Russland Den russiske revolusjonen

Med, for eller mot folket


Bolsjevikene gjorde den russiske arbeiderklassen til en spydspiss for revolusjonen, men interesserte seg ikke for den overveldende majoriteten i Det russiske riket i 1917: bøndene.
Av

Like før oktoberrevolusjonen i 1917 mente Lenin at det første forsøket på å styrte tsarregimet, det såkalte Dekabristopprøret i St. Petersburg i 1825, hadde mislykkes fordi opprørerne sto «for langt fra folket». Han var positiv til de første som utfordret tsarstyret, men framhevet likevel avgrunnen mellom bolsjevikene og 1825-opprørerne. Disse var offiserer fra adelen og mislikte tanken om et folkeopprør: Massakrene på landeiere i tidligere opprør hadde innprentet en dyp frykt hos den russiske adelen.

Kan ikke Lenins anklage mot 1825-opprørerne – de ville styrte tsarregimet uten støtte i folket – også rettes mot de russiske marxistene? De gjorde den russiske arbeiderklassen til en spydspiss for revolusjonen, men de interesserte seg ikke for den overveldende majoriteten i Det russiske riket i 1917, nemlig bøndene. Georgij Plekhanov, den russiske marxismens far, mente bøndene var «mindre egnet enn industriarbeiderne til å ta politisk bevisste ’initiativ’». Befolkningen på landsbygda, forklarte han, hadde større problemer med å ta til seg sosialismen, «fordi deres livsbetingelser skiller seg for mye fra betingelsene som har skapt denne doktrinen».1 Georgij Plekhanov, Œuvres philosophiques, bind 1, Moskva, 1961.

 

Misforstått bondemisjon

I motsetning til dekabristene, som ville holde folket på avstand, og marxistene, som ikke trodde på bøndenes revolusjonære potensial, mente de russiske populistene at bondestanden var sentral for å skape et nytt samfunn. På 1840-tallet dukket den russiske populistiske og sosialistiske narodnikbevegelsen opp,2 Russisk populisme (narodnitsjestvo) på 1800-tallet hadde dermed lite å gjøre med det man i dag kaller populisme. ført i pennen av Aleksandr Herzen som forlot Russland i 1847. Herzen var vitne til at 1848-revolusjonen feilet i Paris og mistet alt håp om sosialt og politisk framskritt i Vesten. Han vendte seg derfor mot Russland, og spesielt bondelandet, hvor jorda aldri var blitt privatisert, men snarere ble omfordelt mellom bøndene med jevne mellomrom i landsbyfellesskaper kalt mir. Det mente han var et ideelt grunnlag for et egalitært og kollektivistisk samfunn, så snart livegenheten var avskaffet og tsarveldet fjernet. Det russiske folket som inntil da hadde blitt sett som en destruktiv kraft, ble tilskrevet moralske verdier og levesett som gjorde at man skulle kunne unngå omveien om borgerlig kapitalisme og innføre sosialismen lettere enn andre steder.3 Se Korine Amacher, La Russie, 1598–1917. Révoltes et mouvements révolutionnaires, Infolio, Paris, 2011.

«Gå til folket» sa Herzen til den radikale russiske ungdommen fra sitt eksil i London hvor han førte sin kamp mot tsarregimet på begynnelsen av 1860-tallet. Målet var å gi folket det de alltid hadde krevd: jord og frihet.4 Nikolaj Ogarev, «De quoi le peuple a-t-il besoin?», Kolokol, London, juli 1861 Noen år senere oppfordret Mikhail Bakunin, mens han bodde i Sveits, den samme ungdommen til å «virkeliggjøre ideen om folket», et folk han mente av natur var revolusjonært og sosialistisk. Det nedbrutte og ulykksalige russiske folket sto på opprørets rand, hevdet den kjente anarkisten.5 Mikhail Bakunin, Centralism eller självförvaltning?, Federativs förlag, Stockholm, 1980 (1873). Det viste de store folkeopprørene i fortiden, samt problemene etter avskaffelsen av livegenskapet i 1861. For jorda ble ikke gitt gratis til bøndene, men solgt.

I 1873–1874 dro 2500 kvinnelige og mannlige studenter ut på landsbygda for å forkynne sosialismen. De hadde verken en plan eller et politisk program, men var overbevist om at den store revolusjonen var på trappene. Nederlaget ble like stort som illusjonene: Bøndene forsto ikke ungdommene som var kommet for å snakke om frihet til dem. De var særlig fremmed for ideen om å gjøre jorda felles, ettersom deres drøm var å eie den. Og enda verre var det at flere av dem meldte «propagandistene» til politiet. I de noen og tretti provinsene sosialistmisjonærene oppsøkte var det ingen som fulgte kallet til ungdommen, som ikke gjorde noe for å skjule for myndighetene hva de holdt på med. Bevegelsen ble knust.

 

Sosialistisk bondestand

Etterpå fulgte år med tvil og krangel. Fordi folket var for nedtrykt av strevet sitt, for resignerte til å gjøre opprør, mente mange radikale, måtte man handle for dem og knuse statens kjerne: I 1881 kastet et medlem av terrororganisasjonen Folkets vilje en bombe mot tsar Aleksander 2 da han var ute og spaserte. Men i stedet for at regimet kollapset, forsterket bombeangrepet tsarstyret i et Russland som var midt i en rask industrialisering og dermed hadde fått en gryende arbeiderklasse. Noen populister – som Georgij Plekhanov og Vera Zasulitsj – gikk derfor over til marxismen, som de oppdaget i eksil etter å ha flyktet fra den omfattende undertrykkelsen mot opposisjonen etter drapet på tsaren.

Disse to ble de første russiske marxistene og overførte på et vis sin tro på bøndenes revolusjonære potensial til arbeiderklassen. Plekhanov skriver: «Fordi de har nådd et høyere utviklingsnivå enn bøndene, fordi de har større behov og en bredere intellektuell horisont, vil industriarbeiderne samle seg om vår revolusjonære intelligentsia i kampen mot eneveldet. Og når de har fått sin politiske frihet, vil de organisere et sosialistisk arbeiderparti som vil gjennomføre en systematisk propaganda for sosialismen overfor bøndene.»6 Georgij Plekhanov, Œuvres philosophiques, bind 1, se over. Mens populistene så bondestanden som bærer av alt håp om samfunnsendring, var bøndene en passiv og konservativ kraft for marxistene. Hvordan kunne de tro at proletariatet skulle kunne vinne i et hovedsakelig ruralt samfunn?

Fram til 1917 var marxistene i mindretall i den revolusjonære bevegelsen. Deres fremste konkurrenter var de ikke-marxistiske sosialrevolusjonære som var kjent langt utover Russlands grenser for sine vågale terrorangrep. De sosialrevolusjonære videreførte ideen om en sosialistisk bondestand. Hovedmålet deres var å sosialisere jorda, å fordele den likt mellom de som arbeidet på den. Selv om de også var til stede i arbeidermiljøer, var de mest aktive på landsbygda, hvor de regelmessige bondeopprørene passet inn i propagandaen deres.

Under revolusjonen i 1905 vendte Lenin oppmerksomheten mot den urolige landsbygda. Han forsøkte å systematisere rollene til de to undertrykte klassene. Siden borgerskapet var for viklet inn tsarregimet til å gjennomføre en borgerlig revolusjon, kunne ikke de fattige bøndene alliere seg med arbeiderklassen?

 

Den fleksible Lenin

I To slags taktikker for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjonen (1905) nevner Lenin for første gang et «proletariatets og bøndenes revolusjonære demokratiske diktatur», det vil si en allianse mellom de undertrykte klassene i byene og på landsbygda mot tsarregimet. På grunn av sin nye interesse for bøndene anklaget flere bolsjeviker Lenin for noe så uhørt som å ha sympati med populistene. Men til forskjell fra populistene trodde han ikke på bøndenes selvstendige revolusjonære kapasitet. Det han ønsket var å utnytte deres subversive potensial i den pågående revolusjonsprosessen.

I februar 1917 brøt revolusjonen ut og fjernet fundamentet for tsarveldet. Da sommeren nærmet seg minnet problemer på landsbygda både den provisoriske regjeringen og de revolusjonære partiene om bondespørsmålet. I Apriltesene (1917) mente Lenin at makten måtte «overlates i hendene på proletariatet og deres allierte blant de fattigste delene av bondeklassen». Han ville også ha en «nasjonalisering av all jordeiendom i landet» og at jorda skulle «stilles til de lokale jordarbeider- og bondesovjetenes disposisjon».

Lenin vil siden tilpasse seg situasjonen etter hvert som den utvikler seg. Bøndene begynte å organisere seg i forsamlinger, som den provisoriske regjeringen uten hell forsøkte å kontrollere ved å opprette landbrukskomiteer. Regjeringen mistet kontroll over situasjonen. Lenin skjønte at det ikke var mulig å lykkes uten støtte fra bøndene eller i det minste at de forholdt seg nøytralt. Mot sommeren 1917 ble hans standpunkt klart: Jorda skulle bli værende under landbrukskomiteenes kontroll. Han snakket ikke lenger om nasjonalisering, vel vitende om at det store flertallet av bøndene ønsket å eie jorda de dyrket.7 Marc Ferro, La Révolution de 1917, Aubier, Paris, 1967 (engelsk utgave: October 1917: a social history of the Russian revolution, Routledge, London, 1980). Et bevis på hans store taktiske fleksibilitet var at han overtok det politiske programmet til de sosialrevolusjonære: ekspropriering av landeiendommer og lik fordeling av land styrt av bondesamfunnene.

 

Stalins brutale løsning

Etter oktoberrevolusjonen ble det publisert et dekret som erklærte at «privat eierskap av land […] avskaffes uten erstatning». Jordene skulle bli «stilt til disposisjon for de lokale landbrukskomiteene og arbeidersovjetene, inntil den grunnlovgivende forsamlingen». Dekretet var på papiret revolusjonært, men bekreftet i praksis bare situasjonen på bakken: Siden sommeren hadde landsbysamfunnene overtatt jordene til de store landeierne og storbøndene. Bøndene var lei av å vente på at den provisoriske regjeringen, hvor landbruksminister var Viktor Tsjernov, leder for Det sosialrevolusjonære partiet.

Etter borgerkrigene vendte bøndene seg til slutt mot bolsjevikene som ikke bare kom, slik som populistene, for å forkynne sosialismens dyder, men også for å rekvirere avlingene deres for å fø de utsultede byene. I 1921 ga Lenin landet et pusterom med Ny økonomisk politikk (NEP), som innebar en delvis tilbakevending til visse typer private virksomheter. NEP henvendte seg mer til bondestanden enn til arbeiderne: Borgerkrigens rekvirering ble erstattet med en naturalskatt (senere pengeskatt) og lot bøndene selge overskuddene sine. De fikk fritt forsyne markedet for å legge til rette for industriveksten ved å gjenopprette handelsrelasjonene mellom by og landsbygd. Om den antikommunistiske agitasjonen i byen roet seg, fortsatte problemet med et landbruk som var enda mer oppstykket enn før 1917.

Med den «store vendingen» i 1928–1929 løste Josef Stalin bondespørsmålet på brutalt vis med en tvangskollektivisering som tok livet av millioner av mennesker. Den naive, men sjenerøse populistdrømmen om et selvstyrt et russisk folk som levde ut sitt ideal, endte i en total kontroll over massene. De første populistene, de som «gikk til folket», ville ikke erstatte folket, men snarere forene seg med det.

Korine Amacher er førsteamanuensis i russisk og sovjetisk historie ved Universitetet i Genève.

Oversatt av redaksjonen
(Visited 131 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Russland

Revolusjonens århundre

Revolusjonen i Russland formet forrige århundre. Og nesten tretti år etter Sovjetunionens
0 kr 0
Gå til Toppen