Tegneserie Sabrina

Det var en gang i Amerika


Nick Drnasos Sabrina er den første tegneserien nominert til Bookerprisen. Nominasjonen splitter både litteraturmiljøet og tegneserienes kadre, men det moralske samtidsdramaet om Trumps USA bør vinne prisen.
Av

For en engelskspråklig forfatter er lite mer gjevt enn å motta Booker­prisen. Det gir prestisje, økt salg og 50 000 pund. Femtiårig historie og en fagjury av kritikere, forfattere og akademikere garanterer litterær kanonisering. I juli nominerte juryen for første gang en tegneserie, amerikanske Nick Drnasos samtidsdrama Sabrina. Nyheten har i internasjonale medier fullstendig overskygget de andre tolv bøkene på den såkalte langlisten, som kanadiske Michael Ondaatjes historiske roman Warlight, britiske Belinda Bauers krimbok Snap og amerikanske Rachel Kushners fengselsskildring The Mars Room. Prisvinneren kunngjøres i midten av oktober.

Prisnominerte Sabrina er et relasjonsdrama om empati og omsorg, men Nick Drnaso skildrer samtidig det sosiale og mentale trykket i det amerikanske samfunnet akkurat nå.

Nominasjonen av Sabrina overrasket både litteratur- og tegneseriemiljøet. For mange var 29 år gamle Drnaso og tegneserieromanen, hans andre bok, fullstendig ukjent. Reaksjonene har da også handlet mer om tegneserier generelt enn kvalitetene ved Sabrina. På den ene siden er nominasjonen mottatt som en overmoden anerkjennelse av tegneseriemediet, mens andre hevder at å vurdere en tegneserie opp mot tekstromaner er like meningsløst som å sammenligne epler og pærer. I tegneseriemiljøet har det dessuten kommet en del kritikk mot at akkurat Sabrina ble nominert. Påstanden er at dette er en serie for dem som ellers ikke leser tegneserier, underforstått at boken i liten grad utnytter mediets virkemidler.

Oppmerksomheten rundt Bookerprisen har i alle fall gjort boken til en storselger, godt hjulpet av hyllest fra forfattere som Zadie Smith og Jonathan Franzen. Interessen har også nådd Norge, i august toppet Sabrina Tronsmos tegneserieliste.

 

Sabrinas zeitgeist

Kritikken mot Sabrina som en primitiv eller underutviklet tegneserie bommer grovt. For det dreier seg om en svært velformet tegneserieroman, der den rene, sjablongaktige stilen skaper en stram stemning som forsterker historien. Drapet på en ung kvinne, rutinene på en militærbase og konspirasjonsteorier i sosiale medier er sentrale elementer i serien som handler om vilkårene for empati og medmenneskelighet. Boken er et grafisk barometer, stukket dypt inn i middelklassen, som sanser det sosiale og mentale trykket i det amerikanske samfunnet.

Gjerningsmannen filmer drapet på Sabrina og sprer opptaket videre. Det er i seg selv en krass kommentar til jaget etter selviscenesettelse, men boken handler mest om de menneskelige ringvirkningene av drapet. Kjæresten hennes bryter sammen og flytter inn hos en tidligere skolekamerat. Den skilte kameraten tar seg av ham, men kjæresten er innesluttet og holder seg for det meste i sengen på gjesterommet. I sinnet og sorgen, og følelsen av meningsløshet, begynner han å lytte til en konspiratorisk radiopersonlighet som setter tilfeldige hendelser i forbindelse med hverandre og tillegger dem en skjult mening.

Kameraten arbeider med datasikkerhet på en militærbase i Midtvesten. Han er fysisk fjernt fra den statssanksjonerte voldsbruken militæret representerer, men bruddstykkene av den militære aktiviteten er en interessant kontrast til omsorgen han viser hjemme. På basen må han hver dag fylle ut et skjema om psykisk helse og rangere stressnivået fra 1 til 5. Den gjentatte skjemautfyllingen viser godt hvor absurd en slik instrumentell tilnærming til følelser kan være. Fortellergrepet synliggjør dessuten hvordan den indre uroen tilspisser seg utover i serien

Drapet på Sabrina blir selvsagt en snakkis på sosiale medier, og måten hendelsen objektiviseres på står i skarp kontrast til kjærestens sorg. Etter hvert kommer også konspirasjonsteoriene: Står myndighetene bak drapet? Er drapsvideoen skuespill? Er Sabrina egentlig i live? Har Sabrina i det hele tatt eksistert? Det er sterk tragikomedie når kjærestens eneste kobling til omverdenen, den konspiratoriske stemmen, rammer ham selv og menneskene rundt ham.

 

Foredlet neorealisme

Nick Drnaso tegner i rene linjer og store fargeflater, men også til tider komplekse sider med svært mange ruter. Stilen kan se ut som en enklere kloning av landsmannen Chris Ware, begge bor til og med i Chicago, men Drnaso har egne solide kvaliteter. Ikke minst er timingen, altså iscenesettelsen av handlingen i ruter, simpelthen suveren. Drnaso bruker mange bilderuter selv på enkle hendelser, og styrer dermed lesetiden så den blir nokså lik handlingstiden. Sabrina er foredlet neorealisme i tegneserieform. Gjennom bilderytmen får selv trivielle hendelser som å vaske huset, legge seg om kvelden eller handle i butikken større plass og betydning. Mange sekvenser i serien er uten tekst, og det lokker leseren til å reflektere over hva personene tenker. Dialogen er direkte og jordnær, ofte med de enkle frasene uten egentlig innhold som smører dagligsamtalen.

Tegningene er monotone og personene uttrykksløse, men dette er ikke svakheter ved stilen, tvert imot elementer som er grunnleggende for seriens univers. Det er et kjølig og fremmedgjort USA Drnaso skildrer, med personer hektet på sosiale medier og fastnet i rutiner og vaner. Den rigide og distanserte stilen forsterker avstanden mellom ytre og indre, mellom handlinger og følelser. Ansiktsuttrykkene, der øynene bare er to prikker og munnen en strek, forteller ikke hva personene føler der og da. I stedet må leseren lære personene å kjenne gjennom det de sier og gjør over tid.

Selv om Drnaso var ukjent for mange da prisnomineringen ble kunngjort, er han ingen nykommer. Den utmerkede debutboken Beverly fra 2016 ble tildelt LA Times sin bokpris, og tidligere i år fikk den franske utgaven debutprisen ved Angoulêmefestivalen. Beverly er en samling novelleserier, som i likhet med Sabrina tematiserer empati og vilkårene for omsorg i en utmattet amerikansk middelklasse. Drnaso forteller om frustrerte testpersoner for reklame, en guttunges seksuelle fantasier på familieferie og barndomsvenner som ikke finner tonen på en fest. Fargene er lysere enn de mørke tonene i Sabrina, og det er en lettere, sommerlig atmosfære i seriene med innslag av surrealisme og humor, rett nok av den tragikomiske sorten.

 

Litteraturens helligste

Sabrina er ikke den første tegneserien som blander seg inn i bokprisene. Familiekrøniken Jimmy Corrigan av Chris Ware vant Guardians pris for beste debutbok allerede i 2001, og i 2012 gikk Costaprisen for beste biografi til Bryan og Mary Talbots Dotter of her Father’s Eyes, om James Joyces’ datter Lucia. Amerikanske National Book Award har hele fem ganger gitt ungdomsbokprisen til en tegneserie, første gang til Amerikansk kineser av Gene Luen Yang i 2006 og senest i 2016 til March skrevet av John Lewis, begge selvbiografiske historier. Brageprisen er også tildelt tegneserier, totalt tre ganger, senest i 2013 til Steffen Kvernelands Munch i kategorien sakprosa.

Slik sett følger Bookerprisen mer tendensen enn å representere dristig nytenkning. Bookerprisen har likevel en særskilt internasjonal status, og Sabrina er i alle fall i engelskspråklig sammenheng den første tegneserien som er nominert til en voksenromanpris, litteraturens aller helligste.

Tegneserienes økte kulturelle anerkjennelse på 2000-tallet kan forklares med flere og mer ambisiøse tegneserieromaner og generasjonsskifte i juryene. Samtidig er det også en kommersiell bakgrunn for bokprisenes tegneserieinteresse. I et utfordrende engelskspråklig bokmarked har tegneserier gjennom flere år vært en sektor i vekst. Salget av tegneserier for voksne gikk rett nok ned i fjor, fra 11,9 millioner eksemplarer i 2016 til 11,3 millioner, ifølge NPD BookScan. Samtidig fortsatte salget av tegneserier for barn og ungdom å vokse betydelig, fra 5,8 millioner i 2016 til 7,2 millioner eksemplarer i fjor. Tegneserieromanen har endret tegneseriebransjen, og den endrer også bokbransjen.

 

Den beste boken

En av de mest markante kritikerne av nominasjonen av Sabrina til Bookerprisen er forfatteren og redaktøren Sam Leith, som også er tidligere jurymedlem for prisen. Hovedpoenget hans er at tegneserier er et samspill mellom tekst og bilde, og ofte er ikke teksten det viktigste kunstneriske grepet. Derfor er det meningsløst å vurdere en tegneserie og en romantekst opp mot hverandre.

Leith har selvsagt rett i at tegneserier og litteratur er forskjellige kunstneriske uttrykk, med ulike virkemidler og forutsetninger. Tekstpuritanismen han forfekter overser imidlertid at heller ikke den litterære romanen er en konstant størrelse. I litteraturen ser vi stadig flere hybridformer mellom prosa, bildebok og tegneserie, og nyskapning og overskridelser har ofte interessante kvaliteter ved seg. Derfor er litteraturpriser ganske enkelt mer relevante når de er bokpriser og ikke premier til beste tekst. Selvsagt kan en tegneserie kvalitativt vurderes i forhold til en romantekst, ikke ved å måle ordene og setningene mot hverandre, men helheten i den fortellingen eller sanseopplevelsen verkene formidler.

Det er ikke sannsynlig at Sabrina i oktober vinner prisen, men tegneserien burde vinne hvis Booker skal gå til den beste boken.

© norske LMD
Nick Drnaso, Sabrina, Drawn & Quarterly, 2018.
Nick Drnaso, Beverly, Drawn & Quarterly, 2016.

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør for Tegneserieteori.no.