Sør-Afrika ANC

Sør-Afrika frigjør seg fra frigjørerne


Politiske skandaler og økonomisk nedgang gjør at stadig flere sørafrikanere forlater ANC. Etter to tiår med ANC med makten beveger Sør-Afrika seg mot et fredelig politisk maktskifte.
Av

Sør-Afrika slår alle rekorder i demonstrasjoner for bedre offentlige tjenester – for bedre vann og renovasjon, strøm og utdanning. Misnøyen var allerede stor etter at Jacob Zuma ble valgt til president i 2009, men har nå nådd nye høyder. Og målet for protestene er stadig den 74-årige statslederen som i 2014 ble gjenvalgt for nye fem år. 7. april toget massive menneskemengder gjennom alle de store byene. Zuma must fall, sto det på plakatene, et slagord hentet fra studentdemonstrasjonene som har rystet landet siden september 2015: Fees must fall. Det slagordet er igjen inspirert av en annen protestbevegelse på University of Cape Town i 2014 som krevde at statuene av den britiske kolonisten og rasistsymbolet Cecil John Rhodes skulle fjernes: Rhodes must fall.

Etter apartheidregimets fall i 1991 og innføringen av demokrati i 1994 lovet ANC-regjeringen «et mirakel for alle». Men de har ikke klart å utarbeide noen utdanningspolitikk og latt universitetene fastsette skolepengene selv. Myndighetene har også sendt politiet mot de protesterende studentene, slik de gjorde mot streikende gruvearbeidere i Marikana i 2012 hvor 34 arbeidere mistet livet.

Pretoria og Johannesburg opplevde i februar en ny voldsbølge mot innvandrere, spesielt zimbabwere, mosambikere, kongolesere og nigerianere, slik som i 2008 og 2015. Den fremmedfiendtlige volden er nærmest et termometer for tilstanden i de svarte forstedene. Arbeidsledigheten i landet er på 27 prosent, ifølge offisiell statistikk som ikke teller med de to millionene som har gitt opp å finne arbeid. Fattigdommen er stor (42 prosent av befolkningen) og rammer spesielt den svarte majoriteten (79 prosent av landets 55 millioner innbyggere).

 

Kritikk fra eget parti

Sinnet er til å ta og føle på i et land hvor borgerne vil at alt skal falle, unntatt randen. Den sørafrikanske valutaens verdi sank med åtte prosent på en uke i begynnelsen av april, etter at finansminister Pravin Gordhan fikk sparken 30. mars. Feilen han gjorde var å kreve transparens i de offentlige finansene, i en tid hvor presidenten er diskreditert av en rekke skandaler.

Etter en bitter strid med riksmegler Thuli Madonsela, måtte Zuma i september gå med på å tilbakebetale de 4,5 millioner offentlige kronene han har brukt til å renovere sin private bolig i fødelandsbyen Nkandla. Nepotisme og korrupsjon gjorde også at en av døtrene hans, en kunststudent på 25, plutselig ble utnevnt til personaldirektør i telekommunikasjonsdepartementet i 2014, med en årslønn på over 900 000 kroner. Presidentens nevø, Clive Khulubuse Zuma, er blitt en beryktet gruvemagnat som eier selskaper, offentlige kontrakter og oljefelt helt opp til Den demokratiske republikken Kongo. Han tilhører det svarte borgerskapet som liker sigarer og veteranbiler, et borgerskap som har tette bånd til makten og null medlidenhet med de fattige. I 2015 ble han dømt for svindel i forbindelse med konkursen til en gullgruve hvor 5000 arbeidsplasser gikk tapt.

Den fremmedfiendtlige volden er et slags termometer på tilstanden i de svarte forstedene.

Avsløringene kommer i en tid med økonomisk nedgang. Sør-Afrika er et mellominntektsland med en BNP per innbygger på 6800 dollar i året. Landet opplevde en lang periode med sterk økonomisk vekst på 2000-tallet, men veksten har bremset opp etter den internasjonale finanskrisen i 2008. Streiker i gruvesektoren og fallende råvarepriser er en viktig årsak. Etter bare 1,3 prosent vekst i 2015 skal veksten i fjor ha vært marginale 0,3 prosent, ifølge de siste prognosene til Det internasjonale pengefondet (IMF). Værfenomenet El Niño skapte i fjor den verste tørken på tretti år og tvang Sør-Afrika, tradisjonelt en av Afrikas største produsenter og eksportører, til å importere mais. En stor appetitt på forbruksvarer gjør at mange husholdninger lever langt over evne, med en snittgjeld på 78 prosent av tilgjengelig inntekt.

På dette bakteppet nedjusterte de internasjonale ratingbyråene landets kredittverdighet etter sparkingen av finansministeren. Selv i sitt eget parti blir Zuma nå åpenlyst utfordret. Det går ikke en uke uten at en høyt plassert ANC-politiker, deriblant partiets talsperson, offentlig krever at han går av. På årets 1. mai-markering buet fagforeningene så heftig mot Zuma at han ikke fikk holdt talen sin.

 

Levende demokrati

Under det frådende raseriet er det imidlertid mye som taler for en rask og fredelig politisk endring – en uvanlig kombinasjon på det afrikanske kontinentet. I Algerie, Zimbabwe og Angola har tidligere frigjøringsbevegelser som ANC hatt en tendens til å forvandle seg til partistater fast bestemt på å klamre seg til makten. Sør-Afrika kan bli unntaket, som følge av landets unike fortid. «26 år etter at rasiststyret offisielt var over, har kravene blitt større og de framsettes av en multietnisk middelklasse og reelle motmakter – rettsvesenet, pressen og fagforeningene,» forklarer William Gumede, professor i politisk økonomi ved University of Witwatersrand.

Kommunevalget i august i fjor var i stor grad et protestvalg. ANC mistet kontrollen over tre av de største bykommunene: landets økonomiske sentrum Johannesburg, Tshwane (som omfatter hovedstaden Pretoria), og havne- og industrikommunen Nelson Mandela Bay hvor Port Elizabeth ligger. Disse kommunene gikk over til det liberale opposisjonspartiet Democratic Alliance (DA) som fikk 26,5 prosent av stemmene, mot ANCs 54 prosent.

De drømmer kanskje om en bedre verden, men framfor alt om «det gode liv» her og nå.

Det tidligere partiet for de hvite og coloureds (av blandet opphav) har styrt Cape Town siden 2006 og provinsen Vestkapp siden 2009. For noen år siden valgte partiet å kvitte seg med sin raseprofil og hentet inn yngre krefter. Den hvite partilederen Helen Zille overlot vervet sitt til Mmusi Maimane i mai 2015. Den karismatiske svarte 36-åringen er født i Soweto. Han er bedriftseier og evangelistforkynner, har en bachelorgrad i psykologi og to mastergrader – en i offentlig administrasjon og en i teologi. Han hevder tiden er inne for å «frigjøre seg fra frigjørerne», og har sagt direkte til Zuma i parlamentet på zulu: «Jeg aksepterer å kalle deg ’deres eksellense’, selv om det ikke er noe eksellent ved deg.»

Maimane sier at han vil omfordele rikdom og korrigere ulikhetene ANC har skapt, men er samtidig tilhenger av økonomisk liberalisme. Knivingen mellom et svart og et hvitt parti synes dermed å ha veket plassen for en mulig veksling mellom to liberalistiske partier. Dermed er de fattiges skjebne fortsatt uviss.

Et annet tegn på et levende demokrati er den nye landsorganisasjonen som metallarbeiderforbundet Numsa, det største fagforbundet i landet, stiftet 20. april. Flere andre forbund har sluttet seg til i kjølvannet. Den nye organisasjonen, South African Federation of Trade Unions (Saftu), hevder å ha 700 000 medlemmer. Den utfordrer dermed Congres of South African Trade Unions (Cosatu) som har vært i en trepartsallianse med ANC og Det sørafrikanske kommunistpartiet siden 1994. Med 1,5 millioner medlemmer er Cosatu fortsatt mektig, men organisasjonen frykter at andre medlemsforbund skal gå over til nykommeren.

 

«Gi meg maskinpistolen»

Den populære Zwelinzima Vavi (55), tidligere generalsekretær i Cosatu og nå generalsekretær i Saftu, er en krass kritiker av Zuma-regjeringen. I november 2012 kalte han ANC for Absolutely No Consequences i en berømt tweet hvor han kritiserte ANC-toppene for å begå lovbrudd ustraffet. «Hvilken verdi har demokratiet vårt for arbeiderne?» har han også spurt på sosiale medier. «Har vi nådd et vendepunkt der postapartheidstaten kan defineres som en stat som handler på vegne av de velstående i samfunnet vårt?»

ANC-medlemmet Vavi posisjonerer seg foran parlamentsvalget i 2019 og kan gjøre virkelighet av det verste marerittet for ANC-ledelsen, nemlig at et masseparti til venstre oppstår ut fra fagbevegelsen, slik som i Zimbabwe i 1999 med Demokratibevegelsen for endring, ledet av den tidligere fagforeningslederen Morgan Tsvangirai.

Trusselen er enda større i Sør-Afrika hvor de svarte fagforeningene har bevart en historisk legitimitet som er minst like stor som ANCs. Gruvearbeidersønnen Vavi har selv arbeidet i gruvene. Han ledet en stor streik i Anglogold i 1987, en streik som bidro til å lamme apartheidregimet som hadde fått internasjonale sanksjoner mot seg.

Siden 1994 har fagforeningene holdt liv i en intern opposisjon i ANC mot partiets liberale økonomiske politikk – et politisk valg Nelson Mandela tok i 1996 uten å forhøre seg med grasrota, da han forlot den omfattende Planen for gjenreisning og utvikling. I likhet med venstrefløyen i ANC, anklager fagbevegelsen partiledelsen for å ha gått med på for store kompromisser, og for å ha skapt et svart borgerskap med direkte forbindelser til regjeringsmedlemmenes familier.

Trepartsalliansen ved makten har ikke gitt etter, men Cosatu er i ferd med å implodere, som et varsel om hva som venter ANC når den neste partikongressen skal avholdes i høst. Kongressen som arrangeres hvert femte år ligger an til å bli like dramatisk som i 2007 i Polokwane, der daværende president Thabo Mbeki (1999–2008) kjempet mot Zumas tilhengere. Zuma gikk den gang populistisk ut og stemte i med gamle rop fra kampen mot apartheid – blant annet Umshini Wami, «Gi meg maskinpistolen». Zuma utnyttet Mbekis upopularitet og de allerede dype splittelsene innad i ANC mellom en venstrefløy som var lei av nyliberalisme og en ny politisk klikk i næringslivet med utspring i programmet Black Economic Empowerment fra 2002.

Kampen mellom Mbeki og Zuma viste samtidig at det er mulig å få til politiske endringer innenfor en institusjonell ramme som alle respekterer, det vil si uten å ty til vold som andre steder i Afrika.

 

Ungdommen og det gode liv

Zuma vil at hans eks-kone, Nkosazana Dlamini-Zuma, skal overta etter ham, fordi hun kan beskytte ham fra en sannsynlig rettsforfølgelse. Rettsvesenet ønsker å plukke opp igjen de 783 anklagepunktene som kom ut av en korrupsjonsetterforskning åpnet i 2005, etter mistanker om at Zuma tok imot bestikkelser fra det franske selskapet Thales under forhandlingene om en stor våpenkontrakt i 1998.

Legeutdannede Dlamini-Zuma er ANC-pamp og tidligere utenriksminister. Hun gikk i januar av som kommisjonsleder for Den afrikanske union, et verv Zuma hadde fått henne til å stille til valg til. Etter at Nelson Mandela gikk av, og så Mbeki, har det sørafrikanske diplomatiet mistet mye av sin glorie i mangelen på tydelige prinsipper. Sør-Afrika støtter gjerne folk som Robert Mugabe i Zimbabwe og Joseph Kabila i DR Kongo – to statsledere som er kjent for valgfusk og for å klamre seg til makten – og risikerer dermed å varig svekke omdømmet landet fikk med Mandela.

De fleste lederne som ønsker å ta over lederskapet i ANC representerer brutte løfter. Det gjelder både gruvemagnaten Tokyo Sexwale og Cyril Ramaphosa, tidligere generalsekretær i gruvearbeidernes fagforening under apartheidtiden og landets første svarte milliardær. Ramaphosa har også vært partiets nestleder siden 2014, en stilling mange mener han har skjøttet ekstremt dårlig. En annen tidligere fagforeningsleder, Kgalema Motlanthe som var nestleder og vara for Mbeki, har integriteten ANC trenger, men han mangler karismaen som skal til for å mobilisere de store troppene.

Faren er stor for at ANC taper valget i 2019, eller i det minste at partiet tvinges til å danne en koalisjonsregjering. «ANC-velgerne blir stadig eldre og bor ofte på landsbygda,» sier Gumede. «Dessuten så folk i kommunevalget i fjor at stemmene deres teller. Democratic Alliance styrer kommunene bedre i dag enn det som har vært tilfellet under ANC. Regjeringspartiet blir ikke lenger sett som en drivkraft for endring, men snarere som et hinder.»

Den svarte ungdommen er ikke like lojal mot ANC som de eldre. De såkalte born free, de som er født etter 1991, er nå blitt voksne og står overfor en økonomisk, politisk og kulturell krise. Etterkommerne etter den svarte frihetsforkjemperen Steve Biko er revet med av globaliseringen, de liker house-musikk og merkevarer, og drømmer kanskje om en bedre verden, men framfor alt om «det gode liv» her og nå. En revansj over fattigdommen og de lange årene med nød foreldrene og besteforeldrene deres opplevde under apartheid.

Oversatt av redaksjonen

Sabine Cessou er journalist.

(Visited 40 times, 1 visits today)

Siste fra Sør-Afrika

Placeholder

Vekst på lånt tid

Låneboble i Sør-Afrika. Den nye svarte middelklassens forbruksønsker har skapt et overopphetet
Placeholder

Helse på skinner

Offentlige helsetjenester kollapset etter apartheid-regimets fall. Innbyggerne bor langt fra sykehusene i
0 kr 0
Gå til Toppen