De store europeiske ølprodusentene har delt Afrika seg imellom. Her fra Kameruns hovedstad Yaoundé, 4. oktober 2018. Foto: NIC BOTHMA, EPA / NTB Scanpix.
Afrika Castel

Vinselskapet som ble afrikansk ølgigant


Det diskré familieselskapet Castel har blitt Frankrikes største vinselskap, takket være saftige inntekter fra Afrika i en lukrativ blanding av nykolonialisme, politiske kontakter og skatteparadis.
Av Posted on

Familiedrevet og internasjonalt – slik presenterer Castel-konsernet seg selv. Selskapet, som eier den store vinbutikkjeden Nicolas og vinmerkene Baron de Lestac, Vieux Papes og Malesan, er blitt internasjonalt gjennom store oppkjøp, men eies fortsatt av familien Castel, som er blant Frankrikes ti rikeste familier. Grunnleggeren, Pierre Castel (91), sitter ennå i konsernledelsen. Han liker å holde en lav profil og stiller sjelden opp til intervjuer. Konsernet offentliggjør heller ikke noen årsrapporter eller annen informasjon ettersom det ikke er børsnotert. Jeg må grave lenge for å finne ut hvordan det faktisk er organisert og få tak i regnskapene.

Bak vingiganten skjuler det seg et annet og langt større imperium, i Afrika, med øl, brus og sukker. Det får mye mindre medieomtale i hjemlandet, men er ekstremt lønnsomt i et kontinent i full vekst. Det er det som i tre tiår har gjort Castel rikt.

Castels historie kan fortelles som et oppbyggelig eventyr. En fortelling om en spansk far som innvandret til Bourdeaux, en enkel landbruksarbeider som fikk ni sønner og døtre, som sammen startet vinforhandleren Castel Frères i 1949. En fortelling om en liten familiebedrifts ferd oppover i vinbransjen, med kvalitetsvin til massemarkedet, oppkjøp av vingårder og franchiser som Nicolas og Savour Club, og som en seier over vinaristokratiet i Bourdeaux: overtakelsen av anerkjente vinforhandlere som Patriarche, Barrière Frères og Barton & Guestier.

Det er også, og helt fra begynnelsen av, en fortelling om det som ofte kalles «Françafrique» – det vil si den tidligere kolonimaktens lyssky økonomiske og politiske nettverk i sine gamle kolonier. Det hele startet med vinhandel i Afrika, så tok ølbryggingen over, før den ble supplert med produksjon av sukker og planteolje.

Oppkjøp og oppsigelser

Industriprodusert øl som statussymbol
Industriprodusert øl er statussymbol i mange afrikanske samfunn, og i valgtider bør kandidatene være ekstra gavmilde.
Her fra et valgmøte til Kameruns sittende president Paul Biya, som 7. oktober ble gjenvalgt for sjette gang.
Foto: NIC BOTHMA, EPA / NTB Scanpix.

Den lille familiebedriften har forvandlet seg til et konsern med 37 600 ansatte, seks milliarder euro i omsetning1 Hvis ikke annet er nevnt er alle økonomiske opplysninger hentet fra regnskapsdokumenter for regnskapsåret 2016 for moderselskapet til Castel-konsernet, Cassiopée Ltd. og tilstedeværelse i over femti land. Castel er Frankrikes største og verdens tredje største vinselskap med 571 millioner solgte flasker, og ikke minst den nest største øl- og brusprodusenten i Afrika, hvor 80 prosent av konsernets omsetning finner sted og hvor mesteparten av overskuddet kommer fra. Den ekstreme lønnsomheten her finansierer oppkjøpsiveren i hjemlandet.

«Det er hele livet mitt», sier Pierre Castel om Afrika.2 Thierry Fabre, «Comment Pierre Castel a fait fortune en Afrique», Challenges, Paris, 11. juli 2014. Han kom dit etter andre verdenskrig for å selge Bourdeaux-vin i glassballonger, og opplevde en viss suksess. Castel Frères begynte så med vinsalg gjennom handelskontorene i de franske koloniene og etablerte seg raskt på markedet med egne tapperier.

Den ekstreme lønnsomheten i Afrika finansierer oppkjøpsiveren i hjemlandet.

I 1965 møtte Castel den unge Albert-Bernard Bongo (som senere tok fornavnet Omar) i en bar i Libreville, ifølge familielegenden. Han foreslo et møte med sjefen sin, Léon Mba, daværende president i Gabon. Presidenten var på leting etter en forretningsmann som ville starte med ølbrygging i landet. En avtale ble inngått. Det førte til Société des brasseries du Gabon (Sobraga), den første grunnsteinen i Castels imperium. Castel ble en nær venn av Bongo, som noen måneder senere skulle bli Gabons president, en stiling han beholdt helt til han døde i 2009, og en sentral brikke i Françafrique.

«Vokser du ikke, dør du. Utvikler du ikke bedriften, steg for steg, så vil den forfalle og til slutt klappe sammen», sa Castel til seg selv. Nye fabrikker ble bygd i Franceville (1971), Port-Gentil (1972), Oyem (1976) og Mouila (1983). Gabon ble etter hvert for lite, derfor investerte Castel i Société des brasseries de Kinshasa (i dagens Den demokratiske republikken Kongo) og fikk fotfeste i Den sentralafrikanske republikk og Mali. Men det var først i januar 1990 at konsernet ble dominerende i Afrika, da det med hjelp fra banken Worms slo kloa i Brasseries et glacières internationales (BGI). Selskapet var opprinnelig et gammelt kolonialt handelskontor kalt Brasseries et glacières d’Indochine. Med tilnærmet monopol på øl, is og brus i det franske Indokina gikk det inn i Afrika i 1948 og endret noen år senere navn, men ikke logo.

Med oppkjøpet av BGI fikk Castel en rekke bryggerier i Kamerun (SABC), Senegal (Soboa), Elfenbenskysten (Solibra), Burkina Faso (Brakina), Niger (Braniger) og Mauritania (Sobomo, solgt i 1993). Castel restrukturerte bryggeriene og kuttet drastisk i arbeidsstokken. Flere hundre ansatte, ofte opp mot en tredjedel, ble satt på porten i hvert land.3 Marie-Françoise Durand, «Bières et boissons gazeuses en Afrique de l’Ouest francophone: aspects économiques, sociaux et culturels», doktorgradsavhandling, Université Paris-IV, 1996.

Sosialt symbol

Det var begynnelsen på en febrilsk ekstern vekst gjennom oppkjøp og privatiseringer, som Castel-konsernet har tjent spesielt godt på i Afrika. Appetitten har vært umettelig: Benin, Algerie, Marokko, Guinea, Madagaskar, DR Kongo. Om det går lenger mellom anledningene i dag, er konsernet fortsatt på utkikk, det viser oppkjøpet av fem bryggerier fra danske Carlsberg i Malawi i 2016.

I Sentral-Afrika er Castel til stede overalt unntatt i Burundi og Rwanda, hvor nederlandske Heineken har sine jaktmarker.4 Se Olivier van Beemen, Heineken en Afrique. Une multinationale décomplexée, Rue de l’Échiquier, Paris, 2108. Konsernet forsøkte tidlig å komme seg ut av det fransktalende Afrika og etablere seg i mer lukrative og større markeder som Angola, Etiopia og Nigeria – det er nok en av grunnene til Castels suksess.

På flere markeder har selv ikke Coca-Cola annet valg enn å samarbeide med Castel.

Den ekstreme lønnsomheten til aktivitetene i Afrika skyldes i stor grad særtrekkene til leskedrikkmarkedet på kontinentet. Øl og brus blir som regel drukket utenfor hjemmet, på utesteder og ved sosiale anledninger. De er symboler for sosialt liv og urban kultur. Man diskuterer den siste landslagskampen eller politikk over en øl, eller inngår forretningsavtaler. I seremonier må gjestene oversvømmes med drikkevarer og i valgtider bør tilhengerne få kasse på kasse. Industriproduserte drikker er del av en «materiell suksesskultur»5 Michael Rowlands, «The consumption of an African modernity», i Mary Jo Arnoldi, Christraud M. Geary og Kris L. Hardin (red.), African Material Culture, Indiana University Press, Bloomington/Indianapolis, 1996. og erstatter, så snart man har råd, lokale drikker (sorghoøl, palmevin). Selv under brutale borgerkriger, som de siste årene i Den sentralafrikanske republikk, har bryggeriene produsert for fullt.

Konkurrerende partner

Bryggeriene produserer også brus, et supplement til ølproduksjonen som gjør at de kan utnytte tapperiene og distribusjonsnettet maksimalt. Coca-Cola, verdens største brusprodusent, har lisensiert sin produksjon (merkene Coca-Cola, Fanta, Sprite, Nestea og Minute Maid) til «lokale» tapperier. Disse kjøper konsentratet for en dyr penge og blander inn vann og sukker, før de heller det på flaske og selger det, mens den amerikanske brusgiganten får solide prosenter og kan konsentrere seg om markedsføringen.

I et femtentalls afrikanske land, hovedsakelig fransktalende, har Castel etablert seg som hovedpartner for Coca-Cola, som det tapper og distribuerer 20 prosent av den kontinentale produksjonen for.6 Wynand Van Zyl, Tristan Van Strien og Gerry Gallagher, «The rising star of Africa», Deutsche Bank Markets Research, Frankfurt, 4. februar 2015. Samarbeidet har vart i over tjue år, og begge har tjent stort på det, selv om det ikke har gått knirkefritt: Castel nekter Coca-Cola å kjøpe seg inn i selskapet, fordi det ønsker å være uavhengig og produsere egne ikke-alkoholholdige drikker under sine merkenavn, som konkurrerer med Coca-Colas. Og på flere markeder har selv ikke Coca-Cola annet valg enn å samarbeide med Castel.7 Marion Douet, «Boissons: Castel, le cassetête africain de Coca-Cola», Jeune Afrique, Paris, 27. februar 2017.

Truet til kompromiss

Veien er kort fra brus til sukker – en essensiell råvare for leskedrikker – og Castel har ikke nølt med å ta skrittet. Spesielt siden sukkermarkedet i det fransktalende Afrika, i likhet med ølmarkedet, ennå er nokså lønnsomt og monopolistisk.

Castel har utnyttet privatiseringer og slått kloa i sukkerfabrikkene i Elfenbenskysten, Den sentralafrikanske republikk og Gabon. På begynnelsen av 2010-tallet tok det kontroll over sin største konkurrent, Somdiaa, en annen fransk familiebedrift, i Kamerun, Kongo og Tsjad. Ved å slå sammen aktivitetene til de to selskapene, har Castel bygd et sukkermonopol i Cemac-landene beskyttet av en tollavgift som begrenser importen.8 «Trade Policy Review. Report by the Secretariat. Countries of The Central African Economic And Monetary Community (Cemac)», WT/TPR/S/285/Rev.1, Verdens handelsorganisasjon, Genève, 12. desember 2013.

Tre generasjoner med søstre, nevøer og nieser har ledet konsernet, men familieoverhodet har hele tiden vært den reelle sjefen og hatt en finger med i alle strategiske beslutninger. Han har ikke nølt med å gå ut i arenaen når situasjonen har krevd det, som våren 2015, da en streik stanset produksjonen i Burkina Faso.

De ansatte i Bobo-Dioulasso og Ouagadougou okkuperte bryggeriene med krav om lønnsøkning, bedre arbeidsforhold og gjenopptakelse av tarifforhandlingene. Det var fare for mangel på øl og mineralvann. Castel dro selv til Burkina Faso, hvor han fikk i stand en «fornuftig» avtale, langt fra de opprinnelige kravene: 15 prosent lønnsøkning, i stedet for 100 prosent som arbeiderne krevde. «Det de krevde var umulig. Jeg kunne ikke godta det», sa han til l’Agence d’information du Burkina og fortalte hva han truet med for å få et kompromiss: «Jeg ville sparke alle og stenge fabrikken.»9 «Brakina: une augmentation salariale de 15% met fin à la grève illimitée», Agence d’information du Burkina, 31. mars 2015.

Mektige eventyrere

Et slikt forretningsimperium kunne ikke blitt bygd uten tette bånd til lederne og statssjefene i landene. Castel sa det også rett ut i 2014, i et av sine sjeldne intervjuer: «Jeg kjente dem alle, det hjalp. [De] er takknemlige når du støtter dem. Ingen har lurt meg.»10 Thierry Fabre, «Comment Pierre Castel a fait fortune en Afrique», se over.

Omar Bongo hadde lenge en sentral plass i nettverket hans. Men her finner vi også José Eduardo dos Santos, som ledet Angola i 38 år (Castel var også en tid Angolas honorærkonsul i Genève), og Burkina Fasos innflytelsesrike tidligere president Blaise Compaoré. Castel ble også invitert til Alassane Ouattaras innsettelse som president i Elfenbenskysten i 2011.11 Se Laurent Gbagbo og François Mattei, Pour la vérité et la justice, Éditions du Moment, Paris, 2014. Ifølge journalisten Antoine Glaser, som har inngående kjennskap til de afrikanske maktnettverkene, skal Castel også ha spilt en rolle i kulissene da François Bozizé kom til makten i Den sentralafrikanske republikk i 2003.12 Antoine Glaser, Arrogant comme un Français en Afrique, Fayard, Paris, 2016.

Afrika er et nytt eldorado for bryggeriene, som opplever mettede markeder i Europa.

Glaser mener at Castel sammen med Martin Bouygues og Vincent Bolloré utgjør en condottieri-trio i Afrika, etter de mektige italienske eventyrerne i middelalderen som solgte sine krigskunster til fyrstene. De tre mennene er godt etablert i Afrika. De har direkte politiske forbindelser til de lokale politiske elitene, ifølge Glaser, og vet å stille sine tjenester til rådighet for innflytelsesrike menn. Så sent som i desember 2014 var for eksempel Jean-Pierre Cantegrit, daværende senator for franskmenn bosatt i utlandet, engasjert for å ta seg av Castel-konsernets eksterne relasjoner. En tjeneste politikeren fra høyrepartiet UMP (Les Républicains) fikk 72 880 euro i året for, ifølge erklæringen han måtte avgi til franske myndigheter da han ledet vennskapsgruppen Frankrike-Sentral-Afrika i Senatet. «Castel er interessert i min kunnskap om Afrika», sa Cantegrit til sitt forsvar.13 Mathilde Mathieu og Michaël Hajdenberg, «Cantegrit, 78 ans, sénateur et roi du mélange des genres», Mediapart, 13. september 2011. Ifølge Cantegrit selv, var hans forgjenger i stillingen ingen ringere enn den innflytelsesrike tidligere Mitterrand-rådgiveren, François de Grossouvre.

Økonomisk diplomati

Castel unngår kjendislivet. Han har ingen yacht han tar sine forretningsforbindelser med på og investerer ikke i mediene, selv om han en periode eide magasinene Ici Paris og Spécial dernière. Det er ingen synlig logo på konsernets hovedkontor i fasjonable rue François-Ier i «gulltriangelet» i Paris’ åttende arrondissement.

Konsernets markedsføring – som kretser rundt familieverdier, jordsmonn og en «forening av tradisjon og modernitet» – framhever dets stadig mer prestisjetunge viner, men holder tyst om bryggeriimperiet i Afrika. Men med et overskudd etter skatt i 2016 på 900 millioner euro og en driftsmargin på 13,3 prosent – og inntil én milliard euro og 17,6 prosents margin i 2014 – er konsernet vanvittig lønnsomt. Afrika-imperiet sikrer også konsernet midler til nødvendige investeringer og nye oppkjøp uten at selskapet trenger å ta opp lån eller selge aksjer.

Castel er kanskje så diskré om hvordan konsernets 240 datterselskaper er organisert for ikke å bringe for dagen labyrinten av holdingselskaper, postkassefirma og stiftelser det består av. Pierre Castel har aldri lagt skjul på at han ikke liker skatt. Han har «alltid vært redd for sosialistene» og mente i 2014 at Frankrike under sosialisten François Hollande var blitt «finansielt og økonomisk farlig».14 Thierry Fabre, «Comment Pierre Castel a fait fortune en Afrique», se over. Da hadde han allerede levde lenge i skatteeksil i Sveits, hvor han dro etter at Mitterand ble valgt i 1981.

Castel-konsernet har over tjue selskaper registrert i Luxemburg, Gibraltar, Malta, Sveits og Mauritius. De «historiske» selskapene, vingården og de tidligere BGI-bryggeriene er fortsatt registrert i Frankrike, men flesteparten av oppkjøpene i Afrika – tilsvarende over 80 prosent av verdien til konsernets aksjeverdi – huses i disse skatteparadisene. Det er intet hindrer for ikke å ha et utmerket forhold til franske myndigheter, spesielt når de driver «næringslivsdiplomati».

Moderhuset, Cassiopée Ltd, oppkalt etter den mytiske, notorisk forfengelige dronningen av Etiopia, er registrert i Gibraltar. Aksjene til holdingselskapet eies av et investeringsfond, Investment Beverage Business Fond (IBBF), som er registrert i Singapore. Kapitalforvaltningen er overlatt til en forvalter fra Société générale, SG Trust (Asia) Ltd som sørger for fullt hemmelighold om hvem som egentlig eier fondet og spesielt hvor mye medlemmene i Castel-familien eier og hvem av dem som etter hvert skal ta over selskapet.

IBBFs økonomiske makt er enorm: På mindre enn fem år har en av filialene, Altaya Pte, investert nær én milliard euro i eiendom i Portugal og Spania, og blitt eier av de prestisjetunge lokalene til det spanske utenriksdepartementet, Art Nouveau-bygget til stormagasinet El Corte Inglés på Plaça de Catalunya i Barcelona, og Campus de justiça og Torre Ocidente i Lisboa.

Varsel om ølkrig

I et Afrika med rask urbanisering og en stadig større middelklasse, øker forbruket med over fem prosent i året. Det er et nytt eldorado for bryggeriene, som opplever mettede markeder i Europa og Nord-Amerika. Eksperter fra Deutsche Bank mener at Afrika sør for Sahara i det kommende tiåret vil stå for en tredjedel av den globale veksten i ølsalget.15 Wynand Van Zyl, Tristan Van Strien og Gerry Gallagher, «The rising star of Africa», se over. Castel-konsernet regner med at deres aktiviteter i sektoren vil dobles innen 2025 ene og alene av veksten i markedene det allerede befinner seg i. Spesielt siden konsernet har så å si monopol i et femtentalls fransk- og portugisisktalende land.

I Afrika har de store ølkonsernene så langt foretrukket å fordele seg utover uten å konfrontere hverandre åpenlyst. Heineken og Castel er partnere i Marokko og Kamerun. Castel produserer og selger Guiness under lisens fra britiske Diageo i Elfenbenskysten, Guinea, Benin, DR Kongo, Gabon og flere andre land. Men den største avtalen, inngått i 2001, knytter kontinentets største ølkonsern – SABMiller, kjøpt opp i 2016 av belgiske Anheuser-Busch In Bev (AB Inbev) – til det nest største, nemlig Castel. En strategisk allianse som ble forsterket i 2012 med en utveksling av aksjer i deres afrikanske aktiviteter, slik at de nå til sammen kontrollerer nesten 60 prosent av det afrikanske markedet.

Vil denne bryggerfreden vare når utsiktene til vekst skjerper appetitten? Den synes allerede å vakle. I Elfenbenskysten har Heineken alliert seg med distributøren CFAO for å utfordre Castel i en av det franske selskapets bastioner. Den nederlandske giganten har også kaste seg inn i det angolanske markedet. Disse små sammenstøtene kan være et forvarsel om en kommende ølkrig på hele kontinentet.

Oversatt av redaksjonen

Olivier Blamangin er tidligere Afrika-ansvarlig i fransk fagbevegelse.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Afrika

Fotball i nød

Bare to av de 32 lagene i årets fotball-VM, Nigeria og Senegal,
0 kr 0
Gå til Toppen