Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste omveltningene i samtiden og nazismens framvekst.

Femtiårsjubileet for mai 68 kastet et nytt lys over den politiske kraften til silketrykkplakatene. De kunne lages raskt og enkelt, slik studentene gjorde på okkuperte École Nationale Supérieure des Beaux-Arts i Paris. Plakatene som ble hengt opp i gatene, veivet i lufta og trykket på flyveblader hentet estetikken sin fra det grafiske uttrykket til tresnittet, med kontraster mellom svart og hvitt eller tette fargeflater, en enkel og brutal strek, og spill mellom motiv og bakgrunn. Dette politiske billeduniverset er mer eller mindre glemt i dag, men dukker iblant opp på postkort, i logoer og reklamer. Det har imidlertid en lang historie som strekker seg fra Hans Holbein og Jacques Callot til Francisco Goya og Gustave Courbet, og spredte seg spesielt på slutten av 1800-tallet sammen med de ulike delene av arbeiderbevegelsen.

Anarkisten, tegneren, grafikeren og plakatillustratøren Théophile Alexander Steinlen (1859-1923) var med på å opprette en egen avdeling for avistegnerne i fagforeningen CGT. Han var også knyttet til revyscenen Chat noir og fast bidragsyter til tidsskriftene La Revue blanche, L'Assiette au beurre og La Feuille, det siste grunnlagt av anarkisten og eventyreren Zo d'Axa. Han illustrerte flere diktsamlinger av Jehan-Rictus, blant annet Les Soliloques du Pauvre («Den fattiges monologer», 1896), og kabaretsangeren Aristide Bruants sangbok Dans la rue («På gata», 1889). (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Privatiseringsfiasko i svenske skoler

Neste sak

Kappløp mot toppen

Mer Kunst

Den kloge narrer den teatralske

Frida Kahlo og Maverick Modigliani er to vidt forskellige bud på et kunstnerportræt. Den ene konventionel og klog, den anden visuelt ambitiøs, men også rigeligt teatralsk og insisterende.

Revolusjonen ifølge Chagall

Kunstrevolusjonen etter 1917 blir oftere forbundet med Kasimir Malevitsj enn Marc Chagall. Chagall bidro imidlertid også med en kunstskole hvor avantgarden møtte folket.

Hvem eier rettighetene til historisk lidelse?

Et maleri av Emmett Till, en svart tenåring fra Chicago som ble drept i 1955, har fått rasismebeskyldninger til å hagle på begge sider av Atlanteren. Striden dreier seg imidlertid ikke om rasistisk kunst, men om hvem som skal få profittere på antirasismen.

Innsiden ut, utsiden inn

Rachel Whiteread begynte med å legge hverdagsgjenstander i støpeformene og lage skulpturer av det «negative rommet» inni eller rundt dem. Siden har hun lagd monumentale avstøpninger av tomrommene i hele hus. I disse dager vises en retrospektiv utstilling av verkene hennes på Tate Britain.

Prisen på det uvurderlige

Et lite maleri tilskrevet Leonardo da Vinci ble nylig solgt for 385 millioner euro. Munchs Skrik gikk i 2012 for 91 millioner euro. De spektakulære salgene får all oppmerksomheten, men hvert år selges mange tusen «vanlige» verk i et marked hvor ingen helt skjønner hvordan prisene blir bestemt.

0 kr 0