Opp gjennom historien har kriger, revolusjoner og dødelige pandemier nullstilt samfunn og utjevnet ulikhet. Vil dagens krise stake ut en ny kurs, eller vil alt bli som før, inntil neste krise kommer?
Kommentatorer blir tilsynelatende aldri lei av å slenge ut påstander om at de politiske ytterkantene møtes, om at den radikale venstresiden går til sengs med fascismen.
For østtyskerne er Berlinmurens fall en fortelling om politisk frihet og frigjøring fra et forhatt regime, men også en fortelling om et land og et folk som ble avviklet og økonomisk ruinert.
Når EU-parlamentet skriver historien i stedet for historikerne.
Så snart Den tyske demokratiske republikk (DDR) var innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland (DBR), forsvant ikke bare landets institusjoner og økonomi, men også forlag, kinoer, tv-kanaler, radiostasjoner, artister og navn på gater og offentlige bygg i løpet av få år. Tidligere statskontrollerte aviser og magasiner ble privatisert og kjøpt opp av vesttyske forlag. Også utdanningssystemet, gratis adgang til kulturtilbud og barnehager ble utradert. Kvinnene i Øst-Tyskland, som hadde hatt den høyeste kvinnelige sysselsettingen i verden, var de første som mistet jobben. De forsøkte med alle midler å unnslippe den tyske familiepolitikkens hellige treenighet: Kinder, Küche, Kirche – barn, kjøkken, kirke. «For
I DDR tilhørte alle selskaper staten og betalte eventuelle overskudd til den. Når staten tilførte kapital til et selskap, ble det som regel bokført som lån fra bankregnskapene. Under gjenforeningen besluttet de vesttyske byråkratene å omgjøre disse nedtegnelsene til reell gjeld som de allerede blodfattige selskapene måtte betale tilbake til bankene. Da DDR-bankene ble privatisert og solgt på billigsalg til vesttyske finansinstitusjoner, fikk de se kapitalismens magiske egenskaper: Berliner Bank kjøpte østtyske Berliner Stadtbank for 49 milioner mark, mens banken satt på 11,5 milliarder mark i utestående statsgaranterte gjeldskrav – over 200 ganger kjøpesummen. Slik gikk det til at «fire
Spenningen har steget dramatisk mellom USA og Iran etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen, med amerikanske medier som velvillige krigshissere i et velkjent mønster.
Etter at Donald Trump ble valgt har anerkjente medier verden over hevdet at Kreml kontrollerer Det hvite hus. Er fornuftens forsvarere blitt paranoide?
President Emmanuel Macron har svart på protestene fra «de gule vestene» med å love en «stor nasjonal debatt», som om sosiale konflikter bare dreier seg om kommunikasjonsproblemer mellom makten og opposisjonen.
Handlekraftige stater reddet bankene i 2008 på bekostning av vanlige borgere. Sjokkbølgen etter finanskrisen og de dårlige løsningene har brakt det liberale demokratiet mot kanten av stupet i en oppkonstruert konflikt mellom liberalisme og populisme.
Å bruke persondata til skjult overtalelse er nettmarkedsføringens grunnprinsipp og ble et verktøy i kampen om velgerne.
Spliden mellom øst og vest i EU dreier seg ikke bare om liberale demokratier og autoritære regjeringer. Den gjenspeiler også de vestlige stormaktenes økonomiske dominans over de tidligere østblokklandene.
Googles nye algoritme baserer seg på at de store mediene er troverdige mens de alternative er mistenkelige. Dermed forsvinner mye av den beste, mest presise og uavhengige journalistikken fra Google-søkene.
På begge sider av Atlanteren tvinger konservative og nasjonalistiske ledere tilhengerne av EU og et åpent samfunn på defensiven. I midten står Tyskland.
Med Donald Trump i Det hvite hus og EU under tysk formynderi er ideen om gull og grønne kapitalistiske skoger blitt vanskeligere å selge. Nå må man fram med det store skytset i form av dens mest imponerende skikkelser. «Hva om den nye Platon eller Aristoteles befinner seg i Silicon Valley» er overskriften på en temaseksjon om «Verdens mest innflytelsesrike tenkere» i det franske magasinet Le Point 17. august. Her finner vi portretter av Elon Musk, leder for SpaceX og Tesla, Sergey Brin som var med på å starte Google, Paypal-grunnlegger Peter Thiel, og selvfølgelig Facebook-gründer Mark Zuckerberg. De drømmer
Like sikkert som kompassnålen peker mot nord angir søppelets ferd maktforholdene i verden: De fattige tar imot avfallet til de rike. Internasjonal handel er intet unntak. USA kjøper mobiltelefoner og billig arbeidskraft fra Kina og sender tilbake pakker med krøllet emballasje, komprimerte plastflasker, papp og skrapjern. Disse biproduktene av forbruksvarene blir sendt for å resirkuleres og utgjør et av de underkjente globale utstillingsvinduene for made in USA: Seks av de ti største amerikanske eksportselskapene holder til i denne bransjen.1 Størst i volum (og ikke i verdi) målt i antall 20-fotskonteinere eksportert. «Top 100 importers and exporters», Journal of Commerce, vol.
Tradisjonsbevisste Bild sviktet ikke i dekningen av G20-toppmøtet i Hamburg.
Hver profil, hver «liker», hver tweet, hvert søk, hvert klikk heller en dråpe av salgbar informasjon ned i havet av nedkjølte servere som Amazon, Google og Microsoft har installert på hvert kontinent. Men persondataene kan få en annen skjebne.
Frihetens hjemland har erklært krig mot barbariet.
Til forskjell fra i resten av Vest-Europa skjedde Tysklands gjenoppbygging etter krigen på liberalistiske snarere enn sosialdemokratiske fundamenter. Denne særegne nyliberalismen, kalt ordoliberalisme, la siden rammene for EUs økonomiske politikk og ligger til grunn for spliden som i dag truer med å rive unionen i fillebiter.
Rekordlav oljepris har ført til inflasjon i spekulasjoner og konspirasjonsteorier.
Etter attentatene i Paris har franske medier insistert på å dele befolkningen i «Charlie» eller «ikke Charlie». Nåde dem som stiller det ubehagelige spørsmålet om en dobbeltmoralsk ytringsfrihet.
Forsvarerne av spillifisering mener at konkurranse og belønning gjennom spill kan gjøre alt. Til og med «skape fred i verden».
Produktivitetsvekst er ikke utelukkende et gode. Når produktiviteten øker i industrien, blir menneskelig arbeidskraft dyrere, så dyrt at vi ikke lenger har råd til uunnværlige samfunnstjenester.
Et redskap for samfunnsendring eller for opprettholdelse av den rådende orden? Den politiske økonomiens verktøy er ofte tveeggede. Man nasjonaliserer i det ene øyeblikket for å gi rikdom tilbake til fellesskapet, i den andre for å sosialisere tap. Skatt raner eller omfordeler, alt etter om målet er de fattige eller de rike. Det samme gjelder for samfunnslønn: De ulike forslagene vil enten verne folk fra markedets regler eller sperre dem inne i markedet.