Skjult og åpenbart

Happy End er muligens Hanekes mest humoristisk ladde film, om en storfamilie der omtanken er mer marginal enn maktkamp og perversjoner, med migrantkrisen i Calais som bakteppe.

Happy End? Ikke akkurat en tittel man umiddelbart forbinder med Michael Haneke. Snarere vekker navnet hans assosiasjoner til et handlingsunivers der folk skader seg psykisk og fysisk, til utspekulert plaging eller vold for moro skyld, til trøblete personer som kolliderer med andre trøblete personer, til problematisk eller sågar sykelig erotikk. Haneke er på ingen måte kjent for å være noen lystspillkonge eller moromann. Like fullt har han har flere ganger, senest i oktober til det franske ukemagasinet L’Obs, uttalt at han har inspirasjonskilder innen komisjangeren: Chaplin, selvfølgelig, men også George Cukors klassiske Hollywood-lystspill fra 1940- og 1950-tallet og tidlig Woody Allen. Men Happy End? Det må være ganske ironisk ment.

(…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Definerte øvelser, friske sprell

Neste sak

Israels glasstak

Mer Film

Den enlige mor og huset

Herself er en sympatisk beretning om en enlig mors kamp, funderet i en virkelig boligkrise i samtidens Dublin, hvor hen ved ti tusind mennesker kæmper med at finde en varig bolig.

Usjarmerende diskresjon

Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.

Blikket rettet mod mennesket

Er man nysgerrig på mennesket i al sin mærkværdige mangfoldighed, er dokumentarfestivalen HUMAN i Oslo et godt sted at opholde sig.

Bakenfor pandemien

The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.

0 kr 0