Mediene insisterer på at politikere og aktivister må bli underholdere for å nå fram til offentligheten. Og venstresiden har altfor enkelt akseptert dette spillet, som den ikke kan vinne. Det er på tide med en ny mediestrategi.
Den russiske invasjonen av Ukraina har forstyrret det intrikate energimarkedet. Å finne nye leverandører har nå blitt statsledernes fremste prioritering, på bekostning av kampen mot klimaendringene.
Vi glemmer alt, og gjør de samme feilene om igjen.
Grønne partier er i ferd med å innta regjeringskontorene i Tyskland og andre europeiske land for å endre systemet fra innsiden. Men så langt har maktutøvelse endret miljøpartiene mer enn de har forandret systemet.
I 2010 ble han kåret til «årets person» av amerikanske Time, og hyllet av vestlige journalister. Så snudde det geopolitiske klimaet. Mens få medier uforbeholdent forsvarer Julian Assange, iler de til for å hylle en like modig maktkritiker i Russland.
Hvorfor har en rørledning som bare utvider en allerede eksisterende infrastruktur utløst en av de alvorligste diplomatiske krisene mellom USA og Tyskland etter andre verdenskrig?
Tysklands gamle mestere i svingdør møter nå hard konkurranse fra en ny generasjon utålmodige opportunister.
Den gylne middelvei selger ikke lenger. Tidligere levde den moderate pressen av annonseinntekter og forsøkte å nå ut så bredt som mulig. Nå må mediene kapre et mer engasjert og kravstort publikum.
Flere hundre tusen sjøfolk er strandet på land eller til sjøs. For verdens regjeringer har handel vært viktigere enn sjøfolkenes helse. Nå frykter flere selskaper at handelsrutene skal kollapse.
Ordet meritokrati ble oppfunnet på 1950-tallet som en advarsel mot et samfunn styrt av de mest intelligente og høyest utdannede, hvor makten endte med å gå i arv. Denne dystopien synes nå å være i ferd med å bli virkelighet.
Opp gjennom historien har kriger, revolusjoner og dødelige pandemier nullstilt samfunn og utjevnet ulikhet. Vil dagens krise stake ut en ny kurs, eller vil alt bli som før, inntil neste krise kommer?
Kommentatorer blir tilsynelatende aldri lei av å slenge ut påstander om at de politiske ytterkantene møtes, om at den radikale venstresiden går til sengs med fascismen.
For østtyskerne er Berlinmurens fall en fortelling om politisk frihet og frigjøring fra et forhatt regime, men også en fortelling om et land og et folk som ble avviklet og økonomisk ruinert.
Når EU-parlamentet skriver historien i stedet for historikerne.
Så snart Den tyske demokratiske republikk (DDR) var innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland (DBR), forsvant ikke bare landets institusjoner og økonomi, men også forlag, kinoer, tv-kanaler, radiostasjoner, artister og navn på gater og offentlige bygg i løpet av få år. Tidligere statskontrollerte aviser og magasiner ble privatisert og kjøpt opp av vesttyske forlag. Også utdanningssystemet, gratis
I DDR tilhørte alle selskaper staten og betalte eventuelle overskudd til den. Når staten tilførte kapital til et selskap, ble det som regel bokført som lån fra bankregnskapene. Under gjenforeningen besluttet de vesttyske byråkratene å omgjøre disse nedtegnelsene til reell gjeld som de allerede blodfattige selskapene måtte betale tilbake til bankene. Da DDR-bankene ble privatisert
Spenningen har steget dramatisk mellom USA og Iran etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen, med amerikanske medier som velvillige krigshissere i et velkjent mønster.
Etter at Donald Trump ble valgt har anerkjente medier verden over hevdet at Kreml kontrollerer Det hvite hus. Er fornuftens forsvarere blitt paranoide?
President Emmanuel Macron har svart på protestene fra «de gule vestene» med å love en «stor nasjonal debatt», som om sosiale konflikter bare dreier seg om kommunikasjonsproblemer mellom makten og opposisjonen.
Handlekraftige stater reddet bankene i 2008 på bekostning av vanlige borgere. Sjokkbølgen etter finanskrisen og de dårlige løsningene har brakt det liberale demokratiet mot kanten av stupet i en oppkonstruert konflikt mellom liberalisme og populisme.
Å bruke persondata til skjult overtalelse er nettmarkedsføringens grunnprinsipp og ble et verktøy i kampen om velgerne.
Spliden mellom øst og vest i EU dreier seg ikke bare om liberale demokratier og autoritære regjeringer. Den gjenspeiler også de vestlige stormaktenes økonomiske dominans over de tidligere østblokklandene.
Googles nye algoritme baserer seg på at de store mediene er troverdige mens de alternative er mistenkelige. Dermed forsvinner mye av den beste, mest presise og uavhengige journalistikken fra Google-søkene.
På begge sider av Atlanteren tvinger konservative og nasjonalistiske ledere tilhengerne av EU og et åpent samfunn på defensiven. I midten står Tyskland.
Med Donald Trump i Det hvite hus og EU under tysk formynderi er ideen om gull og grønne kapitalistiske skoger blitt vanskeligere å selge. Nå må man fram med det store skytset i form av dens mest imponerende skikkelser. «Hva om den nye Platon eller Aristoteles befinner seg i Silicon Valley» er overskriften på en temaseksjon om «Verdens mest innflytelsesrike tenkere» i det franske magasinet Le Point 17. august. Her finner vi portretter av Elon Musk, leder for SpaceX og Tesla, Sergey Brin som var med på å starte Google, Paypal-grunnlegger Peter Thiel, og selvfølgelig Facebook-gründer Mark Zuckerberg. De drømmer