Afrika /

Frykt for fulanioppør i Sahel


Global oppvarming og mislykket økonomisk politikk har forverret de allerede vanskelige livene til nomadene i Sahel. Mange fulanier tyr nå til våpen for å bli hørt.
Av

«Staten famler» i møte med opprøret til fulanigjeterne, sier Soumeylou Boubèye Maïga urolig. Opprøret i det sentrale Mali har pågått siden 2015 og truer med å sette fyr på denne delen av det afrikanske kontinentet, mener Maïga som har vært både etterretningssjef, utenriksminister og forsvarsminister i landet. Sammen med de andre krisene i Sahel, området mellom Sahara og savannene i sør, gjør «manglende kunnskap om gjeterdynamikken», ifølge ham, det vanskeligere å unngå full brann. Fra tid til annen blusser det opp konflikter mellom bønder og nomader eller kvegbønder. Fulanigjeterne har ofte vært i sentrum for «krangler knyttet til ødelagte jorder, vannposter og flyttingen av buskapen,» påpeker antropologen Sten Hagberg.1 Sten Hagberg, «À l’ombre du conflit violent», Cahiers d’études africaines, nr. 161, Paris, 2001. Men sammenstøtene var avgrenset til ett sted og varte bare i noen dager, før hver side trakk seg tilbake og talte sine døde.

På begynnelsen av 2010-tallet fikk de stadig mer blodige og hyppige konfliktene større omfang. De endret seg med framveksten av terrorbevegelser, våpensmuglingen gjennom Sahel og konsekvensene av global oppvarming. Fulaniene har reist seg for å forsvare sine interesser, men kravene deres blir også brukt instrumentelt av militsene i Vest- og Sentral-Afrika, og truer med å bringe situasjonen ut av kontroll.

 

Religiøs konkurranse

Folkeslaget fulani er hovedsakelig muslimer. Det antas å være rundt tretti millioner av dem, fordelt på flere land: Nigeria, Guinea, Senegal, Kamerun, Mali, Niger, Burkina Faso, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Elfenbenskysten, Mauretania, Gambia og Guinea-Bissau. Under tørken på 1970- og 1980-tallet migrerte de i stort antall sørover. De siste førti årene har nedbøren minket med dramatiske 20 prosent i Sahel. Perioder med alvorlig tørke har krevd flere tusen menneskeliv og tatt livet av millioner av husdyr. Fulanienes beiteområder blir også stadig mindre med den stadige utvidelsen av dyrket mark. I tillegg blir nomadene marginalisert, fordi landene prioriterer et mer intensivt dyrehold. Gjeterne blir ikke inkludert i utviklingspolitikken og bor iblant i land hvor de ikke engang har statsborgerskap. De føler dermed ikke sjeldent at de befinner seg i fiendtlige omgivelser.

Fulanier fra nord har strømmet til de fruktbare midtre delene av Nigeria, hvor skillelinjen mellom landets muslimske nord og kristne sør går. De flykter ikke bare fra klimaendringer, men også overbeiting og den islamistiske terrorgruppen Boko Haram som har herjet den nordøstlige delen av landet i åtte år. Og kvegbøndene (hovedsakelig nomader og muslimer) har havnet i konflikt med de bofaste bøndene (hovedsakelig kristne) om land og vann, med store kvegtyverier som en bakenforliggende årsak. Drapene og ødeleggelsene har nådd rekordnivå i nord og i midten av landet, hvor flere hundre mennesker er blitt drept. Spenningene har nå også spredt seg til de sørlige delstatene i Nigeria.

De flykter ikke bare fra klimaendringer, men også overbeiting og Boko Haram.

Denne uerklærte krigen har lenge blitt neglisjert av de politiske myndighetene, som har nok å gjøre med opprørsgruppene i Nigerdeltaet og nordøst i landet, men den kan snart få en ny dimensjon. En intens religiøs konkurranse pågår nemlig i midten av landet. Det ble tydelig i massakrene i byen Jos i 2010, hvor mange hundre mennesker mistet livet. Mange her er sinte på muslimene og det rammer fulaniene fra nord som stadig blir anklaget for å stå i ledtog med det samme Boko Haram som de ofte har flyktet fra.

I 2015 ble fulanien Muhammadu Buhari president i Nigeria. Det har endret lite. Den nye statslederen har knapt engasjert seg for folket sitt på landsbygda. For i Nigeria, som i andre land i Sahel, har det med tiden oppstått en avgrunn mellom de man – en smule karikert – kaller «byfulani» og «bygdefulani». De første har ofte utdannelse og blitt urbaniserte, mens de andre, det store flertallet, bare i liten grad har gått på skole.

 

Flyktningstrøm og kvegtyverier

I Den sentralafrikanske republikk er fulaniene involvert i en annen type konflikt, selv om ingrediensene er de samme. Allerede før borgerkrigen brøt ut etter statskuppet i mars 2013 var situasjonen anspent mellom sentralafrikanske bønder og gjetere som var fordrevet fra det tørkerammede Tsjad. I et land hvor staten har forvitret er samfunnene overlatt til seg selv. Etter hvert som det ble stadig flere landeveisrøvere og væpnede grupper, endret gjeterne rutene sine. Det førte til sammenstøt med bøndene, og de væpnet seg ikke lenger med macheter eller gamle gevær, men med kalasjnikover kjøpt fra de mange smuglerne i området.

På denne tiden grep en fulani fra Tsjad inn, Baba Laddé. Den tidligere militærmannen startet et opprør mot president Idriss Débys autoritære regime. Han hevdet at han forsvarte fulaniene i Den sentralafrikanske republikken, samtidig som han utpresset dem og stjal kveget deres. Trengt opp i et hjørne av den sentralafrikanske og den tsjadiske hæren, overga han seg til slutt i 2012. Men flere krigere fra opprørsbevegelsen hans, Folkefronten for gjenreisning (FPR), nektet å følge ham. Da krigen brøt ut i 2013 sluttet de seg til de muslimske opprørerne i Ex-Seleka og sloss mot de kristne «antibalaka»-militsene.

FPR-veteranen Ali Darassa har nå tatt over stafettpinnen etter Baba Laddé. Som leder for Unionen for fred i Den sentralafrikanske republikk (UPC) hevder han at han forsvarer fulanikvegbøndene, som han har bevæpnet og som anklages for utallige voldshandlinger i nordvest og i midten av landet – plyndring og brenning av landsbyer, umotiverte drap på sivile. Massakrene har forverret uviljen mot fulaniene som gruppe. Fulaniene utgjør en ikke ubetydelig del av de 463 000 sentralafrikanske flyktningene i nabolandene, uten at de kan tallfestes nøyaktig. Denne flyktningstrømmen har iblant ført til spenninger med lokalbefolkningen, som i Kamerun i 2014.

Fulanigjeterne som er blitt igjen i Den sentralafrikanske republikk får jevnlig dyrene sine – ofte deres eneste eiendeler – stjålet av Ex-Seleka-krigere som «har funnet en god inntektskilde i kvegtyveri» ifølge FN.2 Rapport (S/2016/824) fra FNs generalsekretær om situasjonen i Den sentralafrikanske republikken, New York, september 2016. De opplever også en viss fiendtlighet i Bangui, hvor man ofte hører folk si at «muslimene må dra dit de hører hjemme». Og politikere hevder at det finnes et (høyst usannsynlig) bånd mellom Ex-Seleka og jihadistgruppene i Vest-Afrika.

 

«Ikke terrorister, bare sinte fulani»

Men skremmebildet om en «fulanijihad» er blitt en realitet i det midtre Mali, en region hvor mange fulanier har buskapen sin på sommerbeite. Det var også her fulaniene grunnla det teokratiske Macina-riket på 1800-tallet. De to siste årene har jihadistbevegelsene som tidligere bare var aktive nord i landet, spredd seg til regionen Mopti. I så stor grad at situasjonen synes å ha kommet ut av kontroll. Flere dusin krigere, de fleste fulani, sprer frykt her. De har sluttet seg til Amadou Koufa, sjefen for Katiba Macina, en væpnet gruppe med tilknytning til terrorgruppen Ansar Dine som dukket opp i 2015. I februar i fjor knyttet Katiba Macina seg til Støttegruppe for islam og muslimer, en bevegelse som oppsto etter en sammenslåing av ulike Al Qaida-grupper i Sahel.

Det skjer stadig flere drap, væpnede angrep og raid mot landsbyer. Så langt i år har minst 52 mennesker mistet livet etter voldshandlinger begått av islamister, selvforsvarsmilitser og, i mindre grad, den maliske hæren i det midtre Mali, ifølge Human Rights Watch. Over ti tusen har blitt fordrevet. «Staten har ikke lenger kontroll i disse områdene. Skolene er stengt, offentlig ansatte har gått i skjul og hæren er knapt til stede,» sier en lokalpolitiker som har søkt eksil i Bamako. I denne usikre situasjonen forverres iblant gamle spenninger, spesielt mellom fulani, bambara og dogon, der hver folkegruppe har laget sine selvforsvarsmilitser.

I Sahel sier de: «Det finnes ikke fulaniterrorister, bare sinte fulani.»

Økende islamistisk vold bidrar ofte til at man undervurderer konfliktenes sosiale dimensjon. Men i Sahel sier de: «Det finnes ikke fulaniterrorister, bare sinte fulani.» Journalisten Adam Thiam, som har spesialisert seg på Katiba Macina, forteller at opprøret har røtter i den økonomiske tilbakegangen Mopti-regionen opplever. Regionen er en av landets økonomiske lunger, men de siste årene har turismen blitt lammet av utryggheten, mens landbruket er rammet av tørke. Det var ofte gnisninger før krisen i 2012, da Timbuktu ble erobret av islamistbevegelser. Tilsynekomsten av uavhengighetsbevegelser og islamistgrupper det året har imidlertid endret måtene man løser disse konfliktene på: «I stedet for å henvende seg til de tradisjonelle myndighetene begynte man å ty til væpnede grupper,» forteller Thiam.

 

Ny jihadistgruppe

I 2012 okkuperte jihadistene ikke bare Nord-Mali, de erobret også deler av midten av landet. Fulaniene som i årevis hadde ropt ut mot stadig mindre beiteområder i dogonland, eller andre som hadde opplevd raid fra tuaregbanditter, bestemte seg da for å underkaste seg områdets nye herskere, fra Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (Mujao, en gruppe knyttet til Al-Qaida i Nord-Afrika), selv om de ikke var enige med ideologien.

Etter at jihadistene dro i januar 2013, da Frankrike grep inn militært, har noen av dem begynt med kvegtyveri igjen, mens andre har sluttet seg til selvforsvarsgruppene. Andre igjen har blitt med i Katiba Macina, av opportunisme, religiøse overbevisninger eller for å slå tilbake mot hæren eller fulaniaristokratiet. Gjeterne har blitt politisk og økonomisk marginalisert siden slutten av 1800-tallet, også hos sine egne. I de nylige hendelsene har de sett en mulighet til bryte lover (eiendomsregler, høy skatt), og de har funnet sin budbringer i Koufa.

De unge fulaniene hører prekenene til Koufa på mobiltelefonene sine. I tretti år har fulanifundamentalisten langet ut mot de korrupte lokalmyndighetene og fulanielitene som han mener har skylden for plyndringen av gjeterne. «Mange innbyggere midt i landet er ofre for urett og utpressing og ser ham som et middel til å få oppreisning,» forklarer Thiam, som mener at «jordsmonnet her er ekstremt fruktbart for alle skikkelser med en kampsak som bryter med tingens tilstand».

Kan det samme skje andre steder? Det frykter Soumeylou Boubèye Maïga. «Det er store forskjeller mellom fulaniene i de ulike landene,» sier han. «Men alle lever i mer eller mindre samme situasjon. Og de har kontakt med hverandre.» Nestleder for International Crisis Group, Jean-Hervé Jezequel, sier at det er en fare for at fulanienes opprør kan smelte sammen med jihadistbevegelsene, men mener at «ideen om en forent fulanibevegelse er overvurdert». Han frykter derimot at opprør skal dukke opp flere steder i de rurale områdene i svake stater i Sahel. Det er allerede tilfellet i Burkina Faso, i provinsen Soum (Nord), hvor en ny jihadistgruppe, Ansarwol Islam, som for det meste består av fulanier og ledes av en forkynner med bånd til Koufa, oppsto i desember.

Oversatt av redaksjonen

Rémi Carayol er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Afrika

Genoffensiv i Afrika

Frøgigantene forsøker å bruke sult og fattigdom i en massiv offensiv for
0 kr 0
Gå til Toppen