De to klassiske dystopiske romanene Brave New World (1932) og Nineteen Eighty-Four (1949) er nå utgitt i nyoversettelser, begge med ny tittel, Fagre nye verden (Aschehoug) og Nittenåttifire (Gyldendal), og begge beundringsverdig oversatt av Bjørn Alex Herrman.[ref] Nittenåttifire utgis i serien «Gyldendals moderne klassikere». Trygve Widths første oversettelse, 1984, kom i 1950 og ble siden utgitt i pocketserien Lanterne. Georg Brochmanns oversettelse av Huxleys dystopi kom på Aschehoug i 1948, under tittelen Vidunderlige nye verden, gjenutgitt i pocketserien AlfaOmega. Nyoversettelsen Fagre nye verden er utkommet i Asbjørn Øverås’ sprelske Sidespor-serie. I fjor ble for øvrig også Jevgenij Zamjatins dystopiske satire Vi utgitt på norsk (Solum), en av fiksjonstekstene fra det 20. århundret som har hatt størst innflytelse på både Huxley og Orwells dystopier. En forløper for Huxley er også H.G. Wells med sine «negative utopier».[/ref]
Begge fremtidsfiksjonene har London som omdreiningspunkt, og universer preget av et regime som vil beherske sine innbyggere: Nittenåttifire med politisk ensretting, Fagre nye verden med fødefabrikk og generalisert lykkerus og dop, samt en sylskarp foregripelse av hippiekulturens spektakulære kommersialisering 30–40 år senere. FELLESSKAP, IDENTITET, STABILITET er Verdensstatens motto hos Huxley, innskrevet på «London sentralklekkeri og pregningssenter», mens Storebrors parti lyser opp tilværelsen med tre absurde slagord pluss advarselen STOREBROR SER DEG. (…)
