Saudilobbyen i Washington

Oljepenger regner nedover tenketankene, ekspertene og mediene.

juli 2017
I valgkampen i fjor skjelte Trump ut Saudi-Arabia. I mai lovpriste han kongedømmet på sitt første utenlandske statsbesøk som president. Foto: Evan Vucci, AP Photo / NTB Scanpix.head-spinning developments in the typically staid Gulf, including the unexpected cutting off of nominal ally Qatar from the powerful Gulf Cooperation Council and Iran firing a missile into Syria for the first time, targeting Islamic State militants. (AP Photo/Evan Vucci, File)

Saudi-Arabia hadde grunn til å bli bekymret da Donald Trump slo Hillary Clinton i valget i november. Clinton var tross alt en gammel venn som gjentatte ganger hadde hyllet kongedømmet som en pådriver for fred og stabilitet i Midtøsten, mens Trump hadde skjelt ut saudiaraberne i årevis. I 2011 kalte han kongedømmet «verdens største terrorsponsor» og mente at det brukte «våre oljedollar – våre egne penger – til å finansiere terrorister som vil ødelegge vårt folk mens saudiaraberne stoler på at vi skal beskytte dem.»1 Donald J. Trump, Time to Get Tough: Making America #1 Again, Regnery, Washington DC, 2011. I valgkampen truet han med å blokkere saudiarabisk oljeimport hvis kongedømmet ikke trappet opp kampen mot IS.

Sju måneder senere kunne ikke forvandlingen vært større da Trump fløy til Riyadh for sitt første statsbesøk i utlandet. Han krevde regimeendring i Iran og annonserte en våpenhandel til 110 milliarder dollar med utsikter til kontrakter for 240 milliarder i det kommende tiåret. Om den saudiske regjeringen holder løftene sine er en annen sak, med tanke på at den saudiske staten har et underskudd på 22 prosent som følge av lav oljepris. Flere kilder i Det hvite hus sier at disse kontraktene vil danne grunnlaget for intet mindre enn et «arabisk NATO» som skal kjempe mot både Iran og IS.2 Josh Rogin, «Trump to unveil plans for an ’Arab NATO’ in Saudi Arabia», The Washington Post, 17. mai 2017.

Fra sinne til beundring på litt over et halvt år – det må være rekord. Hva skyldes Trumps dramatiske helomvending?

 

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Kjølnet forhold

En åpenbar grunn er olje. På tross av økt utvinning av skifergass og -olje er USA fortsatt avhengig av en million fat saudi­arabisk olje om dagen. En annen grunn er at saudiaraberne har en tilsynelatende umettelig appetitt på Patriot-missiler og Blackhawk-helikoptre. En tredje grunn er Iran, som begge landene – og Israel – ser som hovedkilden til uroen i Midtøsten. Men en kanskje like viktig årsak er det mektige nettverket av støttespillere Saudi-Arabia med årene har etablert sammen med de andre monarkiene i Persiabukta.

Nettverket består av tenketanker, akademiske sentre, advokatkontorer, PR-eksperter og andre konsulenter som kongedømmet har gitt minst 18 millioner dollar siden 2015. Det høres kanskje ikke mye ut for et land som selger olje for 130 milliarder dollar i året, men summen er et godt eksempel på hvordan kongedømmet har brukt formuen sin på å bygge opp et vern mot politisk turbulens.

Saudilobbyen har bidratt sterkt til at Russland og Iran igjen er hovedfiendene.

Etter 11. september 2001 forverret forholdet mellom USA og Saudi-Arabia seg, da det viste seg at 15 av de 19 flykaprerne var saudiarabere, i likhet med Osama Bin Laden. Bush-administrasjonen klarte å begrense skaden ved å dysse ned informasjonen om Saudi-Arabias rolle i angrepet og legge skylden på Saddam Hussein. Forholdet ble ikke bedre under Obama, snarere tvert imot. I oktober 2014 sa visepresident Joe Biden til studenter ved Harvard at Saudi-Arabia, Tyrkia og De forente arabiske emiratene «var så besatt av å styrte [Syrias president] Assad at de pøste ut mange hundre millioner dollar og ga tusenvis av tonn med militærutstyr til alle som ville slåss mot ham. Problemet var bare at de som mottok støtten var Al-Nusra, Al-Qaida og ekstremistiske jihadister fra andre deler av verden.»3 Biden trakk tilbake uttalelsen og beklaget seg to dager senere. Se Carol Giacomo, «Joe Biden apologizes for telling the truth», The New York Times, 6. oktober 2014.

I juli 2015 inngikk USA en atomavtale med Saudi-Arabias erkefiende Iran. Og i april i fjor publiserte tidsskriftet Atlantic et langt intervju med Obama der han beskyldte saudiaraberne for å fostre sunniterrorisme og mente at de måtte lære seg å «dele» Midtøsten med Iran. Tre måneder senere nedgraderte Obama-administrasjonen et 29 sider langt kapittel i kongressrapporten fra 2002 om 11. september-angrepene. Kapittelet viste at folk i det saudiske lederskapet hadde gitt penger til minst to av flykaprerne og så nektet å snakke med de amerikanske etterforskerne. I september 2015 stemte et overveldende flertall i Kongressen for å overkjøre Obamas veto mot et lovforslag som åpnet for at familiene til ofre etter 11. september kan saksøke kongedømmet. Måneden etter offentliggjorde WikiLeaks en epost fra 2014 der Clinton klager over at regjeringene i Qatar og Saudi-Arabia «i skjul gir økonomisk og logistisk støtte til IS og andre radikale sunnigrupper i regionen».

 

Lobbyerer for sterkere sanksjoner

Trumps mange utfall mot Saudi-Arabia framsto dermed som kulminasjonen av en langvarig trend der Washington og Riyadh drev stadig lenger fra hverandre. Men så startet demokrater, nykonservative, etterretningsbyråene og mange andre medlemmer av «dypstaten» et enestående ideologisk bombardement mot enhver forsoning med Russland og landets to allierte i Midtøsten, Syria og Iran.

Presset av anklagene om at han var en «sibirsk kandidat» innsatt av Vladimir Putin, forsøkte Trump å beskytte sin høyre flanke ved å ta om bord gamle tradisjonelle hauker som hater Iran like mye som Russland. Han hyret blant annet inn generalen Herbert Raymond McMaster for å erstatte den uheldige Michael Flynn som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Og utnevnte den pensjonerte generalen James «Mad Dog» Mattis til forsvarsminister, samme general som svarte følgende da han i 2012 ble spurt om de tre største truslene mot USAs sikkerhet: «Iran, Iran, Iran.»

Russland og Iran er igjen blitt hoved­fiendene i Midtøsten, og det er derfor logisk at Saudi-Arabia må være USAs hovedallierte. Saudilobbyen har bidratt sterkt til denne utviklingen med en jevn strøm av intervjuer, artikler og rapporter som ber om mer handling mot det onde tospannet Syria og Iran.

14. november hentet Atlantic Council – en tenketank som i 2015 fikk to millioner dollar fra De forente arabiske emirater og pro-saudiske kilder – fram den pensjonerte generalen og styremedlemmet David Petraeus for å fordømme «ondsinnet iransk aktivitet» og mane den amerikanske hæren til militæraksjon hvis Iran fortsatte med urananriking og dermed brøt atomavtalen fra 2015. Noen uker senere sendte Center for Strategic and International Studies, en annen innflytelsesrik tenketank som mottok over 600 000 dollar fra Saudi-Arabia og Emiratene året før, en talsperson til Kongressen for å lobbyere for «direkte og indirekte operasjoner» for å hindre Iran i å sende våpen til sine allierte i Syria og Jemen.4 Se «Senate foreign relations committee hearing on Iran», 6. desember 2016, www.youtube.com

The Center for American Progress – en tenketank grunnlagt av Clintons valgkampleder John Podesta (hans bror Tony er registrert som lobbyist for Saudi-Arabia), og som har fått én million dollar fra Emiratene – har publisert en rapport der de argumenterer for at USA burde trappe opp sanksjonene og gripe inn i Syria hvis Assad fortsetter å blokkere «humanitærhjelpen» til de opprørskontrollerte områdene. The Brookings Institution – som har fått 21,6 millioner dollar fra Qatar siden 2011 og minst 3 millioner fra Emiratene siden midten av 2014 – har ikke overraskende også argumentert for strengere sanksjoner mot det syriske regimet.

 

Antirussisk bølge

Målet med lobbykampanjen er å styrke motstanden mot Iran og Syria, fremme Saudi-Arabia og diskreditere avvikende synspunkter. Kampanjen har vist seg å være ekstremt effektiv, mye fordi den har gått hånd i hånd med en bredere offensiv mot Russland fra Demokratene, FBI og CIA. Den passer også godt overens med Trumps forsøk på å framstå som en ordentlig nykonservativ ved å slå til mot USAs tradisjonelle motstandere i Midtøsten. Bare ni dager etter at han flyttet inn i Det hvite hus beordret han et kommandoraid mot en antatt Al-Qaida-base i det sentrale Jemen. 7. april ga han ordre om et missilangrep på en syrisk flybase.

Etter angrepet var saudilobbyen i ekstase. Den saudiarabiske terroreksperten Mohamed Alyaha i Atlantic Council fortalte til New York Times: «Folk jubler i Golfen nå. Det som er klart er at Trump forstår hva amerikansk makt kan gjøre og er villig til å bruke den.»5 Ben Hubbard, «Trump’s strike on Syria has all sides asking: What next?», The New York Times, 7. april 2017. I Washington Post mente spaltisten David Ignatius at missilangrepet var «en tillitsbygger», fordi det flyttet Trumps «uberegnelige administrasjon litt nærmere pilarene i USAs tradisjonelle politikk». Han fortalte også at Obamas tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Tom Donilon, som nå sitter i styret til Brookings, var enig.6 David Ignatius, «Trump got Syria and China right last week. That’s a start», The Washington Post, 12. april 2017. «Jeg støtter fullt ut handlingen i Syria,» skal Donilon ha sagt. «Mot Russland, Kina og Syria har det nærmest vært en whiplash-aktig endring i politikk.»

Alle ønsker å bli invitert til Brookings for å snakke om hvor fantastiske saudiaraberne er.

Når saudivennlige journalister trenger en kommentar, ringer de saudilobbyen som med glede forklarer Saudi-Arabias synspunkter. Ignatius er et godt eksempel på hvordan dette ekkokammeret fungerer. Kritikerne kaller ham «CIAs sjefsapologet» og «Saudi-Arabias største cheerleader». I februar kastet han seg på den antirussiske bølgen og skrev at «russerne er mestre i det de kaller ’aktive tiltak’ i ’informasjonsrommet’.» Så fløy han til Riyadh for et langt intervju med Muhammed bin Salman, kongedømmets allmektige kronprins (som faren nylig utnevnte til etterfølger på bekostning av Mohammed bin Nayef). «I motsetning til mange andre saudiske prinser er ’MBS’ ikke utdannet i Vesten,» rapporterte Ignatius. «Det kan ha gjort at han har bevart den rå, krigerske kraften som er en av grunnene til at så mange unge saudiere liker ham.»7 David Ignatius, «A young prince is reimagining Saudi Arabia. Can he make his vision come true?», The Washington Post, 20. april 2017. Noen dager senere lovpriste han den «urokkelige» James Mattis for å ha satt sammen et «solid nasjonalt sikkerhetsteam» som forsøker å dytte Trump i riktig retning.

 

Skyggeregjeringen

Å hylle Mattis, lovprise en saudisk prins og sidestille Russlands politikk med Sovjetunionens – det er nøyaktig det saudilobbyen ønsker. I mai publiserte Ali Shihabi, direktør for tenketanken Arabia Foundation, en kronikk i New York Times der han sa at saudiaraberne nå mente at «de har en bedre alliert» enn Obama som virket «villig til stilltiende å akseptere Irans forsøk på å dominere Midtøsten». Noen dager senere hentet det Washington-baserte nyhetsbrevet The Hill inn akademikeren Anthony Cordesman fra Center for Strategic and International Studies for å oppsummere Trumps besøk i Riyadh. Nokså forutsigbart roste den kjente saudi­forsvareren presidenten: «Presidenten ga riktig tale på riktig sted til riktig tid. Det vil fortsatt være kritikk i saker som menneskerettigheter og Jemen, men presidenten har et annet fokus – og nesten garantert det riktige.» De neste dagene ble Cordesman sitert i Washington Post, CNN, Christian Science Monitor og andre medier.

Den tidligere rådgiveren for superhauken John McCain, som også har vært innom Pentagon, det amerikanske utenriksdepartementet og energidepartementet, er først og fremst anerkjent for forskningen sin innen internasjonale energispørsmål. Det som gjør ham spesielt verdifull for saudilobbyen er at mye av arbeidet hans er viet ett tema: olje som en kritisk ressurs som vil bli stadig mer ettertraktet på grunn av «begrenset vekst i fornybar energi og andre nye energikilder», som han skrev i 2001. Han mener av den grunn at Persiabukta, med to tredjedeler av verdens påviste oljereserver, vil være et kritisk område i all overskuelig framtid og bør beskyttes, koste hva det koste vil. Dette er en type argument Washingtons krigerske utenrikspolitiske establishment forstår. Det er også et argument saudilobbyen liker, fordi det betyr at USA ikke har andre valg enn å samarbeide med Saudi-Arabia.

Saudilobbyen utnytter det antropologen Janine Wedel ved George Mason University kaller framveksten av en «skyggeregjering». Etter den nyliberale revolusjonen på 1980- og 1990-tallet, argumenterer hun i boka Shadow Elite (2009), har alle de amerikanske administrasjonene vært opptatt av å privatisere regjeringsoppgaver og overlate ansvaret til «selskaper, konsulentbyråer, nonprofitt-organisasjoner, tenketanker og andre private organisasjoner». De private aktørene og regjeringen er blitt gjensidig avhengige, mener Wedel. «De er involvert i alle aspektene av styringen, utformingen og implementeringen av offentlig politikk.» Der føderalt ansatte tidligere utførte det meste av regjeringens arbeid, er inntil tre fjerdedeler av den føderale administrasjonens arbeid, målt i arbeidsplasser, outsourcet. Praksisen er ikke ny, men den har økt drastisk og antatt nye former siden Clinton-administrasjonens (1993–2001) første dager.

Outsourcingen har skapt et optimalt klima for folkene som springer fram og tilbake mellom tenketanker, nyhetsredaksjoner og regjeringskontorer. Prosessen holder liv i en inngrodd kultur der de eneste gyldige ideene er de de forteller hverandre på luksuriøse konferanser sponset av Saudi-Arabia, Emiratene eller de andre golfmonarkiene. «Alle ønsker å bli invitert til Brookings for å snakke om hvor fantastiske saudiaraberne er og hvor viktige de er for å beskytte oljeforsyningen,» sier historikeren Toby C. Jones som har skrevet boka Desert Kingdom: How Oil and Water Forged Modern Saudi Arabia (2010). «Det betyr at man må holde seg tett til den etablerte sannheten om saudi­araberne. For hvorfor skape bølger i vannet?»

Oversatt av redaksjonen

Daniel Lazare er journalist.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal