Skjult og åpenbart

Happy End er muligens Hanekes mest humoristisk ladde film, om en storfamilie der omtanken er mer marginal enn maktkamp og perversjoner, med migrantkrisen i Calais som bakteppe.

Happy End? Ikke akkurat en tittel man umiddelbart forbinder med Michael Haneke. Snarere vekker navnet hans assosiasjoner til et handlingsunivers der folk skader seg psykisk og fysisk, til utspekulert plaging eller vold for moro skyld, til trøblete personer som kolliderer med andre trøblete personer, til problematisk eller sågar sykelig erotikk. Haneke er på ingen måte kjent for å være noen lystspillkonge eller moromann. Like fullt har han har flere ganger, senest i oktober til det franske ukemagasinet L’Obs, uttalt at han har inspirasjonskilder innen komisjangeren: Chaplin, selvfølgelig, men også George Cukors klassiske Hollywood-lystspill fra 1940- og 1950-tallet og tidlig Woody Allen. Men Happy End? Det må være ganske ironisk ment.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Definerte øvelser, friske sprell

Neste sak

Israels glasstak

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0