Afrika Matusikkerhet

Slik overlever bøndene


I 2015 ga FN seg den ambisiøse oppgaven å utrydde sult og feilernæring innen 2030. Men matusikkerheten brer om seg.
Av

Sult har siden tidenes morgen truet menneskeheten. De eldste framstillingene vi kjenner av fenomenet stammer fra det gamle Egypt, hvor det er funnet scener av hungersnød malt på veggene i faraograver. I dag blir matmangel i streng forstand stadig sjeldnere, men finnes fortsatt. Noen områder opplever en «stille hungersnød», sultkatastrofer som går ubemerket hen i resten av verden. Andre står i umiddelbar fare for hungersnød: Over tjue millioner mennesker i fire land er for tiden direkte truet. Tre av landene – Jemen er det fjerde – befinner seg i Afrika sør for Sahara, hvor «sultsesongen» slår til for fullt på sommeren: Sør-Sudan, Nigeria og Somalia, som opplever sin verste tørke på 70 år. Landene befinner seg i konfliktområder, hvor krig og usikkerhet gjør humanitærhjelp vanskelig og setter millioner av liv i fare, inkludert flere hundre tusen barn.

Siden antikken har intet kontinent blitt spart for hungersnød. Mens sult framfor alt forbindes med fattigdom, er hungersnød et resultat av krig eller naturkatastrofer. Den mest ekstreme formen for ernæringskrise foranlediges av det ekspertene i tekniske termer kaller matusikkerhet eller underernæring. For å gjøre det enkelt snakker man som oftest om ’sult’. Men sult beskriver en fysisk tilstand, mens matusikkerhet betegner et større problem. Enkelt forklart betyr det en situasjon der mennesker ikke har daglig tilgang til tilstrekkelig mat eller variert nok kost. Disse menneskene sulter, eller lever i mer eller mindre konstant frykt for å sulte.

 

40 prosent rente

For å forstå frykten må vi se hva den betyr i hverdagen. Forestill deg at du er en afrikansk bonde. Med 20 mål jord er du heldig sammenlignet med enkelte av naboene dine som har under ti mål. Du dyrker mais, bønner og grønnsaker. Du har en ku og to geiter. Du føler at situasjonen din blir stadig bedre, men familien din opplever iblant vanskelige tider, spesielt på visse tider av året.

Du serverer kanskje mindre porsjoner til barna. Slik får du enda en uke eller to.

Du høstet inn maisen for noen måneder siden og solgte en del med en gang, fordi du måtte betale skolegangen for barna dine og kjøpe matvarer du ikke dyrker selv. Resten har du lagt i et spiskammer for å fø familien din, men det er lite igjen. Maisen du solgte ga ikke mye, for prisen er lav, da alle bøndene i området selger samtidig. Men du kunne ikke vente, for siloen din er dårlig og avlingen din ville råtnet om noen måneder. Så begynner tiden med trangere kår. Du har brukt alle pengene du har tjent på salget, og maten i butikkene er utenfor rekkevidde. Du har mat igjen for to uker. Du har plantet bønner og jobbet på åkrene hver dag for å få gode avlinger, men ingenting kan selges før om seks uker. I mellomtiden vet du ikke hvordan du skal fø barna dine. Du må finne en måte å gi dem noe å spise på.

Sammen med kona begynner du kanskje å hoppe over måltider, det får matreservene til å vare litt lengre. Du serverer kanskje mindre middagsporsjoner til barna. Slik får du enda en uke eller to. Du vurderer også å ta opp et lån, men landsbyen har ingen bank, og bankene i byen er ikke interessert i å låne til bønder uten garanti. Du kan gå til landsbyens lånehai, som tar 40 prosent rente. Det ville løst problemet for en tid, men hvordan betale tilbake lånet?

 

Bunnløs gjeld

Du ser etter en annen løsning. Du vurderer å selge litt av det du eier. Du håper du kan gi barna dine litt kjøtt fra geitene dine, men hvis du selger en kan du kjøpe mais for noen uker. Selv om prisene er på sitt laveste – geitene er heller magre på denne tiden av året – er det bedre enn ingenting. Du forsøker kanskje å finne arbeid i området. En nabo som har en stor gård kan hyre deg for noen timer om dagen. Men lønningene er lave og det finnes ikke noe arbeid i landsbyen. Du sier til deg selv at når alt kommer til alt skal du klare det, om noen uker er neste avling klar.

Da inntreffer katastrofen. Et skadedyr, en afrikansk hærlarve, forårsaker enorme skader. Nå har du ingenting igjen. Du vurderer å ta ungene ut av skolen: De kan jobbe, vaske tøy eller passe på dyr, samle ved som kan selges, kort fortalt, tjene penger. Du vet at framtiden deres avhenger av skolen, men framtiden er langt unna og familien din trenger penger nå. Du håper at du vil slippe å be barna hoppe over måltider. Du ender dermed opp med å selge den siste geita og din eneste ku. Barna savner kumelken, som folkene på helsesenteret sier er viktig for unge som vokser. Du vil dessuten miste den lille inntekten du hadde fra salg av melken dere ikke drakk opp, og du vil ikke få spise geitekjøttet.

Kanskje kan du dra til hovedstaden. Det er flere timer herfra og du vil ikke få se familien din på flere måneder, men har du noe valg? Du har hørt at det finnes arbeid der, naboene dine også. Fem av dem har allerede dratt, men ingen har hørt fra dem på flere uker. Du leter garantert etter mat rundt deg: sopp, viltvoksende urter, bær og frukt. Det er ikke stort, men alt monner. Dessuten må du kanskje selge en del av jorda di. Det vil gi nok penger til å holde ut til neste maisavling, men du vet at den da vil bli enda mindre. Du tenker på ny på landsbyens lånehai. Du vil unngå å låne penger: Du har sett naboer havne i bunnløs gjeld, men det er fortsatt bedre enn å se barna dine sulte. Du liker ikke å tenke på hva som vil skje når lånet forfaller. Og uansett hvor ille det har vært i år, kan det bli verre.

 

Framskritt og bedring

Her har vi et eksempel på hva matusikkerhet betyr for et menneske, et innblikk i årsakene til sult for en stor del av befolkningen i Afrika sør for Sahara. Problemet kommer fra en blanding av fattigdom og mangelfull utvikling av landbruk, økonomi, samfunn og politikk, som ofte sammenfaller med dårlig tilgang til grunnleggende tjenester. I rurale områder hvor disse tjenestene er begrensede, kan en enkelt hendelse utslette en families magre inntekter: tørke, død, sykehusinnleggelse. Helseproblemene sulten skaper, påvirker arbeidsevnen, noe som igjen svekker evnen til å skaffe seg mat, og underernæringen forverrer i sin tur helsen.

Dessuten er mange rammet av hiv/aids i områder med dårlige helsetjenester. De smittede er ofte de fattigste innbyggerne, som verken har sykeforsikring eller råd til å betale for legebehandling. I noen afrikanske land, som Somalia, Sør-Sudan og Den demokratiske republikken Kongo, er krig den store hindringen. Når man flykter fra vold, kan man ikke jobbe på åkrene, passe på dyr eller starte en forretning. Økonomien blir skakkjørt og prisene skyter i været. Utdanning, helse og handel får unngjelde. Det blir stadig vanskeligere å tjene til livets opphold.

En enkelt hendelse kan utslette en families magre inntekter: tørke, død, sykehusinnleggelse.

En annen faktor er klimaendringene. De afrikanske bøndene har bidratt mye mindre til global oppvarming enn kollegene i de rikere landene, men de får kjenne konsekvensene på kroppen. I noen deler av kontinentet er tørken blitt hyppigere og mer intens, og truer hele levesett. Klimaendringene, kombinert med rask demografisk vekst, utarmer jorda. Familier tvinges til å dyrke karrig mark med dårlige redskaper.

Det er fullt mulig å bryte den onde sirkelen. På tross av fortsatt urovekkende statistikk, blir situasjonen bedre for mange afrikanere. Andelen innbyggere som sulter har sunket de siste tjue årene, selv om det absolutte tallet har vokst som følge av befolkningsveksten. Myndighetene på kontinentet og organisasjonene som hjelper dem, som Verdens matvareprogram (WFP), må finne måter å akselerere utviklingen på. På det gigantiske kontinentet varierer situasjonen fra område til område. Mens landene i det sentrale Afrika opplever store problemer, har det vært betydelige framskritt i Vest-Afrika de siste tjue årene: Andelen innbyggere som sulter har mer enn halvert seg, fra 24 til 10 prosent. Det sørlige Afrika, som allerede var i en bedre situasjon, fortsetter å komme seg. God håndtering av tørken her gjorde at man unngikk katastrofe i fjor. Øst-Afrika har også hatt framskritt, men veien er fortsatt lang. Etiopia er i rask økonomisk vekst, likevel anslås det at landet mister 16,5 prosent av BNP som følge av underernæring hos barn.1 Se «The Cost of Hunger in Africa», Den afrikanske union, Nytt partnerskap for Afrikas utvikling (Nepad), FNs matvareprogram (WFP) og FNs økonomiske kommisjon for Afrika (Uneca), Addis Abeba, 2017, wfp.org

David Beasley er leder for Verdens matvareprogram (WFP).

Oversatt av redaksjonen
(Visited 33 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]