Budapest, 23. mai 2018. Med en litt for vid mørk blazer og åpen fiolett skjorte over en hvit t-skjorte holder Steve Bannon foredrag for kjente ungarske ledere og intellektuelle. «Lunta som satte fyr på Trump-revolusjonen ble antent 15. september klokka ni på morgenen, da Lehman Brothers gikk konkurs.» Trumps tidligere strateg vet at krisen rammet Ungarn spesielt hardt. «Elitene reddet seg selv og sosialiserte risikoen», sier den tidligere visedirektøren i Goldman Sachs, som får sine politiske aktiviteter finansiert av spekulasjonsfond. «Ble den vanlige borger reddet?» Denne «sosialismen for de rike» mener Bannon ledet til «en virkelig populistisk revolt» rundt om på kloden. I 2010 ble Viktor Orbán stemt tilbake til makten i Ungarn: Han var «Trump før Trump».
Krisens havarier
Et tiår etter finanskrisen har den globale økonomiske kollapsen og statsgjeldskrisen i Europa forsvunnet fra Bloomberg Terminal, hvor man i sanntid kan se kapitalismens vitale parametere bølge opp og ned. Men sjokkbølgen etter 2008 har forsterket to større politiske omveltninger.
For det første fragmenteringen av etterkrigstidens liberale internasjonale orden, bygd rundt NATO, de vestlige finansinstitusjonene og handelsliberalisering. Selv om vinden fra øst ikke har vunnet over vinden fra vest, slik Mao Zedong lovet, er den geopolitiske endringen i gang: Nesten tretti år etter Berlinmurens fall er den kinesiske statskapitalismen mektigere enn noensinne. Drevet fram av en voksende, velstående middelklasse har den «sosialistiske markedsøkonomiens» framtid blitt uløselig knyttet til en kontinuerlig globalisering av handelen. Denne globaliseringen ribber de fleste vestlige land for industri, inkludert USA, som Donald Trump alt i sin første offisielle tale lovet å redde fra «blodbadet».
Jordskjelvet i 2008 og etterdønningene har også rystet en politisk orden som så markedsdemokratiet som historiens sluttpunkt. Hovmodet til teknokratene i New York eller Brussel, som forsvarer sine upopulære tiltak med at de har ekspertisen og vet hvordan dagens verden er innrettet, har banet vei for brautende, konservative politikere. I Washington, Warszawa og Budapest sverger Trump, Jarosław Kaczyński og Orbán like mye troskap til kapitalismen som Barrack Obama, Angela Merkel, Justin Trudeau og Emmanuel Macron. Men deres kapitalisme er fundert i en annen «illiberal», nasjonal og autoritær kultur, som hyller bygda snarere enn byene.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Denne bruddlinjen splitter det politiske landskapet, og splittelsen løftes fram og forsterkes av mediene som snevrer inn den politiske horisonten til et valg mellom de to kranglevorne brødrene. De politiske nykommerne forsøker like mye som de andre å gjøre de rike rikere, men de gjør det ved å utnytte motløsheten og sinnet liberalismen og sosialdemokratiet ofte vekker hos de lavere samfunnslagene.
Responsen på krisen i 2008 avslørte ugjenkallelig og ubestridelig våset om god styring som sentrumsregjeringer har lirt av seg siden Sovjetunionens sammenbrudd: Verken globaliseringen, demokratiet eller liberalismen kom uskadd ut av krisen.
Handelssanksjoner
For det første viste finanskrisen at internasjonaliseringen av økonomien ikke er gunstig for alle land, og selv ikke for de fleste lønnsmottakere i Vesten. Med Trump har Det hvite hus fått en beboer som i lang tid har vært overbevist om at globaliseringen ikke har vært lønnsom for USA, men snarere framskyndet ferden nedover og hjulpet rivalene. Hans «America First» har vunnet over frihandelsforkjempernes vinn-vinn-påstander.
4. august snakket Trump på et folkemøte i Ohio, en vippedelstat hvor han vant med over åtte prosentpoeng over Hillary Clinton, om USAs stadig mer astronomiske handelsunderskudd, «817 milliarder dollar i året». Han forklart underskuddet slik: «Jeg vil ikke skylde på kineserne. Selv de klarer ikke å tro at de har sluppet unna med så mye på vår bekostning! Vi har faktisk gjenoppbygd Kina. Det er på tide at vi gjenoppbygger vårt eget land. Ohio alene har mistet over 200 000 industriarbeidsplasser siden Kina ble med i WTO [i 2001]. Verdens handelsorganisasjon er en total katastrofe. I tiår har våre politikere latt andre land stjele våre jobber, rane vår rikdom og plyndre økonomien vår.»
På begynnelsen av forrige århundre var proteksjonismen sentral for USAs industrivekst, i likhet med mange andre lands. Tollavgiftene finansierte også lenge statsapparatet, ettersom USA ikke fikk inntektsskatt før i 1913. I Ohio nevnte Trump den republikanske presidenten William McKinley (1843-1901, ble drept av en anarkist): «Han forsto hvor viktig tollavgifter var for å holde et land sterkt.» Det hvite hus gjør det nå uten å nøle – og uten å bry seg om WTO. Hver uke kommer det nye handelssanksjoner mot fiender så vel som allierte: Tyrkia, Russland, Iran, EU, Canada og Kina. «Rikets sikkerhet» er alt Trump trenger å si for å slippe å få godkjenning fra Kongressen, hvor medlemmene, og lobbyene som betaler for valgkampene deres, fortsatt sverger til frihandel.
Amerikansk avsmak
Men alle er enige om å være imot Kina. Ikke bare på grunn av handelen; de ser også Kina som USAs fremste rival. For i tillegg til landets voksende økonomiske makt (åtte ganger større enn Russlands) og ekspansjon i Asia, utfordrer Kinas autoritære modell Washingtons.
Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama mener at teorien hans fra 1989 om den liberale kapitalismens ugjenkallelige seier fortsatt holder vann, men med ett forbehold: «Kina er utvilsomt den største utfordringen for fortellingen om ‘historiens slutt’, for landet har modernisert seg økonomisk samtidig som det fremdeles er et diktatur. […] Hvis landets vekst de kommende år fortsetter og det bevarer sin posisjon som en økonomisk stormakt, vil jeg innrømme at tesen min definitivt er tilbakevist.»1 Francis Fukuyama, «End of History Revisited», Standford CDDRL Podcast, 2017. Trump og hans motstandere på hjemmebane er i bunn og grunn enige på minst ett punkt: Trump mener den liberale verdensordenen koster USA for mye, mens motstanderne er redde for at Kinas suksess truer med å sparke beina under den.
Den uteblivende teknologiske utopien gjør tilhengerne av det åpne samfunn enda bitrere.
Avstanden er kort fra geopolitikk til innenrikspolitikk. Globaliseringen har fjernet arbeidsplasser og presset ned vestlige lønninger – i USA har lønningenes andel av BNP sunket fra 64 til 58 prosent bare de ti siste årene, det vil si et årlig tap tilsvarende 7500 dollar per arbeider.2 William Galston, «Wage stagnation is everyone’s problem», The Wall Street Journal, New York, 14. august 2018. Om globaliseringens ødeleggelse av arbeidsplasser, se Daron Acemoğlu et al., «Import competition and the great US employment sag of the 2000s», Journal of Labor Economics, vol. 34, nr. S1, Chicago, januar 2016.
Det er nettopp i industriområdene som er lagt øde av konkurransen med Kina at amerikanske arbeidere har gått lengst til høyre de siste årene. Valgresultatene kan forklares med «kulturelle» faktorer (sexisme, rasisme, retten til å bære håndvåpen, motstand mot abort og ekteskap for homofile), men da overser vi en minst like overbevisende økonomisk forklaring: Antallet fylker hvor over 25 prosent av arbeidsplassene er knyttet til industrien sank fra 862 i 1992 til 323 i 2016. Det har endret stemmebalansen mellom demokratene og republikanerne i disse fylkene. For et kvart århundre siden var stemmene mer eller mindre likt fordelt, med rundt 400 hver. I 2016 valgte 306 av dem Trump og 17 Clinton.3 Bob Davis og Dante Chinni, «America’s factory towns, once solidly blue, are now a GOP haven», og Bob Davis og Jon Hilsenrath, «How the China shock, deep and swift, spurred the rise of Trump», The Wall Street Journal, 19. juli 2018 og 11. august 2016. Det var en demokrat – Bill Clinton – som jobbet for å få Kina inn i WTO, fordi han mente det ville forvandle landet til et liberalt kapitalistisk samfunn. I stedet har det gitt amerikanske arbeidere avsmak for globalisering, økonomisk liberalisme og Demokratene.
Like før Lehman Brothers kollapset forklarte tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan: «Vi er heldige med at politiske beslutninger i USA, takket være globaliseringen, i stor grad er blitt erstattet av globale markedskrefter. Bortsett fra nasjonal sikkerhet, har det lite å si hvem som blir den neste presidenten.»4 Sitert i Adam Tooze, Crashed: How a Decade of Financial Crises Changed the World, Penguin Books, New York, 2018. Ti år senere vil ingen våge å hevde noe lignende.
Liberale løftebrudd
I Sentral-Europa, hvor den økonomiske ekspansjonen fortsatt er avhengig av eksport, handler kritikken av globaliseringen ikke om handel. De «sterke mennene» ved makten kritiserer EU for å påtvinge dem «vestlige verdier» de mener er svake og dekadente, fordi de oppmuntrer til innvandring, homofili, ateisme, feminisme, miljøvern og familieoppløsning. De mener også at den liberale kapitalismen ikke er spesielt demokratisk, og ikke uten grunn. For spørsmålet om reglene gjelder for alle ble besvart nok en gang etter 2008: «Ingen personer høyt oppe i finanssystemet ble rettsforfulgt», påpeker journalisten John Lancaster. «Etter sparebankskandalen i USA på 80-tallet ble 1100 personer siktet.»5 John Lanchester, «After the fall», London Review of Books, vol. 40, nr. 13, 5. juli 2018.
Folket velger, kapitalen bestemmer. Med sine mange løftebrudd har de liberale lederne, både til høyre og til venstre, forsterket denne mistanken etter nesten hvert eneste valg. Obama lovet å bryte med forgjengernes konservative politikk, i stedet reduserte han de offentlige underskuddene, kuttet i velferdsbudsjettene og påla amerikanerne å kjøpe sykeforsikring fra et privat kartell. I Frankrike økte Nicolas Sarkozy pensjonsalderen med to år, på tross av at han høytidelig hadde lovet å ikke endre den. François Hollande var like freidig da han stemte for EUs stabilitetspakt, som han hadde sverget at han ville reforhandle. I Storbritannia allierte Liberal Partys Nick Clegg seg til alles overraskelse med De konservative, og etter å ha blitt visestatsminister gikk han med på å tredoble skolepengene på universitetene, som han hadde lovet å fjerne.
Forakten for folkesuvereniteten
På 1970-tallet sa noen kommunistpartier i Vest-Europa at hvis de kom til makten gjennom urnene ville det bli en enveisreise, for så snart byggingen av sosialismen var i gang kunne man ikke la det avhenge av lunefulle velgere. Etter at «den frie verden» seiret over det sovjetiske uhyret overtok den dette prinsippet på sitt vis: Stemmeretten ble ikke opphevet, men den forutsetter nå at velgerne blidgjør makthaverne. Hvis ikke rykker de tilbake til start. «I 1992 stemte danskene imot Maastricht-traktaten. De ble tvunget til å gå tilbake til urnene. I 2005 stemte franskmennene og nederlenderne imot EUs grunnlovstraktat. Den ble senere påtvunget dem under navnet Lisboa-traktaten. I 2008 stemte irene imot Lisboa-traktaten. De måtte gå tilbake til urnene. I 2015 stemte 61,3 prosent av grekerne imot spareplanen til Brussel – som de likevel ble påført.»6 Jack Dion, «Les marchés contre les peuples», Marianne, Paris, 1. juni 2018.
Samme år sa Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble til den nyvalgte venstreregjeringen i Hellas som ble tvunget til å gi befolkningen sin et nyliberalt sjokk: «Valg får ikke endre den økonomiske politikken.»7 Yanis Varoufakis, Adults in the Room: My Battle With Europe’s Deep Establishment, The Bodley Head, London, 2017. Noen år senere skulle EUs finanskommissær, Pierre Moscovici, forklare: «Alt i alt 23 personer og deres assistenter, tar – eller tar ikke – fundamentale beslutninger for millioner av andre, i dette tilfellet grekerne, på usedvanlig tekniske kriterier, beslutninger som er unndratt all demokratisk kontroll. Eurogruppen er ikke underlagt noen regjering eller parlament og i hvert fall ikke EU-parlamentet.»8 Pierre Moscovici, Dans ce clair-obscur surgissent les monstres. Choses vues au coeur du pouvoir, Plon, Paris, 2018. Likevel håper Moscovici å bli valgt inn i selvsamme forsamling neste år.
Denne autoritære og på sitt vis illiberale forakten for folkesuvereniteten gir stadig mektigere argumenter til konservative politikere på begge sider av Atlanteren. I motsetning til sentrum-høyre og sentrum-venstre, som lover å gjenreise demokratiet uten å gi seg selv midlene til det, erkjenner Trump og Orbán, i likhet med Kaczyński i Polen og Matteo Salvini i Italia, at det er døende. De er for flertall i valg, men forkaster resten: Mot det autoritære ekspertveldet i Washington, Brussel og Wall Street, setter de en nasjonal, autoritær rett-fra-leveren-stil som de framstiller som folkets gjenerobring av makten.
Selvpåført økonomisk katastrofe
Krisen i 2008 har også gjendrevet den framherskende tenkningen i årene forut om statens økonomiske rolle. Alt er mulig, men ikke for alle: Sjelden har dette prinsippet blitt så tydelig demonstrert som de ti siste årene. For å redde bankene systemet trengte for å overleve, ble alt som inntil da var erklært umulig og utenkelig gjort uten problemer på begge sider av Atlanteren. Seddelpressen gikk for full maskin, banker ble nasjonalisert, internasjonale avtaler brutt, og politiske ledere jobbet intenst i kulissene. Disse massive statlige intervensjonene avdekket en sterk og handledyktig stat med stor makt på et felt den angivelig hadde trukket seg tilbake fra.9 Se Frédéric Lordon, «Le jour où Wall Street est devenu socialiste», Le Monde diplomatique, oktober 2008. Men staten brukte bare sin styrke til å gi kapitalen en stabil ramme.
Jean-Claude Trichet, europeisk sentralbanksjef fra 2003 til 2011, var urokkelig da det gjaldt å kutte i sosialbudsjettene for å bringe underskuddene i eurosonen under tre prosent av BNP. Senere innrømmet han at statsledernes redning av bankene høsten 2008 i midten av 2009 hadde beløpt seg til «27 prosent av BNP i Europa og USA».10 «Jean-Claude Trichet: ‘Nous sommes encore dans une situation dangereuse’», Le Monde, 14. september 2013. De mange millionene som hadde mistet jobben eller hjemmet sitt, de syke som var utskrevet fordi sykehuset manglet medisiner, slik som i Hellas, var ikke så heldige å være en «systemrisiko». «Eurosonen drev, gjennom bevisste politiske beslutninger, titalls millioner av sine borgere ut i en 1930-tallsaktig depresjon. Det var en av de verste selvpåførte økonomiske katastrofene noensinne», bemerker historikeren Adam Tooze.11 Adam Tooze, Crashed, se over.
Marginale skikkelser og strømninger
Diskrediteringen av politikken og rehabiliteringen av statens makt var nesten forutbestemt til å bane vei for en ny styringsstil. Da den ungarske statsministeren i 2010 ble spurt om han var bekymret for å ha kommet til makten midt i en global krise, smilte han og sa: «Nei, jeg liker kaos. For ut av kaoset kan jeg bygge en ny orden.»12 Drew Hinshaw og Marcus Walker, «In Orbán’s Hungary, a glimpse of Europe’s demise», The Wall Street Journal, 9. august 2018. I likhet med Trump har de konservative lederne i Sentral-Europa klart å bruke valgseieren til å legitimere en sterk stat i de rikes tjeneste. I stedet for å sikre sosiale rettigheter som er uforenlige med de rikes krav, har staten demonstrert sin makt med å stenge grensene for innvandrere og erklære seg som garantist for nasjonens kulturelle identitet. Piggtråden symboliserer statens comeback.
Denne strategien, som misbruker folks ønske om statens beskyttelse, synes å fungere enn så lenge. Med andre ord er årsakene til finanskrisen som fikk verden til å gå av hengslene, fortsatt intakte, mens politikken i Italia, Ungarn og Bayern hjemsøkes av flyktningspørsmålet. Oppslukt av amerikanske universitetsdiskurser elsker deler av den vestlige venstresiden, både den moderate og den radikale, å utfordre høyresiden på innvandring.
For å komme seg ut av Den store resesjonen avslørte regjeringslederne at demokratiet er høyst mangelfullt, at staten er sterk, at økonomien er politisk og at strategien deres er nokså antisosial. Greinen de sitter på er svekket, det viser valgene som nå endrer det politiske landskapet. Siden 2014 har de fleste valg i Vesten amputert eller utradert tradisjonelle partier. I samme bevegelse har tidligere marginale skikkelser og strømninger fått stor oppslutning og begynt å utfordre de rådende institusjonene, ofte fra motsatte sider, slik som Trump og Bernie Sanders i USA, som på hver sin måte kritiserer Wall Street og mediene. Samme scenario ser vi på den andre siden av Atlanteren, hvor de nye høyrekreftene mener EU er for liberalt i sosiale spørsmål og innvandring, mens nye stemmer på venstresiden, som Podemos i Spania, La France insoumise i Frankrike og Jeremy Corbyn i britiske Labour, kritiserer unionens økonomiske politikk.
Demokratiets førstelinjeforsvar
De «sterke mennene» kan regne med støtte fra deler av samfunnseliten, ettersom de ikke vil endre spillebrettet, bare bytte ut brikkene. 26. juli 2014 tonet Orbán flagg i en tale i Romania: «Den nye staten vi bygger i Ungarn er en illiberal stat, en ikke-liberal stat.» I motsetning til hva de store mediene har gjentatt siden, var målet ikke bare å erstatte multikulturalismen og «det åpne samfunn» med kristne familieverdier. Han annonserte også et politisk prosjekt, «å gjøre samfunnet vårt kompetitivt i det store globale kappløpet i tiårene som kommer». Han mente også at man måtte erkjenne at «et demokrati må ikke nødvendigvis være liberalt. En stat som ikke er liberal, kan fortsatt være et demokrati». Med Kina, Tyrkia og Singapore som eksempler sendte den ungarske statsministeren Margaret Thatchers «det finnes ikke noe alternativ» tilbake til avsenderen: «Samfunn bygd på liberalt demokrati som organisatorisk prinsipp vil sannsynligvis ikke være i stand til å bevare sin konkurranseevne i de kommende tiårene.»13 «Prime minister Viktor Orbán’s speech at the 25th Bálványos Summer Free University and Student Camp», 30. juli 2014, http://2010- 2015.miniszterelnok.hu. Denne tanken forfører ikke bare polske og tsjekkiske ledere, men også høyreradikale partier i Tyskland og Frankrike.
Overfor konkurrentenes suksess har de liberale tenkerne mistet sin arroganse og glorie. «Kontrarevolusjonen er drevet av en innenrikspolitisk polarisering, hvor en kompromissøkende politikk er blitt erstattet av en politikk fokusert på fiender. Kontrarevolusjonen retter seg også mot framskrittene for minoritetene», skriver Michael Ignatieff, rektor for Det sentraleuropeiske universitet i Budapest, en institusjon etablert av den liberale milliardæren George Soros. «Det er klart at det åpne samfunns kortvarige dominans etter 1989 nå er over.»14 Michael Ignatieff og Stefan Roch (red.), Rethinking Open Society: New Adversaries and New Opportunities, CEU Press, Budapest, 2018. Ignatieff mener at de autoritære lederne går løs på demokratiets grunnpilarer når de angriper rettsstaten, maktfordelingsprinsippet, pressefriheten og minoritetenes rettigheter.
Britiske The Economist, nyhetsbrevet for verdens liberale eliter, har samme syn. 16. juni påpekte det en «skremmende forvitring av demokratiet siden finanskrisen i 2007-2008», men la ikke skylden på groteske sosiale ulikheter, frihandelens destruksjon av industriarbeidsplasser eller «demokratiske» lederes forakt for valgløfter. I stedet mente ukemagasinet at det store problemet er at «sterke menn undergraver demokratiet», og at «uavhengige dommere og plagsomme journalister er demokratiets førstelinjeforsvar». Det er en like knuslete som sårbar forsvarslinje.
likegyldig middelklasseungdom
Lenge har samfunnseliten dratt fordel av valg på grunn av tre sammenfallende faktorer: stadig flere sofavelgere i de lavere lagene, taktisk stemming mot «ekstremister» og sentrumspartienes påstand om at de representerer interessene til både overklassen og middelklassen. Men de reaksjonære demagogene mobiliserer nå hjemmesitterne. Den store resesjonen har gjort livet vanskeligere for middelklassen, og det var de politiske beslutningene til «de moderate» og deres briljante rådgivere som utløste århundrets krise.
Den lovede teknologiske utopien som aldri kom, gjør tilhengerne av det åpne samfunn enda bitrere. De demokratiske sjefene i Silicon Valley, som inntil nylig ble hyllet som profeter for en liberal-libertariansk sivilisasjon, har bygd et sosialt overvåknings- og kontrollmaskineri så mektig at den kinesiske regjeringen forsøker å kopiere det. Håpet om en global møteplass og debattarena for hele menneskeheten svinner hen, til stor skuffelse for noen tidligere troende: «Teknologien styrker kynikerne og diktatorene, gjennom manipuleringen den åpner for, gjennom fake news, men enda mer fordi den formidler følelser snarere enn fornuft».15 Éric Le Boucher, «Le salut par l’éthique, la démocratie, l’Europe», L’Opinion, Paris, 9. juli 2018.
Mens trettiårsmarkeringen for Berlinmurens fall nærmer seg, frykter «den frie verdens» forkjempere en begredelig feiring. «Mye av vendingen mot liberalt demokrati etter Berlinmurens fall ble drevet av en utdannet og veldig provestlig elite», innrømmer Fukuyama. De mindre lærde «kjøpte egentlig ikke liberalismen, denne ideen om at du faktisk kunne ha et multietnisk samfunn hvor alle disse tradisjonelle verdiene ville måtte vike for homofilt ekteskap og innvandrere».16 Sitert i Michael Steinberger, «George Soros bet big on liberal democracy. Now he fears he is losing», The New York Times Magazine, 17. juli 2018. Hvem har ifølge Fukuyama skylden for at denne opplyste minoritetens iver ikke smittet over på resten av befolkningen? Den likegyldige middelklasseungdommen, som Fukuyama frykter vil «nøye seg med å sitte hjemme og gratulere seg selv for sitt åpne sinn og fraværende fanatisme. […]. De mobiliserer bare mot fienden ved å sette seg på en uterestaurant med en mojito i hånda».17 Sitert i Michael Steinberger, «George Soros bet big on liberal democracy. Now he fears he is losing», New York Times Magazine, 17. juli 2018.
En mer brutal orden
Det er åpenbart ikke nok. Og det hjelper heller ikke å oversvømme pressen eller sosiale medier med indignerte kommentarer til sine venner og følgere, som er like indignert over de samme sakene. Obama har skjønt det. I Sør-Afrika 17. juli ga han en detaljert, nokså opplysende analyse av årene som har gått. Men han klarte ikke å unngå å gjenta den fikse ideen den nyliberale venstresiden har hatt siden den omfavnet den kapitalistiske modellen. Kort fortalt, som Italias tidligere sentrum-venstrestatsminister Paolo Gentiloni sa til Trump i Davos 24. januar: «Du kan korrigere rammen, men ikke bytte den ut.»
Venstresiden har forvandlet seg til et parti for den utdannede middelklassen.
Globaliseringen har ikke skjedd uten feil og grådighet, påpekte Obama. Den har svekket fagforeningene og «gjort det lettere for kapitalen å unngå nasjonalstatenes skattelover og reguleringer – de kan flytte milliarder av dollar med et tastetrykk». Riktig, men hva er løsningen? «En inkluderende kapitalisme», opplyst av kapitalistenes humanistiske moral. Det er det eneste som kan korrigere systemet, ifølge Obama.
Obama benektet ikke at krisen i 2008 og de dårlige løsningene på den, noe som vel også må gjelde hans egne, har bidratt til framveksten av en «politikk av frykt, forakt og forskansning», «sterke menn» og at mange «foretrekker Kinas modell med autoritær kontroll kombinert med en merkantilistisk kapitalisme foran det rotete demokratiet». Men han la hovedskylden på «populistene» som utnytter usikkerheten og truer verden med å ta verden tilbake til en «eldre, farligere og mer brutal orden». Dermed frikjente han de sosiale og intellektuelle elitene, hans likesinnede, som beredte grunnen for krisen og ofte tjente på den.
Disproporsjonal innflytelse
En slik analyse har flere fordeler for dem. Å insistere på at demokratiet er truet utenfra av diktatur skaper inntrykk av at det lever i beste velgående og bare trenger noen justeringer. Mer fundamentalt gjør Obamas idé (eller Macrons identiske) om at «to svært ulike syn på menneskehetens framtid konkurrerer om borgernes hjerter og sinn verden over», at man kan ignorere hva de «to synene» har til felles: produksjonsmåten og eiendomsforholdene, eller for å bruke Obamas ord «samfunnselitens disproporsjonale innflytelse over økonomien, politikken og mediene». Her er det lite som skiller Macron fra Trump. Begge hadde det travelt med å redusere kapitalbeskatningen da de kom til makten.
Å redusere politikken i årene som kommer til en konflikt mellom demokrati og populisme, åpenhet og nasjonalisme vil ikke gi noen trøst til den voksende delen av befolkningen som ikke har blitt spesielt godt behandlet av et «demokrati» som har forlatt dem og en venstreside som har forvandlet seg til et parti for den utdannede middelklassen. Ti år etter at finanskrisen brøt ut, krever en suksessfull kamp mot en «brutal og farlig orden» noe helt annet. Først og fremst å utvikle en politisk kraft som kan kjempe mot både «de opplyste teknokratene» og «de sinte milliardærene».18 Thomas Frank, «Four more years», Harper’s, april 2018 Det vil si, å ikke være støttespiller for en av de to blokkene som hver på sin måte setter menneskeheten i fare.
Oversatt av redaksjonen
Serge Halimi er sjefredaktør i franske Le Monde diplomatique.
Pierre Rimbert er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.
- 1Francis Fukuyama, «End of History Revisited», Standford CDDRL Podcast, 2017.
- 2William Galston, «Wage stagnation is everyone’s problem», The Wall Street Journal, New York, 14. august 2018. Om globaliseringens ødeleggelse av arbeidsplasser, se Daron Acemoğlu et al., «Import competition and the great US employment sag of the 2000s», Journal of Labor Economics, vol. 34, nr. S1, Chicago, januar 2016.
- 3Bob Davis og Dante Chinni, «America’s factory towns, once solidly blue, are now a GOP haven», og Bob Davis og Jon Hilsenrath, «How the China shock, deep and swift, spurred the rise of Trump», The Wall Street Journal, 19. juli 2018 og 11. august 2016.
- 4Sitert i Adam Tooze, Crashed: How a Decade of Financial Crises Changed the World, Penguin Books, New York, 2018.
- 5John Lanchester, «After the fall», London Review of Books, vol. 40, nr. 13, 5. juli 2018.
- 6Jack Dion, «Les marchés contre les peuples», Marianne, Paris, 1. juni 2018.
- 7Yanis Varoufakis, Adults in the Room: My Battle With Europe’s Deep Establishment, The Bodley Head, London, 2017.
- 8Pierre Moscovici, Dans ce clair-obscur surgissent les monstres. Choses vues au coeur du pouvoir, Plon, Paris, 2018.
- 9Se Frédéric Lordon, «Le jour où Wall Street est devenu socialiste», Le Monde diplomatique, oktober 2008.
- 10«Jean-Claude Trichet: ‘Nous sommes encore dans une situation dangereuse’», Le Monde, 14. september 2013.
- 11Adam Tooze, Crashed, se over.
- 12Drew Hinshaw og Marcus Walker, «In Orbán’s Hungary, a glimpse of Europe’s demise», The Wall Street Journal, 9. august 2018.
- 13«Prime minister Viktor Orbán’s speech at the 25th Bálványos Summer Free University and Student Camp», 30. juli 2014, http://2010- 2015.miniszterelnok.hu.
- 14Michael Ignatieff og Stefan Roch (red.), Rethinking Open Society: New Adversaries and New Opportunities, CEU Press, Budapest, 2018.
- 15Éric Le Boucher, «Le salut par l’éthique, la démocratie, l’Europe», L’Opinion, Paris, 9. juli 2018.
- 16Sitert i Michael Steinberger, «George Soros bet big on liberal democracy. Now he fears he is losing», The New York Times Magazine, 17. juli 2018.
- 17Sitert i Michael Steinberger, «George Soros bet big on liberal democracy. Now he fears he is losing», New York Times Magazine, 17. juli 2018.
- 18Thomas Frank, «Four more years», Harper’s, april 2018
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
