Under en strålende sol innviet patriark Kirill den nye kirken til klosteret Sretenski i sentrum av hovedstaden 25. mai i fjor. Ved hans side overværer president Vladimir Putin hele seremonien med en kjølig, høytidelig mine. Så overrekker Putin ham et fire hundre år gammelt helgenbilde av Johannes Døperen, profeten som annonserte Jesus’ ankomst. Bildet hadde inntil da hengt på Putins kontor i Kreml. Det står nå på alteret i den nye kirken.
Scenen med patriarken ved siden av statslederen ville vært underlig for få tiår siden. Kirken viet «martyrene for religiøs forfølgelse» ligger et par skritt fra Lubjanka, bygget til det sovjetiske innenriksdepartementet og symbolet på den store undertrykkingen på 1930-tallet. Beslutningen om å innvie denne kirken samme år som hundreårsmarkeringen av februar- og oktoberrevolusjonen i 1917, var et «viktig symbol» sa Putin da han tok ordet etter seremonien. «Vi vet hvor skjør den sivile freden er. Vi må aldri glemme hvor vanskelig det er å hele sår skapt av splittelse. Det er vårt felles ansvar, å gjøre alt for å holde den russiske nasjonen samlet.»
Ortodokse aktivister
Den ortodokse kirken forsvant ikke helt i kommunisttiden, men befant seg lenge i skjærsilden. Etter bolsjevikenes voldelige kampanje mot kirken og et presteskap med tette bånd til eneveldet de slåss mot, gjensto det bare 250 aktive sogn etter andre verdenskrig, mot 54 000 i 1914. Da de tyske troppene avanserte mot Moskva, rehabiliterte Stalin kirken for å mobilisere folket med den lange russiske tradisjonen med «hellige kriger» mot invasjoner fra barbarer. «Brødre og søstre, en dødelig fare truer fedrelandet», sa Stalin i en berømt tale i 1941. I 1943 ble presteskapet anerkjent, men under strengt oppsyn fra det politiske politiet og Rådet for den russisk-ortodokse kirke. En diskret religionsutøvelse ble tolerert, men kirken fikk ikke lov til å innta noen offentlig rolle. Etter Sovjetunionens kollaps har stadig flere russere vendt seg til kirken: Bare en tredjedel av russerne sa de var ortodokse i 1991, mens andelen var 74 prosent i 2012, langt foran muslimene som bare utgjorde sju prosent av de spurte.1 Meningsmåling fra Levada-senteret, Moskva, desember 2012.
Staten og kirken har også nærmet seg hverandre. «Etter tiår på sidelinjen forsøker kirken å bli mer synlig og få større innflytelse på områder som er viktig for den: familie, kultur, utdannelse, reproduksjon og moral», forteller Andrej Beglov, en av Russlands mest anerkjente eksperter på den russisk-ortodokse kirken.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Etter bolsjevikenes voldelige kampanje gjensto det bare 250 aktive sogn.
Etter lobbykampanjer fra ortodokse aktivister ble det obligatorisk med undervisning i «fundamentene for religiøs kultur og sekulær etikk» i skolen. Siden 2012 har elevenes foreldre rett til å tilpasse faget etter sin tro, men det blir ikke alltid gjennomført, i mangel av midler. Patriarken er også en god venn av den nye utdanningsministeren, Olga Vassiljeva. Hun er en kjent kirkehistoriker med bånd til den framstående prestemunken Tikhon Sjevkunov, og vil øke antall timer med religionsundervisning i skolen.
Kirken har også kontakter i helsedepartementet. Biskopene blir regelmessig invitert med i folkehelsekommisjonene som gir myndighetene råd om helsepolitikken. På et av kommisjonsmøtene i oktober 2015 forklarte biskop Paneleimon Shatov for helseminister Veronika Skvortsova at aids hadde «en sosial og moralsk, eller snarere umoralsk, årsak». Den eneste måten å bekjempe sykdommen på var, ifølge ham, «å fremme sunne moralske verdier».
Framtidige soldater
Myndighetene subsidierer sentre for gravide kvinner og unge mødre, drevet av ortodokse organisasjoner, slik som Mødrehuset i sentrum av Moskva. «De titalls kvinnene her har nektet å ta abort, på tross av press fra partneren eller en vanskelig økonomisk situasjon», sier lederen Maria Studenikina stolt. Det milde ansiktet hennes mørkner hver gang hun nevner det hun kaller et massemord. «Å være ortodoks er å være patriot og elske Russland. Det er å nekte å drepe landets framtidige barn, som vil bli soldater og forsvare Russland», sier 29-åringen og legger til at «Putin lytter til patriarken vår.»
I 2014 klarte kirken å stanse en justisreform som ville innføre spesialrett for mindreårige med alternativer til fengselsstraff. I familiens navn klarte kirken også å gravlegge et lovforslag om sosiale formyndere, en redning for vanskeligstilte foreldre, som skulle forhindre at barn havnet i barnevernsinstitusjoner.
Økende abortmotstand
På tross av disse eksemplene, er det feil å tro at kirken kan tvinge sin politikk på den russiske regjeringen. På den ene siden blir patriarkatet selv overkjørt av ultraortodokse grupper. I høst forstyrret de premieren til Matilda, Aleksej Utsjitels film om forholdet mellom tsar Nikolai 2, som ble kanonisert i 2000, og en ballerina ved Bolsjoj-teateret. Etter mye press tok de to største kinokjedene filmen av plakaten. I kjølvannet av dommen mot feministgruppen Pussy Riot, som spilte en punkbønn i Frelser Kristus-katedralen i Moskva, gjorde regjeringen det straffbart «å fornærme religiøse og troendes følelser», til patriarkatets store glede. Brydd over aksjonene til de ultraortodokse, som syntes å oppfordre til lovbrudd, sa metropolitten Hilarion, som leder kirkens avdeling for eksterne relasjoner, at han var «ubetinget og kategorisk mot all oppfordring til vold». Men han la til at «samtidig verken kan eller vil jeg stå bak de som forsvarer denne filmen».2 Jacques Berset, «Le film Matilda, réprouvé par l’Église, réveille les extrémistes orthodoxes», Portail catholique suisse, 25. september 2017.
Kirkens synspunkter vinner ikke nødvendigvis alltid fram. Selvbestemt abort har vært lovlig i Russland siden 1920 – unntatt i en kort periode under Stalin – men blir nå angrepet av kirken. I september 2016 signerte patriark Kirill en underskriftskampanje som krevde «slutt på lovlig mord på barn før de fødes» og ville ha forbud mot angrepiller. Så langt har kampanjen ikke hatt noen effekt. I Russland kan man ta selvbestemt abort fram til tolvte uke. Loven er blitt endret når det gjelder unntakene senere i svangerskapet. Fra 13. uke er abort nå bare lov etter voldtekt, mens man fram til 2012 fikk ta abort på bakgrunn av sosiale kriterier som fattigdom eller om barnefaren satt i fengsel.
«Uten oss ville disse mordene skjedd i det stille, men takket være dialogen vi har for å forby dem, har abortene blitt halvert i Russland», skryter kirkens nye talsperson, fader Dmitri Smirnov, som glemmer at nedgangen i aborter de siste fire årene mye skyldes bedre tilgang til prevensjon og at russerne er blitt mer opptatt av helse. I en meningsmåling Levada-senteret utførte i januar mente 35 prosent av de spurte at abort er «sjokkerende», selv i tilfeller der familien ikke kan ta vare på barnet. I 1998 mente 18 prosent det samme.
Den moralske garantisten
Den russisk-ortodokse kirkens nye politiske innflytelse har ikke blitt ledsaget av en vekst i personlig tro. Nær 30 prosent av de som kaller seg ortodokse sier at de ikke tror Gud finnes.3 Boris Dubin, «Ortodokse trosformer i dagens Russland» (på russisk), foredrag ved Carnegie, Moskva, carnegie.ru, juni 2012. Bare tre prosent går i kirken minst en gang i uka – knapt mer enn de to prosentene som deltar på søndagsgudstjenesten i Norge – i motsetning til 48 prosent av protestantene i USA.4 Institut Sreda, august 2012; Pew Research Center, Washington DC, 2014. Mangelen på kirker i nærområdet forklarer bare delvis det labre oppmøtet: I Moskva finnes det drøssevis av kirker, men de er folketomme.
Det er tilfellet med St. Pimen-kirken nord i byen. På søndager er det sjelden mer enn noen tjue bestemødre på gudstjenesten. «Det er fortsatt mer enn i sovjetti-den, vet du», sier Maria Lizevskaja med et skaut med tradisjonelle motiver over det hvite håret. 67-åringen går aldri glipp av en gudstjeneste, men ser at de unge er fraværende. De praktiserer sin tro på andre måter, håper hun.
Det kan stemme for noen. Grafikeren Ilia Stonjakin går bare i kirken én gang i året, i den ortodokse påsken. Han kaller seg likevel religiøs. Han går med kors rundt halsen, faster og fikk tatovert en enorm jomfru Maria på ryggen for et halvt år siden. «Jeg gjorde det litt for å provosere, for jeg kommer fra en familie som mener religion er opium for folket», forteller han. Han liker nærheten mellom presidenten og patriarken, for i hans øyne er kirken «den moralske garantisten» i landets politikk.
Flertallet av russerne kaller seg ortodokse, men det dreier seg mer om nasjonalisme enn religiøs overbevisning. Det er derfor staten er interessert i å knytte bånd til patriarkatet.
Verdier mot Vesten
Helt siden Peter den Store som i 1721 avsatte patriarken og innsatte et kollegium av geistlige – Den hellige synode, som han selv utnevnte – har Russlands verdslige makt hatt kontroll over den religiøse. Ortodoksien ble definert som en del av den nasjonale identiteten. «Ortodoksi, autokrati og nasjonalitet» var grev Sergej Uvarov, utdanningsministeren til tsar Nikolaj 1 (1825-1855), sin definisjon av russiskheten, i en tid hvor han forsøkte å verne landet mot smitten fra den franske revolusjonens «frihet, likhet og brorskap».
I 1997, under Boris Jeltsin, kom det første bruddet med det sekulære prinsippet. Et tillegg til grunnloven fra 1993 anerkjente «den spesielle rollen til ortodoksien i Russlands historie, i utviklingen til Russlands åndelighet og kultur». Grunnlovstillegget ga forrang til ortodoksien og innførte et «hierarkisk religionsmangfold», ifølge religionsspesialist Aleksandr Agadjanjan i Moskva.5 Alexander Agadjanian, «Religious pluralism and national identity in Russia», International Journal on Multicultural Societies, vol. 2, nr. 2, Unesco, Paris, 2000.
I sine første to presidentperioder (2000–2008) framstilte Putin seg som en dyktig ikke-ideologisk leder. Han dempet ambisjonene til kirken, som verken fikk gjennomslag for en egen kirkeskatt eller en riksdekkende tv-kanal.6 Régis Genté, «Russie: l’Église orthodoxe, l’État et la société. Entretien avec Nikolaï Mitrokhine», Religioscope, januar 2014.
Ortodoksiens «spesielle rolle» ble så konkretisert under Dmitri Medvedev. Presidentperioden hans ble preget av bortgangen til patriark Aleksij 2 høsten 2008. Etterfølgeren Kirill forsøkte å gjenopplive den bysantinske keiseren Justinians idé på 500-tallet om en maktsymfoni, hvor de verdslige og åndelige maktene samarbeider og støtter hverandre. I en gratulasjonsmelding til den nye patriarken, svarte Medvedev med å invitere til dialog for å «utvikle landet og styrke de åndelige verdiene», noe han mente gikk ut på det samme.
Medvedev og hans statsminister Putin ga kirken store skatterabatter på dens enorme inntekter: 5,6 milliarder rubler (776 millioner kroner) i 2014,7 Undersøkelse utført av den russiske avisen RBK, Moskva, februar 2016. det meste gaver fra troende og rike mesener, samt fra salg av helgenbilder, lys, nips og kaker. Da Russland ble rammet av den internasjonale finanskrisen, nølte ikke Medvedev med å bruke seks milliarder rubler på å bygge kirker i hele landet mellom 2008 og 2010. I 2010 forpliktet staten seg til å gi tilbake 6400 eiendommer som sovjetmyndighetene i sin tid konfiskerte. I bytte aksepterte patriark Kirill å støtte Medvedevs moderniseringspolitikk som kombinerte privatisering av statlige virksomheter og åpning av politikken for flere partier.
«Kirken hjelper staten fordi den tjener på det, men det må også sies at den ikke har noe annet valg», sier Aleksandr Verkhovskij på Sova-senteret i Moskva, som lager undersøkelser om religiøs toleranse og fremmedfrykt. «Det er ikke et likeverdig forhold, det er staten som holder i spakene.»
Dette asymmetriske forholdet ble tydelig da Putin kom tilbake til makten. Han ble gjenvalgt i 2012, etter en valgkamp preget av de største demonstrasjonene landet hadde opplevd siden han kom til makten i 2000. Putin bestemte seg derfor for å mobilisere befolkningen rundt noe annet enn seg selv, nemlig et mektig og ubestridelig prinsipp: å forsvare tradisjonelle russiske verdier mot Vesten. Ifølge Putin forsøkte de vestlige landene å omringe Russland militært, og å felle regimene som ikke samsvarte med deres forkvaklede liberale verdier eller geopolitiske interesser.
Brobygger i Ukraina
«Uten de moralske standardene formet over årtusener, vil folk uunngåelig miste sitt menneskeverd», sa han på Club Valdaj i 2013. Et år senere sa han på samme sted: «For at samfunnet skal eksistere må vi støtte […] respekten for våre tradisjoner og de store religionene.» Fader Smirnov liker presidentens offensiv. «Hvordan kan en russer, en ortodoks, akseptere homoseksuelt ekteskap? Nei! Russland og kirken kan ikke godta det», roper han til meg. «Ikke vår president heller.»
Som en del av patriotismen er ortodoksien også et middel til å fremme Russland utenfor landegrensene. Patriarkatet i Moskva skryter av å ha nær 150 millioner troende i verden, spesielt i utkanten av det tidligere russiske riket. Etter annekteringen av Krim, som huser en strategisk russisk marinebase i Sevastopol, påpekte Putin at Vladimir den hellige ble døpt på halvøya, «en ortodoks dåp som kom til å danne grunntankene for kulturen, verdiene og sivilisasjonene til russerne, ukrainerne og hviterusserne».
Kirill og Putin har likevel ikke alltid vært enige, uten at det har vært et problem for Kreml. Det store ortodokse samfunnet i Ukraina har gjort Kirill til en brobygger mellom regjeringen i Kiev og de russiskstøttede separatistene i Donbass. 27. desember i fjor endte patriarkatets mekling med en utveksling av over 300 fanger på begge sider av grensen.
Kan skape et monster
Åpningen av Centre spirituel et culturel orthodoxe i Paris høsten 2016 har fått de russisk-ortodokse lysekronene til å skinne midt i en vestlig hovedstad, like ved Eiffeltårnet. Byggingen av senteret som omfatter en katedral, en skole og et kultursenter har, ifølge forskeren Marlène Laruelle, kostet 150 millioner euro, og viser «hvordan ortodoksien er blitt et instrument for myk makt» for Russland.8 Marlène Laruelle, «Russian soft power in France: Assessing Moscow’s Cultural and Business Para-diplomacy», Carnegie Council for Ethics in International Affairs, New York, 8. januar 2018.
Staten holder kortene tett til brystet, men «situasjonen kan raskt utarte», mener Boris Vishnevskij som sitter i Dumaen i St. Petersburg og leder protestbevegelsen mot overføringen av Isak-katedralen til den russisk-ortodokse kirken. Stalin gjorde katedralen til et museum for ateismen, før den ble gjort til historie- og kunstmuseum i 1937. I dag er den en av de mest besøkte severdighetene i byen. Den gir også betydelige inntekter (12,5 millioner euro i 2016) som nå vil gå til kirken, selv om det fortsatt er staten som tar seg av vedlikeholdet.
«Jeg forstår ikke hvorfor staten skal gi fordeler til den ortodokse kirken», sier Vishnevskij. Han mener det er «et ekstremt farlig spill» å gi ortodoksien forrang foran de andre religionene. Staten risikerer på sikt å fremmedgjøre dem og utestenge dem fra den russiske samfunnskontrakten. «Det viktige er ikke kirkens innflytelse i hverdagen», mener forsker og spesialist på russisk ortodoksi, Kathy Rousselet, men dens «symbolske kapital». Så lenge staten trenger den som en forsvarer av tradisjonelle verdier, «vil regjeringen bukke og skrape for de geistlige», spår Vishnevskij. «Krysspollineringen kan skape et monster.»
Oversatt av redaksjonen
Anaïs Llobet er journalist.
- 1Meningsmåling fra Levada-senteret, Moskva, desember 2012.
- 2Jacques Berset, «Le film Matilda, réprouvé par l’Église, réveille les extrémistes orthodoxes», Portail catholique suisse, 25. september 2017.
- 3Boris Dubin, «Ortodokse trosformer i dagens Russland» (på russisk), foredrag ved Carnegie, Moskva, carnegie.ru, juni 2012.
- 4Institut Sreda, august 2012; Pew Research Center, Washington DC, 2014.
- 5Alexander Agadjanian, «Religious pluralism and national identity in Russia», International Journal on Multicultural Societies, vol. 2, nr. 2, Unesco, Paris, 2000.
- 6Régis Genté, «Russie: l’Église orthodoxe, l’État et la société. Entretien avec Nikolaï Mitrokhine», Religioscope, januar 2014.
- 7Undersøkelse utført av den russiske avisen RBK, Moskva, februar 2016.
- 8Marlène Laruelle, «Russian soft power in France: Assessing Moscow’s Cultural and Business Para-diplomacy», Carnegie Council for Ethics in International Affairs, New York, 8. januar 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
