med å endre livene våre. Det som er virkelig vanskelig å akseptere, i det minste for oss i Vesten, er at vi er henvist til en rent passiv rolle, til å være maktesløse tilskuere som må sitte og se på hva skjebnen vår vil bli. For å unngå det er vi tilbøyelige til å engasjere oss i frenetiske tvangsmessige handlinger – resirkulere papp og papir, kjøpe økologisk mat – bare for at vi skal være sikre på at vi gjør noe, at vi gir vårt bidrag, som en fotballsupporter som roper foran tv-en hjemme i stua overbevist om at det på et eller annet vis vil påvirke utfallet.

Den typiske formen for fetisjistisk avvisning på miljøfeltet er: «Jeg vet godt (at vi alle er truet), men jeg tror det egentlig ikke (derfor jeg er ikke rede til å gjøre noe virkelig avgjørende som å endre min livsstil).» Men den motsatte avvisningen finnes også: «Jeg vet godt at jeg egentlig ikke kan påvirke prosessen som kan lede til min ruin (for eksempel et vulkanutbrudd), men det er for traumatisk for meg å akseptere det, så jeg kan ikke motstå fristelsen til å gjøre noe, selv om jeg vet at det i siste instans er meningsløst.» Er det ikke av samme grunn at vi kjøper økologisk mat? Ingen tror vel at de dyre økologiske eplene er sunnere? Poenget er at når vi kjøper dem, kjøper og konsumerer vi ikke bare en vare, vi gjør samtidig noe meningsfullt, viser at vi bryr oss og er miljøbevisste, at vi er del av et stort kollektivt prosjekt.

Profitt eller verdens undergang

Vi må slutte med disse spillene. Airpocalypsen i Kina er en klar indikasjon på begrensningene i dagens dominerende miljødiskurs – denne besynderlige kombinasjonen av katastrofisme og rutine, av skyldfølelse og likegyldighet. Miljø er i dag en av de store ideologiske slagmarkene, med en hel rekke strategier for å tilsløre trusselens virkelige dimensjoner:

1) Ignorere: det er et marginalt fenomen, ikke verd vår oppmerksomhet, livet (til kapitalen) går videre, naturen vil ordne opp selv; 2) vitenskap og teknologi vil redde oss; 3) la markedet løse problemet (høyere skatt for forurensere); 4) superego-press på personlig ansvar i stedet for større systemendringer: hver og en av oss bør gjøre det vi kan – resirkulere mer, forbruke mindre; 5) kanskje den verste av dem alle: å gå inn for en tilbakevending til et mer beskjedent, tradisjonelt levesett, forkaste menneskehetens hybris og igjen bli ærbødige barn av Moder Jord.

Henvender ikke den herskende miljødiskursen seg til oss som a priori skyldige, i gjeld til Moder Jord, under det konstante presset fra miljøsuperegoet som snakker til oss som enkeltindivider: Hva gjorde du i dag for å betale din gjeld til naturen? Kastet du alle avisene i riktig dunk? Alle ølboksene og brusflaskene? Brukte du bilen når du kunne ha syklet eller reist kollektivt? Det som står på spill ideologisk i denne individualiseringen er lett å få øye på: Jeg fortaper meg i min egen selvransaking i stedet for å stille de betimelige spørsmålene om den industrielle sivilisasjonen. Vi bør legge merke til hvordan denne skyldbetoningen umiddelbart blir fulgt opp med enkle løsninger: resirkuler, kjøp økologisk, bruk fornybar energi – og du trenger ikke lenger føle deg skyldig og kan nyte livet som før.

En annen felle som bør unngås er moraliserende antikapitalisme – all snakket om hvordan kapitalismen drives av enkeltkapitalisters egoistiske begjær etter mer makt og rikdom. I dagens kapitalisme er personlig griskhet underordnet kapitalens upersonlige mål om å reprodusere seg og ekspandere. Jeg er nesten fristet til å si at det vi virkelig trenger er mer, ikke mindre, opplyst egoisme. Vi trenger ingen kvasi-animistisk kjærlighet til naturen for å handle mot miljøtrusselen, bare langsiktige egoistiske interesser.

Konflikten mellom kapital og miljø framstår som en typisk konflikt mellom patologiske egoistiske, nyttemaksimerende interesser og en virkelig etisk omsorg for menneskehetens felles beste. Men kikker vi nærmere etter blir det raskt klart at situasjonen er diametralt motsatt: Det er våre miljøbekymringer som er grunnet i et utilitaristisk ønske om å overleve. Dermed mangler de en virkelig etisk dimensjon, de er bare opplyst egeninteresse, eller i beste fall interessene til de framtidige generasjonene mot våre umiddelbare interesser.

Miljøsakens etiske dimensjon finner vi i kapitalismens vilkårsløse engasjement for sin egen evigekspanderende reproduksjon: En kapitalist som vilkårsløst vier seg til kapitalistismens trang til å ekspandere er faktisk rede til å ofre alt, inkludert menneskeheten, ikke for en eller annen «patologisk» gevinst, men for at systemet skal reprodusere seg selv som et mål-i-seg-selv. Fiat profitus pereat mundus – «La profitt bli skapt, om så verden går under» – synes mottoet å være. Dette etiske mottoet er, selvsagt, underlig, om ikke regelrett ondt. Men fra et strengt kantiansk perspektiv bør vi ikke glemme at det som gjør det frastøtende for oss er vår rent «patologiske» overlevelsesreaksjon: en kapitalist, såfremt han handler «i tråd med sitt begrep», er en som trofast følger et universelt mål uten hensyn til «patologiske» hindringer.

Bryte statssuvereniteten

Så hva må gjøres? I sin siste bok, Was geschah im 20. Jahrhundert?,⁴ avviser Peter Sloterdijk det 20. århundrets «lidenskap for det Reelle», fordi det skaper en politisk ekstremisme som leder til et ønske om å utrydde sine fiender. I stedet lager han sin egen skisse for hva som må gjøres i det 21. århundret. Skissen kan oppsummeres med titlene på de første to essayene i boka: «Das Anthropozän» og «Von der Domestikation des Menschen zur Zivilisierung der Kulturen».

Antropocen er betegnelsen på en ny epoke i Jordas geologiske liv, der vi mennesker ikke lenger kan se på Jorda som et reservoar som vil absorbere konsekvensene av vår produktive aktivitet: Vi har ikke lenger råd til å overse bivirkningene av vår produktivitet. De utilsiktede skadene kan ikke lenger henvises til bakgrunnen. Vi må akseptere at vi lever på «Romskipet Jorda» hvor vi både har ansvar og vil bli stilt til ansvar for dets tilstand. Jorda er ikke lenger den ugjennomtrengelige bakgrunnen eller horisonten for vår produktive aktivitet, den trer fram som et endelig objekt (blant andre) som vi utilsiktet kan gjøre ulevelig.

Det betyr at i samme øyeblikk som vi blir mektige nok til å påvirke de mest grunnleggende vilkårene for livene våre, må vi akseptere at vi bare er en dyreart blant mange på en liten planet. En ny måte å forholde oss til omgivelsene på er nødvendig så snart vi innser dette: ikke lenger en heltemodig arbeider som bruker de utømmelige ressursene i sine omgivelser for å uttrykke sitt kreative potensial, men en mye mer beskjeden aktør som samarbeider med sine omgivelser, som permanent forhandler om en levelig grad av sikkerhet og stabilitet.

Er ikke selve modellen med å ignorere de utilsiktede skadene kapitalisme? Det avgjørende i kapitalistisk produksjon er den selvforsterkende sirkulasjonen med mål om profitt, mens utilsiktede skader på omgivelsene som ikke er inkludert i produksjonskostnadene, i prinsippet blir ignorert. Og forsøkene på å inkludere disse skadene gjennom skatter og avgifter (eller gjennom å sette en prislapp på alle naturressursene man bruker) vil uunngåelig feile. Så for å etablere en ny måte å forholde seg til omgivelsene på er det nødvendig med en radikal politisk-økonomisk endring, med det Sloterdijk kaller «siviliseringen av kulturene».

Inntil nå har hver kultur oppdratt og disiplinert sine medlemmer og sikret sivilisert fred mellom dem i form av statsmakten. Men over forholdene mellom de ulike kulturene og statene henger det en permanent trussel om potensiell krig. Her er hver fredstilstand bare en midlertidig våpenhvile. Som Hegel påpekte, kulminerer statens etikk i den høyeste heltedåden, i viljen til å ofre sitt liv for nasjonalstaten. Det betyr at de barbariske forholdene mellom statene fungerer som fundament for det etiske livet innad i staten. Er ikke dagens Nord-Korea med sin nådeløse jakt på atomvåpen og langdistansemissiler det ultimate eksempelet på denne ideen om nasjonalstatens vilkårsløse suverenitet?

I det øyeblikket vi fullt ut aksepterer det faktum at vi bor på Romskip Jorda er oppgaven som melder seg å sivilisere sivilisasjonene, å innføre universell solidaritet og samarbeid mellom alle menneskesamfunn. Denne oppgaven blir stadig vanskeligere med dagens økning i sekterisk og etnisk «heroisk» vold og vilje til å ofre seg (og verden) for sin Sak. Å overvinne den kapitalistiske ekspansjonstrangen, utvide det internasjonale samarbeidet og solidariteten og gjøre dem til en utøvende makt som kan bryte statssuvereniteten: Er ikke alle disse tiltak som har som mål å verne våre nasjonale og kulturelle allmenninger?

Slavoj Zizek er filosof, Ljubljana.

1
«Smog refugees flee Chinese cities as ‘airpocalypse’ blights half a billion», The Guardian, 21. desember 2016.
2
«Smog listing as ‘meteorological disaster’ causes controversy», China.org.cn, 14. desember 2016.
3
Ed Ayres, God’s Last Offer: Negotiating for a Sustainable Future, Four Walls Eight Windows, New York, 1999. Sitert i «Four Spikes, Last Chance», Conservation Biology, vol. 14, nr. 2, april 2000.
4
Peter Sloterdijk, Was geschah im 20. Jahrhundert?, Suhrkamp, Frankfurt, 2016.