Stridens demning

Når du flyr til Tadsjikistan fra de kasakhstanske slettene sperres horisonten av snødekte topper så langt øyet rekker, de høyeste er over 7000 meter: først fjellkjeden Tien Shan, så Alaj-fjellene, og til slutt alle de majestetiske Pamir-fjellene. På sommeren speiler skyene seg i de små innsjøene med turkist brevann. Dalsidene skjuler hus med jordtak og truende isblokker fra de opptil flere kilometer lange isbreelvene. Her, i hjertet av det eurasiske kontinentet, gjemmer Tadsjikistan seg på en snitthøyde på 3000 meter.

Snart viker de hvite tindene og steile fjellveggene for en pastellfarget vidde i grønt og beige. Flyet begynner nedstigningen mot hovedstaden Dusjanbe – navnet betyr «mandag», etter markedsdagen som ga opphav til byen. Sett fra oven er eternittakene og rustfargen til de falleferdige fabrikkene et første tegn på at vi snart vil lande i den fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene. BNP per innbygger er mindre enn 1000 dollar (9100 i Russland, 74 000 i Norge), under en tredjedel av det den var for tjue år siden. Allerede på flyplassen ser du hva som er landets stolthet og ambisjon. Et stort skilt erklærer på tadsjikisk (et persisk språk skrevet med kyrillisk alfabet), russisk og engelsk: «Tadsjikistans isbreer er hovedkilden til de sentralasiatiske elvene.» Men om landet leverer 69 prosent av vannreservene til Aralsjøbassenget, utnytter det mindre enn fem prosent av sitt vannkraftpotensial, estimert til 527 milliarder kilowatt-timer. Bak slagordet skjuler det seg et prosjekt som landets president Emomali Rahmon vier all sin oppmerksomhet: Rogun, verdens høyeste demning, på Vakhsj, en av de største sideelvene til Amu-Darja som renner mot Afghanistan før den stuper ned mot de tørre slettene på vei mot den døende Aralsjøen. (…)