I Ferdinand von Schirachs rettsdrama Terror får publikum spille jury og avgjøre om hovedpersonen er skyldig eller ikke. Men dette valget er grunnleggende feil, skriver Zizek.
Kritikk NUTS

Beslutninger i terrorens tid


Vår tendens til å sette alt vårt håp til et heltemodig enkeltindivid, viser galskapen i dagens anspente geopolitiske situasjon.
Av Posted on

Etter premieren i Berlin i 2015 har Ferdinand von Schirachs teaterstykke Terror blitt en stor suksess med flere hundre oppsetninger verden over, så vel som en stri strøm av etiske debatter i massemediene. Det dreier seg om et rettsdrama fra saken mot Lars Koch, en tysk jagerpilot som har skutt ned et kapret passasjerfly fra Lufthansa. Flyet var på vei mot et stadion der 70 000 tilskuere så en fotballkamp mellom Tyskland og England. Kochs pragmatiske beslutning – som brøt med grunnloven – var å ta livet av de 164 om bord i flyet snarere enn å la terroristen slakte et langt større antall på stadionet. Etter stykket må publikum stemme med en liten dings de har fått: skyldig eller ikke skyldig. Så får de høre dommen. Forutsigbart nok erklærer de fleste (i det minste i vestlige teatre) Koch ikke skyldig.

Vi har her utvilsomt å gjøre med et ekte paradoks i den moralske fornuften (for å bruke en kantiansk vending): Hvis vi formulerer dilemmaet på denne klare måten finnes det ingen ubetinget god løsning. Alle argumenter om sikkerhet og prosenter – av typen «hvis jeg er helt sikker på at dersom jeg dreper en mann så vil jeg redde minst femti, så …» – blir her obskøne. Men magefølelsen om at det er noe grunnleggende feil og falskt med valget som stykket iscenesetter, er fullt berettiget. For dilemmaet er ideologi på sitt reneste, nettopp på grunn av hva det utelater for å presentere et tydelig og enkelt bilde. Med andre ord, som enkeltmennesker blir vi konfrontert med et vanskelig valg som nettopp i sin klarhet (skyte ned flyet eller ikke?) tilslører alle andre relevante faktorer: Hva med å tømme stadionet (det var nok tid)? Hva med de storpolitiske årsakene til slike terrorhandlinger? Hva med våre militærintervensjoner i arabiske land? Hva med vår allianse med Saudi-Arabia? Har vi valgt noe av dette? Ble vi bedt om å velge det? Hvorfor blir valget lagt over på oss først når vi står overfor konsekvensene av alle disse tidligere valgene?

Hvordan livet fungerer

Men det finnes et annet, mer grunnleggende, trekk her som vi bør merke oss. Ved et nærmere blikk blir det tydelig at når Koch velger å skyte ned flyet, tar han ikke egentlig en selvstendig eksistensiell beslutning. Snarere følger han bare en implisitt ordre. Hans samtaler med sine overordnede i militæret gjør det klart at de antar at han vil skyte ned flyet. De presser ham til og med implisitt til å gjøre det, de vil bare ikke be ham direkte.

Situasjonen minner meg om et nylig opphold på et hotell i Skopje i Makedonia: Reisefølget mitt spurte om det var lov å røyke på rommet. Svaret hun fikk fra resepsjonisten var bemerkelsesverdig: «Selvsagt ikke, loven forbyr det. Men det er askebegre på rommet, så det er ikke noe problem.» Overraskelsen sluttet ikke der: Da vi gikk inn i rommet var det ganske riktig et askebeger i glass på bordet, og under askebegeret var det malt et bilde av en sigarett med en diagonal strekk over som indikerte forbud. Så det var ikke det vanlige spillet man møter i tolerante hoteller hvor de hvisker til deg at selv om det offisielt er forbudt kan du gjøre det diskret, stå ved et åpent vindu eller lignende. Motsetningen (mellom forbud og tillatelse) ble åpenlyst erkjent og dermed opphevet, behandlet som ikke-eksisterende, det vil si budskapet var: «Det er forbudt, og slik gjør du det.» Var ikke Kochs situasjon den samme? Det gjentatte budskapet fra hans overordnede er: «Loven forbyr det … gjør det!»

Det gjentatte budskapet fra Kochs overordnede er: «Loven forbyr det … gjør det!»

Det er slik hærer fungerer. Jeg husker en lignende hendelse fra militærtjenesten min. Under en morgenforelesning om krigens folkerett, fortalte offiseren at det er forbudt å skyte fallskjermsoldater mens de fortsatt er i lufta, det vil si før de treffer bakken. Tilfeldigvis handlet vår neste time om skyting, og den samme offiseren lærte oss hvordan vi skulle sikte på fallskjermsoldater i lufta, hvordan man måtte ta høyde for fallskjermhopperens fart, samt vindretningen og -styrken. Da en av soldatene spurte offiseren om ikke dette stred mot det vi hadde lært en time tidligere, svarte offiseren med en kynisk latter: «Hvordan kan du være så dum? Forstår du ikke hvordan livet fungerer?» Det samme så vi i debattene om tortur: Var ikke holdningen til de amerikanske myndighetene noe sånt som dette: «Tortur er forbudt, og slik utfører du waterboarding»?

Selvdestruktive spill

Her burde vi merke oss at i tilfellet atomkrig er det den motsatte konstellasjonen som hjemsøker vår forestillingsverden: den ene offiseren som motsetter seg ordren om å trykke på knappen og dermed redder verden. I etterkant av Cubakrisen har vi fått vite at vi 27. oktober 1962 var farlig nær atomkrig under et sammenstøt mellom en amerikansk destroyer og en sovjetisk B59-ubåt utenfor Cuba. Destroyeren slapp synkeminer nær ubåten for å tvinge den opp til overflaten, uvitende om at den hadde torpedoer med atomstridshoder.

På 40-årsmarkeringen for krisen, i Havanna i 2002, fortalte Vadim Orlov i ubåtmannskapet at ubåten hadde tillatelse til å skyte hvis tre offiserer var enige. Offiserene begynte en voldsom krangel om de skulle senke skipet eller ikke. To av dem sa ja, den siste nei. «En fyr som het Arkhipov reddet verden», er kommentaren fra en historiker som har skrevet om hendelsen.1 David Rennie, «How Soviet sub officer saved world from nuclear conflict», Daily Telegraph, 14. oktober 2002. Regner vi ikke alle i det stille med noe lignende i den opphetede skittkastingen mellom USA, Nord-Korea og andre – at i et avgjørende øyeblikk vil et enkeltindivid finne styrke til å stanse den vanvittige runddansen av atomtrusler.

Mens vi alle trues av miljøkatastrofer fortsetter vi med disse selvdestruktive spillene.

Vår tendens til å sette alt vårt håp på at ett enkelt individ, viser galskapen i hele situasjonen. Vi kan forestille oss en rekke valg av samme type som i von Schirachs teaterstykke: Hvis et nordkoreansk missil styrter på vei til Guam, bør USA reagere, og i så fall hvordan?

Men det vi alltid bør ha i minne er galskapen i hele situasjonen: Mens vi alle trues av miljøkatastrofer fortsetter vi å spille disse selvdestruktive spillene. Beslutningene våre ledere vurderer er ikke «hvor mange uskyldige kan jeg drepe for å redde flere», men: Hvor mange millioner uskyldige sivile er jeg villig til å drepe, direkte eller indirekte, for å slå tilbake mot fienden? Dette er hva de egentlig snakker om når de nevner de katastrofale konsekvensene av en atomkonflikt: Millioner på millioner vil dø, men av uante grunner må vi gjøre det, vi må slå tilbake.

Masseboikott og personlig ydmykelse

Det som gjør bildet enda mer komplisert, er at hvis man lytter til (blant andre) Kim Jong-un når han snakker om å angripe USA, kan man bare undre seg hvordan han ser sin egen posisjon. Han snakker som om han ikke er klar over at landet hans, og ham selv, vil bli lagt i ruiner, det vil si, han snakker som om han spiller et fantasispill. Bløffer han, vurderer han egentlig ikke et atomangrep?

Hvis aksiomet som lå til grunn for den kalde krigen var MAD (Mutually Assured Destruction, garantert gjensidig ødeleggelse), synes aksiomet for dagens atomspill å være det motsatte, nemlig NUTS (Nuclear Utilization Target Selection), det vil si ideen om at man med kirurgisk presisjon kan utslette fiendens atomarsenal mens rakettskjold beskytter fra motangrepet. Mer presist går USA inn for en tohodet strategi: Myndighetene handler som om de fortsatt stoler på MAD-logikken overfor Russland og Kina, men er fristet til å praktisere NUTS overfor Iran og Nord-Korea.

Den paradoksale mekanismen i MAD snur opp ned på logikken i den «selvoppfyllende profetien» og gjør den til en «selvmotsigende intensjon»: Det faktum at begge sider kan være sikre på at hvis de angriper med atomvåpen, vil den andre siden svare med full kraft, garanterer at ingen side vil starte en krig. NUTS-logikken er derimot at fienden kan tvinges til å nedruste hvis det er sikkert at vi kan angripe ham uten å risikere et motangrep. Det faktum at de to diametralt motsatte strategiene brukes samtidig av samme supermakt vitner om hvor hallusinatorisk resonnementet er.

Det eneste vi kan gjøre i en slik situasjon er å mobilisere den bredeste internasjonale offentlighet for å direkte kriminalisere alt snakk om atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Ledere og stater som i det hele tatt vurderer å ta dem i bruk, burde bli behandlet som pariaer, som obskøne undermennesker. Alt bør være tillatt mot dem, fra masseboikott til personlig ydmykelse.

© norske LMD. Oversatt av redaksjonen

Slavoj Zizek er filosof, Ljubljana.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Kritikk

Arbejdets moral

Arbejdssamfundet er i krise, hævder forfatteren Eskil Halberg i Roden til alt
Placeholder

Tematyranniet

En absolutt nødvendighet for litteraturen og filmen er gått tapt.
Placeholder

Utopien som forbrug

Klavs Birkholms Efter mennesket viser hvordan teknofascination, optimeringsteknologier og en ekstrem individorienteret
Placeholder

Lethed og sorg

Ole Robert Sundes essaysamling Verden uten ende transformerer litteratur til en livspraksis,
0 kr 0
Gå til Toppen