Mytene om masseutvandring

Innvandringen til Europa er på sitt laveste siden «flyktningkrisen» utløst av krigen i Syria. Antallet ulovlige grensepasseringer inn til kontinentet har falt med 90 prosent, fra 1,8 millioner i 2015 til 204 000 i fjor. Likevel raser innvandringsdebatten med uforminsket styrke, og kan også komme til å dominere i EU-valget neste vår.

Det ønsker i det minste både Emmanuel Macron og Viktor Orbán. Den ungarske statsministeren frykter en «invasjon» og hevder at det finnes to leire i dagens Europa. «Macron leder de politiske kreftene som er for innvandring. På den andre siden står vi som ønsker å stanse den ulovlige innvandringen.» Høyreradikale politikere innbiller seg nå, etter gode meningsmålinger og valgresultater, at de er i flertall i Europa. «I Polen, Østerrike og Ungarn sitter våre ideer med makten», sa Marine Le Pen fra det høyreradikale franske partiet Rassemblement national 16. september. Macron ser på sin side disse «nasjonalistene og deres hatdiskurs» som sin hovedmotstander (29. august).

Å hevde at den franske presidenten «leder et innvandringsvennlig parti», slik Orbán gjør, vitner i beste fall om en forbløffende blindhet. Med loven for «kontrollert innvandring, effektiv asylrett og vellykket integrering», som han kunngjorde 10. september, har han utvidet muligheten til administrativ forvaring av migranter med inntil 90 dager (mot 45 før), inkludert for familier med barn. Han har innført mer omfattende registrering og kontroll av enslige mindreårige asylsøkere, redusert asylavhørene til videokonferanser, innskrenket mulighetene for oppholdstillatelse for foreldre med franske barn, og begrenset adgangen til fransk statsborgerskap for personer født på den franske øya Mayotte utenfor østkysten av Afrika.

Midt i oppstyret er den radikale venstresiden splittet mellom de som vil åpne grensene og de som vil ha et regelverk som retter seg mot årsakene til folkevandringen. Det er ikke mulig, svarer de første, for økonomisk utvikling i landene i sør vil ikke dempe migrasjonsstrømmene, men snarere forsterke disse.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Demografisk «bombe»

Denne innvendingen har fått stadig større oppslutning etter at Stephen Smiths La ruée vers l’Europe kom ut i Frankrike i februar. I boka spår journalisten med fortid i Le Monde, Libération og Radio France Internationale et «rush» nordover fra «det unge Afrika» og en «afrikanisering» av Europa.¹ Med støtte i en stri strøm av tall og statistikk virker Smiths argument nådeløst: Den ekstremt høye fruktbarhet sør for Sahara vil skape en «demografisk dampveivals».

FN-estimater anslår at kontinentets befolkning vil øke fra 1,2 milliarder i 2017 til 2,5 milliarder i 2050 og til hele 4,4 milliarder i 2100. Samtidig vil kontinentet også oppleve en rask økonomisk utvikling. Innbyggernes inntekter vil stige og dermed vil mange av dem få «de nødvendige midlene til å søke lykken andre steder». Derfor må vi forvente en masseutvandring fra kontinentet, så stor at om tretti år vil 20–25 prosent av den europeiske befolkningen ha afrikansk bakgrunn (mot 1,5–2 prosent i 2015).

Smith fryktet at spådommene hans ville bli møtt med «følelser og polemikk». I stedet har boka som snart kommer ut på engelsk, tysk, spansk og italiensk, blitt belønnet med priser fra det anerkjente tidsskriftet Revue des deux mondes, l’Académie française og det franske utenriksdepartementet (dermed står den nå i bokhandlene med rødt magebånd med utenriksdepartementets stempel). Mens filosofen Marcel Gauchet vil at den skal bli «obligatorisk lesning for alle politikere» (L’Obs, 27. juni), mener Macron at den «beskriver perfekt […] hvilken bombe denne afrikanske demografien er» (15. april). Seks måneder etter utgivelsen hadde ingen ennå motsagt Smith, med unntak av antropologen Michel Agier i et felles intervju.²

Afrika i 2050

Det første regelrette angrepet kom endelig i september fra François Héran, professor i «migrasjon og samfunn» ved Collège de France. Først i nyhetsbrevet til Institut national des études démographiques (INED), så i en større artikkel³, påpeker Héran, p, at 70 prosent av de afrikanske utvandrerne blir værende på kontinentet, og at det har vært slik siden 90-tallet. Men framfor alt kritiserer han metoden og dataene Smith bruker. Med den bilaterale migrasjonsdatabasen til Verdensbanken, IMF og OECD beregner han at afrikanere og etterkommere vil utgjøre 3–4 prosent av den europeiske befolkningen i 2050, «langt fra de fryktede 25 prosentene».

Héran drøfter ikke ideen om en afrikansk masseutvandring; han hevder simpelthen at det ikke vil skje før 2050. Smiths spådommer om framtidig migrasjon fra Afrika baserer seg på størrelsesordene til tidligere folkevandringer, spesielt den store europeiske på 1800-tallet da femti millioner europeere bosatte seg i Amerika, og den meksikanske utvandringen til USA mellom 1970 og 2015. Mot denne nokså tvilsomme metoden innvender Héran:

«Hvis vi setter indeksen for menneskelig utvikling på en skala fra 1 til 10 vil de fleste landene sør for Sahara havne på 1, mens Mexico vil være på 6, Frankrike 9 og USA 10. Migrasjonen fra nivå 6 til nivå 10 er like massiv (25 millioner meksikanere og etterkommere i USA) som migrasjonen fra nivå 1 til nivå 9 eller 10 er begrenset (færre enn 2,3 millioner). Er det virkelig noen som tror at Afrika sør for Sahara innen 2050 vil ha rast gjennom alle utviklingstrinnene og nådd samme posisjon som dagens Mexico?»

Med andre ord, afrikanerne vil i de neste tre tiårene fortsatt være for fattige til å pakke koffertene.

Nærmest en naturlov

Bakenfor uenighetene er Smith og Héran likevel enige på ett punkt, nemlig at innbyggere i ekstremt fattige land forflytter seg lite og at økonomisk utvikling ikke stanser, men snarere bidrar til utvandring. «Du sprenger en av våre mest rotfestede overbevisninger», sier Alain Finkielkraut forbløffet i et intervju med Smith.⁴ Filosofen synes plutselig å ha oppdaget et fenomen som har vært godt dokumentert siden 1971.

Før det hadde man en såkalt nyklassisk modell, hvor man mente at når utreiseland nærmet seg ankomstlandets økonomiske nivå, uansett hvor minimalt, så ville det automatisk dempe migrasjonen. I 1971 sådde geografen Wilbur Zelinsky tvil om denne forestillingen og framsatte hypotesen om en «overgang i mobilitet», som i dag som oftest kalles migrasjonsovergang, med flere etapper.⁵ Etter hvert som de ekstremt fattige landene utvikler seg, faller dødeligheten, og spesielt spedbarnsdødeligheten. Befolkningen blir yngre og utvandringen øker. Først når et visst nivå av velstand er nådd vil innbyggerne slutte å reise ut og flere utlendinger vil strømme til – med unntak av eksepsjonelle omstendigheter (krig, økonomisk kollaps, politisk krise) som radikalt kan endre situasjonen.

Økte inntekter gjør det automatisk mulig for flere å legge ut på ferden.

I førti år har en rekke studier bekreftet Zelinskys hypotese. Tidligere utvandringsland som Italia, Spania, Hellas, Irland, Sør-Korea, Malaysia og Taiwan har gått gjennom etappene og blitt innvandringsland. Andre, som Tyrkia, India, Kina og Marokko, ligger an til å fullføre overgangen i tiåret som kommer. Økonomene Michael Clemens og Hannah Postel har også vist at mellom 1960 og 2010 steg utvandringen i 67 av de 71 landene som gikk fra å være såkalte lavinntektsland til å bli middelinntektsland.⁶

Fenomenet er så entydig og uavhengig av tid og sted, at det nærmest framstår som en naturlov. Med mindre Afrika blir unntaket som bekrefter regelen, kan økonomisk vekst på kontinentet dermed føre til en dramatisk økning i utvandring, spesielt fra Afrika sør for Sahara. «Med utviklingshjelp, som man trodde var middelet til å holde afrikanerne på kontinentet og som ofte blir nevnt, skyter de rike landene seg i foten», sier Finkielkraut forskrekket.

Skoleeksempelet Mexico

Forskere har gitt flere forklaringer på fenomenet. Den mest nevnte, og den eneste Smith tar opp, handler om mindre økonomisk begrensning. Det koster å utvandre, du må betale for visum, reise og opphold. Det er et hinder for de fattigste. Økte inntekter gjør det automatisk mulig for flere å få tak i de nødvendige midlene til å legge ut på ferden. Det blir også flere potensielle utvandrere når andelen unge øker.

Manglende midler demper nok utvandringen, men hvorfor vil noen forlate et land i full vekst? Svaret er enkelt: I de fattigste landene er økonomisk utvikling ikke synonymt med velstand for alle. Økt produktivitet i landbruket endrer landsbygda og skaper overskudd av arbeidskraft med stadig flere og mer utdannede unge som industrien og byene ikke klarer å absorbere med nok gode arbeidsplasser. Uten store utsikter på landsbygda eller i utkanten av byene blir disse forbigått av de som har nytt godt av veksten og fått tilgang til forbruksvarer. Bedre tilgang til informasjon styrker også ønsket om å prøve seg andre steder, noe økt inntekt kan gjøre mulig.

I mange tilfeller er økonomisk utvikling nå ensbetydende med innføring av frihandel, noe som har vist seg å ha stor innvirkning på flyttestrømmer. Mexico er her et skoleeksempel. Da frihandelsavtalen Nafta ble signert i 1992, ble den presentert for meksikanerne som et middel til å redusere utvandringen. «Meksikanerne vil ikke lenger ha behov for å utvandre til nord for å finne arbeid: De vil finne det her», lovet president Carlos Salinas de Gortari den gang.⁷ Økonomen Philip L. Martin spådde derimot det motsatte,⁸ og han fikk rett. Uten tollbarrierer oversvømte USA naboen med subsidiert mais fra sitt industrilandbruk. Prisnedgangen rammet den rurale økonomien og millioner av campesinos brøt opp og forlot hjemlandet da de verken fant arbeid på landsbygda eller i de nye fabrikkene langs grensa. På under ti år økte antallet ulovlige meksikanske innvandrere med 144 prosent, fra 4,8 millioner i 1993 til 11,7 millioner i 2002. Da EU i 2014 inngikk frihandelsavtaler med over tretti afrikanske land, kan unionen ha bidratt til innvandringen den hevdet avtalene skulle redusere.

Korrelasjon og kausalitet

Stephen Smith nevner verken at den økonomiske veksten er skjevt fordelt eller virkningene av markedslogikken, kapitalakkumulasjonen og landkapringen til de store landeierne som innfører lønnsarbeid og ødelegger bondeøkonomien.⁹ Studier av migrasjonsovergangen ender alle med samme resultat, men det er sannsynligvis fordi de ser på samme type økonomisk utvikling som ikke dreier seg om full sysselsetting og reduksjon av ulikheter, men om frihandel, privatisering, fleksibelt arbeidsmarked og maksimering av «komparative fortrinn» for å tiltrekke utenlandske investeringer.

I virkeligheten er det ikke utviklingen som fører til utvandring, men misforholdet mellom tilbud og etterspørsel etter arbeid, spesielt for de unge. «Nesten alle data indikerer at et strammere arbeidsmarked i opprinnelseslandene gir færre utreiser»,¹⁰ skriver økonomen Robert Lucas, mens Clemens og Postel presiserer: «Det finnes et umiskjennelig negativt forhold mellom sysselsetting hos unge og utvandring. Utvandringsraten i land hvor over 90 prosent av de unge har jobb er under halvparten av raten i land hvor bare 70 prosent av de unge er i arbeid.»¹¹

Er det ikke nokså pessimistisk å ta for gitt at kriser og nød er Afrikas skjebne?

Sosiologiprofessor Hein de Haas ved Universitetet i Amsterdam påpeker også at man ikke må blande korrelasjon og kausalitet og tro at befolkningsvekst automatisk gir stor utvandring. «Folk utvandrer ikke på grunn av demografisk vekst», bemerker han. «Det skjer bare hvis befolkningsveksten ledsages av svak økonomisk vekst og høy arbeidsledighet. […] Hvis stor folkevekst sammenfaller med rask økonomisk vekst, som i de fleste oljerike landene i Persiabukta, vil utvandringen være lav.»¹²

Forrang til franskmenn

Ideen om at titalls millioner afrikanere, drevet av manglende framtidsutsikter, kriger eller klimaendringer, vil legge ut på veien er i dag utbredt i Europa. Identitære svovelpredikanter bruker den til å kreve enda strengere restriksjoner – «Europa har ikke som kall å bli afrikansk», utbasunerer Finkielkraut.

Andre krever fri ferdsel og åpne grenser ut fra et heller fatalistisk syn. «Det er illusorisk å tro at vi vil kunne demme opp migrasjonsstrømmene. […] I tiårene som kommer vil migrasjonen øke, frivillig eller ikke. Den vil nå våre kyster, og vårt eget land vil, som i dag, få utvandrere. Langt flere vil flykte fra kriger og klimakatastrofer», sier for eksempel 150 franske kulturpersonligheter i «Manifest for mottak av flyktninger», et opprop lansert av tidsskriftene Politis og Regards og nettavisen Mediapart. En annen vei, som de ikke undersøker, er mulig. Den er langt brattere og starter med å angripe den dominerende økonomiske modellen som gjør vestlige samfunn så attraktive. For er det ikke nokså pessimistisk å ta for gitt at kriser og nød er Afrikas skjebne?

Innvandringsmotstanden i mottakslandene er heller ikke gitt på forhånd. Den har sine røtter i økonomiske innstramminger, svekkede sosiale sikkerhetsnett, kutt i offentlige tjenester og politiske beslutninger om at de fattige skal konkurrere med de enda fattigere, det offentlige med det private, de yrkesaktive med pensjonistene, og de trygdede med de arbeidsledige om stønader, sosialboliger og barnehageplasser. I denne situasjonen framstår innvandring som ytterligere press på ressurser som er blitt gjort knappe, og spiller inn i ytre høyres strategi om å splitte arbeiderklassen.

«Jeg vil gi forrang til franskmenn, fordi jeg mener at det er dem vi bør vise solidaritet. Ideen om å ta imot flere tusen innvandrere på inkonsekvent og uansvarlig vis, og samtidig la hjemløse bli værende på gata, gjør meg kvalm», sier Le Pen.¹³ Også her er en annen vei mulig. Den innebærer ikke å signere opprop og kreve åpne grenser, som man vet ikke vil bli åpnet, men å påta seg det tålmodige politiske arbeidet for å bringe til makten en politisk kraft som kan endre dagens kurs.

Oversatt av redaksjonen

Benoît Bréville er redaksjonsmedlem, franske Le Monde diplomatique.

1
Stephen Smith, La Ruée vers l’Europe. La jeune Afrique en route pour le Vieux Continent, Grasset, Paris, 2018. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitater hentet herfra.
2
«La jeunesse africaine est-elle un danger pour l’Europe?», L’Obs, Paris, 18. februar 2018.
3
François Héran, «Europe and the spectre of sub-Saharan migration», Population et Sociétés, nr. 558, september 2018; «Comment se fabrique un oracle», La Vie des idées, 18. september 2018, www.laviedesidees.fr.
4
«Répliques», France Culture, 17. mars 2018.
5
Wilbur Zelinsky, «The hypothesis of the mobility transition», Geographical Review, vol. 61, nr. 2, New York, april 1971.
6
Michael A. Clemens og Hannah M. Postel, «Can development assistance deter emigration?», Center for Global Development, Washington DC, februar 2018.
7
Carlos Salinas de Gortari, tale ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), Cambridge (Massachusetts), 28. mai 1993.
8
Philip L. Martin, «Trade and migration: the case of Nafta», Asian Pacific Migration Journal, vol. 2, nr. 3, Thousand Oaks (California), september 1993.
9
Douglas S. Massey, «Economic development and international migration in comparative perspective», Population and Development Review, vol. 14, nr. 3. september 1988.
10
Robert E. B. Lucas, International Migration and Economic Development: Lessons from Low-Income Countries, Edward Elgar Publishing, Northampton, 2005.
11
Michael A. Clemens og Hannah M. Postel, «Can development assistance deter emigration?», se over.
12
Hein de Haas, «Migration transitions: a theoretical and empirical inquiry into the developmental drivers of internation migration», International Migration Institute, University of Oxford, januar 2010.
13
RTL, 16. januar 2017.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal