Kystsfiskere på stranda i Dakar, Senegal, 7. november 2017. Foto: Julien Saison / Wikimedia Commons.
Afrika Overfiske

Plyndringen av Afrikas kyst


Europeiske og kinesiske fabrikktrålere fisker så intenst i havområdene utenfor Afrika at flere fiskearter står i fare for å forsvinne og true matsikkerheten på kontinentet.
Av

På sitt enorme kontor i Gaborone i Botswana gransker Per Erik Bergh satellittbildene av båttrafikken utenfor Afrikas østkyst. En av de mange små prikkene som flytter seg på skjermen fanger oppmerksomheten hans.

I over tjue år har nordmannen jaktet på industritrålerne som kommer for å hale opp fiskeressursene utenfor det afrikanske kontinentet i brudd med alle regler og reguleringer. År etter år forsøker han å varsle de underbemannede eller nølende lokale myndighetene og få dem til å aksjonere mot disse forbryterne som stikker av med flere tonn ulovlig fisk i garnene.

Rutineinspeksjon på en fiskebåt i Senegals økonomiske sone i Atlanterhavet,
25. juni 2012.
Foto: Daniel Mennuto /
Wikimedia Commons.

Med informasjon fra EU-styrken i Indiahavet, bilder fra lokale kilder og data fra satellitter og radarer, tar det ikke lang tid før Bergh og hans ti kolleger i organisasjonen Stop Illegal Fishing (SIF) har identifisert den mistenkte: Greko 1. Denne dagen i oktober 2016 er denne greske tråleren, som allerede har skiftet flagg flere ganger, tydelig i ferd med å gå inn i somalisk territorialfarvann forbeholdt de lokale kystfiskerne.

Bergh varsler umiddelbart FISH-i – en innsatsstyrke dannet av regionens åtte kyststater, fra Somalia til Mosambik, som samarbeider med SIF. De økonomiske begrensningene har tvunget fram en arbeidsdeling mellom de lokale myndighetene og miljøorganisasjonene: SIF leverer råd og data, aktivister fra Greenpeace og Sea Shepard patruljerer i båt med politi om bord for å utføre arrestasjonene. Men denne gangen griper myndighetenes representanter inn.

 

Ubetydelige patruljebåter

Rutineinspeksjon på en fiskebåt i Senegals økonomiske sone i Atlanterhavet,
25. juni 2012.
Foto: Daniel Mennuto /
Wikimedia Commons.

Greko 1 er i nærheten av havna i Mogadishu når daværende statssekretær for fiske og havressurser, Said Jama Mohamed, får nordmannens varsel. Han kjenner godt til båten. Greko 1 har allerede blitt observert en rekke ganger i landets territorialfarvann. Mohamed vet at de må handle raskt hvis de skal ta båten og mannskapet på fersk gjerning, før de losser fangsten med falske papirer.

Om bord i en speedbåt lånt fra politiet – de få båtene fiskeridepartementet har mangler ofte bensin – gjør han seg klar for å borde fiskebåten. Inspeksjonen bærer frukter: I lasterommet finner de tretti tonn fisk og mange arter som er vanlige i somalisk farvann, som dypvannsfisken rød snapper og rødmulle. Myndighetene slår også kloa i en bunke falske papirer.

12. oktober 2016 beordrer Mohamed at saken skal granskes, men allerede dagen etter er Greko 1 borte. «Vi ba medlemslandene i FISH-i inspisere og sjekke papirene til alle båter som kom fra Somalia», forteller Mohamed. «Vi sa til alle: ‘Vi har ikke gitt lisens til Greko 1 for 2016. Stans båten!’ Det er så mange båter som bruker falske papirer for å seile fra et land til et annet.»

Fortsatt samme gamle historie: En båt chartret i et rikt land soper opp livsviktige ressurser i et av verdens fattigste land og slipper unna med det. Overfor dette organiserte rovfisket hjelper det lite med noen ubetydelige patruljebåter med konstant bensinmangel, som er det Somalia har til rådighet for å overvåke Afrikas lengste kyst på tre tusen kilometer.

 

Siste dag på havet

En ettertraktet ressurs. I 1982 fastsatte FNs havretts­konvensjon eksklusive økonomiske soner som forbyr utenlandske trålere å fiske innenfor 200 nautiske mil fra kysten, med mindre de får tillatelse. 14 afrikanske land har inngått avtaler med EU om «bærekraftig fiske». I tillegg kommer en rekke ugjennomsiktige bilaterale avtaler og private avtaler mellom selskaper og stater. Bare uttømte fiskeressurser reduserer antallet utenlandske fartøy nær kysten. Like utenfor de økonomiske sonene hersker rovfiskerne alene med sine avanserte fabrikktrålere.

Med fiskerike farvann og ribbede eller mislykkede stater er de afrikanske landene en gullgruve for russiske, asiatiske og europeiske fiskeselskaper. Etter å ha bunnskrapt fiskereservene i egne farvann sender de nå fabrikkbåtene ut for å tømme resten av verden, med en særlig forkjærlighet for Afrika. På Afrikas østkyst sliter myndighetene allerede med å dempe appetitten til de mange hundre trålerne som plyndrer Indiahavet. Armadaen som farer opp og ned langs vestkysten er et enda større problem.

Ifølge estimatene til datasenteret Fish­Spektrum har Kina alene en flåte på seks hundre båter som tråler langs hele vestkysten, fra Gibraltar til Cape Town. De europeiske, russiske og tyrkiske konkurrentene kjemper nådeløst om samme område. Fra strendene i Mauritania kan du se trålerne ligge på rekke og rad i horisonten og lyse opp natta som en glødende girlander.

«Fra morgen til kveld er det lys over alt, du skulle tro du var i en storby», sukker Doudou Sène. I 35 år har femtiåringen fisket utenfor Saint-Louis på grensen mellom Senegal og Mauritania. Han har sett de utenlandske trålerne bli stadig flere og gjøre yrket hans vanskeligere. Langs kysten nord i Senegal, hvor fisket følger gamle tradisjoner, spiller den nesten daglige aktiviteten til 20 000 piroger, de tradisjonelle kanoene i tre, en avgjørende rolle for landsbyenes økonomiske overlevelse og sosiale samhold.

Båten til Sène var 14 meter. Fire ganger i uka dyttet han den ut i vannet for å fange blekksprut, før alt gikk til grunne i januar i fjor. Fra sitt tidligere liv har han bevart sine sterke armer, ungdommelige smidighet og fiskeruniformen – t-skjorte uten ermer og ullue på hodet. Nå holder Sène seg på soverommet og stirrer i taket mens han forteller om sin siste dag på havet.

 

«Lovlig» overfiske

Sène hadde satt garn før morgengry sammen med eldstesønnen Youssoupha, den eneste av hans sju barn som ville ta over etter faren. Youssoupha hadde lenge ventet på det riktige øyeblikket for å si til faren at det var på tide at han ble hjemme. Det er en gammel tradisjon i Senegal at en av sønnene overtar familiebåten og livnærer familien i sin tur. Faren forteller stolt at Youssoupha ikke var typen som lot seg skremme av det harde arbeidet på sjøen eller at de måtte dra lenger og lenger ut for en stadig skralere fangst. «Da jeg begynte dro jeg ikke mer enn 30-40 kilometer fra kysten», forteller Sène. «Nå må du dra minst 130 kilometer for å få fisk.»

Ved morgengry 16. januar i fjor gjorde Sène, sønnen og mannskapet på tre et første stopp bare åtte nautiske mil (15 kilometer) fra kysten. De hadde utført morgenbønnen og holdt på å kaste garn da Youssoupha så en tråler rase mot dem bakfra. Faren startet umiddelbart motoren og satte gassen i bånn, men det var for sent. Stålmonsteret kjørte over dem i full fart. «Da jeg kom til meg selv igjen var jeg under vann. Jeg kom meg ikke opp til overflaten før båten var langt unna», forteller Sène. Verken han eller de andre hadde på seg redningsvester. Liket til Youssoupha er ikke funnet og Sène måtte amputere venstrearmen.

På den tettpakkede stranda i Saint-Louis noen kilometer unna, hopper fiskerne som kommer helskinnet tilbake ut av pirogene og losser av kasser med fisk. Mens han ser på dem forteller Moustapha Dieng, fiskerforeningens leder, at det blir stadig flere kollisjoner. «Det virker som fabrikkbåtene setter på autopiloten på en viss tid på natta, selv om det ikke lenger er noen ved roret. Selv når pirogene er rett foran dem, ser de dem ikke. De smeller inn i dem uten å stanse.»

Ulykken som tok livet av Youssoupha var et resultat av intens konkurranse mellom selskapene rundt en minkende inntektskilde. I tillegg til det ulovlige fisket kommer det «lovlige» overfisket som følge av private og ofte ugjennomsiktige avtaler mellom kystlandene og rederiene, og av «partnerskapsavtalene for bærekraftig fiske», som EU inngikk med et dusin afrikanske land i 2004.

Partnerskapsavtalene gir europeiske fartøyer lov til å fiske i landenes økonomiske soner (200 nautiske mil ut fra territorialfarvannene) i bytte mot teknisk og økonomisk bistand – 1,8 millioner euro for Senegal og 60 millioner for Mauritania som har en mye større og fiskerik kyst.1 Se «Bilaterale aftaler med lande uden for EU», nettsidene til EU-kommisjonen, Brussel, https://ec.europa.eu. Se også Jean-Sébastien Mora, «EUs rovfiske i Afrika», Le Monde diplomatique, november 2012. De lokale fiskerne ser ikke mye til disse pengene, i likhet med midlene som er bevilget til å forvalte havressursene.

 

Strammer inn lovene

«Industrifisket er en katastrofe for Senegal», sier Abdou Karim Sall, leder for Plattform for Senegals kystfiskere og ansvarlig for landets vernede havområder. «De fisker i vernede områder. Fangsten de rapporterer stemmer aldri med den reelle tonnasjen – når de oppgir femti tusen tonn er det i virkeligheten heller hundre tusen tonn. De nøyer seg heller ikke med å overfiske: De bruker også redskaper som ødelegger de naturlige leveområdene til den marine faunaen.»

Ettersom fangsten deres blir stadig magrere nær kysten, drister de senegalesiske fiskerne seg inn i mauritansk farvann. I 2015 utløp en avtale mellom landene som lot kystfiskerne fiske hos hverandre ut, og Mauritania nøler ikke med å skyte mot inntrengerne.2 «Mauritanie: faute d’accord, les pêcheurs sénégalais sont au chômage technique», Radio France Internationale, 10. februar 2017. Flere senegalesiske fiskere er blitt drept av kuler fra mauritansk kystvakt.

Etter at en 19-årig fisker, Fallou Sall, ble skutt foran øynene til åtte kolleger i januar, brøt det ut voldelige protester i Saint-Louis som forverret forholdet mellom de to landene. Tre uker senere besøkte Senegals president Macky Sall sin kollega på den andre siden av grensen, Mohamed Ould Abdelaziz, for å forhandle fram en ny avtale.3 Amadou Oury Diallo, «Sénégal-Mauritanie: le cassetête des accords de pêche», Jeune Afrique, Paris, 9. februar 2018. Sall ble valgt i 2012 med løfte om å reformere fiskerisektoren som sysselsetter 600 000 senegalesere, og å tøyle kravene til de rike landene. Landet har siden strammet inn lovene, dratt inn lisensen til flere tvilsomme selskaper og innført et sertifiseringssystem for å redusere jukset. Landets fiskeridirektorat har fått ekstra midler og gir høyere bøter – en utvikling som blir hyllet i en ny studie om ulovlig fiske publisert i nettidsskriftet Frontiers in Marine Science.4 Alkaly Doumbouya mfl., «Assessing the effectiveness of monitoring control and surveillance of illegal fishing: The case of West Africa», Frontiers in Marine Science, 7. mars 2017, www.frontiersin.org.

 

Nabovansker

«Skadevirkningene av ulovlig fiske reduseres i takt med økningen i bøter som straffer ekstreme former for ulovlig, urapportert og uregulert fiske», sier Dyhia Belhabib som var med på studien og leder prosjektet Sea Around Us ved University of British Colombia. Ulovlig fiske fratar Mauritania, Senegal, Gambia, Guinea-Bissau og Sierra Leone inntekter for to milliarder euro året, forteller Belhabib og hennes kolleger fra disse landene: «Ulovlig fiske tilsvarer 65 prosent av de lovlige fangstene i Vest-Afrika. Det er et alvorlig problem for matsikkerheten og økonomien i hele regionen.» Spesielt med tanke på at FN mener den afrikanske befolkningen vil doble seg innen 2050.

Trålerne bryr seg ikke om grensene og det regionale samarbeidet for å stoppe dem er fortsatt famlende. Det ble tydelig etter en rutineinspeksjon den senegalesiske marinen utførte 25. februar i fjor. Rundt ni på kvelden overrasket myndighetene fabrikktråleren som var i ferd med å fiske i deres farvann. Marinen kontaktet båtens kaptein via radio for å borde fartøyet, men den 94-meter lange Gotland stakk av. Det førte til en fire timer lang båtjakt inn i mauritanske farvann, som endte med at myndighetene i Mauritania nektet å bistå den senegalesiske patruljen. Gotland forsvant og senegaleserne dro sinte tilbake til Dakar.

«Vi ba om hjelp fra naboene våre, men dessverre samarbeidet de ikke», sukker Mamadou Ndaiye, leder for Senegals fiskeridirektorat. «Du kan alltids overvåke din økonomiske sone, men hvis naboen ikke overvåker sin, kan båtene søke tilflukt der og dra tilbake så snart vi har lagt til kai. Vi har ikke midler til å patruljere døgnet rundt.» Mauritanias fiskeriforvaltning sier at de aldri fikk noe varsel om Gotland.

 

Skrur av senderne

I stedet for å etablere sin egen industrifiskeflåte, velger de fleste afrikanske kystlandene å selge kvoter i sine territorialfarvann til hovedsakelig utenlandske selskaper. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) anslår at salg av fiskerettigheter sikrer landene 400 millioner dollar i året, mens fisket gir de utenlandske fiskerne inntekter på 3,3 milliarder dollar.5 Gertjan de Graaf og Luca Garibaldi, «The value of African fisheries», FAO Fisheries and Aquaculture Circular nr. 1093, FAO, Roma, 2014, www.fao.org.

Noen land har begynt å samarbeide med miljøorganisasjoner for å forvalte havressursene bedre. I februar i fjor sendte Greenpeace sin båt Esperanza ut på et to måneder langt overvåkningsoppdrag utenfor Senegal, Guinea, Sierra Leone og Guinea-Bissau. Om bord i det 72 meter lange skipet bygd i Russland i sovjettiden, utstyrt med helikopter og speedbåter, fulgte miljøaktivistene og mannskapet tips fra kystvaktene for å lokalisere mistenkelige båter. Etter sju dager i farvannene til hvert land foretok miljøaktivistene og fiskerimyndighetene flere arrestasjoner enn landene hadde gjort på et helt år. Over halvparten av båtene som ble stanset var registrert i Kina, resten kom fra Europa og Sør-Korea.

Med fiskerike farvann og mislykkede stater er Afrika en gullgruve for fiskeselskapene.

Myndighetene og miljøorganisasjonene bruker stadig oftere satellittbilder, dermed har mange trålere begynt å forfalske signalene eller skru av senderen sin. «Når mange av båtene du ser på sjøen ikke dukker opp på dataskjermen, er det fordi de har skrudd av det automatiske identifikasjonssystemet sitt»,6 Automatisk identifikasjonssystem er et system med automatisk informasjonsutveksling som lar maritime myndigheter overvåke skipstrafikken og få informasjon om fartøyers identitet, status, posisjon og kurs. forklarer oppdragsleder Pavel Klinckhmares. 16 timer om dagen finkjemmer den nederlandske miljøverneren kart, skjermer og databaser, bare med korte avbrekk på brua for å granske båtene i horisonten. «Over halvparten av båtene sender ikke ut signaler», sier han.

 

Ti millioner tonn fisk over bord

Tiår med intensivt fiske begynner å få konsekvenser. I fjor ledet Verdens natur­vern­union en undersøkelse om beinfiskbestandene i Afrika fra Mauritania til Angola. Den viste at 51 arter er truet eller nær truet, de fleste uunnværlige matkilder for kystbefolkningen.7 «Overfishing threatens food security off Africa’s western and central coast as many fish species in the region face extinction – IUNC report», Verdens naturvernunion (IUCN), Gland (Sveits), 19. januar 2017, www.iucn.org.

En morgen i mars i fjor kommer Esperanza over hundrevis av død fisk som flyter på havoverflaten. Kapteinen sier at de har blitt dumpet av en tråler som vil ha mer lønnsomme arter. Plutselig dukker to piroger opp. Fiskerne kaster seg i vannet og forsøker å fange de spiselige fiskene, spesielt ørnefiskene, en god matfisk med et godt kjøtt som ligner på havabbor, og stor nok til at en fisk kan gi nok mat til en familie på sju-åtte personer. Kystfiskernes desperate handlinger står i skarp kontrast til industrifiskernes, som kaster fisk som ikke er lønnsom nok på markedene i nord over bord.

Abdou Karim Sall ser ofte slike scener. «Når en tråler går etter blekksprut blir alle de andre fiskene i garnene kastet i sjøen, døde!» Ti millioner tonn fisk forsvinner på denne måten hvert år, noe som tilsvarer ti prosent av den totale fangsten i havet, ifølge Sea Around Us.8 «Ten million tonnes of fish wasted every year despite declining fish stocks», Sea Around Us, 26. juni 2017, www.seaaroundus.org.

Mens Esperanza setter kursen sørover oppdager politifolkene fra Guinea-Bissau om bord en suspekt tråler som seiler sammen med et lasteskip under komorisk flagg, Saly Reefer. Greenpeaces speedbåt tar opp jakten. Den russiske kapteinen fortrekker ikke en mine når en av offiserene gir ham en bot for ulovlig omlasting – trålerens fangst har blitt lastet over til lasteskipet midt på havet – og sier at de to båtene vil bli eskortert inn til kai. En liten seier for de lokale myndighetene som sjelden har midler til å dra mer enn noen nautiske mil fra kysten.

 

Spansk rettergang

Omlasting er en effektiv måte å redusere tiden som går fra fisken fanges til den selges – spesielt om det skjer midt på havet, ute av syne for myndighetene. Selskapene kan da blande lovlig og ulovlig fangst og raskt selge fisk med usikker opprinnelse. EU – verdens største marked – mener ulovlig fisk for én milliard euro blir importert hvert år.9 «Handbook on the practical application of Council Regulation (EC) establishing a Community system to prevent, deter and eliminate illegal, unreported and unregulated fishing», EU-kommisjonen, oktober 2009, https://ec.europa.eu.

Som Gotland og Saly Reefer fisker mange båter for europeiske selskaper, men skjuler seg bak flagg fra eksotiske og som oftest fattige og lite strenge land. EU har iblant straffet denne praksisen,10 «Fighting illegal fishing: Commission warns Taiwan and Comoros with yellow cards and welcomes reforms in Ghana and Papua New Guinea», EU-kommisjonen, 1. oktober 2015, http://europa.eu. men havretten er skreddersydd for rederiene og gir dem full frihet til å velge hvilke flagg fartøyene deres skal seile under. Ikke alle nøyer seg med bekvemmelighetsflagg, noen endrer også navn på båtene, bruker falske registreringspapirer, eller oppretter ugjennomtrengelige selskapsstrukturer for å skjule hvem som egentlig eier båtene.

Gotland er for eksempel knyttet til et selskap basert i Belgia, Inok N.V. Når jeg forsøker å komme i kontakt med selskapet via telefon blir jeg sendt til et russisk kontor, som sender meg videre til landet Gotland er registrert i: det karibiske skatteparadiset Saint Vincent og Grenadinene. Hvem som faktisk eier båten er usikkert. En ideell måte å villede eventuelle etterforskere på.

Saly Reefer skal være eid av et selskap i Spania, Sea Group SL, som det er umulig å få kontakt med trass gjentatte forsøk. Det spanske fiskeridepartementet benekter likevel at båten tilhører en spansk statsborger. Etter flere år med passivitet har de spanske myndighetene nå begynt å slå ned på det ulovlige fisket og rettsforfølge mektige rederier, som Vidal Armadores – selv om den saken endte med nederlag i høyesterett i fjor.

 

EU skjerper lovene

I Somalia, langt fra denne sofistikerte triksingen, mottar Mohamed i fiskeridepartementet endelig en god nyhet i slutten av oktober 2016: et varsel fra Kenya om at Greko 1 har lagt til kai i Mombasa. Noen timer senere sitter teamet hans på et fly til Kenya. De mange mennene i uniform må ha sjokkert den indiske kapteinen og mannskapet hans, som hadde dratt så raskt fra Mogadishu at de glemte papirene sine og selv ankeret til båten. Velkomstkomiteen består av kenyansk politi, lokale havne- og sjøfartsmyndigheter, somaliske politibetjenter og folk fra FISH-i.

«I fartøyet fant vi så mye fisk at det ikke engang var plass til en fyrstikk», forteller Bergh. Somalierne tok ut flere siktelser, blant annet for fiske uten lisens, fiske i områder forbeholdt lokale fiskere og besittelse av falske dokumenter. Det endte i et forlik mellom partene som ble enige om en bot på 65 000 euro – en nokså beskjeden sum med tanke på de 300 000 euroene lasten var verdt.

Eieren, Stavros Mandalios, roper likevel ut om justismord. «Vi avviser anklagene mot oss, men vi hadde ikke annet valg enn å betale», protesterer han. «Vi måtte få båten ut av arrest raskt og ville unngå en lang prosess i domstolene.» Etter saken fjernet Belize Greko 1 fra sitt skipsregister og båten ble statsløs – i det minste til rederen klarte å oppdrive et nytt bekvemmelighetsflagg.

Straffefriheten til europeiske fiskebåter kan likevel gå mot slutten. EU vedtok i fjor et regelverk for å gjøre den felles fiskeripolitikken gjeldende for de mange tusen båtene som fisker utenfor europeisk farvann.11 «Forordning 2017/2403 af 12. december 2017 om en bæredygtig forvaltning af de eksterne fiskerflåder», Den Europæiske Unions Tidende, 28. desember 2017, https://eur-lex.europa.eu. Fra i år av har hver båt fått et unikt ID-nummer i de nasjonale skipsregistrene, og medlemslandene kan utestenge fartøy som har brutt loven eller misbruker flaggordningen.

 

Avtaler signert i blinde

«Denne nye loven er et eksempel til etterfølgelse for resten av verden», mener Bergh. «Fiske er en dyr næring: Fratar du selskapene fiskerettighetene for bare ett år taper de store summer.» Men et stort skjær gjenstår: I eventuelle rettsforfølgelser har rederiene fortsatt mulighet til å inngå forlik, slik Mandalios gjorde. «De fleste tvistene ender i forlik, uten å gå om en domstol», forteller Bergh. «Det er en mulig svakhet, når eierne og diplomatkorpsene har en felles interesse i disse varene og det i siste instans ikke finnes noe spor etter lovbrudd.»

Regelverket gjelder ikke for den kinesiske fiskeflåten som er involvert i en rekke brudd på EUs regler mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske, men myndighetene i Beijing annonserte i februar at de vil straffe ulovlig fiske utført av båter som seiler under kinesisk flagg.

I de enorme havområdene utenfor Afrika er det vanskelig å spå hvordan Gotland vil fortsette å snike seg gjennom maskene. Et tegn på endring er at flere afrikanske land har styrket overvåkningssystemene sine. Nettverk som FISH-i og Vest-Afrikas underregionale fiskerikommisjon har bedret informasjonsinnsamlingen og -delingen, og gjort det litt mindre enkelt for fisketyvene.

Men andre myndigheter fortsetter å ta godt imot dem. Senegal har vedtatt nye lover til støtte for kystfiskerne, men ikke uten en klausul som beskytter industrifisket, med alle farene det medfører.12 Lov nr. 2015-18 av 13. juli 2015 om havfiskeloven.Det grunnleggende problemet er at på tross av kostnadene blomstrer det intensive langdistansefisket så lenge etterspørselen er der. I Europa og Asia har fiskeforbruket per innbygger vokst kontinuerlig, til 22 kilo i året.13 «The State of World Fisheries and Aquaculture 2016», www.fao.org. Samtidig har det sunket drastisk i Afrika sør for Sahara, hvor det nå i snitt er litt over ti kilo.14 «Fish to 2030: Prospects for fisheries and agriculture», 2013, www.fao.org. Denne proteinoverføringen fra fattige til rike land vil få enorme konsekvenser, advarer FAO, som anslår at tre fjerdedeler av artene som fiskes på planeten enten er overutnyttet eller i ferd med å forsvinne.

«I årevis trodde Senegal at landets ressurser var utømmelige og regjeringene signerte i blinde den ene avtalen etter den andre», sier Abdou Karim Sall. «Hva vil skje når det ikke er mer fisk? Hva er folk i stand til når de begynner å sulte?»

Oversatt av redaksjonen.
Denne reportasjen har fått støttemidler fra Journalismfund.eu.

Kyle G. Brown er journalist, i Afrika for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Få tilgang til hele Le Monde diplomatique og papiravis på døren hver måned for bare 649 kr.

Siste fra Afrika

Gerontokratene

Syke og fraværende ledere i Algerie, Marokko og Tunisia fører til rykter
0 kr 0
Gå til Toppen