Tyskland /

Baksiden av det tyske mirakelet


Når tyskerne går til urnene 24. september har landet aldri før hatt så få arbeidsledige, og så mange fattige arbeidere og usikre jobber.
Av

Klokka åtte på morgenen har Jobbsenteret i Berlin-bydelen Pankow knapt åpnet før femten personer står i kø foran luka. Alle befinner seg i sin egen boble av engstelig stillhet. «Hvorfor jeg er her? Fordi hvis du ikke møter når de kaller deg inn, tar de tilbake det lille du får,» murrer en femtiåring. «De har uansett ikke noe til deg. Bortsett fra en jobb som latexselger kanskje, hvem vet.» Allusjonen får fram et magert smil. For en måned siden fikk en alenemor på 36 år, en arbeidsledig lærer, et brev fra Jobbsenteret i Pankow som ba henne søke på en jobb i en sexbutikk. «Jeg har sett det meste på Jobbsenteret mitt, men det der, det tar kaka,» skrev hun på nett og sa at hun ville anmelde for maktmisbruk.

Utenfor, på parkeringsplassen til blokka med sosialboliger, er Arbeidsledighets­senterets buss for «mobil rådgivning» allerede i gang. På et sammenleggbart bord foran minibussen har Nora Freitag (30) lagt en stabel med brosjyrer med tittelen «Hvordan forsvare mine rettigheter overfor Jobbsenteret». «Initiativet kom fra den protestantiske kirken i 2007. Det er mye fortvilelse og maktesløshet i møte med dette byråkratiske monsteret som de arbeidsledige ikke uten grunn oppfatter som en trussel.»

«Et hjerte for barna»: Folk demonstrerer mot Hartz IV-reformen som har fått andelen fattige arbeidere til å skyte i været. 4,7 millioner yrkesaktive tyskere overlever i dag med en minijobb til 450 euro i måneden. Foto: Johannes Eisele, Reuters / NTB SCANPIX.

En kvinne langt opp i sekstiårene kommer bort litt nølende. Hun virker svært brydd over å måtte snakke med ukjente. Hun klarer ikke leve på pensjonen på knappe 500 euro i måneden og må derfor få et tillegg fra Jobbsenteret. Ettersom hun alltid sliter med å få endene til å møtes, har hun nylig tatt en såkalt minijobb, en lavtlønnet deltidsjobb, som renholder på et pleiehjem med en månedslønn på 340 euro netto.

«Oppmøte teller,» sier hun litt skrekkslagen. «Brevet fra Jobbsenteret sier at jeg ikke har oppgitt inntektene mine og at jeg må tilbakebetale 250 euro. Men jeg har ikke disse pengene! Dessuten har jeg oppgitt inntekten fra dag én av. Det må være en feil.» En fra Arbeidsledighetssenteret tar henne til sides for å gi henne sine råd: Hvem hun kan anke til, hvilken dør hun må banke på hvis anken ikke når fram. Iblant brukes minibussen som tilfluktsted for å løse problemer skjermet fra nysgjerrige blikk. «Det er en av virkningene av Hartz IV,» sier Freitag. «De arbeidsledige blir så stigmatisert at mange skammer seg over å snakke med andre om situasjonen sin.»

 

Kontrollørenes ydmykende radar

Det sosiale stigmaet «Hartz IV» har navnet sitt fra en avregulering av arbeidsmarkedet kalt Agenda 2010 som Gerhard Schröders koalisjonsregjering mellom Sosial­demokratene (SPD) og De grønne gjennomførte fra 2003 til 2005. Den fjerde og siste pakken i reformene, oppkalt etter den tidligere Volkswagen-direktøren Peter Hartz som utformet dem, slo sammen sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd for langtidsledige (som ikke har hatt jobb på et år) til en flat stønad for alle, utbetalt av Jobbsenteret. Det snaue beløpet – 409 euro i måneden for en person1 Stønaden faller til 368 euro for en som bor sammen med en annen «Hartz IV». I tillegg kommer 237 euro for barn mellom 0 og 6 år, 291 euro mellom 7 og 14 år, og 311 euro mellom 15 og 18 år. – skal motivere mottakeren, omdøpt til «klient», til å finne arbeide eller komme tilbake i arbeid så raskt som mulig, uansett hvor dårlig betalt og lite i tråd med forventninger eller kompetanse jobben er. Utbetalingen er underlagt et av Europas strengeste kontrollregimer.

I fjor høst mottok nær seks millioner Hartz IV-stønad. Av dem var 2,6 millioner offisielt arbeidsledige, mens 1,7 millioner var rykket ut av statistikken med «aktiveringstiltak» (utdanning, «coaching», 1-eurojobber, minijobber) og 1,6 millioner var barn av mottakere. I et samfunn som dyrker arbeidet nærmest religiøst, blir de ofte framstilt som en gjeng gemene latsabber og det som verre er. I 2005 kunne man lese i en brosjyre fra næringsdepartementet, med forord av ministeren Wolfgang Clement (SPD), kalt «Forrang til de anstendige – mot misbruk, ’svindling’ og selvbetjening i velferdsstaten»: «Biologene bruker begrepet ’parasitter’ om ’organismer som får sine næringsbehov dekket på bekostning av andre levende vesener’. Naturligvis er det fullstendig uakseptabelt å bruke begreper fra dyreriket på mennesker.» Og naturligvis ble uttrykket «Hartz IV-parasitt» gjentatt av tabloidpressen med Bild i front.

Utbetalingen er underlagt et av Europas strengeste kontrollregimer.

Livet til Hartz IV-mottakerne er en kampsport. Stønaden er ikke nok til å betale husleie, derfor må Jobbsenteret dekke den innenfor en maksgrense for de ulike delene av landet. «En tredjedel av de som kommer til oss har boligproblemer,» forteller Freitag. «Som oftest fordi stigende leiepriser i storbyene, spesielt Berlin, har gjort at de overskrider taket til Jobbsenteret. De må enten flytte, men uten å vite hvor, for leiemarkedet er mettet, eller betale mellomlegget ut av egen lomme og matbudsjettet.» 40 prosent av de 500 000 Hartz IV som bor i Berlin, betaler husleie som overstiger støttegrensen.

Jobbsenteret kan også gi litt akutthjelp, men da blir mottakeren mer eller mindre satt under administrasjon. Ingen deler av livet unnslipper kontrollørenes ydmykende radar: bankkonto, kjøp, reiser, familien eller selv kjærlighetslivet. For eksempel sendte Jobbsenteret i Stade i Niedersachsen et spørreskjema til en enslig gravid arbeidsledig kvinne hvor de ba henne oppgi navnene og fødselsdatoene til sine sexpartnere.2 «Jobcenter fragt nach Sexpartnern per Fragebogen», på nettstedet til informasjonskampanjen Gegen Hartz IV, www.gegen-hartz.de.

 

Brune konvolutter, sydenreiser og prostituerte

Tankegangen i dette inkvisitoriske systemet kunne skimtes allerede i manifestet Schröder og hans britiske kollega Tony Blair signerte i juni 1999, kalt «Europe: The Third Way / Die Neue Mitte». De to profetene for det «moderne sosialdemokratiet» erklærte her at det var nødvendig å «forvandle sikkerhetsnettet av rettigheter til et springbrett mot personlig ansvar», for «deltidsarbeid eller lavlønnet arbeid er bedre enn ikke å arbeide, fordi det gjør det lettere å gå fra arbeidsledighet til arbeid». En fattig som svetter er bedre enn en fattig som sitter på ræva: Dette pubsnakket ble en ideologisk matrise for det den tyske samfunnsforskeren Christoph Butterwegge kaller «kanskje det viktigste vendepunktet i den tyske velferdsstatens historie siden Bismarcks tid».3 Christoph Butterwegge, Hartz IV und die Folgen. Auf dem Weg in eine andere Republik?, Beltz Juventa, Weinheim, 2015.

På andre siden av Rhinen har Hartz-lovene og «den tyske modellen» blitt et tema etter at Emmanuel Macron ble president. I juli sa Macron at «Tyskland har blitt formidabelt reformert».4 «Macron: ’Je veux conforter la confiance des Français et des investisseurs’», Ouest-France, Rennes, 13. juli 2017. Det er noe franske lederskribenter sjelden har bestridt. «Schröder tvang gjennom reformer som har gjort landet hans velstående,» skrev Le Monde dagen etter at Macron ble valgt, for å oppildne ham til å bruke makt for å få gjennom sine egne reformer.5 Arnaud Leparmentier, «Les cent jours de Macron seront décisifs», Le Monde, 10. mai 2017. Økonomen Pierre Cahuc, som sammen med Marc Ferracci og Philippe Aghion har utformet arbeidsmarkedsreformen som Macron ønsker, hyller en «eksepsjonell suksess for den tyske økonomien». Han mener at Hartz IV ikke bare «er bedre for sysselsettingen», men også for å spre glede og godt humør, for «tyskerne sier seg stadig mer fornøyd med situasjonen, særlig de fattigste, mens franskmennenes tilfredshet stagnerer».6 Sophie Fay, «Macron va-t-il faire du Schröder à la française?», L’Obs, Paris, 13. mai 2017.

Midlertidig arbeid har eksplodert, fra 300 000 nye stillinger i 2000 til nær én million i fjor.

Om de fattigste fortsatt klarer å skjule gleden i køene på Jobbsentrene, er det ingen tvil om at Macrons politiske prosjekt er direkte inspirert av «den tyske modellen». Spesielt uthulingen av arbeidsmiljøloven og økt kontroll med de arbeidsledige, som vil bli straffet hvis de takker nei til to påfølgende jobbtilbud. Få klarer å gjengi ånden i Hartz IV så godt som den franske presidenten da han 3. juli sa til nasjonalforsamlingen at «å beskytte de svakeste er ikke å gjøre dem permanent avhengige av staten», men å gi dem midler – eventuelt tvinge dem – til å «ta kontroll over sin skjebne». I en verbal akrobatikk som ligner på Hartz IV-fortalerne for halvannet tiår siden, la han til: «Vi må erstatte ideen om sosialhjelp […] med en ordentlig politikk som inkluderer alle.» For Schröder var beskjeden til de fattige mer konsis: fördern und fordern, oppfordre og kreve.

Mens Hartz fortsatt har et godt rykte i Frankrike, er det ingen som vil høre snakk om ham i Tyskland. Tyskerne har ikke glemt at han i 2007 ble dømt til to år i fengsel og 500 000 euro i bot for å ha «kjøpt sosial fred» hos Volkswagen ved å overøse ansattrepresentanter med brune konvolutter, sydenreiser og prostituerte. Men i Frankrike blir han fortsatt møtt med applaus. Den franske arbeidsgiverforeningen Medef inviterer ham ofte og François Hollande vurderte å hente ham inn som rådgiver da han var president.7 «L’ancien DRH de Gerhard Schröder ne conseillera pas Hollande», Le Monde, 28. januar 2014. Når er det Macron som får hans gode råd, med pressen som mellomledd.8 «Peter Hartz: lettre à Emmanuel Macron», Le Point, Paris, 21. juni 2017.

 

Bedriftseiernes gullfeber

Hartz spilte ikke desto mindre en sekundær rolle i reformene til Schröder. Han satt riktignok i kommisjonen som laget forarbeidene til reformene, men det var framfor alt Bertelsmann-stiftelsen som orkestrerte det hele. Tysklands største medie- og forlagskonsern sto i sentrum for utarbeidingen av Agenda 2010: De betalte for ekspertise og konferanser, plantet argumenter hos journalistene og forente alle gode krefter. «Uten for-, mellom- og etterarbeidet til Bertelsmann-stiftelsen på flere nivå ville anbefalingene til Hartz-kommisjonen og de påfølgende lovforslagene aldri blitt vedtatt,» mener Helga Spindler, professor i offentlig rett ved universitetet i Duisburg.9 Helga Spindler, «War die Hartz-Reform auch ein Bertelsmann-Projekt?», i Jens Wernicke og Torsten Bultmann (red.), Netzwerk der Macht – Bertelsmann. Der medial-politische Komplex aus Gütersloh, BdWi, Marburg, 2007. Stiftelsen gikk så langt som å innkalle de femten kommisjonsmedlemmene til en studietur til fem land den mente var kommet lengst i å se arbeidsledige som en ressurs: Danmark, Sveits, Nederland, Østerrike og Storbritannia.10 Se Thomas Schuler, Bertelsmannrepublik Deutschland: eine Stiftung macht Politik, Campus, Frankfurt, 2010.

16. august 2002 leverte Hartz sine anbefalinger til Schröder. Det var en «stor dag for de arbeidsledige», sa forbundskansleren, som lovet å få to millioner tyskere tilbake i arbeid på to år. Rapporten på 344 sider består av 13 «innovasjonsmoduler» skrevet i et engleutsch næringslivsspråk proppfull av uttrykk som controlling, change management og Bridge-System für ältere Arbeitslose. Jobbsenteret blir kalt en «forbedret tjeneste for klientene».

Systemet basert på denne kaudervelsken trådte i kraft 1. januar samtidig med den andre pakken i Agenda 2010 som avregulerte arbeidsmarkedet. For å presse de arbeidsledige ned i lønnstrakten måtte man gi arbeidsgiverne et bredt spekter av incentiver: skattefritak for lavtlønte, lansering av minijobber til 400 og senere 450 euro i måneden, fjerne begrensninger på midlertidig arbeid, subsidier til vikarbyråer som tar inn langtidsarbeidsledige. Gullfeberen slo innover bedriftseierne, spesielt i servicesektoren. Forsynt med nye tropper rett fra Jobbsentrene, benyttet de anledningen til å gjøre vanlige jobber til midlertidige stillinger – og det var fritt fram for de som hadde dem å ta turen til Jobbsenteret for å spe på den usle lønna. Midlertidig arbeid har eksplodert, fra 300 000 nye stillinger i 2000 til nær én million i fjor. Samtidig har andelen fattige arbeidere – som tjener under 979 euro i måneden – gått fra 18 til 22 prosent. Innføringen av minstelønn i 2015, satt til 8,84 euro i år, har ikke snudd utviklingen: 4,7 millioner yrkesaktive overlever fortsatt i dag med en minijobb til 450 euro i måneden. Tyskland har gjort sine arbeidsledige til trengende.

 

Absurde sanksjoner

Hartz IV fungerer som en obligatorisk arbeidstjeneste der folk tvinges til å ta dårlig betalte og midlertidige jobber. Truslene om straff henger permanent over «klientene».

Jürgen Köhler (63) i Berlin jobber under vanlige omstendigheter som frilansgrafiker. Men konkurransen fra de store byråene som presser ned prisene, har gjort at han nå ikke har nok oppdrag til å leve av det og må gå til Jobbsenteret. Over en kaffe forteller han at han «en dag fikk et brev som sa at jeg måtte møte opp påfølgende mandag og tirsdag hos et vikarbyrå klokka fire om morgenen for å jobbe på en byggeplass hvor jeg ville få lønn samme kveld. Åpenbart hadde jeg verken utstyr eller erfaring fra byggebransjen. Å begynne i min alder framsto heller ikke som en spesielt god idé.» Fristene var, som så ofte, for korte til å klage, så Köhler hadde ikke annet valg enn å ta saken til rettsvesenet, i håp om at dommen ville falle før stønaden ble kuttet med 10, 30 eller 100 prosent.

Ingen unnslipper kverna, selv ikke «Hartz IV-barn» mellom 15 og 17 år: I bytte mot de 311 euroene familien får ekstra i måneden, kan Jobbsenteret innkalle dem til enhver tid, selv om de fortsatt går på skole, for å «råde» dem til å rette seg mot den ene eller andre sektoren, og stanse utbetalingene hvis de ikke møter opp. Det har garantert pedagogisk effekt på tenåringen som allerede har «Hartz IV» stemplet i panna.

Köhler er med i arbeidslediggruppa til servicefagforbundet Verd.di og fikk gratis advokathjelp, og med tiden en dom i sin favør. Ikke alle er like heldige. Nær en million sanksjoner ble idømt i fjor, med et snitt på 108 euro per hode – en ikke ubetydelig økning for Den føderale arbeidsetaten, som har ansvaret for Jobbsentrene. Samme år fikk disse 121 000 klager, som i 60 prosent av tilfellene ble avvist. «Sanksjonene kommer plutselig med så absurde grunner at man har sjans til å vinne om man gjør det riktig,» sier Köhler. «Men de fleste arbeidsledige kjenner ikke til rettighetene sine og er dårlige til å forsvare seg. Mange gjør det ikke i det hele tatt.»

 

Ulovlig streiking

Det har ikke alltid vært sånn. I 2003 og 2004 gikk mange tusen arbeidsledige og arbeidstakere spontant ut i gatene hver mandag i flere tyske byer i protest mot Schröder-reformene. Protestene startet i øst, hvor slagordene spilte åpenlyst på mandagsdemonstrasjonene høsten 1989, men spredte seg raskt vestover, og tok fagforeningene på senga.

«De store forbundene nølte lenge,» innrømmer Ralf Krämer, forbundssekretær i Ver.di. «Holdningen deres var ekstra tvetydig ettersom de hadde hatt to representanter i Hartz-kommisjonen, en fra DGB og en fra oss.» I tillegg til de to fagforeningsrepresentantene besto kommisjonen av to folkevalgte, to akademikere, en byråkrat og sju «top managers» fra Deutsche Bank, kjemikonsernet BASF og konsulentselskapet McKinsey. «Fagbevegelsen i Tyskland har tradisjonelt hatt tette bånd til SPD,» sier Krämer. «Åpenbart gikk Schröder-reformene gjennom fordi regjeringen var sosialdemokratisk. Uten det ville motstanden blitt for stor.»

Til alles store overraskelse samlet en demonstrasjon som ikke var i fagbevegelsens regi i november 2003 over 100 000 demonstranter i Berlin. «Mange folk fra fagbevegelsen var til stede, inkludert meg selv, for grasrota hos Ver.di hadde skjønt at reformene bare ville favorisere markedet for lave lønninger,» sier Krämer. «Men ledelsen i DGB nølte.» Fem måneder senere var det nye demonstrasjoner i Berlin, Stuttgart og Köln med en halv million i gatene – noe som ikke hadde skjedd siden andre verdenskrig. Denne gangen gikk lederne for de store forbundene i front.

Hartz-lovene har svekket SDP som har mistet 200 000 medlemmer siden 2003.

«Vi kunne kanskje vunnet om vi hadde fortsatt,» sukker Krämer. «Men DGB var redd for å miste kontrollen og kalte ikke inn til nye demonstrasjoner. Mandagsdemoene sto igjen isolerte og protestene visnet etter hvert hen. Vi grep ikke den historiske anledningen. Det må sies at konfrontasjon ikke er del av tysk fagforeningskultur. Vi har ikke for vane å utfordre beslutningene til en demokratisk valgt regjering, selv om jeg personlig mener det er feil.»

Underlig nok fikk ikke nederlaget fagforbundene til å vurdere en ny strategi. Verken hos Ver.di eller DGB – som Ver.di er del av, men hvor metall- og kjemiforbundene har overtaket – mente lederne at det var noe poeng å starte en debatt om hvorfor «politiske» streiker er ulovlige, om denne særegenheten i tysk rett som forbyr fagforeningene å streike mot lover de mener skader arbeidstakernes interesser.

 

Fagforeningene holder pusten

«Generalstreik?» Ordet får Mehrdad Payandeh, DGBs avdelingsleder for skatte- og næringspolitikk, til å rynke på øyenbrynene. «En streik gir bare mening for oss hvis vi ikke klarer å forhandle om lønnsøkninger i en sektor vi er til stede i. Det skjer sjelden. Vi får vår legitimitet fra medlemmene våre, ikke fra gata. Vi er ikke som landene i sør hvor folk streiker for alt og ingenting!»

Den munnrappe og imøtekommende Payandeh er et godt eksempel på den fagforeningskulturen Krämer beskriver. Avdelingslederen hører mer på arbeidsgiverne, som han kjenner og skryter av for «evnen til å samarbeide med fagforeningene», enn Hartz IV-mottakerne eller de som tvinges til å ta underbetalte drittjobber – folk som er utenfor synsfeltet hans. «Selvsagt er jeg imot Hartz IV-sanksjonene og prekaritet,» protesterer han. «Men lover Forbundsdagen har vedtatt er ikke vårt felt. For oss gjelder det å forsvare arbeidstakerne våre i tarifforhandlingene.» Bortsett fra at det nesten ikke finnes tariffavtaler lenger, annet enn i metall- og kjemisektoren.

Kampene mot Hartz-lovene har ikke desto mindre etterlatt dype spor i landet. De har svekket SDP som har mistet 200 000 medlemmer siden 2003. Men de har også forandret det politiske landskapet og drevet dissidentene i SPD til å slå seg sammen med nykommunistene i Partei des Democratischen Sozialismus og danne Die Linke («Venstre»), som i dag er det eneste partiet som vil omgjøre Hartz-lovene. Lovene har også skapt et stort nettverk av arbeidsledige som er fast bestemt på å gjøre seg hørt gjennom gjensidig hjelp og selvforsvar – inspirert av kollektivet Basta i den fattige Berlin-bydelen Wedding, som regelmessig avlegger Jobbsentrene i hovedstaden stridslystne besøk.

I en tid hvor Frankrike lurer på hvordan de skal gjøre motstand mot Macrons reformiver holder mange tyske fagforeningsfolk pusten. «Macron-reformene uroer oss noe enormt, for de risikerer å trekke lønningene ned og bre om seg hos oss,» sier Dierk Hirschel i ledelsen til Ver.di. «For oss var Frankrike eksemplarisk på mange måter,» legger kollega Krämer til. «Dagens utvikling er tragisk. Vi håper at de franske fagforeningene ikke gjentar de samme feilene som oss og er mer offensive enn vi var.»

Oversatt av redaksjonen

Olivier Cyran er journalist.

(Visited 325 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]