Våpenindustri /

Jakten på supersoldaten


Krigsroboter er i rask utvikling, men maskinene kan ikke gjøre alt. I kulissene arbeider forskere for å utvide den altfor menneskelige soldatens evner.
Av

Med stadig mer avanserte våpen er soldaten blitt det svake leddet i forsvarssystemene, konstaterte det amerikanske militære forskningsbyrået Darpa i 2002.1 Noah Shachtman, «Be more than you can be», Wired, San Francisco, mars 2007. Erkjennelsen ble raskt fulgt av en annen: Selv om robotene inntar slagmarken, vil hæren ikke klare seg uten soldater. Byrået gikk derfor i gang med å samle inn all tilgjengelig kunnskap for å forbedre krigernes kropp og sinn – og skape en supersoldat.

Allerede på 90-tallet begynte Darpa å interessere seg mer for biologi og ideen om å tilpasse menneskekroppen til krig. I 2014 samlet byrået fysikere og biologer i det nyopprettede Biological Technologies Office. «Fra i dag av blir biologien del av de sentrale vitenskapene som utgjør forsvarsteknologiens framtid,» annonserte Darpa. Hovedmålet er å «revolusjonære nye evner for USAs» soldater.2 «Darpa launches biological technologies office», 1. april 2014. USA investerer utvilsomt mest på dette feltet, men det er ikke lett å få en presis oversikt over beløpene. I år har Darpa et budsjett på 2,97 milliarder dollar, men finansieringen av forskningen på og utviklingen av supersoldaten skjer gjennom byråets mange ulike sammenfiltrede prosjekter. For eksempel er prosjektet «Analysis and Adaptation of Human Resilience», som har fått bevilget 18 millioner dollar for å «optimalisere soldaters helse», plassert i underkategorien «Grunnleggende operasjonell legevitenskap».3 «Department of Defense Fiscal Year 2017», «President’s Budget Submission», februar 2016.

Andre land, som Russland og Kina, jobber utvilsomt også med denne typen teknologi, men de er mer sparsommelige med informasjonen. I de neste tiårene vil militærteknologi for biologisk forbedring sannsynligvis bli utbredt. Av den grunn bør vi også se nærmere på de etiske og juridiske spørsmålene.

 

Overlegent stoffskifte

Uttrykket augmented human, et forbedret menneske, betegner en menneskekropp som overskrider sine naturlige evner ved hjelp av bestemte teknologier. For eksempel: Hvis vi måler menneskesynet på en skala fra 1 til 10, er alle inngrep som holder seg under 10 en behandling, mens alt som gjør synet bedre enn 10 er en «forbedring». Betegnelsen inkluderer ikke eksterne hjelpemidler som ikke innebærer en biologisk endring, slik som eksoskjelletter, nattbriller eller utstyr som gjør at soldatene kan klatre opp vertikale flater som firfirsler.

Framskrittene innen nevrologi kan framskynde utløpsdatoen på pillene.

Militæret forsøker ikke å forbedre soldatene sine bare for å øke evnene, men også for å kutte kostnader: En håndfull soldater vil kunne utføre oppdrag som i dag krever store styrker – og gi militæret færre veteraner å ta vare på. Og ikke minst i en tid hvor folkeopinionen ikke er spesielt begeistret for å sende bakkestyrker til krigsområder, kan disse perfeksjonerte fotsoldatene redusere de menneskelige tapene. Samtidig advarer etikkspesialister mot de langsiktige problemene med å tilbakeføre disse soldatene til samfunnet.

En rekke prosjekter for å øke soldatenes fysiske kapasitet dreier seg om å endre stoffskiftet, gjøre soldatene i stand til å holde seg våkne lenger og tåle blodtap bedre, samt genterapi for å fjerne smerte­følelsen. Darpas prosjekt om å skape en «soldat med et overlegent stoffskifte» forsøker å optimalisere fysiologiske funksjoner og gjøre «ernæringsmessige modifiseringer» for at soldatene skal kunne overleve lenger uten mat. Darpa har også gitt penger til universitetsforskning på bakterier som kan hjelpe mennesker å fordøye substanser som vanligvis ikke er fordøyelige. Framskrittene innen genetikken åpner også for å perfeksjonere nevrofysiologiske prosesser.

 

Forsvar av menneskeoppdateringen

Ideen er langt fra ny. Militæret har alltid forsøkt å bedre soldatene sine, med metoder som i etterkant kan virke grove. I slaget ved Austerlitz i 1805 fikk Napoleons to infanteridivisjoner som skulle ta den strategiske Pratzenhøyden «trippel rasjon med brennevin», noe som vekket «entusiasme» blant soldatene. Da de sørafrikanske zuluene slåss mot britene på 1800-tallet ga sjamanene dem en urt i slekt med cannabis som gjorde at de slåss «vilt, fanatisk og oppofrende».4 Lukasz Kamienski, Shooting Up: A Short History of Drugs and War, Oxford University Press, New York, 2016. Under andre verdenskrig fikk tyske og japanske soldater store mengder sentralstimulerende midler, spesielt metamfetamin som er effektiv mot trøtthet og utmattelse, men som også kan gikk gi negative virkninger som eufori eller panikk ved høye doser. Under Vietnamkrigen skapte den utbredte bruken av amfetamin, kalt go pills, en avhengighetsepidemi i militæret. De siste tiårene har det kommet sikrere løsninger, som Ritalin og Modafinil (solgt under merkenavnet Provigil). Det britiske forsvarsdepartementet bestilte 5000 slike tabletter i 2001, året da britene var med på å invadere Afghanistan, og 4000 året etter, før invasjonen av Irak.5 Ian Sample og Rob Evans, «MoD bought thousands of stay awake pills in advance of war in Iraq», The Guardian, London, 29. juli 2004.

Framskrittene innen nevrologi og teknologien de avføder kan framskynde utløpsdatoen på disse pillene. Siden april 2013 har Darpa vært involvert i et gigantisk prosjekt kalt Brain Research through Advancing Innovative Neurotechnologies (Brain) som Barack Obama i sin tid lanserte. Nevrovitenskapene er i dag et av hovedfokusene til Darpa. Byrået utforsker nevrostimulering, hvor soldatenes hjerner blir stimulert med strøm for å forbedre beslutninger, risikotakning og evnen til å manipulere en samtalepartner – en nyttig egenskap for fanger som forhøres av fienden. Et annet program dreier seg om kognitive, atferdsmessige og farmakologiske inngrep som kan «forhindre skadevirkningene stress har på soldater».6 «Enabling stress resistance».

Mer motstandsdyktige, energiske og mindre stressede: Drømmesoldaten må også øke sine intellektuelle evner. Forskning på nevroplastisitet har som mål å akselerere læringsprosessen gjennom å aktivere perifere nerver på en smertefri måte. Det vil redusere tiden og pengene brukt på å trene opp soldatene, som vil kunne lære språk, huske instrukser og memorere kart raskere. Som programmets ledere ivrig forklarer, er «målet ikke bare å gjenopprette tapte funksjoner, men å utvikle egenskaper utover normale nivå».7 «Boosting synaptic plasticity to accelerate learning», 16. mars 2016.

Det er også tilfellet med byråets Neural Engineering System Design, hvor man forsøker å utvikle et grensesnitt som kan overføre data mellom hjernen og elektroniske instrumenter. Når denne «biokompatible enheten» på en kubikkcentimeter er implantert vil den «fungere som en oversetter som konverterer mellom nevronenes elektrokjemiske språk og ettallene og nullene som utgjør informasjonsteknologiens språk».8 Elizabeth Strychalski, «Neural Engineering System Design».

Hvordan forsvares denne menneskeoppdateringen rent etisk?

 

Nytt torturbegrep

Som generell regel hevder militærforskerne at forbedringen av menneskets egenskaper gjøres av moralske grunner: færre mennesker på slagmarken, og dermed færre tap av menneskeliv, bedre beslutningsevne, spesielt for personell som arbeider i lange strekk. Men bakenfor disse argumentene finnes det en rekke foruroligende motiver.

For det første har vi den humanitære folkeretten. Genève-konvensjonen og tilleggsprotokollene krever at stater tar en juridisk gjennomgang av alle nye våpen og krigsmetoder. Men i de fleste tilfellene endrer forbedringene bare kroppen til soldatene og havner dermed ikke i kategorien «våpen». Problemene dukker først opp når teknologier medfører en offensiv kapasitet – for eksempel et hjerne-datamaskin-grensesnitt som styrer droner – og gjør «supersoldaten» som har fått implementert det til et legitimt mål for fienden.9 Heather Harrison Dinniss og Jann Kleffner, «Soldier 2.0: Military human enhancement and international law», International Law Studies, vol. 92, Stockton (California), 2016.

En håndfull soldater vil kunne utføre oppdrag som i dag krever store styrker.

Forbedring av menneskelige egenskaper får skumle konsekvenser for doktrinen om rettferdig krig som pålegger partene å overholde krigens regler. Militæretikeren Ned Dobs er opptatt av hva som vil skje når man utsletter følelsene. Vil farmakologenes forsøk på å utvikle betablokkere som hindrer at soldater får traumatiske minner gjøre dem følelsesmessig døde og ufølsomme for drap?10 «Soldier enhancement: New technologies and the future battlefield», konferanse arrangert av Den internasjonale Røde Kors-komiteen, Melbourne, Australia, 27. mai 2014.

Begrepet tortur kan også endre seg hvis de modifiserte soldatkroppene får høyere smerteterskler. I teorien er tortur definert av torturistens intensjon, men rettsprosessene vil bli ekstremt komplekse hvis den torturerte krigeren knapt husker det og heller ikke følte mye fysisk smerte. Den australske luftforsvarsoffiseren Ian Henderson er bekymret for behandlingen av krigsfanger med overutviklet syn og hørsel som, for eksempel, inkluderer radiomottaker.11 «Soldier enhancement: New technologies and the future battlefield», se over.

 

Teknologisk assymetri

Prinsippene om informert samtykke og respekt for menneskerettigheter vekker også en debatt som i siste instans vil måtte avgjøres av de nasjonale rettsvesenene. I USA kan en soldat som nekter å ta vaksine, bli straffet etter militærloven som forbyr soldatene å nekte å adlyde ordrer. Hvis loven plasserer kapasitetsforbedring på samme plan som medisinsk behandling vil soldatene få problemer med å nekte. Det kan sies at man avstår deler av sin autonomi når man verver seg, men i framtiden er det ikke utenkelig at soldater vil få rett til å samtykke til eller nekte ugjenkallelige inngrep som kan gå på bekostning av deres «kognitive frihet».12 Lauren Robbins, «Refusing to be all that you can be: Regulating against forced cognitive enhancement in the military», i Michael Gross og Don Carrick (red.), Military Medical Ethics for the 21st Century, Routledge, Abingdon-on-Thames, 2016.

Å tillate soldater å nekte forbedringer vil også skape andre problemer. Skal de fysiologisk modifiserte soldatene kjempe sammen med de andre? Hvordan vil de fysiologiske forskjellene påvirke den nødvendige solidariteten og samholdet? I 1997 forsvarte en gruppe militære bruken av sentralstimulerende i luftoperasjoner med at «å bruke stoff til å forbedre idrettsprestasjoner er kanskje ’umoralsk’, men krig er ikke et idrettsarrangement».13 Rhonda Cornum, John Caldwell og Kory Cornum, «Stimulant use in extended flight operations», Airpower Journal, våren 1997. Men dette synet undervurderer hvor viktig likhetsfølelsen er i militæret.

I sin manual om krigens regler skriver det amerikanske forsvarsdepartementet at ære og lojalitet er fundamentalt og at ære fordrer «gjensidig respekt mellom styrker som står mot hverandre» og at «de har samme yrke».14 «Law of War Manual», Det amerikanske forsvarsdepartementet, Washington DC, juni 2015. Vil en modifisert soldat bli dekorert om motet kommer fra inngrep i nervesystemet? Om man ikke er bevisst dette, risikerer man å undergrave sentrale militære verdier.

På et dypere plan vil «supersoldaten» forsterke en global teknologisk asymmetri som allerede er blitt forverret av droneteknologien. I et intervju i 2013 vedgikk den pensjonerte generalen Stanley McChrystal at bruken av droner i Afghanistan hadde etterlatt et katastrofalt inntrykk og et dypt hat mot USA.15 «Retired general cautions against overuse of ’hated’ drones», Reuters, 7. januar 2013. Forbedrede soldater kan gjøre asymmetrien enda større og forverre volden.

Oversatt av redaksjonen

Ioana Puscas er forsker ved Senter for sikkerhetspolitikk i Genève.

Fotnoter   [ + ]