Den grønne Marx

Miljøspørsmålets økende innflytelse har gjort at mange tenkere, fra Platon til Gandhi, har fått tenkningen sin revurdert i et miljøperspektiv. Av alle disse tenkerne er det Karl Marx det har blitt skrevet mest, og mest polemisk, om. Anthony Giddens har påstått at Marx, selv om han viste en betydelig miljøsensibilitet i sine tidlige skrifter, senere inntok en «prometevsk holdning» til naturen.¹ Michael Redclift bemerker at for Marx hadde miljøet «en muliggjørende funksjon, men all verdi kom fra arbeidskraft».² Og ifølge Alec Nove trodde Marx at «produksjonsproblemet hadde blitt ‘løst’ av kapitalismen», og at det framtidige samfunnet av forente produsenter dermed ikke trengte «å ta problemet med å fordele knappe ressurser alvorlig», noe som betydde at det ikke var behov for en «miljøbevisst» sosialisme.³ Er kritikken berettiget?

Utbyttingen av jorda

Fra 1830 til 1870 ga utarmingen av jordsmonnet med tap av næringsstoffer opphav til datidens store miljøbekymring i de kapitalistiske samfunnene i Europa og Nord-Amerika. Uroen kunne bare sammenlignes med bekymringen for den økende forurensingen i byene, avskogingen av hele kontinenter og den malthusianske frykten for overbefolkning. I Storbritannia på 1820- og 1830-tallet, og like etter i de andre gryende kapitalistiske økonomiene i Europa og Nord-Amerika, ledet den utbredte bekymringen for utarmingen av jorda til en fenomenal økning i etterspørsel etter gjødsel. Den første båten lastet med guano fra Peru ankom Liverpool i 1835. I 1841 ble 1700 tonn importert, og i 1847 kom hele 220 000 tonn. På samme tid gravde europeiske bønder opp de napoleonske slagmarkene, som Waterloo og Austerlitz, i en desperat jakt etter beinrester de kunne spre på åkrene sine.

Den tyske kjemikeren Justus von Liebig så at i USA kunne det være flere hundre og iblant flere tusen kilometer mellom sentrene for kornproduksjon og markedene. Jordsmonnets grunnbestanddeler ble dermed sendt langt fra opprinnelsesstedet og gjorde det mye vanskeligere å opprettholde jordas fruktbarhet.

Langt fra å ha på seg økologiske skylapper overfor utbyttingen av jorda, skulle Marx, under innflytelse fra Liebigs arbeider på slutten av 1850-tallet og begynnelsen av 1860-tallet, utvikle en systematisk kritikk av den kapitalistiske «utbyttingen» av jorda (forstått som tyveri, det vil si at den ikke sørget for å bevare jordsmonnets evne til å regenerere seg).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Samfunnsmessig stoffskifte

Marx avsluttet begge sine to store drøftelser av det kapitalistiske landbruket med å forklare hvordan storindustrien og storskalalandbruk sammen utarmet jordsmonnet og arbeiderne. Mye av kritikken herfra destillerte han i en bemerkelsesverdig passasje på slutten av utlegningen av «den kapitalistiske grunnrentes genese» i tredje bind av Kapitalen:

«De store landeiendommene reduserer landbruksbefolkningen til et stadig mindre minimum og setter den opp mot en stadig økende industribefolkning stuet sammen i de store byene. Slik skapes betingelsene for en ubotelig revne i den gjensidige avhengigheten i det samfunnsmessige stoffskiftet som er gitt av livets naturlover, fordi jordas kraft blir sløst bort og med handelen fraktet langt utenfor det enkelte lands grenser. […] Storindustrien og industrielt drevet storlandbruk virker sammen. Om de i utgangspunktet skiller seg fra hverandre, ved at den første utarmer og ødelegger arbeidskraften og dermed menneskets naturkraft, mens den andre gjør det samme med jordas naturkraft, finner de sammen i utviklingen, siden industrisystemet anvendt på landbruket også utarmer arbeiderne der, mens industri og handel på sin side gir landbruket midlene til å utarme jorda.»

Nøkkelen til hele Marx’ teoretiske tilnærming på dette feltet er begrepet «samfunnsmessig stoffskifte», som har røtter i hans forståelse av arbeidsprosessen. I sin generelle definisjon av arbeidsprosessen bruker Marx begrepet for å beskrive menneskets forhold til naturen gjennom arbeidet:

«Arbeidet er, for det første, en prosess mellom mennesket og naturen, en prosess der mennesket gjennom sine egne handlinger formidler, styrer og kontrollerer sitt stoffskifte med naturen. Mennesket opptrer sjøl som en naturkraft overfor naturens stoffer. For å tilegne seg naturens stoffer i en form som samsvarer med dets eget livsbehov, setter mennesket i bevegelse armer og bein, hode og hender, de naturkrefter som dets legeme er utrustet med. Idet mennesket gjennom denne bevegelsen virker på og forandrer naturen utenfor seg, forandrer det samtidig sin egen natur. […] Arbeidsprosessen […] er den allmenne betingelse for stoffskiftet mellom mennesket og naturen. Den er en evig naturbetingelse for menneskenes liv.»⁴

For Marx, som for Liebig, hadde den manglende evnen til å tilbakeføre næringsstoffene til jorda sitt motstykke i forurensningen i byene og de irrasjonelle moderne kloakksystemene. I tredje bind av Kapitalen skriver Marx at i London «finner de ikke noe bedre å gjøre av ekskrementene produsert av fire og en halv million mennesker enn å forurense Themsen, med vanvittige kostnader». For Marx burde «ekskrementene produsert av menneskets naturlige stoffskifte», så vel som avfallet fra industriproduksjon og forbruk, tilbakeføres til produksjonen som del av en fullstendig stoffskiftesyklus.

Kommende generasjoner

Motsetningen mellom by og land, og den revnen i stoffskiftet den medførte, var også åpenbar på globalt nivå: Hele kolonier fikk landet sitt, ressursene og jorda frarøvet for å bistå industrialiseringen i de koloniserende landene. Marx skriver at «England i halvannet århundre indirekte har eksportert Irlands jord, uten å unne dem som dyrker den de nødvendige midlene til å erstatte jordas bestanddeler.»⁵

Marx’ syn på det kapitalistiske landbruket og nødvendigheten av å tilbakeføre næringsstoffene til jorda (inkludert det organiske avfallet i byene), ledet ham dermed til et mer generelt begrep om økologisk bærekraft – et begrep han trodde hadde en svært begrenset praktisk relevans for det kapitalistiske samfunnet, som var ute av stand til en slik konsistent rasjonell handling, men avgjørende for et framtidig samfunn av forente produsenter. I tredje bind av Kapitalen skriver han: «At dyrkingen av visse avlinger er avhengig av svingende markedspriser og at dyrkingen stadig endrer seg etter prisene – noe som er selve ånden i den kapitalistiske produksjon som er rettet mot umiddelbar gevinst – strider mot landbruket som må ivareta alle de permanente livsbetingelsene til påfølgende menneskegenerasjoner.»

Når Marx framhever nødvendigheten av å bevare jorda for «påfølgende menneskegenerasjoner», griper han essensen i dagens begrep om bærekraftig utvikling, slik Brundtland-rapporten har definert det: en «utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov». For Marx er den «bevisste og rasjonelle behandlingen av jorda som fellesskapets evige eiendom […] den umistelige betingelsen for livet og reproduksjon av kjeden av menneskegenerasjoner». I en berømt passasje i tredje bind av Kapitalen skriver han at «ut fra synsvinkelen til en høyere økonomisk samfunnsdannelse, vil noen enkeltindividers private eiendomsrett til deler av planeten virke like absurd som et individs private eiendomsrett over et annet».

Naturens verdi

Marx blir ofte anklaget for å ha benektet naturens rolle i verdiskapingen med sin arbeidsverditeori, der all verdi kommer fra arbeid og naturen bare er en «fri gave» til Kapitalen. Men denne kritikken bygger på en misforståelse av Marx’ politiske økonomi. Marx oppfant ikke ideen om at jorda er en «gave» fra naturen til Kapitalen. Ideen ble fremmet som en sentral komponent i de økonomiske skriftene til Thomas Malthus og David Ricardo. Marx var klar over de sosioøkologiske motsetningene i disse synspunktene, og i sine Økonomiske manuskripter fra 1861-1863 angriper han Malthus for stadig å falle tilbake til den «fysiokratiske» ideen om at miljøet er «en gave fra naturen til mennesket» og samtidig overse hvordan denne ideen var knyttet til de spesifikke samfunnsforholdene Kapitalen hadde skapt.

Marx var utvilsomt enig med de liberale økonomene om at kapitalismens verdilov ikke tilkjente naturen noen verdi. Verdien av hvete var som alle andre varer under kapitalismen avledet fra det nødvendige arbeidet for å produsere den. Men for Marx gjenspilte dette bare den snevre, begrensede oppfatningen av rikdommen nedfelt i de kapitalistiske varerelasjonene og et system bygd rundt bytteverdi. Den ekte rikdommen besto i bruksverdien – det generelle kjennetegnet til produksjonen hinsides dens kapitalistiske form. Dermed var naturen, som bidro til produksjonen av bruksverdi, like mye en kilde til rikdom som arbeidet. I Kritikken av Gotha-programmet kritiserer Marx de sosialistene som ser arbeidet som den eneste kilden til rikdom for å ignorere naturens rolle og dermed tilskrive arbeidet en «overnaturlig skapelseskraft».

Oversatt av redaksjonen

John Bellamy Foster er sosiolog og sjefredaktør for Monthly Review, New York.

Denne teksten er et redigert utdrag fra Marx écologiste, Éditions Amsterdam, Paris, 2011.

1
Anthony Giddens, A Contemporary Critique of Historical Materialism, University of California Press, Berkeley, 1981.
2
Michael Redclift, Development and the Environmental Crisis: Red or Green Alternatives?, Methuen, London, 1984.
3
Alec Nove, «Socialism», i John Eatwell, Murray Milgate og Peter Newman (red.), The New Palgrave: A Dictionary of Economics, bind 4, Stockton, New York, 1987.
4
Karl Marx, Kapitalen, første bok 1, del 2, Oktober forlag, Oslo, 2005. Hvis ikke annet er oppgitt er de andre Marx-sitatene her oversatt fra de tyske originalverkene.
5
Kapitalen, første bok, del 4, Oktober forlag, Oslo, 2005. Oversettelsen er modifisert.