Myter og misforståelser om korrupsjon

Mat- og mediemagnaten Andrej Babiš sjokkerte hele den tsjekkiske politiske eliten i parlamentsvalget i oktober. Partiet hans, ANO (Akce Nespokojených Občanům, «Aksjon for misfornøyde borgere»), fikk 30 prosent av stemmene, mens ingen av de andre fikk mer enn tolv prosent. Da han stiftet ANO («Ano» betyr ja på tsjekkisk) i 2011, hevdet Babiš at bare en rik forretningsmann som ham, som ikke hadde bakgrunn fra politikken, ville kunne erstatte det korrupte lederskapet. Med sin kompetanse, effektivitet og formue var han løsningen, mente han, fordi han er «så rik at han ikke trenger stjele» – et velkjent argument brukt av New Yorks tidligere ordfører Michael Bloomberg og Ukrainas president Petro Porosjenko. «Jeg er ikke en skurk», sa han til meg i et intervju før valget.¹ «Men de andre er det?» spurte jeg. «Ja.»

Selv om han er mindre åpenlyst demagogisk og fremmedfiendtlig enn andre politikere i Sentral- og Øst-Europa, er den nye tsjekkiske statsministeren – som leder en skjør mindretallsregjering – ikke desto mindre av samme ulla. EUs antikorrupsjonsbyrå OLAF har funnet flere uregelmessigheter i bruken av de to millioner euroene han fikk fra EU for å bygge et hotellkompleks sør for Praha. Få uker før valget opphevet nasjonalforsamlingen immuniteten hans som parlamentsmedlem, slik at han kunne dømmes for svindel.²

Mange velgere mislikte imidlertid de andre kandidatene så sterkt at de lot tvilen komme Babiš til gode. For beskyldningene kom fra en «korrupt elite», og tsjekkerne ser egentlig ikke på underslag av EU-midler som en forbrytelse. «Folk tenker at siden det ikke er våre penger, kan de få stjele dem», forklarer forskeren Balázs Jarábik fra tenketanken Carnegie Endowment for International Peace. Babiš’ overbevisningskraft, motstandernes inkompetanse og folkets misnøye gjorde at halvannen million tsjekkere overså svindelanklagene.

Også det tsjekkiske Piratpartiet gjorde det bra i valget og havnet på en tredjeplass med 10,8 prosent av stemmene, etterfulgt av det nyfascistiske Frihet og direkte demokrati (SPD) og Kommunistpartiet i Böhmen og Mähren (KSČM). Totalt stemte nær 59 prosent av tsjekkerne på partier som sier de er imot dagens politiske system.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Bestikkelser i vest

Skal vi tro det siste Eurobarometeret³ er det ikke overraskende at partiene som demoniserte «eliten» vant fram: 84 prosent av tsjekkerne mener at korrupsjon er utbredt i hjemlandet – til sammenligning mener 67 prosent av franskmennene, 51 prosent av tyskerne og 22 prosent av danskene det samme om sine hjemland. Undersøkelsen reiser samtidig spørsmål om hva tsjekkerne – og innbyggerne i de andre sentral- og østeuropeiske landene – oppfatter som korrupsjon.

Mange tsjekkere mener korrupsjon er et alvorlig problem, men langt færre opplever det selv: Bare 19 prosent mener at korrupsjon påvirker hverdagen deres, og de siste tolv månedene har kun 13 prosent opplevd å bli bedt om penger eller en motytelse for en tjeneste. Til sammenligning føler 18 prosent i nabolandet Østerrike at hverdagen deres påvirkes av korrupsjon, og 15 prosent sier at de har vært direkte vitne til det i året som gikk. Likevel mener bare halvparten av østerrikerne at korrupsjon er utbredt i hjemlandet. Selv om de synes å ha større sjanse for å oppleve det enn naboene i Tsjekkia, er de mindre tilbøyelige til å se det som et nasjonalt problem.

Selv om institusjonene ble mer transparente, ble folk overbevist om det motsatte.

Eurobarometer-undersøkelsen bryter med den gamle fordommen om et umodent Sentral- og Øst-Europa som henger etter Vest-Europa. 17 prosent av svenskene (og 32 prosent av grekerne) sier at de kjenner noen som har tatt imot en bestikkelse, men bare 13 prosent av rumenerne. Likevel mener 80 prosent av rumenerne at korrupsjon er et stort problem, mens bare 37 prosent av svenskene sier det samme. Bare 14 prosent av polakkene kjenner noen som har tatt imot en bestikkelse det siste året, færre enn hos belgierne (15 prosent), franskmennene og luxemburgerne (18 prosent).

Sentral- og østeuropeerne ser altså korrupsjon som et større problem, selv når de personlig støter på det sjeldnere enn vesteuropeerne. De oppfatter at det er slik næringslivet fungerer eller slik man får tilgang til visse offentlige tjenester, og føler at myndighetene ikke gjør nok for å bekjempe det.

Tigeren i rommet

Det er vanskelig å kvantifisere korrupsjon, siden den per definisjon skjer i det skjulte. Spørreundersøkelser er ikke nok til å bekrefte omfanget. For oppfatningene stemmer sjelden overens med erfaringene. «Korrupsjonsanalysene hjemsøkes av tvilsomme data», sier metodeeksperten Dan Hough ved University of Sussex. Avstanden mellom forestilling og virkelighet kan gi inntrykk av at noe blir holdt skjult og gi næring til konspirasjonsteorier. Slik kan oppfatningen av korrupsjon, snarere enn realiteten, bli en viktig faktor for ustabilitet i Sentral- og Øst-Europa, med potensielt katastrofale konsekvenser for de politiske systemene.

En studie av velgeratferd mellom 1980 og 2016 finner «ingen systematiske bånd» mellom oppslutningen til høyrepopulister og innvandring, eller noen sterke indikasjoner på at økonomi kan forklare populismen. Derimot konkluderer den med at forestillinger om korrupsjon er den tydeligste indikatoren for kommende støtte til autoritære populister,⁴ for eksempel tidligere outsidere som Babiš, Viktor Orbán i Ungarn, det polske Partiet for lov og rettferdighet (PiS) eller den nye koalisjonen Forente patrioter i Bulgaria, som alle har spilt på forestillingen om en endemisk korrupsjon.

Flere nylige skandaler antyder at rumenere er mindre redelige enn svenskene. Likevel forteller svenskene oftere i Eurobarometeret om småkorrupsjon, noe som ofte indikerer korrupsjon på høyere nivå (der politiet tar imot bestikkelser, gjør folk høyere opp i systemet det også). Slike misforhold basert på kollektive forestillinger beviser ingenting, men de forsterker tvilen. De viser også at oppfatningene om omfanget til korrupsjonen i mindre grad kommer fra personlig erfaring enn fra media eller kampanjer fra ikke-statlige organisasjoner. «Forestillinger er ikke uvesentlige», sier Hough. «Hvis du tror at en tiger gjemmer seg i et rom, blir du ikke værende der. Om det er virkelig eller ikke betyr lite.»

Mindre korrupsjon, mer mistro

Tsjekkias statsminister Babiš mistenkes for å ha svindlet til seg to millioner i EU-midler. Foto: Michal Kamaryt, CTK Photo / NTB Scanpix.

Det finnes forklaringer på hvorfor forestillingen om korrupsjon kan overgå virkeligheten. I Polen fikk nasjonalkonservative PiS flertall i nasjonalforsamlingen i 2015, delvis på grunn av «Waitergate». I 2014 tok kelnere i Warszawa opp samtalene til politikere fra regjeringspartiet Borgerplattformen (PO) mens de spiste måltider til flere hundre euro. I ett av opptakene ba en minister sentralbanksjefen stimulere økonomien for å gi PO en fordel i valget. «Opptakene sjokkerte vanlige polakker», forteller Łukasz Lipiński fra tenketanken Polityka Insight i Warszawa. Mens mediene publiserte nye opptak hver dag, overbeviste PiS velgerne om at «hele den politiske og økonomiske eliten er korrupt og utsuger landet».

Strategien fungerte fordi opptakene minnet om sjokkterapien på 90-tallet, da statens eiendeler i skjul ble gitt til private selskaper. Ideen om at egoistiske eliter i all hemmelighet bestemte landets framtid var troverdig i 2015, fordi det allerede hadde skjedd i 1991. Denne kulturelle forsinkelsen, sinnet som kommer i etterkant, viser hvordan fortiden forstyrrer oppfatningen av nåtiden. «Det tar tid før folk ser hva som har skjedd», sier Hough.

I Slovakia mener 48 prosent av de spurte at korrupsjonen blir stadig verre, mens 34 prosent mener det motsatte. Det har hjulpet høyrenasjonalistene. Her stemte 8 prosent av velgerne og 22 prosent av førstegangsvelgerne på det holocaustfornektende høyreekstreme Folkepartiet Vårt Slovakia (LSNS) i 2016.⁵ Disse velgerne oppga korrupsjon som en av grunnene til at de stemte på dette partiet, selv om transparensen var blitt bedre i de offentlige finansene.

I 2011 kom en lov som pålegger nasjonale og lokale myndigheter å legge ut offentlige kontrakter på nettet. En studie Transparency International Slovakia utførte i fjor viser en økning på 25 prosent i mediesaker om offentlige anskaffelser de fire første årene etter at loven trådte i kraft.⁶ Så selv om institusjonene ble mer transparente og borgerne mer årvåkne (åtte prosent av befolkningen sjekker minst én kontrakt på nett hvert år), ble folk overbevist om det motsatte. Korrupsjonen synker, men økt oppmerksomhet vekker mistro.

Farseaktig mønster

Gabriel Šípoš, leder for Transparency International i Slovakia, mener mediene har blitt løsere på avtrekkeren: De rapporterer oftere om mistanker, men graver selv stadig sjeldnere fram dokumentert korrupsjon. Oppsiktsvekkende angrep mot kjente personer basert på lekkasjer forstyrrer velgerne mindre enn kritikk av det sosioøkonomiske systemet de har stemt på i tidligere valg. «Korrupsjonen har fanget medienes forestillingsverden. Overproduksjonen av korrupsjonssaker har formet den offentlige opinionen og skapt inntrykk av at hele offentligheten er korrupt», sier den bulgarske tenkeren Ivan Krastev.

Mediedekningen setter ikke bare premissene for den nasjonale debatten. Den er også del av en større fortelling om det korrupte, postkommunistiske Sentral- og Øst-Europa. Denne tendensen blir forsterket av innblandingen til mer eller mindre velmenende utlendinger. Det amerikanske utenriksdepartementet ga for eksempel 100 000 euro til tsjekkiske organisasjoner som jobber mot korrupsjon mellom 2015 og 2017, mens ingen organisasjoner i Østerrike fikk støtte. Selv om beløpene er små, påvirker de identiteten i Sentral- og Øst-Europa. Pengene finansierer også lokale organisasjoner og en hel liten industri som jobber sammen med mediene for å overbevise folk om at samfunnet er gjennomkorrupt.

I Ukraina, hvor mye av det internasjonale fokuset ligger for tiden, har dette mønsteret fått noe farseaktig over seg. I flere spørreundersøkelser utført i høst sier 80 prosent av ukrainerne at korrupsjon er det største problemet landet står overfor, men bare 23 prosent sier det påvirker dem personlig.⁷ Misforholdet skyldes, ifølge Jarábik fra tenketanken Carnegie, «de internasjonale ikke-statlige organisasjonenes og EUs permanente kampanje mot korrupsjon».

Feiloppfatninger gir politisk uro

Om EU mener – ikke uten grunn – at korrupsjon er et problem i Sentral- og Øst-Europa, lukker Brussel øynene for resten av kontinentet.

I 2014 publiserte EU-kommisjonen sin første rapport om korrupsjon i hele EU. En ny utgave skulle etter planen komme i februar i fjor. Denne ble fullført, men aldri publisert. Da EU-kommisjonens nestleder Frans Timmermans annonserte at prosjektet var skrinlagt, sa han at korrupsjon fortsatt var et stort problem i flere medlemsland (gjett hvilke), og ga følgende forklaring på hvorfor rapporten var lagt på hylla: «Den første rapporten var nyttig fordi den ga en analytisk oversikt og la et grunnlag for framtidig arbeid. Det betyr likevel ikke at en stadig strøm av lignende rapporter i framtiden vil være den beste måten å gå fram på.»⁸

Det høres ikke helt logisk ut, med tanke på at den andre rapporten allerede var ferdig. En kilde i Brussel har fortalt meg at den ble lagt i skuffen etter press fra flere vesteuropeiske land – deriblant Frankrike, som var midt i en valgkamp. Rapporten fikk dem til å virke overraskende korrupte, og de fryktet det ville skape politisk oppstandelse i hjemlandene. Slik forsterkes illusjonen om et Europa delt mellom korrupte land i sør og øst, og plettfrie land i nord og vest.

Denne myten hviler på en svært snever tolkning av hva som er korrupsjon. I Sentral- og Øst-Europa overlapper den med inntrykket av at vesteuropeiske selskaper lenge har behandlet regionen som en kilde til billig arbeidskraft og lettlurte forbrukere.

En forskningsrapport fra framtredende økonomer som Thomas Piketty og Gabriel Zucman fastslår at regionen er full av utenlandske selskaper, ofte med tyske eiere.⁹ Innbyggerne mener at disse selskapene ikke bryr seg om lokalbefolkningen og bare suger penger ut av regionen. Selv om de ikke underslår offentlige midler for direkte personlig vinning, har praksisene deres stor innvirkning på oppfatningen av korrupsjon i Sentral- og Øst-Europa.

Innbyggerne skiller ikke mellom det som er lovlig, for eksempel skatteoptimalisering, og det som er ulovlig. Mye av det sentral- og østeuropeerne ser som korrupsjon er vanlig praksis i privat sektor i Vest-Europa. I Tsjekkia eier Babiš konsernet Agrofert, som i 2014 var landets tredje største målt i omsetning. Konsernet betalte 21,8 prosent skatt på overskuddet, det vil si 63 millioner euro.¹⁰ Den tsjekkiske filialen av den tyske matkjeden Lidl, landets tiende største selskap i omsetning, betalte ikke skatt i Tsjekkia. Lidl utnyttet en generell forretningspartnerklausul – en ordning som normalt er forbeholdt små foretak, som arkitekter eller advokater – som gjorde at selskapet kunne velge hvor det skulle skatte for overskuddet, og tilskrev den tyske partneren 99 prosent av profitten.

Babiš mistenkes for å ha svindlet til seg to millioner EU-midler. Med utgangspunkt i skatteraten til Agrofert, har Lidl fratatt den tsjekkiske staten 22 millioner euro på fullt lovlig vis. Gjett hvem som virker mest korrupt for tsjekkiske velgere? Slik bidrar utenlandske aktører ikke bare til å overdrive fokuset på korrupsjon, de står også selv ofte bak aktiviteter folk oppfatter som korrupte. Det er ikke det samme i Tyskland, Østerrike eller Sverige, fordi overskuddene til selskapene i disse landene som oftest blir hentet hjem.

I Sentral- og Øst-Europa blir korrupsjon dermed en automatisk forklaring på alt som er vanskelig å forstå. «Jeg tror sterkt på at det er viktig å bekjempe korrupsjon, men i Sentral-Europa har velgerne en tendens til å overdrive korrupsjonsskandalene og undervurdere regelrett inkompetanse når de bedømmer politikerne», sier Šípoš fra Transparency International.

Overdrevne oppfatninger om korrupsjon gir næring til sinne over vesteuropeisk dobbeltmoral, og driver velgerne mot høyreradikale autoritære populister. Radikale politiske beslutninger blir basert på falske premisser, og populistiske opprørere kommer til makten med løfter om å overhale institusjoner som er mindre skakkjørte enn de framstår som. Feiloppfatningene bidrar til politisk uro, og risikerer å skape mer – ikke mindre – korrupsjon.

Oversatt av redaksjonen

Benjamin Cunningham er journalist, Praha.

1
«Babiš: I am not a crook, read the story of Chirac or Berlusconi», The Slovak Spectator, Bratislava, 19. oktober 2017.
2
Babiš fikk opphevet immuniteten sin i september, men etter valget gjeninnførte nasjonalforsamlingen den, før de fjernet den igjen i januar.
3
«Special Eurobarometer 470. Corruption», EU-Kommisjonen, Brussel, oktober 2017.
4
Dalibor Rohac, Sahana Kumar og Andreas Johansson Heinö, «The wisdom of demagogues: Institutions, corruption and support for authoritarian populists», Economic Affairs, vol. 37, nr. 3, London, 18. oktober 2017.
5
«5 takeaways from slovakia’s election», Politico, Brussel, 6. mars 2016.
6
Gabriel Šípoš, Samuel Spáč og Martin Kollárik, «Not in force until published online: What the radical transparency regime of public contracts achieved in Slovakia», Transparency international Slovakia, Bratislava, 2015.
7
«Corruption in the everyday lives of ukrainians: For what do we give bribes? To whom and why?», Ilko Kucheriv Democratic initiatives Foundation, Kiev, 31. oktober 2017; «Public opinion survey of residents of Ukraine. November 15–December 14, 2017», Center for Insights in Survey Research, Washington DC.
8
Brev fra Frans Timmermans, 25. januar 2017, http://transparency.eu.
9
Filip Novokmet, Thomas Piketty og Gabriel Zucman, «From Soviets to Oligarchs: Inequality and property in Russia, 1905-2016», NBER Working Paper, nr. 23712, National Bureau of Economic research, Cambridge (Massachusetts), august 2017.
10
«Runaway taxes: Who pays tax in Central and Eastern Europe?», Za Zemiata, Glopolis, Demnet, Lapas, IGO og Ekvilib institute, Praha, 2017, http://glopolis.org.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Myter og misforståelser om korrupsjon