Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste omveltningene i samtiden og nazismens framvekst.

Femtiårsjubileet for mai 68 kastet et nytt lys over den politiske kraften til silketrykkplakatene. De kunne lages raskt og enkelt, slik studentene gjorde på okkuperte École Nationale Supérieure des Beaux-Arts i Paris. Plakatene som ble hengt opp i gatene, veivet i lufta og trykket på flyveblader hentet estetikken sin fra det grafiske uttrykket til tresnittet, med kontraster mellom svart og hvitt eller tette fargeflater, en enkel og brutal strek, og spill mellom motiv og bakgrunn. Dette politiske billeduniverset er mer eller mindre glemt i dag, men dukker iblant opp på postkort, i logoer og reklamer. Det har imidlertid en lang historie som strekker seg fra Hans Holbein og Jacques Callot til Francisco Goya og Gustave Courbet, og spredte seg spesielt på slutten av 1800-tallet sammen med de ulike delene av arbeiderbevegelsen.

Anarkisten, tegneren, grafikeren og plakatillustratøren Théophile Alexander Steinlen (1859-1923) var med på å opprette en egen avdeling for avistegnerne i fagforeningen CGT. Han var også knyttet til revyscenen Chat noir og fast bidragsyter til tidsskriftene La Revue blanche, L'Assiette au beurre og La Feuille, det siste grunnlagt av anarkisten og eventyreren Zo d'Axa. Han illustrerte flere diktsamlinger av Jehan-Rictus, blant annet Les Soliloques du Pauvre («Den fattiges monologer», 1896), og kabaretsangeren Aristide Bruants sangbok Dans la rue («På gata», 1889). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Forrige sak

Privatiseringsfiasko i svenske skoler

Default thumbnail
Neste sak

Kappløp mot toppen

Andre saker om Kunst

Innsiden ut, utsiden inn

Rachel Whiteread begynte med å legge hverdagsgjenstander i støpeformene og lage skulpturer av det «negative rommet»

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.