Langs elva Tajo, et steinkast unna turistene på Praça do Comércio i Lisboa, spiller en skranglete høyttaler «Os Vampiros», av folkemusikeren Zeca Afonso. Den politisk engasjerte sangeren, som gikk bort i 1987, er fortsatt et nasjonalikon. Det var en av hans sanger, sendt på en katolsk radiokanal 25. juli 1974, som ga startskuddet for nellikrevolusjonen. «Os Vampiros» fra 1962 akkompagnerte alle de store demonstrasjonene mot innstrammingene fra 2011 til 2014. Denne julikvelden synger bare noen dusin demonstranter refrenget under bannerne: «De vil spise alt, de vil spise alt, de vil spise alt. Og ikke legge igjen noe.» Demonstrantene foran finansdepartementet, mange sittende på plaststoler, krever slutt på prekære jobber, det vil si midlertidig og underbetalt arbeid. Her er det helsearbeidere, lærere, folk fra bevegelsen Precarios Inflexibles, «ufleksible prekære», og fra det store fagforbundet CGTP-IN. Myndighetene mener at 100 000 prekære utfører arbeid for det offentlige. Om bare en håndfull av dem er her denne kvelden, er det fordi stemningen har endret seg i Portugal.
Småbedriftene ble hardt rammet av innstrammingene: På det verste stengte hundre butikker hver dag.
«I dag puster hele landet lettere. Vi er igjen blitt optimistiske, vi er kommet ut av den mentale depresjonen,» sier sosialistordføreren José Maria Costa i Viana do Castelo, en kommune med 80 000 innbyggere nord i landet, kjent for sine skipsverft og gode surfestrender. «Vi puster ut. Vi merker alle bedringen, etter å ha tatt imot slag etter slag i fire år,» sier bussjåføren og fagforeningsaktivisten Fernando Gomes (54) i Lisboa. For seks år siden, i mars 2011, var landet eurosonens dårlige elev, sammen med Spania og Hellas. Portugal var kvalt av et offentlig underskudd på 7,4 prosent av BNP og renter på over 7 prosent etter at ratingbyråene nedgraderte landets kredittverdighet. Landet måtte dermed, noen måneder etter Irland, be om 78 milliarder euro i hjelp fra utlandet. Portugiserne ble dermed underlagt teknokratene i den såkalte troikaen: Det internasjonale pengefondet (IMF), EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken. Troikaens krav skulle også bli forsterket av høyreregjeringen, en koalisjon mellom Partido Social Democrata (PSD) og Partido Popular (CDS-PP), som kom til makten etter valget i juni 2011.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
EUs trusler
Seks år senere, og to år etter den politiske helomvendingen da sosialistene kom tilbake til makten, er de fleste europeiske landene overrasket – og litt misunnelige. Etter flere år i resesjon er veksten nå på 2,8 prosent i året. Arbeidsledigheten som kulminerte med 16,2 prosent i 2013 (860 000 personer), var falt til 9,1 prosent (441 000) i juli, mens snittet i eurosonen var på 9,3 prosent på samme tid. Underskuddet på statsregnskapet var i fjor på misunnelsesverdige 2 prosent av BNP, mot 4,4 prosent året før. Det er godt under de 3 prosentene EUs stabilitetspakt krever, og regjeringen regner med å få statsbudsjettet i balanse i 2020.
For å få orden i statsfinansene satser regjeringen på eksport av industrimøbler og bilutstyr, tradisjonelle sektorer som tekstilindustri, og turisme. Sistnevnte slår rekord på rekord. Portugal hadde 11,4 millioner besøkende i fjor. En fjerdedel av arbeidsplassene som ble skapt samme år var i turistindustrien. På kafeene, restaurantene og t-banevognene i Lisboa hører du i helgene mer tysk, fransk og engelsk enn portugisisk. I hver gate i hovedstaden er det paller med sement og stillaser: Overalt renoveres gamle bygårder. Innbyggerne klager på at hele bygg brukes til ferieutleie og på sykkeltaxiene som fyller opp gatene og torgene i det gamle Lisboa.
I mai annonserte Brussel at Portugal skulle tas ut av den såkalte prosedyren for «uforholdsmessig store underskudd» som landet har vært underlagt siden 2009. «Det er en god nyhet for Portugal,» sa EUs økonomikommissær Pierre Moscovici i juli og la til at reduksjonen av underskuddet er «bærekraftig».
De europeiske formynderne har ikke alltid vært like velvillige. Høsten 2015 begynte Brussel og Berlin å kaldsvette da en ny allianse ble dannet mellom Sosialistpartiet, Venstreblokken, Kommunistpartiet og De grønne. Planen til den nye sosialistiske statsministeren António Costa, tidligere ordfører i Lisboa, var original den gang: overholde det landet hadde forpliktet seg til overfor EU-kommisjonen, spesielt reduksjon av offentlig underskudd, men samtidig øke portugisernes kjøpekraft som var utslettet av fire år med innstramminger.
«Enkelte europeiske partnere tvilte sterkt,» sier statssekretær Pedro Nuno Santos forsiktig. «Det var ekstremt vanskelig å forhandle om det første statsbudsjettet, for det måtte bli ferdig like etter at António Costa kom til makten,» forteller økonomen José Gusmão som er med i ledelsen til Venstreblokken og assistent for EU-parlamentsmedlemmet Marisa Matias. «EU-institusjonene var svært negative til den nye regjeringen, og langt strengere enn mot andre land, som Frankrike og Spania, som også hadde underskudd godt over de tre prosentene». Reprimandene, presset, skremselspropagandaen og de nedsettende kommentarene fortsatte lenge etter det første budsjettet til den nye regjeringen. Så sent som i juni i fjor spådde Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble at Portugal ville trenge en ny redningspakke «hvis de ikke overholdt sine forpliktelser». En måned senere truet visepresident for EU-kommisjonen, Valdis Dombrovskis, med å fryse EU-overføringene til Portugal – og Spania – på grunn av det store underskuddet i 2015, året før sosialistene kom til makten. Trusselen ble ikke fulgt opp på grunn av uenighet innad i EU-kommisjonen.
Glade for maktskiftet
Costa blir ofte kalt «habil». Så langt har han klart å navigere mellom kompromissene inngått med Brussel og sine alliertes ønske om å gjøre slutt på innstrammingene. «Dette flertallet har besluttet at det skal forsøke å øke portugisernes inntekter, særlig de fattige, og så langt som mulig overholde EU-reglene,» forklarer Gusmão.
Under troikaen og høyreregjeringen opplevde befolkningen en vedvarende nedgang i inntekter. Minstelønna hadde en realnedgang for første gang i historien: Fra 2011 til 2014 var den frosset på 485 euro i måneden med 14 månedslønner i året.1 I flere land i Sør-Europa har det vært eller er det vanlig å betale to ekstra månedslønner, som ofte tilsvarer feriepenger og julebonus. Alderspensjonene og lønningene til offentlig ansatte sank, først for de best betalte, så for alle med fjerningen av 13. og 14. lønnsmåned. Nettobeløpet på lønningene sank også på grunn av økte trygdeavgifter. I tillegg ble overtidstillegget halvert, bonuser fjernet, og arbeidsledighetstrygden redusert og kortet inn. Skattetabellen ble redusert fra åtte til fem skatteklasser, noe som automatisk økte skatten for mange. Sparekniven var brutal: kutt i lønninger, pensjoner og offentlige tjenester, inkludert helse og utdanning, salg av offentlige virksomheter, færre feriedager.
Under troikaen og høyreregjeringen opplevde befolkningen en vedvarende nedgang i inntekter.
I kontorene til ASPTC, fagforeningen for buss- og trikkesjåførene i det offentlige transportselskapet Carris i Lisboa, har første halvdel av tiåret etterlatt seg et vondt minne. Fernando Gomes (54), Victor Santos (45) og João Pisco (41), med til sammen 48 års ansiennitet, er fortsatt preget. «Allerede under Sócrates-regjeringen2 Sosialisten José Sócrates var statsminister fra 12. mars 2005 til 21. juni 2011. ble overtidstillegg redusert til 25 prosent i stedet for 50 prosent. Med troikaen gikk vi fra en snittlønn på 1100 euro til 900 euro,» forteller Pisco. «Staten sprøytet ikke penger inn i Carris, som måtte låne i banken. Da troikaen kom ble administrasjonen skåret til beinet, kutt etter kutt: lønningene, antall busser, driftsutgiftene. De forbød også forfremmelser og økte billettprisene. Flere sjåfører klarte ikke å betjene lånene sine og emigrerte. Tjenesten ble dårligere, med færre busser på samme linje. Bussene ble heller ikke reparert lenger, bortsett fra når man kunne hente reservedeler fra andre!» Santos stemmer i: «Passasjerene ble aggressive. De måtte vente lenger og var selv under press. Sjåførene fikk økonomiske og psykologiske problemer, problemer i hjemmet. Det eneste positive i denne perioden var at vi kjørte mye bedre, for det var færre biler i trafikken.»
De var alle glade da Costa kom til makten. Kommunen tok over Carris som høyreregjeringen ville privatisere. Lønningene økte da de fikk den 13. og 14. måneden tilbake igjen og overtidstillegget igjen ble på 50 prosent. I januar som kommer vil ansiennitetsprinsippet igjen gjelde. «Situasjonen vår og brukernes blir sakte, men sikkert bedre. Virksomheten har begynt å ansette folk igjen, 70 stykker i fjor, og hundre i år,» forteller Santos: «Passasjertallene har økt i takt med at sysselsettingen har tatt seg opp, for folk som arbeider må komme seg på jobb. Kuttene for de unge og de eldre er blitt reversert. Men vi mangler fortsatt busser. Og jeg tjener 200 euro mindre i måneden enn jeg gjorde i 2011.»
En fare for landet
Ikke alle sparetiltakene har blitt ryddet av veien på disse to årene, og gjenopplivingen av kjøpekraften går langsomt. Costa-regjeringen tar små skritt om gangen, men går raskere enn forventet, drevet fram av sine allierte i Kommunistpartiet og Venstreblokken. De har fått sosialistene til å forplikte seg til å øke minstelønna til 600 euro brutto i måneden. Halvveis inn i mandatet er minstelønna nå 557 euro brutto (med 14 månedslønner). Pensjonene og lønningene i det offentlige er i ferd med å komme tilbake til nivået før innstrammingene. Regjeringen har også reversert visse skatteøkninger, spesielt moms på varer og tjenester, som gikk fra 6 til 23 prosent for strøm og gass, mat og servering. Energimomsen er tilbake på tidligere nivå, mens restaurantregningene er redusert litt med en moms på 13 prosent.
«Med de små økningene i minstelønna og pensjonene ser vi forbruket ta seg opp igjen,» sier João Viera Lopes, leder for handel- og tjenesteorganisasjonen CCP. «Folk som tjener 20–30 euro i måneden bruker pengene på mat og klær.» CCP er den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som ikke kritiserte Costa-regjeringen i begynnelsen. Og med god grunn: I Portugal er 97 prosent av virksomhetene i sektoren småbedrifter. De ble hardt rammet av innstrammingene: På det verste stengte hundre butikker hver dag. «Teknokratene i troikaen var ekstremt dogmatiske,» sier Viera Lopes. «De forsto ikke at tiltakene deres ville skape en dyp resesjon. Møtene våre med dem gikk dårlig. Det var som å snakke til en vegg.»
Troikaens politikk, som ble forverret av politikken til høyreregjeringen, førte til en massiv utvandring, på høyde med utvandringen på 1960-tallet. «En halv million forlot landet. Ti prosent av den yrkesaktive befolkningen og mange unge med høyere utdanning,» sier Raquel Varela, professor ved Universidade Nova de Lisboa og spesialist på arbeidslivshistorie. Regjeringen oppmuntret også potensielle utvandrere: «Emigrasjonen var en sikkerhetsventil i en anspent situasjon,» sier hun. I dag er de fleste bekymret for utvandringen.
«Det er en fare for landet, spesielt med vår aldrende befolkning,» sier økonomiprofessoren João Duque. «Vi har problemer med å få tak i fagarbeidere,» klager Artur Soutinho, sjef for More Textile i Guimarães som lager sengetøy og håndklær for amerikanske og europeiske merker. De to innstrammingstilhengerne ser ingen motsetning mellom sin støtte til lønnskutt, reformen av arbeidsmiljøloven i 2012 og deres nåværende bekymring. Soutinho frykter at regjeringen vil avskaffe «overtidsbanken», en ordning med to hundre overtidstimer per ansatt i året som betales med vanlig lønn og som arbeidsgiverne kan bruke som de vil. Uroen hans synes ubegrunnet: Så langt har sosialistene ikke hørt på Venstreblokken, Kommunistpartiet eller CGTP-IN, som krever at den skal fjernes.
Folkets krav
Sosialistenes allierte, inkludert fagforbundet CGTP-IN, begynner å synes at ting går for sakte. «Arbeidsledigheten i vår region er lavere enn ellers i landet, men folk ansettes på korte kontrakter via bemanningsbyråer,» sier Domingo Costa, bystyrerepresentant fra kommunistpartiet i Vila Nova de Famalicão. «Krisen har blitt brukt til å forsvare alt: si opp folk, senke lønninger. Men det er ingen vei tilbake når aktiviteten tar seg opp igjen.»
Det er ingen framskritt i stridsspørsmålet om tariffavtalene. Varigheten på de kollektive avtalene er blitt redusert og de vil forsvinne hvis forhandlingene om fornyelse ikke fører fram. Ingen framskritt i kampen mot usikre og underbetalte jobber. «På dette feltet har vi fått til svært lite, bortsett fra økt minstelønn og at personer som utfører ’uavhengig arbeid’ for det offentlige skal få ansettelse,» sier Gusmão i Venstreblokken. «Faktisk mener den sittende regjeringen at fleksibiliseringen av arbeidslivet har vært bra, og vil ikke endre det. Det skaper store spenninger.»
Folk krever at statsministeren gjør mer for å få til en raskere og større omfordeling. «Vi vil ha offentlige investeringer i sektorer hvor vi har underskudd på handelsbalansen: energi, bolig, mat,» sier Gusmão. «For når forbruket tar seg opp igjen, øker importen og forverrer handelsunderskuddet vårt.» Det store problemet er imidlertid at tiltakene for å gjenreise kjøpekraften i stor grad har gått på bekostning av offentlige investeringer. De falt med 30 prosent i fjor til sitt laveste nivå på 70 år.
Gwenaëlle Lenoir og Marie-Line Darcy er journalister, i Portugal for Le Monde diplomatique.
Oversatt av redaksjonen
- 1I flere land i Sør-Europa har det vært eller er det vanlig å betale to ekstra månedslønner, som ofte tilsvarer feriepenger og julebonus.
- 2Sosialisten José Sócrates var statsminister fra 12. mars 2005 til 21. juni 2011.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
