Kadyrovs islamisering

Etter å ha tapt to kriger har mange tsjetsjenske geriljakrigere gått over til jihadisme. Det Kreml-allierte Kadyrov-regimet har svart med en instrumentell bruk av Tsjetsjenias islamske tradisjon, uten at det har fått angrepene til å avta.

Tsjetsjenere deltar i zikr, et muslimsk ritual fra sufi-tradisjonen, foran moskeen i Groznyj. Foto: Musa Sadulayev, AP / NTB Scanpix.

Millioner gikk i tog i Frankrike 11. januar 2015 til minne om Charlie Hebdo-journalistene som var blitt drept fire dager tidligere, og over seksti statsledere kom til Paris for å vise sin solidaritet. En uke senere brøt en million muslimer fra hele Nord-Kaukasus den internasjonale samstemtheten, da de demonstrerte i Tsjetsjenias hovedstad, Groznyj, mot karikaturen av Muhammed som prydet forsiden av Charlie Hebdos påfølgende utgave. «We love prophet Muhammed», sto det på de mange hjerteformede røde ballongene som svevde i luften. «La aldri Mohammeds navn bli besudlet», advarte Ramzan Kadyrov, lederen for Den tsjetsjenske republikken og initiativtaker til demonstrasjonen.

Både forgjengeren Boris Jeltsin og Putin selv har gått til krig mot Tsjetsjenia. I dag er Moskva alliert med president Kadyrov, men pakten knaker i sammenføyningen. To år senere gjentok Kadyrov sin stadig dårligere skjulte ambisjon om å bli lederen for alle muslimer i Russland, selv om han risikerte å hisse på seg Kreml, da han på en demonstrasjon mot angrepene på rohingyaene i Myanmar sa: «Hvis Moskva støtter demonene som begår disse forbrytelsene i dag, er jeg imot Moskvas standpunkt.»

Frihetene den tsjetsjenske lederen tillater seg overfor føderalmakten sår tvil om pakten som Kreml og lederskapet i Groznyj inngikk på midten av 2000-tallet. Avtalen ga de nye tsjetsjenske myndighetene stor frihet til å styre sine indre anliggender, i bytte mot usvikelig lojalitet til Kreml. I praksis har det betydd å holde nede en befolkning kjent for sin langvarige motstand mot innlemmingen i Det russiske riket på midten av 1800-tallet, og for sin uavhengighetsvilje da Sovjetunionen kollapset.

Kremls strategi

Tsjetsjenerne er i dag underlagt et unntaksregime som går tilbake til de to krigene som har herjet republikken. Boris Jeltsin startet den første (1994-1996) for å «gjenopprette den konstitusjonelle orden», i frykt for at sentrifugalkreftene som brakte Sovjetunionen i kne også skulle rive i stykker Den russiske føderasjonen. På tross av fredsavtaler og at den sekulære og moderate separatisten Aslan Maskhadov ble valgt til republikkens leder foran den radikale islamisten Sjamil Basajev, gikk Putin til krig på ny i september 1999. Denne gangen med terror som begrunnelse, etter flere attentater de russiske myndighetene – uten bevis – hevdet var utført av tsjetsjenere.

De to krigene gikk hardt utover befolkningen (flere titalls tusen døde og 250 000 flyktninger), og de la Groznyj og en stor del av republikken i ruiner, to ganger.

Pax kadyrovska var bedre enn å tvinge til seg befolkningens tilslutning.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Da Putin nektet å forhandle med de moderate separatistene ble mange av krigerne radikalisert. Attentatene ble flere, og de siste årene har mange sluttet seg til jihadistgrupper i Irak og Syria. Proklameringen av Kaukasus-emiratet i 2007, som sverget troskap til Den islamske stat i 2015, avlivet en gang for alle drømmen om Isjkeria – den kortvarige uavhengige tsjetsjenske republikken (1991-1994, 1996-1999) som var målet for den første generasjonen separatister. I stedet tok en allianse med jihadismen over.

Den russiske «antiterroroperasjonen» endte offisielt i 2009, men volden fortsatte. Konflikten mellom geriljaen og de føderale styrkene har de siste årene forvandlet seg til en krig mellom tsjetsjenske grupper. Kremls strategi blir ofte kalt «tsjetsjenisering», hvor de delegerer den utakknemlige oppgaven med å slå ned opprør til de lokale myndighetene.

«Tsjetsjenia-syndromet»

Noen måneder etter gjenerobringen av Groznyj i februar 2000, utnevnte Kreml den tidligere muftien Akhmad Kadyrov til leder for den provisoriske administrasjonen. I 2003 støttet de hans kandidatur i et valg preget av uregelmessigheter. Sønnen Ramzan som på den tiden ledet farens livvaktstyrke, tok over styringen da faren ble drept i mai 2004, men ble først i 2007 offisielt republikkens leder.

Pax kadyrovska var bedre for Kreml enn å tvinge til seg befolkningens tilslutning, noe som ville betydd en varig utstasjonering av den russiske hæren. Men i stedet for å løse konflikten har utnevnelsen av Kadyrov lagt et blylokk over den, med en lokalregjering som slår ned enhver kritisk stemme.

9. januar ble Ojub Titijev, lederen for lokalavdelingen til den russiske menneskerettsorganisasjonen Memorial, arrestert etter at det ble «funnet» cannabis i bilen hans – en velkjent metode. Arrestasjonen er del av en lang rekke trusler, trakassering og iblant også drap. I 2009 ble Natalja Estemirova fra Memorial drept, og i 2006 journalisten Anna Politkovskaja, som gransket bruk av tortur i Tsjetsjenia. Memorial snakker om en «totalitær stat innad i den russiske staten».

Selv om konflikten i Tsjetsjenia utspiller seg på et område på størrelse med et middels norsk fylke, har den en ødeleggende virkning på hele Russland. På 2000-tallet begynte deler av den russiske hæren og politiet å bruke razzia- og forfølgelsesteknikkene fra Tsjetsjenia mot vanlige forbrytelser.1 Anne Le Huérou og Élisabeth Sieca-Kozlowski, «Un syndrome tchétchène?», i Nathalie Duclos (red.), L’Adieu aux armes? Parcours d’anciens combattants, Karthala, Paris, 2010. Mens mediene stigmatiserer tsjetsjenerne og i forlengelsen alle nordkaukasere, blir en allerede latent fremmedfrykt næret av konfliktens koloniale bakteppe og forsterket av ettervirkningen mange av krigsveteranene opplever, ofte kalt «Tsjetsjenia-syndromet».

Med dagens regime har situasjonen fått en ekstra dimensjon: Kadyrov kan sende håndlangere overalt i Russland, og til utlandet, for å true eller fjerne dissidenter. Det viste mordet på Putin-motstander Boris Nemtsov i februar 2015. Alle som mistenkes for å ha vært involvert i mordet er tsjetsjenere. Tsjetsjenia-spørsmålet fører også til autoritære tendenser hos de russiske lederne, som gjenspeiler seg i terror- og ekstremismelovene. I 2016 ble den kriminelle lavalderen senket til 14 år med ekstremisme som begrunnelse.

Regulert privatliv

Mellom 2007 og 2015 brukte Kreml i snitt 60 milliarder rubler i året (rundt 14 milliarder kroner på den tiden) for å beholde Tsjetsjenia i føderasjonen.2 «Tjue fakta om Tsjetsjenia» (på russisk), RBK, 1. februar 2016, www.rbc.ru. Bak veggene i nybygg reist med føderale midler begår regimet daglige overgrep, på tross av gjentatte erklæringer om at det væpnede opprøret er knust.

I de siste månedene i fjor økte antall ikke-oppklarte forsvinninger.3 Nettstedet Kavkaz-uzel.eu holder oversikt over de ikke-oppklarte forsvinningene. I dag er det umulig å finne sporet av over hundre personer, etter at væpnede menn med finlandshetter som vanligvis sier de kommer fra politiet har brutt seg inn hos dem på jakt etter antatte opprørssympatisører.

Kadyrov kan sende håndlangere overalt i Russland for å true eller fjerne dissidenter.

Nesten alle har grunn til å være urolige: en borger som kritiserer den vilkårlige maktutøvelsen på sosiale medier, en blogger som nevner Isjkeria. Tidligere visestatsminister i Isjkeria under Maskhadov, Ruslan Kutajev, ble i 2014 dømt til fire år i fengsel. Forbrytelsen hans var å ha trosset forbudet mot offentlige markeringer, da han arrangerte en konferanse i anledning av at det var 70 år siden Stalin deporterte hele den tsjetsjenske befolkningen til Sentra-Asia, etter feilaktige anklager om kollaborasjon med nazistene. Mange mistet livet underveis.

Utover undertrykkelsen av kritiske stemmer, trenger regimet seg gradvis inn i privatlivet til undersåttene: Kvinner må gå med sjal som dekker håret på arbeid eller på universitetet, mennenes skjegglengde er strengt regulert, skilte par må leve sammen, og flerkoneri er blitt tillatt. Ironisk nok blir de som mistenkes for å sympatisere med radikale salafister satt i samme bås som de som antas å være homofile.

En skog med portretter

Maktbruken alene forklarer ikke hvorfor regimet har klart å holde seg ved makten så lenge. Regimet er også påpasselig med å spille på de nasjonalistiske strengene i befolkningen. Det tsjetsjenske språket feires på nasjonaldagen 16. april. De siste årene er det innviet flere museer for det tsjetsjenske folkets bragder og dyder. Nasjonalmuseet i Groznyj huser musikkinstrumenter og folkedrakter i en arkitektur inspirert av tsjetsjenernes tradisjonelle fjellborger. Her fortelles det om en absolutt lojalitet til Moskva og alle konflikter og uenigheter glattes over.

Slik skapes en passe mytologisert tsjetsjensk identitet som er forenlig med en russisk ekstrempatriotisme.4 Marlène Laruelle, «Le kadyrovisme, un rigorisme islamique au service du système Poutine?», Russie.Nei.Visions, nr. 99, Institut français des relations internationales (IFRI), Paris, mars 2017. 4. november, «dagen for folkets enhet» blir knapt lagt merke til i resten av Russland, men i Groznyj er hele byen dekket med bannere: «Russland forener», «4. november, dagen for folkets enhet», «Vi er forente». «Selvsagt må vi delta i prosesjonen», sier en universitetsprofessor dagen før. «Vi blir innkalt på morgenen. Ingen kan seriøst vurdere å ikke delta. Vi samler studentene og går i tog, punktum.»

En skog med portretter av Putin og far og sønn Kadyrov svømmer over folke­havet som går ned paradegata Vladimir Putin, oppkalt etter mannen som beordret bombingen av Groznyj i 1999. Det tsjetsjenske flagget vaier overalt ved siden av det russiske, som for å minne alle om avtalen Kadyrov-regimet har inngått med Kreml. Hele opptoget synes å rope at å komme overens med Moskva er den beste måten å bevare freden på. For har ikke Kadyrov fått et langt mer fleksibelt internt selvstyre enn det de diskrediterte separatistene fikk til?

Allahs trafikkregler

Lojalitetserklæringene skjer ikke uten en subtil maktdemonstrasjon. I desember 2014 viste Kadyrov fram sine «Putin-fotsoldater», en livgarde væpnet til tennene, klar til å utføre sikkerhetsoppdrag for Kreml overalt i verden, men ikke direkte kontrollert av russiske myndigheter. Etter å ha blitt testet i Sør-Ossetia sommeren 2008, i krigen mot Georgia, har tsjetsjenere kjempet ved siden av ukrainske separatister i Donbass i 2014, så i Syria i desember 2016 med en tsjetsjensk militærpolitibataljon fra det russiske forsvarsdepartementet som ble sendt hjem nå i februar.

Islam er et maktmiddel Kadyrov gjerne bruker i en tid hvor samfunnet vender seg stadig mer mot religionen. Også i lyskryssene. «I Allahs navn, ikke kjør fortere enn tillatt. Beskytt deg, og dine brødre og søstre. Ikke kjør fortere enn 40 kilometer i timen», sto det på et skilt over en utfartsvei fra Groznyj i oktober i fjor.

Tsjetsjenias islam, kalt «tradisjonell», har vært strengt kontrollert siden slutten av 2000-tallet. Den henter deler fra en sufitradisjon – blant annet zikr, helgendyrkingen Kadyrov jevnlig iscenesetter – som fikk hard medfart under Stalin og deportasjonen, og senere har blitt marginalisert av konkurrerende islamiststrømninger fra Persiabukta.5 Marlène Laruelle, «Le kadyrovisme, un rigorisme islamique au service du système Poutine?», se over. Den offisielle islamen fremmer også sedelighetsregler som ikke finnes i de andre muslimske regionene i Russland. Påbudet om sjal bryter også med det sekulære prinsippet nedfelt i den føderale grunnloven.

Den offisielle islamen har mange fordeler for myndighetene, især at den går imot den politisk-religiøse salafismen til den nordkaukasiske islamistgeriljaen Kauka-sus-emiratet. Den står også for en streng religionsutøvelse som samtidig er forenlig med politikken til de føderale myndighetene.

Angiveri, skam eller eksil

For øyeblikket tenker Kadyrov stort. Etter å ha brukt religionen til interne formål, legger han ikke lenger skjul på at han ønsker å være en leder for alle muslimene i Russland. Det skjer ikke uten friksjon. Sommeren 2016 inviterte han til en konferanse i Groznyj med framtredende sunnimuslimske teologer fra Russland og den arabiske verden. Konferansen utstedte en fatwa som fordømte salafismen og wahhabismen som «villfaren» og «bortvendt fra sannheten». Det irriterte Saudi-Arabia, hvor wahhabismen er offisiell lære. Etter instrukser fra Kreml ba Kadyrov om unnskyldning, for å ikke ramme Russlands nye ambisjoner i den arabiske verden – som han selv er en av de framtredende ambassadørene for – men også for å betrygge investorene på den arabiske halvøya.

I en tid hvor Moskva blir stadig mindre raus overfor republikken hvor 80 prosent av budsjettet er føderal hjelp, har Kadyrov all interesse av å pleie relasjonene sine med høytstående i De forente arabiske emirater eller Saudi-Arabia, som i tre år har kommet til Groznyj med ferdige kontrakter i hånda. I bytte har det ugjennomsiktige Kadyrov-fondet, som trekker mellom ti og femti prosent av lønna til alle tsjetsjenske arbeidstakere, gitt opptil 14 millioner dollar til restaureringen av Omayyad-moskeen i Aleppo. Som takk for «gavmildheten» fikk den tsjetsjenske lederen en medalje av lederen for Russlands sikkerhetsråd, Nikolaj Patrusjev, «for sitt bidrag til den internasjonale sikkerheten».

Bak skrytet om stabilitet er befolkningens raseri reelt, selv om det sjelden kommer til uttrykk – bortsett fra i væpnede angrep. «Vi ville aldri ha sagt hva vi tenker til noen i familien hans», hvisker Anzor N. uten å snu seg mens vi kjører i den svarte natta i oktober.

Det finnes ingen uavhengige lokale medier, med unntak av kvartalsmagasinet Doch6 Se www.doshdu.ru. med redaksjon i Moskva, hvor journalistene ofte blir utsatt for press. Misnøyen og sinnet viser seg på nettet og sosiale medier, selv om de er nøye kontrollert. I likhet med andre aktivister på YouTube i Russland, nøler enkelte, som Ajsjat Inajeva, ikke med å legge ut meldinger til Kadyrov. Men etter at den unge sosialarbeideren i desember 2015 fordømte regimets utpressingsteknikker og rettet pekefingeren mot den tsjetsjenske lederen – «Folk dør av sult, og du gjør ingenting» – ble hun tvunget til å beklage uttalelsene sine i en nasjonal tv-sending. Mannen hennes satt ved siden av og ble anklaget for å ikke holde styr på kona. Offentlig ydmykelse er en straff som blir stadig mer utbredt, og er enda mer effektiv når den tvinger hele familier til angiveri, skam eller eksil.

Hul rettferdighet

Religionsutøvelse som ikke stemmer overens med den offisielle islam kan også forstås som en politisk protest, siden makten har lagt beslag på den «tradisjonelle» islam. Juristen og menneskerettsforkjemperen Zelamkhan P.7 Navnet er endret. ble av sikkerhetsgrunner nødt til å forlate Tsjetsjenia i 2016 med familien sin. Han sier: «90 prosent av befolkningen er imot fatwaen til de offisielle religiøse autoritetene. Hvis folk hadde fått velge, ville de gått i andre moskeer.» Noen drar også til Ingusjetia8 Tsjetsjenia og Ingusjetia er to føderale republikker i Føderasjonen Russland. I sovjettiden var de to nabolandene samlet i republikken Tsjetsjeno-Ingusjetia. for å høre på ingusjetiske forkynnere som Khamzat Tsjumakov og Isa Tsetsjojev i «salafistiske» moskeer, forteller Zelamkhan P.

Det væpnede opprøret har blusset opp siden 2014 med angrep mot politifolk. Det siste, mot nasjonalgarden i mars i fjor, førte til enda mer undertrykkelse mot alle som mistenkes for å støtte opprøret, noe som har skjerpet fiendtligheten og mistroen til regimet.

Titijev-saken har blitt overført til en føderal granskningskommisjon, mens den påsatte brannen på Memorials kontor i Ingusjetia etter at lederen ble arrestert, ikke har blitt oppklart. Det får slagordet som henger på plakater med bilde av Kadyrov overalt i Tsjetsjenia til å låte ekstra hult: «La rettferdigheten seire!«

Oversatt av redaksjonen

Anne Le Huérou er sosiolog og førsteamanuensis i russiske og postsovjetiske studier ved universitetet Paris Nanterre.

Aude Merlin er foreleser i statsvitenskap Freie Universität i Brussel.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0