Film I Am Not Your Negro

Ikke ferdig snakka


Haitianske Raoul Peck gir med filmessayet I Am Not Your Negro sin forestilling om boka James Baldwin aldri fullførte, «Remember This House». Med borgerrettskampen som bakgrunn møter vi Malcolm X og Martin Luther King, og framfor alt forfatteren og agitatoren Baldwin selv.
Av

Da James Baldwin døde i 1987 etterlot han kun 30 sider av det som var ment å bli et personlig, revolusjonært portrett av tre av hans nære venner: Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King, alle tre borgerrettsaktivister, alle tre skutt og drept i ung alder. De to sistnevnte er legendariske skikkelser, og den amerikanske borgerrettskampen er heller ikke ukjent tematikk. Nå tåler vi godt repetisjoner av viktig historie, men av en film som dette venter vi også å bli bedre kjent med opphavsmannen selv, hvilke holdninger og tanker som drev ham, og eventuelt hva som må ha vært hans anliggende med det ufullførte.

 

N-ordet

Som tittelen indikerer er n-ordet framtredende i denne montasjefilmen. Samuel L. Jackson leser Baldwins tekster over gamle filmklipp samt nyhetsinnslag av eldre og nyere dato (som Rodney King-episoden), avløst av gamle arkivopptak der Baldwin selv kommer til orde. Allerede i åpningen møter vi ham i Dick Cavetts talkshow anno 1967, ennå noen år før fenomenet political correctness og en språklig sensitivitet spredte seg fra campus og inn i amerikansk og etter hvert øvrig vestlig offentlighet.

Blant Cavetts gjester er altså James Baldwin, afroamerikaner, homofil og forfatter. Raoul Peck vet nok hva han gjør da han ikke bare presenterer tidsånd og epoke for oss, men lar oss erfare kulturen via det offentlige ordskiftet, som når Cavett i god tro påpeker alle framskritt for «Negroes today». Cavett er troskyldig uvitende om at også det ordet i løpet av få år skal skurre nesten like surt som «nigger» i dannede selskap.

Men altså ikke i 1967: «Negrene har nå …» innleder Cavett og nevner diverse posisjoner og verv, ja, de er til og med innvilget den ultimate heder det er å figurere i reklamer, avslutter han med en tørr sarkasme. Og Baldwin flirer villig med, før han reflekterer åpent om de hindringer som fremdeles gjør seg gjeldende for en ung svart mann i datidens USA.

Bare det å bli en mann, hevder Baldwin, innebærer en risiko for trakassering, mishandling, arrestasjon, ene og alene for hudfargen. Slik parerer Baldwin senere en professor hentet inn for å hevde at forskjeller og likheter nå i større grad handler om klasse, interesser og så videre, heller enn rase. Baldwin har mer til felles med en hvit akademiker enn en arbeider, hevder han, slik en hvit arbeider har mer til felles med en svart arbeider. Det er altså til dette Baldwin repliserer at før han kommer seg dit, vokser opp og modnes, vil han støte på en rekke utfordringer den hvite arbeider eller akademiker ikke behøver å forholde seg til overhodet.

Scenen får karakter av et freakshow i samme grad som den fungerer som en euforisk idyll.

Baldwin visste hva han snakket om, og et fortærende eksempel er beretningen om hvordan han og en hvit venninne så seg nødt til å dra hver for seg, selv om de sammen skulle på besøk samme sted – trolig fordi hun var tryggere gatelangs på egen hånd enn sett i selskap med en svart mann.

Det var slike forhold Baldwin så seg nødt til å påminne velmenende folk som Dick Cavett og nevnte professor om, folk som håpet og derfor trodde at ting var blitt bedre, men uten forutsetninger for å kjenne tilstanden på egen kropp. Så er da også naivitet, uvitenhet og – enda verre – likegyldighet et gjennomgangstema i I Am Not Your Negro.

 

Søvngjengeraktig godtroENhet

Dette kjenner vi igjen fra historietimene om Tyskland under nazitiden, de som gjorde skrekkregimet mulig. Alle medløperne, alle de likegyldige og, under tvil, de uvitende, og for å legge godviljen til: de vettskremte som ikke turte annet av frykt for å bli tatt selv.

«Two Minute Warning», fra en protest for full stemmerett for svarte i Selma (Alabama). Foto: Spider Martin, 1965.

James Baldwin så mye av det samme i sitt Amerika, som han vendte tilbake til etter å ha vært i eksil i Frankrike på 1950-tallet. Han følte seg kallet til å delta etter å ha sett nyhetsoppslag om ei ung svart jente på vei til en skole som inntil nylig var forbeholdt hvite. Disse heslige bildene og tv-opptakene av brave sørstatsborgere som trakasserer voksne og barn på skoleveien har vi kanskje sett før, men de er en del av både USAs og Baldwins historie, og har sin rettmessige plass i denne fortellingen. Det er likevel ikke den reinspikka sørstatsrasismen som er Baldwins hovedanliggende, selv om den er ille nok. Det er den søvngjengeraktige godtroenheten hos mer «progressive» hvite han ville til livs. Baldwin framstår ikke overraskende som en retorisk begavelse, i likhet med Martin Luther King og den mer uforsonlige, men ikke mindre velartikulerte Malcolm X. Ingen skal klandre disse karene for likegyldighet: Malcolm X sammenligner i et debattprogram, ansikt til ansikt med King, sistnevntes pasifisme med serviliteten til Onkel Tom. Likevel var de altså venner, om noen skulle tro noe annet.

Mer overraskende vil det kanskje være at den mest treffsikre oratoren av dem alle i denne filmen, er en viss Harry Belafonte, bananbåtsangeren. Blant øvrige paneldeltakere i samme program ser vi kjente fjes som Charlton Heston (NRA-mannen, som han huskes som etter Michael Moores Bowling for Columbine) og Marlon Brando, som var en god venn av Baldwin. Men hovedtaleren filmen gjennom er altså sistnevnte, som vi får se i flere gamle arkivopptak der han leverer, igjen og igjen, indignert, kanskje, men framfor alt behersket og velformulert. Så, selv om mye av denne problematikken for enkelte er «ferdig snakka», så oppleves det likevel ikke som vidåpne dører.

 

Bieffekten

Det er klart at i en enkelt film som denne kan det simpelthen ikke bli plass til alt og alle Baldwin kjente og lot seg inspirere av, men om nå et fravær her skulle påpekes (i tillegg til Evers, som vi vet nesten like lite om nå som før filmen), må det være forgjengeren Langston Hughes, en forfatter og poet Baldwin satte høyt. Hughes gjorde i sin tid inntrykk med dikt og skjønnlitterær tematisering av friksjoner mellom hvite og svarte, på det mest groteske i fortelling som «Father and Son» i samlingen The Ways of White Folks (1934).

Uten altfor mange snarveier kan det dras en linje fra Hughes, via Baldwin, King og Malcolm X, til komikere som Richard Pryor, Eddie Murphy og arvtakerne Chris Rock og Dave Chappelle. Alle har de satt til dels krasse rasespørsmål på dagsordenen. Enn de sistnevntes arvtakere? Ta-Nehisi Coates er den opplagte kandidaten på det litterære feltet, men utover det? Kanskje vi heller skal se til folk som for eksempel den indiskættede komikeren Aziz Ansari? Ikke slik å forstå at afroamerikaneres problemer i USA er over, men om det er noen som i vel så høy grad er tilkjent rollen som den Andre i dagens USA, så må det vel være folk med opprinnelse i Midtøsten, Sentral-Asia og der omkring.

En mulig bieffekt av de nevnte perspektiv er at man blir svært oppmerksom på etnisitet, rase, kultur, hudfarge – kanskje mer enn godt er. I I Am Not Your Negro blir montasjen av de flagrende, hvite, smilende kvinnene et lite nummer av veldig, veldig «hvite amerikanere», kanskje også – ikke minst i denne kontekst – ignorante i sin uvitenhet om urettferdigheten i det samfunn de nyter, eller verre, de blir onde i den grad de vet om det og er likegyldige.

Baldwin framstår ikke overraskende som en retorisk begavelse, i likhet med Malcolm X.

Klippet fra Stanley Donens The Pajama Game, der en bøling hvite amerikanske ungdommer løper rundt i en solfylt grønn park, blir likeledes gjenstand for et formørkende tvisyn: Scenen får karakter av et kaklende freakshow i samme grad som den fungerer som en euforisk idyll beslektet med den amerikanske drømmen. Idyllen bygger som kjent på et samfunn basert på grov urettferdighet. Det var neppe Donens ærend, siden filmen er mer i lønnskampens og fagorganiseringens ånd.

Effekten her har vi Pecks montasje å takke for, samt vissheten om, som Baldwin minner om: at denne velstanden ikke ville vært mulig uten særdeles billig arbeidskraft. Man blir simpelthen litt skrudd i blikket av tematikken, og det kan jo være bra. Motsatt kan i utgangspunktet nusselige filmklipp av svarte barn som hopper rundt i kaninkostyme fortone seg som en implisitt bebreidelse: «Se hva de gjøres til». Tankene fløy mer enn en gang underveis til Jean-Paul Goudes Jungle Fever, og hans iscenesatte, lett revypregede, portretter av diverse «etnisiteter»: blacks, spics, whites. Det kan, som nevnt, være sunt.

 

Sindig refleksjon

På den annen side, en afrobritisk sosiolog kommenterte i en reportasje for noen år siden i hvilken grad rase/etnisitet dominerer rollemodeller, med de begrensninger det medfører. Som eksempel nevnte han hvordan noe så alminnelig som det å sitte på bussen og lese en bok, ble oppfattet som very white. Som hvit kan det absolutt være nyttig å se seg selv utenfra, som det eksotiske innslaget, men det er vel ikke helt uproblematisk hvordan uttrykk som You’re so white! i diskusjonstråder blir en slags omskrivning for nerdy. Så hva er da alternativet, om idealet skulle være å keep it real? Gangster rap? Skulle tro det var flere nyanser mellom salig Tupac og påståtte «husnegre» som Sidney Poitier og Nat King Cole, altså svarte som er altfor veloppdragne og lydige, slik Malcolm X klandret King for å være. I nyere tid har Obama fått smake litt av samme luten, som når Jesse Jackson anklaget ham for å snakke ned til de svarte. Litt mer av det der, og det minner om vitsen om feminister som ser rasjonell tenkning som en maskulin hersketeknikk.

Tilbake til Baldwin, og boka som aldri ble ferdig: åtte år og kun tretti sider. Tidenes skrivesperre? Neppe. Han utga andre ting etter at han lanserte prosjektet «Remember This House» for agenten i 1979. Her er én teori: Både King og Malcolm X var velartikulerte karer med en åpenbar agenda. Det meste var med andre ord sagt, og det ganske tydelig. James Baldwin vegrer seg, som vi får flere eksempler på, mot de åpne dører og det altfor opplagte. «Knus rasismen!»? Gjerne det, men som vi ser forsøker Baldwin utrettelig å komme seg litt forbi dette, og da er det ikke så underlig om det handler vel så mye om Baldwin selv og hans egne refleksjoner, som om det annonserte trekløveret som skulle beskrives. Så kanskje derfor endte Raoul Peck med å gi oss dette portrettet av en dannet og elegant retoriker, en aktivist som til tross for en bedrøvelig tidskoloritt er i stand til sindig refleksjon og attpå til viser seg å være et hyggelig bekjentskap.

© norske LMD

Sverre V. Sand er kritiker.