Unger spiller fotball på en sandbane i Abidjan 13. juni. Foto: LEGNAN KOULA, EPA / NTB SCANPIX.

Fotball i nød

Bare to av de 32 lagene i årets fotball-VM, Nigeria og Senegal, er fra Afrika sør for Sahara. Kontinentet mangler ikke gode spillere, men de hentes til de rike landene i nord, mens proffklubbene i Afrika lever fra hånd til munn.

Skolegården i Koumassi sørøst for Abidjan forvandles til treningsbane i skoleferien. I en kvelende hete en morgen i april sparker fotball-lærlinger ball i «ungdomsakademiet» Metro Star, en av flere hundre fotballskoler i Elfenbenskystens økonomiske hovedstad. Akademiets grunnlegger Aristide B.1 Navnene i Koumassi er anonymisert etter spillernes ønske. leder flere unge lag. Den tidligere fotballproffen peker på sin beste spiller. En niåring med svart trøye og shorts kommer bort. «Jeg vil spille i Europa», sier han selvsikkert. Er han klar over alle farene et slikt eventyr innebærer? Metro Stars gryende stjerne nikker til sjefen.

Ubetalte signeringsbonuser, forsinkede lønninger, skader og udekkede sykehusopphold er hverdagen for proffspillere i Afrika. I motsetning til de heldige få som får millionlønninger i de europeiske ligaene, har de sjelden kontrakt og ofte elendige arbeidsforhold.

Elfenbenskystens tidligere landslagskaptein Yaya Touré tjener nesten ti millioner kroner i året i Manchester United2 Afrikfoot, 31. desember 2017., brasilianske Neymar tjener tretti millioner i Paris Saint-Germain.3 L’Équipe, 24. september 2017. Disse tilhører de to prosentene som tjener over 720 000 dollar i året, ifølge en undersøkelse Den internasjonale spillerforeningen (FIFpro) utførte hos 54 nasjonale spillerforeninger i 2016. De fleste i denne globale proffeliten spiller i Europa, golflandene og Kina.

I den andre enden av skalaen tjener 21 prosent av spillerne under 300 dollar i måneden. Mange av disse spiller i afrikanske klubber, som har de laveste lønningene. Globalt forteller 41 prosent av spillerne at lønna har vært forsinket de to siste sesongene. I Afrika er andelen 55 prosent. Kontinentet er definitivt det som har mest usikre arbeidsforhold for fotballproffer: 15 prosent har ikke kontrakt mot 3 prosent i Europa.

Ledighet framfor rovdrift

Aristide B. og tre av hans fotballvenner (se «Fotballproletarene») fra Koumassi er levende bevis på gapet mellom millioner av unge afrikaneres drøm og den brutale arbeidsdelingen i fotballens verden. På tross av en rekke uheldige erfaringer i flere klubber, håper Justin S. (27) at karrieren ikke er over.

17 år gammel signerte han sin første proffkontrakt i 2007. Månedslønna på 720 kroner var langt under minstelønn i Elfenbenskysten (870 kroner). Signeringsbonusen på 2173 kroner så han aldri noe til, på tross av at den sto i kontrakten. «Direktøren spilte på samvittigheten vår, ‘jeg er mammaen deres og mammaen deres har ikke penger’, sa hun. Vi gikk i fella», forteller han.

Etter et mislykket prøvespill i en tunisisk klubb i januar 2008, prøvde han seg i andredivisjon i hjemlandet. «Jeg fikk litt over 140 kroner i måneden, mens vanlige arbeidere tjente femti kroner dagen», sier han. For å få spillere som kunne løfte klubben opp på øverste nivå, lokket klubben med seiersbonuser på 285 kroner. Laget vant ikke en eneste kamp på to måneder og lønna kom for sent. Boforholdene var like ille som i de verste ulovlige fabrikkene. Spillerne sov på gulvet i en sovesal med ryggsekken som pute, forteller Justin S.

Ti år senere er slike forhold fortsatt vanlig i Elfenbenskysten. Klubb­direktørene innrømmer det, på sin måte. Bernard Adou, direktør for toppklubben Association sportive de l’Indénié (ASI) i Abengourou øst i landet, ber spillerne akseptere forholdene: «De bør spille selv om forholdene er dårlig og lønningene uteblir. En ubetalt lønning får man igjen, men ikke en kamp», mener han. I virkeligheten får spillerne ikke alltid igjen ubetalt lønn og bonuser.

Justin S. og medspillerne fant seg ikke i det og boikottet treningene i 2008–2009. I et brev til lederne krevde de madrasser og vifter. Det fikk de, men lagets prøvelser var ikke over. Justin fikk malaria og en ung forsvarsspiller på 21 år døde på sykehuset etter hjertestans på trening. Det ble for mye for Justin og fire av hans medspillere, som bestemte seg for å forlate klubben midt i sesongen. Heller arbeids­ledighet enn rovdrift.

Toppledere uten ansvar

21-åringen Samuel K. har allerede fått merke profflivets bakside. Etter å ha vært med på å vinne serien ble han skadet i desember 2016. «Kunstgresset på Stade Champroux i Abidjan hvor mange av ligakampene spilles, er utslitt og farlig», sier han. «Mange spillere blir skadet». Klubbdirektøren gikk med på å betale for operasjonen, men ikke før han hadde fått overgangssummen for en annen spiller.

Seks måneder senere hadde pengene ennå ikke kommet. Den ivorianske spillerforeningen dekket de medisinske utgiftene. Etter å ha gått over til en annen klubb i samme liga, skadet han seg på ny i februar i år. Direktøren her krevde at han skulle spille neste kamp tre dager senere og frøs lønnsutbetalingen. «Jeg har ikke fått lønn på over en måned. Klubbdirektørene her er alle like», sier han sint. Han er ikke den eneste som har blitt behandlet slik.

«Det går ofte tre måneder mellom lønnsutbetalingene i Ligue 1», forteller Aristide B. «Ofte er grunnlønna basert på at man vinner en eller flere kamper.» Ifølge Den ivorianske spillerforeningen (AFI) får de best betalte 4270 til 5700 kroner i måneden. Snittlønna til spillerne i landet ligger mellom 2180 og 2850 kroner, det vil si tre ganger minstelønna, i et land som har hatt en økonomisk vekst på åtte prosent i året siden 2015. «Hvordan skal en fotballspiller få spart opp nok penger i sin per definisjon korte karriere til å kjøpe seg et hus?» spør AFI-leder Cyrille Domoraud. Den tidligere Inter Milan-forsvareren tar imot meg på spillerforeningens hovedkontor i den velstående bydelen Cocody i Abidjan.

Den tidligere landslagskapteinen har også spilt i franske Olympique de Marseille og Monaco, og i spanske Espanyol. Også de andre medlemmene som var med på å starte foreningen har hatt store karrierer i Europa. Fotballikonet Didier Drogba vant Mester­ligaen med Chelsea, mens Kolo Touré har spilt for Arsenal, Manchester City og Liverpool.

Få spillere tør gå til sak for å få det de har krav på, av frykt for represalier. Nestleder for Det ivorianske fotballforbundet (FIF), Sory Diabaté, avviser alt ansvar. «Noen spillere klager over at de ikke får betalt», sier han. «Men de har ikke engang kopi av kontrakten. Vi kan ikke gjøre noe uten kontrakten», sier Diabaté, som også er direktør for landets proffserie. Mens jeg snakker med Diabaté på kontoret hans filmer en ansatt i forbundet intervjuet, mens en annen følger nøye med.

«FIF er ikke uavhengig og har heller ikke representanter fra begge parter, slik FIFpro anbefaler», sier Domoraud. Ingen spillere fra AFI er representert i forbundet. Det vekker mistanke om partiskhet i favør av arbeidsgiverne, spesielt siden det er klubbdirektørene som velger medlemmene til forbundets eksekutivkomité.

I Elfenbenskysten er proffklubbene avhengige av tilskudd fra forbundet. Hver klubb får 1 082 000 kroner i året. Ikke alle liker likebehandlingen. Direktør for Asec Mimosas, Benoît You, mener systemet hemmer de mest veldrevne klubbene. Asec vil ha støtte med en fast del, lik for alle, og en variabel del basert på hvor godt klubbene blir drevet. Flertallet av direktørene og forbundet er imot forslaget.

Forsinkede utbetalinger

Utover indre stridigheter lider den ivorianske fotballen framfor alt under en kronisk manglende evne til å skaffe seg inntekter. På en vanlig kamp i Lique 1 er det rundt tusen tilskuere. Bare én kamp drar de store massene: lokaloppgjøret mellom de tradisjonelle toppklubbene Asec Mimosas og Africa Sports. 5000 tilskuere så forrige kamp. Den magre inntekten på 7120 kroner ble delt likt mellom de to klubbene. På grunn av liten eksponering er det ikke mange sponsorer som er interessert i å betale for å få logoen sin på draktene.

Siden 2016 har Canal+ betalt 22 millioner kroner i året til det ivorianske fotballforbundet for tv-rettighetene til Ligue 1. Forbundet nekter å oppgi beløpet, men det har blitt bekreftet av flere klubbdirektører. En mikroskopisk sum sammenlignet med tv-rettighetene til engelske Premier League på 48,3 milliarder kroner i året fra neste sesong. «Avtalen med Canal+ gjør at forbundet kan øke overføringene til klubbene med 25 prosent», sier forbundets nestleder Diabaté. Det er kanskje ikke nok.

Det viser Stella Club, en legendarisk klubb i den fattige kommunen Adjamé nord for Abidjan. «Vi mangler hvert år litt over 850 000 kroner for å dekke utgiftene», sier den lattermilde klubbdirektøren Salif Bitogo, som også er lokal sjef for selskapet Snedai som utsteder biometriske pass og visum i Togo og Benin. «Vi henter pengene fra egen lomme. Jeg har lagt ut for klubben i over ti år!» fortsetter Bitogo og ler.

Tilskuddet fra forbundet dekker bare en fjerdedel av budsjettet og etter nedrykket til Ligue 2 i 2015 har teleselskapet Orange trukket seg som sponsor uten at noen andre har kommet inn. Spillerne låner også penger til klubben, mot sin vilje. «Jeg betaler dem minst halvannen måned for seint. Jeg må ha midlene først. Ettersom forbundet deler opp tilskuddet i flere utbetalinger er jeg vanligvis forsinket», unnskylder Bitogo seg. Han spilte selv i klubben i sitt hjerte før han tok over styringen for 18 år siden.

«Bare politikere kan lede klubber i Afrika»

I likhet med sine kolleger justerer Bitogo spillerlønningene for å få budsjettet til å gå opp. Som et tegn på sin seriøsitet og profesjonalisme framhever han sin næringslivserfaring og at han ikke har noen egeninteresse i å drive klubben. Noen mindre legitime direktører med større egeninteresser ødelegger ifølge ham for den ivorianske fotballen. «Hadde vi hatt et økonomisk ettersyn slik som i Europa, ville halvparten av klubbene blitt sendt nedover i divisjonene», mener han.

Den innflytelsesrike fotballagenten Abdoulaye Diabaté gir samme diagnose. «Noen klubber lever utelukkende på tilskuddet. De har ikke den fjerneste idé om hvordan de skal utvikle seg. Lederne er ikke gründere», sukker agenten som også er daglig leder for klubben ASI. Er «entreprenørskap» løsningen for ivoriansk fotball?

ASI-direktør Bernard Adou har profilen Diabaté ønsker seg. Forretningsmannen leder den ivorianske filialen av det franske bompengeselskapet GEA. Adou tar imot meg i stua i sin luksusvilla i Abidjan. Han tok over klubben i 2014 og fikk i hendene en spillergruppe med luselønner: rundt 850 kroner måneden, det vil si minstelønn. Adou skrudde opp lønningene og bygde et slagkraftig lag. Og det har gitt resultater også sportslig. «I år blir lønningene utbetalt regelmessig. Stadig oftere i alle fall», nyanserer Diabaté en anelse spydig.

Adou har større ambisjoner enn bare å gi klubben sportslig suksess. I desember 2016 ble han folkevalgt for valgkretsen Abengourou. «Klubben bidro rundt 30–40 prosent til at jeg ble valgt», sier ASI-direktøren. «Folk som ikke kjenner meg har sett meg på tv.» I mars annonserte han at han ville stille til valg som leder for regionrådet Indénié-Djuablin, hvor Abengourou er administrasjonssentrum.

«Bare politikere kan lede klubber i Afrika», sier Adou. «Hvis jeg i morgen ble leder for regionrådet ville jeg gitt penger for å utvikle klubben. En forretningsmann investerer ikke i en klubb om han ikke får avkastning». ASI-direktøren går kanskje i sporene til sin kollega i AS Tanda, Séverin Kouabénan Yoboua, bedriftsleder, ordfører og folkevalgt for Assuéfry-Transua nordøst i landet, som førte klubben sin til topps i 2015 og 2016.

Høyt plasserte velgjørere

Glidende overgang mellom politikk og fotball er en gammel tradisjon i Elfenbenskysten. På 1980-tallet dominerte Simplice Zinsou landets fotball. Som sønn av statslederen og uavhengighetsforkjemperen Félix Houphouët Boigny, trengte han som leder for Africa Sports ikke bry seg særlig om klubbens økonomiske problemer. «Simplice Zinsou hadde innpass overalt», minnes en nostalgisk Alex Vagba, dagens direktør for Africa. «Klubben hadde midler til å holde på spillere som var fristet av en karriere i utlandet.» Den tidligere klubbsjefen dro også på jakt etter talenter i andre afrikanske land.

Vagba har vært tro mot Africa i førti år og opplevd både oppturer og nedturer. «Zinsou bygde ikke et varig fundament. Africa har aldri hatt formue og eier ikke engang en treningsbane», sukker han. Landets nest største klubb har et «ambulerende» treningsanlegg, det vil si at en buss henter de unge spillerne på morgenen og kjører dem til dagens treningsbane og så hjem igjen på kvelden.

De fleste ivorianske klubbene har ikke kontorer, dermed møter jeg direktørene enten hjemme hos dem eller i hotellbarer. «I Afrika sør for Sahara har ikke profesjonalismen kommet så langt, verken i infrastruktur eller organisering», sier generalsekretær i FIFpros afrikaavdeling, Stéphane Burchkalter.

Toppklubben Asec Mimosas er unntaket. Den blir unisont ansett som den eneste virkelig profesjonelle klubben. Som Africa har klubben fått hjelp fra høyere hold. Broren til dagens klubbdirektør er Georges Ouegnin som ble regnet som president Houphouëts høyre hånd. «Det viser at det alltid er politiske forbindelser i ivoriansk fotball», sier Alexis Vagba. «Uten forbindelser kan en klubb ikke utvikle seg.» Til forskjell fra Simplice Zinsou har Roger Ouegnin, som har styrt klubben siden 1989, gitt den midler til å utvikle seg langsiktig. Han har gjort Asec til en av de best drevne klubbene i Afrika sør for Sahara.

Svekket underholdningsverdi

Med sitt hundre mål store hovedkvarter og treningsanlegg i Sol Beni ved lagunen Ébrié i Cocody, har Asec Mimosas fasiliteter som står i stil til ryktet. To treningsbaner, et treningsanlegg, kontorer, et mediebygg og et hotell med badebasseng. Franske Benoît You er både kommunikasjonssjef, trener for U15-laget og direktør. Han viser meg rundt på stedet, som det ikke finnes maken til i resten av landet.

Vi går inn i klasserommet til ungdomsakademiet hvor et titalls elever fra 13 til 17 år får undervisning. «Fabrice, hvor gammel var du da du begynte på akademiet?» spør You. «45» svarer unggutten spøkefullt. En annen sier «70». Klassene her er mindre overfylte enn i de offentlige skolene. To av elevene skal dra til Europa dagen etter, til Belgia og Frankrike, for å delta i ungdomsturneringer.

Landets beste skole utdanner 45 framtidige proffspillere fra 12 til 18 år. De er nøye utvalgt og kommer ofte fra fattigstrøkene i hovedstaden. Budsjettet på 2,8 millioner kroner dekkes fullt og helt av agroindustriselskapet Sifca, Elfenbenskystens største arbeidsgiver med 30 000 ansatte. Asec lønner spillerne sine fra 4750 til 7600 kroner i måneden. Det er ikke mye sammenlignet med hva de kan tjene i Europa, Asia, Nord-Afrika eller Sør-Afrika, men det er tre ganger mer enn det de andre klubbene i landet tilbyr. Sponsorer står for deler av inntektene, men over halvparten kommer fra spillersalg til andre ivorianske klubber eller til utlandet. «Vi har ikke råd til å holde på talentene våre, så vi må selge dem. Klubben får litt penger, men det gjør fotballen kjedeligere», sier You.

Tjue år tidligere manglet det ikke på underholdningsverdi. I ledelsens etasje henger det bilder fra klubbens glansdager. På 90-tallet spilte de beste ivorianske spillerne på Asec og dannet ryggraden i landslaget som har kvalifisert seg tre ganger til VM (2006, 2010 og 2014) og vant Afrikamesterskapet i 2015. Bakary Koné var en av dem. Den tidligere Marseille-angriperen (2008–2010) vokste opp i den fattige bydelen Williamsville nord i Abidjan. Han ble oppdaget av Asecs speidere og var 13 år gammel del av det første kullet på ungdomsakademiet i 1994. «Da jeg var 17 drømte jeg om å gjøre karriere for å hjelpe familien min. Det gjør alle på akademiet», forteller «Baky». Etter fire sesonger i Asec, spilte han et år i Qatar før han inntok den franske ligaen.

I 2016 kom han tilbake til gamleklubben hvor han nå jobber som administrasjonssjef. Han husker godt gullårene da han debuterte. Supporterne til Asec og Africa sov foran Houphouët Boigny-stadionet i Abidjan, for å være sikre på å komme inn. Den tiden er over. Tv-en har endret forholdet mellom klubbene og supporterne. «Asec-supporteren er en sportskonsument. Han sammenligner produktene. På den ene siden europeisk Mesterliga med utallige stjernespillere på tv-en. På den andre Asec mot Bassam på stadion, en middelmådig kamp spilt på en elendig gressmatte i førti grader. Valget er ikke vanskelig», sier You.

Europa overtar

Seriemesterskapet ble innført i 1960, tre år etter første Afrikamesterskap. Etter tiår med relative framskritt ga EU-domstolen et nådestøt til afrikansk fotball. 15. desember 1995 forbød Bosman-dommen de nasjonale forbundene i EU å sette tak på hvor mange utenlandske spillere lagene kunne ha i stallen. Cotonou-avtalen 23. juni 2000 utvidet denne ordningen til afrikanske borgere. Lokket av det europeiske fotballeldoradoet har afrikanske spillere utvandret i hopetall så snart de har nådd FIFAs aldersgrense på 18 år.

«Utvidelsen av Bosman-dommen forvandlet Afrika», sier Sory Diabaté. «Ungdommene våre indentifiserer seg med spillerne som tjener millioner. De vil dra, og det stadig tidligere». Og de er villige til å betale prisen. De beste satser på dobbelt statsborgerskap for å kunne spille på et europeisk landslag. I EM i 2016 deltok 40 spillere med afrikansk opprinnelse.4 «Euro 2016: 40 joueurs d’origine africaine», Football 365, 9. juni 2016.

«De europeiske klubbene kjøper afrikanske spillere på 18–20 år på billigsalg for å tjene på videresalg», sier Benoît You. Underveis nekter de ofte å betale utdanningskompensasjon til moderklubbene. Det har blant annet Aigles verts i Kinshasa fått erfare, da belgiske Anderlecht ikke ville betale utdanningskompensasjon for spilleren Junior Kabananga. «Vi kan ikke gi kolonifortiden skylden for alle onder, men det er vanskelig å se at det ikke påvirker handelen», sier Jérôme Champagne, FIFA-direktør for internasjonale relasjoner fra 2007 til 2010. «Som med malm og olje, blir fotballspillerne hentet fra hjemlandene, utnyttet og solgt videre til høyere pris av de rike landene, spesielt i Europa.»

Underholdning mot eksil

Direktøren for Africa Sport har mistet troen og gjør seg klar for å overlate roret til andre. Med lav stemme betror Alexis Vagba i hotellet hvor vi møtes: «Klubben har ikke midler til å komme seg videre. Jeg løper hele tiden etter Asec. Vi er i ferd med å gi Africa til en belgisk investor.» To bord unna forhandler investoren med en av sine partnere. Vil europeerne ta over klubbene også?

Canal+ er i likhet med moderkonsernet Bolloré godt etablert i Afrika og støtter de lokale klubbene. «Canal+ har gitt franske Ligue 1 synlighet og økonomiske midler til å utvikle seg. Den ivorianske serien kan profesjonaliseres på samme måte», mener tv-selskapets direktør for «sportsproduksjon» i Elfenbenskysten. Snakkesalige Eddy Rabin har bred erfaring med salg og vil gjøre kampene til «eventer» for å gjøre produktet mer attraktivt og tiltrekke seg et yngre og kjøpesterkt publikum. Uten å betale mer skal publikum få underholdning, dans og konserter før og etter kamp. Det første eventet av denne typen fant sted 24. mars, med ivoriansk coupé-décalé­-musikk. Vil det stoppe utvandringen? Ifølge fotballobservatorier CIES har 173 ivorianske spillere valgt eksil så langt i år.5 «World football expatriates: global study 2018», Fotball Observatory (CIES), mai 2018.

Oversatt av redaksjonen

David Garcia er journalist, i Elfenbenskysten for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Lukrativ åndsbusiness

Neste sak

Mali går i oppløsning

Andre saker om Afrika

De usynlige

Nigers lov 2015-36 forbyr all hjelp til irregulær migrasjon. Migranter har nå

0 kr 0