Minoru Nakamura blir plutselig alvorlig når han snakker om den største tunfisken han har fanget: «Den veide 319», forteller den 49-årige fiskeren på Iki, en liten øy med 27 000 innbyggere mellom Koreahalvøya og byen Fukuoka sør i Japan. «Den var så stor at jeg ikke klarte å få den opp i båten. Jeg måtte feste den til skroget.»
Så store fisker er en sjeldenhet, dermed havnet Nakamura på forsiden av lokalavisen. I artikkelen fra 2013 smiler Nakamura stolt ved siden av en 2,7 meter lang sølvfarget fisk hengende fra en kran. Han ser egentlig ikke spesielt oppglødd ut på bildet, på tross av størrelsen på trofeet. Det harde livet til de uavhengige fiskerne gjør dem ydmyke. «Det har hendt at jeg ikke har fått noe på to og en halv måned», sier han i artikkelen. «Jeg kan ikke hvile på laurbærene». Uttalelsen framstår sørgelig forutseende. Kunne han den gang forestilt seg at storfangsten var en av de siste 300-kilos tunfiskene som ville bli fanget i havet rundt Iki?
Skadelig ringnot
Fiskerne på den lille subtropiske øya på 130 km2 med grønne åser, varme kilder, bølgende rismarker og hvite sandstrender opplever en eksistensiell krise. Fangsten av den blåfinnede tunfisken, en favoritt hos sushi-elskere, har falt brutalt. Den årlige fangsten for fiskerne her har falt fra 358 tonn i 2005 til 23 tonn i 2014. «Det finnes ikke lenger fisk i havet vårt», sier de lokale fiskerne. «Først forsvant småfiskene på tre–fire kilo, så de største. Nå er det ingenting igjen», sukker Nakamura.
Sammen med kollegene har han flere ganger banket på dørene til det japanske fiskeridirektoratet, som ligger under mat- og landbruksdepartementet. Direktoratet hevder at nedgangen bare er en konsekvens av klimaendringene. «De forteller meg at fisken har flyttet seg til Koreahalvøya, hvor vi ikke har lov til å fiske», tordner Nakamura som ikke tror på et ord direktoratet sier.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Han og kollegene mener årsaken er ringnotbåtene, de store fiskebåtene til selskaper som Nippon Suisan Kaisha med 11 000 ansatte. Fra havna Sakaiminato 400 kilometer øst for øya pløyer disse båtene seg gjennom havområdet. I 2004 begynte de å fange voksen tunfisk i Japanhavet på sommeren. Det var da fangstene begynte å falle på øya. Ringnotbåtene lokaliserer tunfiskstimene med sonar, så omringer de dem med et kilometerlangt garn som snurpes sammen. Fangsten kan bli på hele femti tonn per kast og 1500 tonn for månedene juni og juli, når disse industrifiskerne jobber mest intenst. Fiskerne på Iki får sjelden mer enn 1200 kilo per måned per båt.
Ringnotfisket er en stor påkjenning for miljøet, forteller Greenpeace-aktivisten Komatsubara Kazue. «Med metoden kan man fange store mengder fisk, men uten å skille på størrelse eller art». Ifølge en rapport fra International Scientific Committee For Tuna And Tuna-Like Species (ISC) har nær 60 prosent av den japanske tunfiskfangsten de siste tretti årene blitt fisket med ringnot.
Rødlistet fisk
En forverrende omstendighet er at en stor del av den blåfinnede tunfisken i Stillehavet vandrer til Japanhavet på sommeren for å gyte. Det er en av de to gyteplassene til tunfisken, sammen med havet nord for Filippinene. Det gjør det ironisk nok lettere for Sakaiminatos fiskere, som bare trenger å vente med garnene sine. Miljøvernere og forskere misliker også ringnotfisket, som de mener er årsaken til nedgangen i bestanden.
«Massefangsten av tunfisk i gytetiden er ekstremt skadelig for arten», sier forsker og spesialist på emnet Toshio Katsukawa ved Havuniversitetet i Tokyo. «Det er det stikk motsatte av bærekraftig fiske, og hvis de fortsetter å fiske slik, vil det føre til kollaps for hele fiskeindustrien i regionen. Staten må forby fangstmåten.»
Nedgangen i bestanden er nå tydelig i hele Stillehavet. I april 2014 offentliggjorde ISC et sjokkerende tall: I 2012 gjensto mindre enn seks prosent av fiskene i gyteklar alder (mellom tre og fem år).1 «Report of the fourteenth meeting of the international scientific committee for tuna and tuna-like species in the north pacific ocean», International Scientific Committee For Tuna And Tuna-Like Species (ISC), 16.–21. juli 2014, Taiwan. I 2016 var tallet nede i 2,6 prosent. Japan har fanget tre fjerdedeler av tunfiskarten i Stillehavet mellom 1980 og 2014 og blir nå bedt av verdenssamfunnet og miljøorganisasjonene om å innføre drastiske tiltak for å stanse nedgangen.
På toppmøtet til Western and Central Pacific Fisheries Commission (WCPFC) i 2014, en kommisjon dannet samme år for å beskytte de store vandrende fiskestammene i området, ble kyststatene i Stillehavet – blant andre Japan, Sør-Korea og USA – enige om å begrense fangsten. Hvert medlemsland har nå en kvote de må overholde. Japan, den største tunfiskspiseren, har akseptert å halvere fangsten i forhold til perioden 2002–2004, det vil si et maksuttak på 4007 tonn for fisk under 30 kilo og 4882 tonn for større fisk.
I mellomtiden har Verdens naturvernunion (UICN) klassifisert den blåfinnende tunfisken som «sårbar» på rødlisten over truede arter. Organisasjonen mener at det er nødvendig med «mer effektive tiltak for […] å øke bestanden i gyteklar alder.»2 «The IUCN red list of threatened species», 2017–3, Verdens naturvernunion.
Lav pris på luksusfisk
Samtidig kjemper de 314 fiskerne på Iki på sin egen måte. Høsten 2013 lanserte de organisasjonen «Beskytt tunfiskressursen i Iki-havet», hvor Nakamura er blitt leder. De bestemte seg for å stanse tunfiskfisket i juni og juli fram til og med i fjor. «Målet var å få fiskeridirektoratet til å innføre et definitivt moratorium på fiske i gytetiden», forteller Tominaga Tomokazu fra organisasjonen. «Vi ville si til folk at hvis de fortsetter å spise tunfisk i dagens tempo, vil det snart ikke være mer igjen», forteller en annen.
Nakamuras organisasjon samarbeider med fiskere i andre områder, arrangerer debatter og fortsetter forhandlingene med myndighetene og bedriftslederne i Sakaiminato. I 2016 var organisasjonen blant finalistene i Seafood Champions Award (utdelt på det internasjonale toppmøtet for vern av marine økosystemer, Seaweb Seafood Summit) for sin innsats «for å fremme bærekraftig forvaltning av tunfiskfisket».
Men det har ikke gått slik medlemmene håpet. Ringnotbåtene fra Sakaiminato pløyer fortsatt Japanhavet, og det like foran nesen på fiskerne på Iki. En viss regulering har blitt innført etter WCPFP-avtalen, men kvotesystemet tar ikke hensyn til fangstmetodene. «De japanske myndighetene har bestemt seg for å fordele kvotene etter fangsten som ble innrapportert i perioden 2002–2004. De har ikke tatt hensyn til om fangstmetodene er bærekraftige», forklarer Komatsubara fra Greenpeace Japan. Fiskerne på Iki har dermed fått samme prosentmessige reduksjon som Sakaiminato-fiskerne. Systemet virker verken logisk eller rettferdig. «Hvorfor må vi bidra like mye som folkene i Sakaiminato, når vi ikke fanger på langt nær samme mengde og de burde gjøre en større innsats enn oss?» tordner Nakamura.
For å sette prikken over i-en selger industrifiskerne tunfisken til skrekkelig lave 1000 yen (74 kroner) per kilo. «Det er vanskelig å selge tunfisk fanget i gyteperioden til god pris, for kjøttet er mindre fett da», forteller Katsukawa fra Havuniversitetet i Tokyo. Noen klarer ikke engang å finne kjøpere på den prestisjetunge fiskeauksjonen Tsukiji i Tokyo. Den underlig lave prisen på en luksusfisk som blåfinnet tunfisk vekker liten bekymring hos forbrukerne, selv om de er glade i nasjonalretten sin, sushien, som legger beslag på 62 prosent av tunfiskfangsten.
3000 kroner kiloen
Japanerne har ifølge arkeologene spist tunfisk siden minst 5500 år før vår tidsregning. For dem er det nesten utenkelig at fisken en dag kan forsvinne på grunn av overfiske. «Folk sliter med å innse at det er en truet art, siden det selges fileter overalt», sier Komatsubara. Japanerne spiser i dag en tredjedel mindre fisk (det finnes ikke noen offisiell statistikk for blåfinnet tunfisk) enn for ti år siden, og forbruket har sunket fra i underkant av 1,5 kg per innbygger til knappe 1 kg i 2015.3 Se Taro Kawamoto, «Tuna market in Japan», 14th Infofish World Tuna Trade Conference, 22. og 23. mai 2016. Samtidig doblet importen seg fra 2010 til 2016, til 5000 tonn, og oppdrettsnæringen har vokst med 40 prosent på fem år.
Paradoksalt nok frykter mange japanere at de strenge tiltakene mot overfiske vil gjøre tunfisken sjeldnere på middagsbordet eller til og med forsvinne helt. «Mange folk og selskaper mener at om tunfisk ikke lenger vil finnes i framtiden, er det best å spise så mye som mulig nå», sukker Komatsubara. Metoden til Sakaiminato-fiskerne – fange mye fisk og selge den billig – er talende for denne tankegangen.
Situasjonen er enda mer uholdbar for fiskerne på Iki, som sløyer fisken på tradisjonelt vis og umiddelbart tømmer den for blod for å foredle fangsten. «Med våre stenger kan vi ikke fange mye fisk, men vi forsøker å få mest mulig for fangsten», sier Ogata Kazunari, dagens generalsekretær for fiskerorganisasjonen, som er stolt av sitt bærekraftige fiske. Tunfisk slaktet på tradisjonelt vis kan koste opptil 40 000 yen (3000 kroner) kiloet og blir for det meste servert i de fineste restaurantene i Tokyo.
Fiskeridirektorat mot forskere
I begynnelsen av juli kunne ikke fiskerne dra ut på grunn av orkan og samlet seg spontant på kontoret til Nakamura for å snakke om været, nedleggelsen av barneskolen og selvsagt tunfisk. Etter at de bestemte seg for å stoppe sommerfisket i 2013 har de forhandlet med fiskeridirektoratet for å få utvidet sommermoratoriet til alle. Men de har møtt en vegg. Sjefene i direktoratet er overbevist om at det er viktigere å beskytte de mindre fiskene enn de store. Rådgiver Shingo Ota i direktoratet mener at Iki-fiskernes restriksjoner er meningsløse: «Blåfinnet tunfisk gyter store mengder egg – fra titalls millioner til over hundre millioner – og de fleste unge fiskene dør før de blir kjønnsmodne. Det avgjørende for artens overlevelse er dermed miljøet de vokser opp i. Å verne de store kjønnsmodne fiskene vil ikke ha noen innvirkning på økningen i småfisk.»
Resonnementet gleder åpenbart Sakaiminato-fiskerne som ikke ser noen grunn til å stoppe fangsten i området. «I to år har vi overholdt kvotene for å beskytte ressursene», sier en leder i fiskekooperativet i havna, som foretrekker å være anonym. «Myndighetene forsikrer oss at fisket i gyteperioden ikke har noen negativ innvirkning på bestanden. Ingen kan bebreide oss for noe.»
Men forskerne er langt fra enige med fiskeridirektoratet. «Nå ender nesten all tunfisken med å bli fanget før den er fem år på grunn av overfiske, det vil si at de formerer seg bare én til to ganger», sier Toshio Katsukawa fra Havuniversitetet i Tokyo. «For å beskytte ressursen er det dermed svært viktig å la fiskene gyte». For å få slutt på debatten har Iki-fiskerne bedt direktoratet om å utføre en studie i området for å undersøke effekten av moratoriet deres. Direktoratet har avvist forespørselen med at de ikke har råd.
Iki-fiskerne mener direktoratet favoriserer de store selskapene som driver ringnotbåtene. «Selskapene gir ofte stillinger til tidligere byråkrater fra direktoratet. Det er derfor de beskytter dem», mener Tominaga. De siste ti årene har minst fem tidligere ledere fra direktoratet blitt rådgivere eller ledere for fiskekooperativer knyttet til selskapene som driver ringnotbåtene. «Det er ikke feil», innrømmer rådgiver Shingo Ota. «Noen som tidligere har jobbet hos oss jobber nå hos dem.» Men han avviser at det finnes noen stilltiende overenskomster.
Matkulturen forsvinner
På Iki vokser fortvilelsen. De uavhengige fiskerne overlever så godt de kan med å fiske andre, men mindre lønnsomme arter, som akkar og tønnefisk. «Vi sliter med å tjene nok til livets opphold», sier Nakamura. Inntekten deres har halvert seg de siste ti–tolv årene, fra den tiden da de fanget over 300 tonn tunfisk. I dag varierer månedsinntekten mellom 12 500 og 25 000 kroner, mens snittet i regionen er 28 000.
Ute av stand til å forsørge seg og familien har over førti fiskere skiftet yrke. Det er grunnen til at de i moratoriets siste år ikke skjuler skuffelsen sin etter tre år med kamp. «Vi trodde det ville være nok til å få med myndighetene, men ingenting har skjedd», sier Ogata. «Om folk fortsetter å fiske tunfisk i gyteperioden vil en viktig del av landets matkultur forsvinne. Verken Sakaiminato-fiskerne eller myndighetene forstår det», sier Nakamura. I dag er 53 prosent av tunfisken som spises i Japan importert og faren er stor for at knappheten vil spre seg til både resten av Stillehavet og til Middelhavet.
Oversatt av redaksjonen
Yuta Yagishita er journalist.
- 1«Report of the fourteenth meeting of the international scientific committee for tuna and tuna-like species in the north pacific ocean», International Scientific Committee For Tuna And Tuna-Like Species (ISC), 16.–21. juli 2014, Taiwan.
- 2«The IUCN red list of threatened species», 2017–3, Verdens naturvernunion.
- 3Se Taro Kawamoto, «Tuna market in Japan», 14th Infofish World Tuna Trade Conference, 22. og 23. mai 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
