Nostalgi for en mindre ille tid
Trumps angrep på alle mulige friheter, med støtte fra høyreradikaliserte tek-oligarker, har sjokkert de fleste. Men i møte med «endetidsfascismen» er ikke løsningen å nok en gang samle seg bak det minste ondet.
Europeisk integrering med krig
Et europeisk prosjekt for fred ruster seg nå for krig, med håp om at den nye geopolitiske stemningen skal forene medlemsland med vidt forskjellige historier og interesser.
Usosiale kutt for EUs store opprustning
Inntil nylig sto klima i sentrum for de store EU-prosjektene. Nå er det forsvar som gjelder, for å stå opp mot Russland og tilfredsstille Trump. Men hvem vil i siste instans få regningen?
Krigersk feminisme
Annalena Baerbock lovet en feministisk utenrikspolitikk da hun ble utnevnt til Tysklands utenriksminister. Med krigen mot Gaza fikk hun en mulighet til å sette den ut i praksis.
Tysklands venstrekonservative alternativ
Sahra Wagenknechts nye parti stjeler stemmer fra både venstresiden og ytre høyre. En ny økonomisk progressiv og kulturelt konservativ venstreside er i ferd med å bli en maktfaktor i tysk politikk.
Hvordan havnet Frankrike her?
President Emmanuel Macrons utskrivning av nyvalg er en velkjent taktikk i Frankrike: å skremme velgerne med ytre høyre for å sikre gjenvalg. Men denne gang kan det bli skjebnesvangert, for etter femti år er Rassemblement national i ferd med å bli landets største parti.
En virkelig selvstendig journalistikk
Mens mye av dagens journalistikk går seg stadig mer vill i jakten på klikk med sjokk og sensasjoner, har Le Monde diplomatique holdt stø kurs. Mer enn noensinne trengs det en virkelig selvstendig kvalitetsjournalistikk.
Planen for å utslette Tyskland
I etterkrigstiden reiste Vest-Tyskland seg raskt fra ruinene med god hjelp fra USA og Marshall-planen. Men en annen plan fra september 1944 kunne gitt det beseirede landet en langt dystrere skjebne.
Atlantropa, en fantastisk dårlig idé
På begynnelsen av 1900-tallet ville den tyske arkitekten Herman Sörgel demme opp Gibraltarstredet og Nilen for å gjøre deler av Middelhavet til dyrkbart land og forene Europa med Afrika i ett kontinent, Atlantropa. Ideen ble overraskende godt mottatt i et kolonialistisk Europa på jakt etter nye energikilder.
For en radikal forvandling av pressen
Mediene insisterer på at politikere og aktivister må bli underholdere for å nå fram til offentligheten. Og venstresiden har altfor enkelt akseptert dette spillet, som den ikke kan vinne. Det er på tide med en ny mediestrategi.
Energikrigens vinnere og tapere
Den russiske invasjonen av Ukraina har forstyrret det intrikate energimarkedet. Å finne nye leverandører har nå blitt statsledernes fremste prioritering, på bekostning av kampen mot klimaendringene.
Kaosets dirigent
Vi glemmer alt, og gjør de samme feilene om igjen.
Lunkne når temperaturen stiger
Grønne partier er i ferd med å innta regjeringskontorene i Tyskland og andre europeiske land for å endre systemet fra innsiden. Men så langt har maktutøvelse endret miljøpartiene mer enn de har forandret systemet.
Hva om Assange het Navalnyj?
I 2010 ble han kåret til «årets person» av amerikanske Time, og hyllet av vestlige journalister. Så snudde det geopolitiske klimaet. Mens få medier uforbeholdent forsvarer Julian Assange, iler de til for å hylle en like modig maktkritiker i Russland.
Hvordan sabotere en gassrørledning
Hvorfor har en rørledning som bare utvider en allerede eksisterende infrastruktur utløst en av de alvorligste diplomatiske krisene mellom USA og Tyskland etter andre verdenskrig?
Tyske svingdører
Tysklands gamle mestere i svingdør møter nå hard konkurranse fra en ny generasjon utålmodige opportunister.
Fra bedøvende konsensus til lukrativ dissens
Den gylne middelvei selger ikke lenger. Tidligere levde den moderate pressen av annonseinntekter og forsøkte å nå ut så bredt som mulig. Nå må mediene kapre et mer engasjert og kravstort publikum.
Verdenshandelens nye slaver
Flere hundre tusen sjøfolk er strandet på land eller til sjøs. For verdens regjeringer har handel vært viktigere enn sjøfolkenes helse. Nå frykter flere selskaper at handelsrutene skal kollapse.
Vestens arvelige meritokrati
Ordet meritokrati ble oppfunnet på 1950-tallet som en advarsel mot et samfunn styrt av de mest intelligente og høyest utdannede, hvor makten endte med å gå i arv. Denne dystopien synes nå å være i ferd med å bli virkelighet.
Til neste gang verden går under
Opp gjennom historien har kriger, revolusjoner og dødelige pandemier nullstilt samfunn og utjevnet ulikhet. Vil dagens krise stake ut en ny kurs, eller vil alt bli som før, inntil neste krise kommer?
Det koker i sentrum
Kommentatorer blir tilsynelatende aldri lei av å slenge ut påstander om at de politiske ytterkantene møtes, om at den radikale venstresiden går til sengs med fascismen.
Frigjøring og annektering
For østtyskerne er Berlinmurens fall en fortelling om politisk frihet og frigjøring fra et forhatt regime, men også en fortelling om et land og et folk som ble avviklet og økonomisk ruinert.
Falskmyntnere
Når EU-parlamentet skriver historien i stedet for historikerne.
Avviklingen av et samfunn
Så snart Den tyske demokratiske republikk (DDR) var innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland (DBR), forsvant ikke bare landets institusjoner og økonomi, men også forlag, kinoer, tv-kanaler, radiostasjoner, artister og navn på gater og offentlige bygg i løpet av få år. Tidligere statskontrollerte aviser og magasiner ble privatisert og kjøpt opp av vesttyske forlag. Også utdanningssystemet, gratis adgang til kulturtilbud og barnehager ble utradert. Kvinnene i Øst-Tyskland, som hadde hatt den høyeste kvinnelige sysselsettingen i verden, var de første som mistet jobben. De forsøkte med alle midler å unnslippe den tyske familiepolitikkens hellige treenighet: Kinder, Küche, Kirche – barn, kjøkken, kirke. «For å øke sjansene for å få arbeid steriliserte mange seg. Mens Magdeburg sykehus hadde utført åtte steriliseringer i 1989, økte de til 1200 i 1991», forteller Fritz Vilmar og Gislaine Guittard. Som en gjenspeiling av tilstanden i samfunnet og framtidsutsiktene, sank fødselsraten i øst fra 14 til 5 barn per tusen innbyggere mellom 1987 og 1993. Arbeidsledigheten rammet ifølge sosiolog Paul Windolf 80 prosent av arbeidstakerne midlertidig eller permanent i de fem første årene etter Berlinmurens fall, noe som førte til en massiv arbeidsutvandring. Mellom 1991 og 2017 flyttet 3,7 millioner, nesten en fjerdedel av den østtyske befolkningen, fra øst til vest, mens 2,45 millioner (både hjemvendte østtyskere og nyinnflyttere) flyttet motsatt vei. Det skapte en alvorlig sosiodemografisk ubalanse: Høytutdannede unge i øst utvandret langt oftere enn snittet og to tredjedeler av de som ikke vendte tilbake var kvinner. Ifølge Reiner Klingholz, direktør for Berlin-instituttet for befolkning og utvikling, var utvandringen «Europas mest ekstreme tilfelle av kvinneflukt» (New York Times, 5. november 2018). Samtidig ble en hærskare av vesttyskere gitt lederstillinger i alle sektorer i øst, men særlig i den offentlige administrasjonen hvor de fikk en økonomisk kompensasjon for ulempen som de spøkefullt kalte «villmarksbonus» (Der Spiegel, 4. september 1995). Mens resten av verden snakket om «kunnskapsøkonomien», utraderte Tyskland kunnskapsprodusentene i øst. Fra 1989 til 1992 sank antallet heltidsansatte innen forskning og høyere utdanning (både på universitetene og i privat sektor) i de nye delstatene fra 140 567 til under 38 000 etter hvert som forskningssentre og vitenskapsakademier ble lagt ned. På tre år mistet 72 prosent av forskerne i det tidligere DDR stillingene sine. De gjenværende forskerne måtte gjennomgå evalueringstester med vekt på deres politiske overbevisninger, mens resten utvandret eller begynte i jobber uten relevans for kvalifikasjonene deres. Utraderingen av tre fjerdedeler av de vitenskapelig ansatte ble gjort av ideologiske grunner: «Vi må utrydde den marxistiske ideologien med endring av struktur og personell», forklarte et evalueringsdokument for Vitenskapsakademiet i DDR (AdW) i juli 1990. Rachel Knaebel og Pierre Rimbert. Oversatt av redaksjonen