Mai, et håp om hav

Det er et stort øyeblikk i folks liv, når lokket på de sosiale reglene løftes. Plutselig begynner vi å stille spørsmål ved gamle vaner og følelsen av resignasjon. «Elven av grå byer uten håp om havet», som surrealisten René Crevel skrev, møter andre elver, lyser opp, og flyter sammen i sjøen. I stedet for å godta tingenes tilstand, spør vi: Hvorfor ikke endre dem? Opprørene smitter hverandre – for femti år siden snakket man ennå ikke om å «forene kampene» – og minner oss om at historien ikke er over, og at reformene og revolusjonene som har formet den ofte har villet utfordre plikten til å adlyde og underkaste seg.

Mai 1968 var generalprøven som aldri fikk noen premiere. Arven etter opprøret, som også var en av de største arbeiderstreikene i historien, har i ettertid blitt skjemmet av at de mest tvilsomme deltakerne har fått mest mediedekning. Studentlederen Jacques Sauvageot, som døde i oktober, var en av mai 68s mest lysende, og dermed håpløst fortapte, skikkelser. I mai-bevegelsen så han «resultatet av fellesskap som arbeider for å overskride individet». Han fortalte at demonstrantene den gang ville avskaffe kapitalismen, en mulighet han mente det dessverre var «få som så for seg lenger». Han og kameratene hans avviste en modernitet basert på rasjonalisering av arbeidet snarere enn deling av arbeid og rikdom. Globaliseringen de ønsket tok sikte på «den nødvendige utviklingen av en internasjonal solidaritet», snarere enn stadig raskere sirkulasjon av varer. Og ikke minst dreide mai 68 seg for dem om å kjempe mot en makt som allerede forsøkte å «gjøre universitetet om til en lønnsom bedrift». (…)