Kommentar /

Apokalypse, sånn cirka nå


Agatha Christies villeste idé er i ferd med å bli et talende på bilde på vår tid med «ledere» som Donald Trump og Kim Jung-un. Vi er nå alle som en gruppe passasjerer på vei til Frankfurt.
Av

For noen uker siden leste jeg helt tilfeldig en av Agatha Christies siste bøker, Passenger to Frankfurt. Aktualiteten i boka slo meg. Boka – utgitt i 1970 med undertittelen «en ekstravaganse» – var en fullstendig flopp og har blitt kalt et uforståelig rot, et rot som ikke skyldtes Christies gryende senilitet, men snarere har åpenbare politiske årsaker. Passenger to Frankfurt er Christies mest personlige, men samtidig mest politiske roman. Den er et uttrykk for hennes store forvirring, hennes følelse av å ikke skjønne noe som helst av hva som gikk av verden på slutten av 1960-tallet – narkotika, den seksuelle revolusjon, studentprotester, drap. Dermed er Passenger to Frankfurt ikke overraskende ingen krimbok. Her det ingen mord, ingen logikk og slutninger. I Christies forord er det en tydelig følelse av kollaps i det elementære kognitive kartet og en overveldende frykt for kaos:

«Hold et speil opp mot i England i 1970. Se på avisforsiden hver dag i en måned, ta notater, vurdér og klassifisér. Hver dag er det et drap. Jente kvalt. Eldre kvinne angrepet og fraranet sine magre sparepenger. Unge menn eller gutter angriper eller blir angrepet. Bygg og telefonkiosker knust og ribbet. Narkosmugling. Ran og overfall. Savnede barn og barnelik funnet nær hjemmene sine. Kan dette være England? Er England virkelig slik? Ikke ennå, men det kan bli slik. Frykten våkner, en frykt for det som kan bli. Og ikke bare i vårt land. Det er mindre avsnitt på andre sider med ’Nyheter fra verden’, fra Europa, fra Asia, fra Amerika. Flykapringer. Kidnapping. Vold. Opptøyer. Hat. Anarki. Alt vokser seg sterkere. Alt synes å lede til dyrking av destruksjon, nytelse i ondskap. Hva betyr alt dette?»

Ja, hva betyr alt dette?

 

Vår rotete situasjon

I romanen gir Christie sitt svar: en «fryktelig verdensomspennende konspirasjon» som har noe å gjøre med Richard Wagner og «den unge Siegfried». Vi får vite at mot slutten av andre verdenskrig la Hitler seg inn på et sinnssykehus. Her møtte han andre pasienter som trodde de var Hitler, og byttet plass med en av dem. Slik overlevde han krigen og flyktet til Argentina hvor han giftet seg og fikk en sønn som ble brennmerket med et hakekors på hælen – «den unge Siegfried». I romanens nåtid er både narko, promiskuitet og studentdemonstrasjoner i det skjulte forårsaket av nazi-agitatorer som vil skape anarki for å ta over verden.

Denne fryktelige verdensomspennende konspirasjonen er, åpenbart, en ren ideologisk fantasi: en sær sammensmelting av frykt for ytre høyre og ytre venstre. Det minste vi kan si til Christies fortjeneste er at hun lokaliserer konspirasjonens sentrum i det ytre høyre (nynazister) og ikke i noen av de andre gamle kjenningene (kommunismen, jødene, muslimene). Ideen om at nynazister sto bak studentprotestene i 1968 og kampen for seksuell frigjøring er selvsagt vanvidd, men det vitner likevel om oppløsningen av et sammenhengende kognitivt kart: Christie ble drevet til å søke tilflukt i en så avsindig paranoid konstruksjon for å innføre litt orden og mening i den totale forvirringen og panikken hun befant seg i. Men er hennes idé virkelig for forrykt til å bli tatt seriøst? Er ikke vår tid, med «ledere» som Donald Trump og Kim Jung-un, like vill som fantasiforestillingen hennes? Er vi i dag ikke alle som en gruppe passasjerer på vei til Frankfurt?

Vår situasjon er rotete på en måte som ligner mye på den Christie beskriver: en høyreregjering som tvinger gjennom arbeiderrettigheter (Polen), en venstreregjering som gjennomfører den strengeste sparepolitikken (Hellas). I Christies tilfelle var det ikke overraskende at hun måtte ty til andre verdenskrig, «den siste gode krigen», og oversette samtidens rot til dens koordinater.

 

Desperat orienteringsforsøk

Vi bør ikke desto mindre legge merke til hvordan selve formen i Christies svar (en hemmelig agent står bak alt) på underlig vis speiler den fascistiske ideen om en jødekonspirasjon: Det finnes et stort nazikomplott som forklarer alt. I dag har det populistiske ytre høyre en lignende forklaring med «trusselen» fra den muslimske innvandringen. I den antisemittiske forestillingsverdenen er «jøden» den usynlige bakmannen som trekker i alle trådene. Det er grunnen til at muslimske innvandrere ikke er dagens jøder: De er altfor synlige, de er så tydelig ikke integrert i våre samfunn at ingen kan påstå at de trekker i trådene i all hemmelighet – de som ser et hemmelig komplott om en «muslimsk invasjon av Europa» mener alltid at andre står bak, især jødene.

Et godt eksempel på dette kunne man i fjor lese i en sentral ukeavis for den slovenske høyresiden hvor en skribent hevdet at «George Soros er en av vår tids mest fordervede og farlige folk». Den amerikanske finansmannen og filantropen påstås også å være ansvarlig for «invasjonen av negroide og semittiske horder og dermed EUs undergang», og som «en typisk talmud-zionist er han en dødelig fiende for den vestlige sivilisasjonen, nasjonalstaten og den hvite europeiske mannen». Soros mål er, ifølge skribenten, å bygge en «regnbuekoalisjon bestående av sosiale utskudd som homser, feminister, muslimer og arbeidshatende kulturmarxister» som så vil gjennomføre «en dekonstruksjon av nasjonalstaten og forvandle EU til en multikulturell dystopi av Europas forente stater». Skribenten mente også at Soros er inkonsekvent i sin multikulturalisme: «Han fremmer den utelukkende i Europa og USA mens han støtter Israels monokulturalisme, latente rasisme og murbygging. I motsetning til EU og USA krever han heller ikke at Israel skal åpne grensene sine og akseptere ’flyktninger’. Et hykleri iboende i talmud-zionismen.»1 Sitert fra Bernard Brščič, «George Soros er en av vår tids mest fordervede og farlige folk» (på slovensk), Demokracija, 25. august 2016.

Er denne frastøtende fantasien som forener antisemittisme og islamofobi særlig forskjellig fra den Christie iscenesetter? Er de ikke begge et desperat forsøkt på å orientere seg selv i forvirrende tider?

 

«Heltemodig» vold og vilje

Den ekstreme vekslingen i den offentlige framstillingen av krisen på Koreahalvøya er talende her. Den ene uka blir vi fortalt at vi er på randen av atomkrig og den neste uka er det avspenning, før krigsfaren eksploderer igjen. Da jeg besøkte Seoul i august 2007, fortalte vennene mine meg at det ikke finnes noen alvorlig fare for krig siden det nordkoreanske regimet vet at det ikke vil overleve. I dag forbereder de sørkoreanske myndighetene befolkningen på atomkrig.

I en slik situasjon hvor apokalypsen skimtes i horisonten, burde man huske at vanlig sannsynlighetslogikk ikke lenger gjelder. Vi trenger en annen logikk, en logikk som den franske ingeniøren og filosofen Jean-Pierre Dupuy beskriver slik:

«Den katastrofale hendelsen er innskrevet i framtiden som skjebne, men også som et tilfeldig uhell: Den kunne også ikke ha hendt, selv om den i etterkant framstår som nødvendig. […] Samtidig tenker man at så lenge den ikke har inntruffet, er den ikke uunngåelig. Det er dermed aktualiseringen av hendelsen – det faktum at den inntraff – som skaper nødvendigheten i etterkant.»2 Jean-Pierre Dupuy, Petite metaphysique des tsunami, Seuil, Paris, 2005.

Brukt på de nylige spenningene på Koreahalvøya betyr det: Hvis det ikke bryter ut krig, var det hele bare falsk alarm. Det er, hvis vi følger Dupuy, også slik vi bør nærme oss utsiktene til atomkatastrofe (eller miljøkatastrofe): Ikke «realistisk» vurdere katastrofens sannsynlighet, men akseptere den som vår skjebne, som uunngåelig, og så mobilisere for handlingen som vil endre selve skjebnen og innføre en ny mulighet i situasjonen. I stedet for å si «framtiden er fortsatt åpen, vi har tid til å handle og forhindre det verste», bør vi akseptere katastrofen som uunngåelig, og så handle for å endre det som allerede «står skrevet i stjernene».

Det som trengs er intet mindre enn en ny og global bevegelse mot atomvåpen, en verdensomspennende mobilisering som kan legge press på atommaktene, organisere massedemonstrasjoner og boikotter. Å offentlig foreslå bruk av atomvåpen burde behandles som en forbrytelse, og ledere som viser at de er rede til å sette millioner av liv i fare for å redde sitt styre burde behandles som de verste forbrytere. Og ikke nok med det, vi trenger en global holdningsendring, det Peter Sloterdijk kaller «domestiseringen av den ville dyrekulturen».

Til nå har hver kultur disiplinert og oppdratt sine medlemmer og sørget for fred mellom dem i form av statsmakten, men over forholdet mellom ulike kulturer og stater har det permanent hengt en potensiell krig, og hver fredstilstand har bare vært en midlertidig våpenhvile. Som Hegel formulerte det: Statens etikk kulminerer i den høyeste heltehandling, viljen til å ofre livet sitt for sin nasjonalstat, noe som betyr at de ville, barbariske forholdene mellom statene er fundamentet for det etiske livet innad i en stat. Er dagens Nord-Korea med sin nådeløse jakt på atomvåpen og interkontinentale raketter ikke det ultimate eksempelet på denne logikken med nasjonalstatens ubetingede suverenitet?

I det øyeblikket vi aksepterer fullt og helt kjensgjerningen at vi lever på Romskipet Jorda, blir den akutte oppgaven å sivilisere sivilisasjonene, å innføre universell solidaritet og samarbeid mellom alle menneskesamfunn – en oppgave som blir gjort enda vanskeligere av dagens økning i sekterisk og etnisk «heltemodig» vold og vilje til å ofre seg selv (og verden) for en bestemt Sak.

© norske LMD. Oversatt av redaksjonen

Slavoj Žižek er filosof.

 

Fotnoter   [ + ]