Global selskapsskatt

I dagens verdensorden har multinasjonale selskaper en enorm økonomisk makt og politisk innflytelse. Mangelen på koordinering mellom landenes skatteregimer gjør at selskapene kan minimere skatter og avgifter, ofte på bekostning av landene de opererer i. I tillegg gjør skatteparadis som Irland og offshore finanssentre¹ som Bermuda, at selskapene kan gjemme unna kapital og skjule hvem som faktisk leder selskapene og hvem som henter ut utbytte. I dagens system blir dermed skattebyrden skjøvet over på den eneste produksjonsfaktoren som ikke kan sirkulere fritt, nemlig arbeidskraften.

Mens eksklusive klubber som G20 får stadig mer makt, svekkes institusjoner som FN.

Det er et problem som tærer på det internasjonale politiske systemet. Mens eksklusive klubber som G20 får stadig mer makt, svekkes ikke-eksklusive institusjoner som FN. Det skaper betydelige interessekonflikter: OECD-landene sier de er opptatt av å slå ned på skatteunndragelsen til de multinasjonale selskapene, men de forsøker også (og ofte først og fremst) å gi konkurransefortrinn til sine selskaper. U-landene, som er de som taper mest på skatteunndragelsene, er dermed utestengt fra diskusjonene om hva som bør gjøres for å bøte på skattetapene.

Skakkjørt omdømme

Det er dermed på høy tid å finne en ny måte å kreve inn skatt på, særlig fordi skatt på bedriftenes overskudd utgjør en stor del av skatteinngangen i mange land i sør. Selskapsskatten er ofte den eneste måten å få noe igjen for de multinasjonale selskapenes aktiviteter på deres jord, siden det meste av selskapenes inntekter umiddelbart sendes ut av landet. Utenlandske investeringer i utvinning av naturressurser – som utgjør det meste av investeringene – skaper også få arbeidsplasser og gir dermed lite tilbake til nasjonaløkonomien. Derimot er de sjelden gjerrige med miljøødeleggelsene.

Dermed er skatteinngangen elendig i mange land som er rike på naturressurser, fordi de ikke har mulighet til å ta over produksjonen selv eller tvinge nok skatt ut av selskapene. Nigeria er Afrikas største oljeprodusent og økonomiske makt, men har skatteinntekter tilsvarende knappe 8 prosent av BNP, mot 33 prosent i Frankrike, 26 prosent i Sør-Afrika og 19 prosent i Kenya.² Uten høyere skatteinntekter vil u-landene slite med å finne bærekraftige vekststrategier og finansiere seg selv. Dermed klarer de heller ikke å frigjøre seg fra ekstern bistand.

Mot slike konstateringer blir det ofte innvendt at det vil straffe seg for disse landene å øke selskapsskatten, fordi det vil skremme bort utenlandske investorer eller overføre skattebyrden på de ansatte i disse selskapene. Det finnes imidlertid få bevis for denne påstanden. Derimot er det ingen tvil om at de multinasjonale selskapenes aktiviteter i disse landene er ekstremt lønnsomme, spesielt innen utvinning og tjenester. Er det virkelig sant at disse selskapene vil pakke koffertene og dra (hvor?) hvis man krever at de gir mer tilbake i form av skatt?

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Et system med effektiv og rettferdig beskatning av selskaper vil gi gunstigere omgivelser for økonomisk aktivitet i u-landene. Det vil også gjøre skatten mer forutsigbar, noe som er en viktig faktor for rasjonelle investeringsbeslutninger. For ikke å snakke om at storkonsern som betaler sin skatt bedrer et ofte skakkjørt omdømme.

Fullverdige partnere

I 2016 unndro Google 3,7 milliarder dollar i skatt med sine strategisk plasserte hovedkvarter i Irland, Nederland og Bermuda.³ Skatteunndragelsene utnytter forskjellene i skatteregimer og det faktum at et multinasjonalt selskaps filialer blir ansett som atskilte selskaper, som dermed kan skattlegges uavhengig av de andre selskapene i konsernet.

Å innføre et system som er bra for både vertslandene og selskapene krever at man reformerer dagens system og etablerer et felles beskatningsgrunnlag for alle land. Det første skrittet vil være å forlate prinsippet om atskilte juridiske enheter og basere skatten på overskudd realisert på globalt nivå. Åpenbart vil ingen selskaper selv innføre et slikt regime, ettersom dagens internasjonale skatteregler tillater lovlig skatteunndragelse. Så snart skattegrunnlaget er fastslått, vil skatten til hvert land hvor selskapet opererer kunne fordeles proporsjonalt ut fra selskapets egne økonomiske indikatorer, som omsetning, ansatte og verdier. Her kan man hente inspirasjon fra de føderale skattesystemene USA og Canada har hatt i en årrekke.

Ingen vil benekte at det vil by på store praktiske utfordringer å innføre et enhetlig skattesystem med proporsjonal fordeling på globalt plan, og ikke minst med å lage en institusjonell ramme som kan kompensere for skjevfordelingen og omfordele skatten mellom land. Et slikt globalt prosjekt kunne – og burde utvilsomt – utformes i internasjonale fora hvor alle land er representert på likefot. U-landene kan ikke nøye seg med å se disse diskusjonene fra sidelinjen. De må få delta som fullverdige partnere i en prosess organisert av ikke-eksklusive internasjonale institusjoner som FN.

Oversatt av redaksjonen

Léonce Ndikumana er professor i økonomi, leder for programmet for utviklingspolitikk i Afrika ved Institute for research in political economy ved universitetet i Massachusetts i Amherst, og medlem av Den uavhengige kommisjonen for reform av internasjonal selskapsbeskatning.

1
Skatteparadis og offshore finanssentre er steder med lav eller ingen skatt og regelverk tilpasset skatteunndragelse med begrenset kontroll og minimal informasjonsutveksling. Finanssentrene er kjennetegnet av en disproporsjonalt stor finansindustri i forhold til nasjonaløkonomien.
2
«Collecting taxes database», USAID, Washington DC.
3
Nick Statt, «Google still exploiting tax loopholes to shelter billions in overseas ad revenue», The Verge, New York, 2. januar 2018.