Religionskrig

I Frankrike har religionskrigene ikke alltid vært metaforiske. Har ikke en diskreditert presse bedre ting å gjøre enn å starte en ny?

Frankrike opplever for tiden et øyeblikk av politisk galskap og mediehysteri i forlengelsen av avsløringene av Harvey Weinsteins seksuelle trakassering og overgrep. Etter at Charlie Hebdo publiserte en karikatur av den voldtektsanklagede muslimske akademikeren Tariq Ramadan har kommentarene sprengt alle grenser. Twitter har igjen vist seg som et godt sted for å reagere før man får tenkt seg om og helle mer bensin på bålet, spesielt når religion er involvert. I tillegg har vi en diskreditert politiker, den tidligere statsministeren Manuel Valls, som tror at et frontalangrep på muslimer vil gjenopplive hans politiske karriere. Dermed får vi nok en gang bekreftet regelen om at alle tema, selv seksuell trakassering av amerikanske kvinner, før eller siden vil ende med å handle om muslimene i Frankrike.

Det er ikke første gang det skjer. 4. oktober 1989, en måned før Berlinmuren falt, ble islam et stridstema med «slørskandalen i Creil» da tre muslimske jenter ble kastet ut av videregående fordi de nektet å ta av seg hijaben. Slike polemikker, som pushes hardt av private tv-kanaler tørste etter seertall, kunne blitt knyttet til den svært reelle globale spredningen av konservativ politisk islam som den gang skjedde med stor hjelp fra USA og Saudi-Arabia, i så stor grad at vestlig presse og kommentatorer hyllet jihad under hele krigen mot Sovjetunionen i Afghanistan (1979–1989). Og den gang snakket de om de afghanske kvinnenes nedgradering som noe nærmest betagende eksotisk.1 Se Denis Souchon, «Quand les djihadistes étaient nos amis», franske Le Monde diplomatique, februar 2016.

Nylig førte en annen karikatur til en krass offentlig krangel mellom Edwy Plenel (utgiver av nettavisen Mediapart) og Laurent «Riss» Sourisseau (karikaturtegner og sjefredaktør for Charlie Hebdo). De to journalistveteranene er enige om mye og bidro til å få valgt dagens franske president, men krangelen deres er fullstendig løsrevet fra denne historiske konteksten og bringer ikke noe nytt til saken. Den impulsive og egosentriske Plenel ble så krenket av (den nokså urettferdige) karikaturen, som viser ham benekte at han kjente til overgrepsanklagene mot Ramadan, at han kalte det en «krig mot muslimene» og mente karikaturen lignet på propagandaplakatene til Vichy-regimet som viste dødsdømte franske motstandskjempere under andre verdenskrig. Riss brukte Plenels utbrudd til å anklage ham for en «oppfordring til drap [som] allerede nå frikjenner de som dreper oss i morgen». 2 Riss, «Jamais», Charlie Hebdo, Paris, 15. november 2017.

Det er forståelig at en journalist som fikk en rekke av sine kolleger drept foran øyene sine for litt over to år siden, kanskje ikke forsto at Plenels utsagn om en «krig mot muslimene» åpenbart var metaforisk ment. Men flere prominente kommentatorer støttet og gjentok overreaksjonen hans, uten å ha noen personlig tragedie som unnskyldning. Forkledd som kritikk av Plenel gikk en leder for en antirasistisk organisasjon så langt som å si til avisen Figaro: «Venstre-islamisme er grunnen til at det ikke lenger finnes et eneste jødisk barn i våre offentlige skoler i Seine-Saint-Denis.»3 Mario Stasi, leder for Licra, «’Edwy Plenel a tort sur toute la ligne’», Le Figaro, Paris, 16. november 2017.

I Frankrike har religionskrigene ikke alltid vært metaforiske. Har ikke en diskreditert presse bedre ting å gjøre enn å starte en ny?

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er sjefredaktør, Le Monde diplomatique

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Fotnoter   [ + ]

Default thumbnail
Forrige sak

Betalingstjeneste

Neste sak

Det bedøvede samfund

Andre saker om Leder

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.