Leder Psykologisk krig

Tragedie og farse


Det iranske militærbudsjettet er en åttendedel av militærutgiftene til USAs allierte i regionen, og en førtiendedel av Pentagons. Likevel hamrer amerikanerne på krigstrommene.
Av

Den 5. februar 2003 viste USAs utenriksminister Colin Powell fram en liten flaske for FNs sikkerhetsråd og sa at den inneholdt miltbrannbakterier, deretter viste han satellittbilder av hemmelige anlegg han hevdet produserte kjemiske våpen. Disse oppdiktede påstandene – dette innrømmet Powell selv senere – ble brukt til å selge Irak-krigen.

Nesten 14 år senere stilte USAs FN-ambassadør Nikki Haley seg 11. desember opp foran store vrakdeler av et påstått iransk missil som ikke hadde nådd sitt mål. Hun mente at missilet, som var skutt opp fra Jemen, hadde en sivil flyplass i Saudi-Arabia, «et G20-land», som mål. «Det kunne drept flere hundre uskyldige sivile […]. Forestill deg om missilet var blitt skutt mot flyplassen i Washington eller New York. Eller Paris, London eller Berlin.» At missilet ikke hadde så lang rekkevidde betydde lite, for nok en gang dreier det seg om å skape frykt for å berede grunnen for krig. 14 år etter krigen som ødela Irak har den amerikanske regjeringen nå Iran i sikte.

Den amerikanske administrasjonens mangel på fantasi kunne framstått som komisk om emnet var et annet. I 2003 hevdet Powell at det fantes «illevarslende» forbindelser mellom Saddam Hussein og Al-Qaida. Også dette påfunnet har fått en ny variant. I november offentliggjorde CIA en mengde dokumenter de fant da de drepte Osama bin Laden i Pakistan. Etterretningsorganisasjonen hevdet at de viste en heller naturstridig forbindelse mellom noen av bin Ladens sunnimuslimske etterfølgere og det sjiamuslimske regimet i Iran. USA har tydeligvis glemt sin langt mer reelle støtte til Bin Laden da han kriget mot Sovjetunionen i Afghanistan. Eller at Ronald Reagan solgte våpen til Iran for å finansiere sine høyreekstreme venner i Nicaragua.

På den tiden var det ingen som brukte USAs forbindelser som påskudd for å erklære krig. I dag, derimot, forenes det saudiarabiske monarkiet, den israelske regjeringen og de amerikanske lederne i viljen til konflikt med Iran. Den innflytelsesrike republikanske senatoren Tom Cotton, en het kandidat til å bli CIAs neste direktør, venter bare på anledningen. Han mener at i alle USAs diplomatiske utfordringer – i Iran, Nord-Korea, Kina, Russland, Syria og Ukraina – «finnes det alltid et militært alternativ». Og Iran utgjør en langt større fare enn Nord-Korea, ifølge ham, noe som forsvarer «et luft- og sjøangrep mot landets atominfrastruktur.»1 «A Foreign Policy for ‘Jacksonian America’», The Wall Street Journal, 9. og 10. desember 2017.

For to år siden påpekte Barack Obama at det iranske militærbudsjettet er en åttendedel av militærutgiftene til USAs allierte i regionen, og en førtiendedel av Pentagons. Likevel hamrer de løs på krigstrommene mot en påstått trussel fra Iran. Hadde den franske utenriksministeren, i en tid preget av psykologisk krig, virkelig ikke noe mer fornuftig å gjøre under sitt besøk i Washington 18. desember enn å fordømme Irans vilje til «hegemoni»?

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er redaktør i franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Leder

Placeholder

Robotenes politikk

Hvis automatisering bidro til at Trump så overraskende vant valget, hva har
Placeholder

Fyrstens nykker

Macron virker besatt på å mane bort alle «falske nyheter» med en
Placeholder

Når veksten stopper

Etter lang tid med relativt høy befolkningsvekst kan Norge være i ferd
0 kr 0
Gå til Toppen