Ill.: Shutterstock.
Litteratur Økokrig

Økokrigen som forestilling og virkelighet

Miljø- og ressurskrisene fordrer besinnelse og samarbeid, men i menneskenes kamp om stadig knappere ressurser, blir naturen den store taperen. Der konfliktene om naturen tilspisser seg hører vi snakk om miljøkrig, klimakrig og økokrig, men både begrepene og frontene trenger avklaring.

Posted on

Necessitas legem non habet, nødvendigheten kjenner ingen lov, sier et latinsk ordspråk. Der livet selv står på spill setter nødvendigheten alle lover til side. En slik tanke om unntakstilstanden er sentral i legitimeringen av krig, spesielt i vår tid der grensene mellom revolusjon, opprør, terror og krig blir stadig mer flytende. Stadig oftere dreier det seg ikke om en unntakstilstand erklært av statsledere, men en økologisk unntakstilstand i form av forørkning, flom og ekstremvær.

Samtidig trenger den globale oppvarmingens tvingende nødvendigheter seg inn i offentligheten. I London sperret bevegelsen Extinction Rebellion i november gater og broer for å rette oppmerksomhet mot tapet av biologisk mangfold, mens FNs klimapanel advarte om at klimamålene vil bli vanskeligere å nå og at vi har dårligere tid enn antatt. Vi befinner oss i en situasjon som flere teoretikere og aktivister kaller en miljøkrig eller økokrig: Menneskenes overlevelseskamper foregår parallelt med en kamp for å forsvare naturen selv mot angrep – og den ene kampen kan ikke kjempes uten å ta del i den andre.

Miljøkrigen kan i første omgang forstås som menneskehetens kamp for å overleve. I de nokså nedslående bøkene Learning to Die in the Anthropocene – Reflections on the End of a Civilization (2015) og We’re Doomed. Now What? – Essays on War and Climate Change (2018) ber litteraten og veteranen Roy Scranton oss – i en tone preget av hemingwaysk desillusjonsmachismo og schopenhauersk svartsyn – om å ta inn over oss at vår sivilisasjon er dødsdømt. Den dystreste delen av diagnosen kommer i en sarkastisk bisetning, der han sier at høyresidens klimafornektelse finner sitt motstykke i en fornektelse på venstresiden med den falske troen på «at det bare er et spørsmål om politisk vilje».

Når mennesker opplever andre mennesker som et livstruende problem, rakner moralen raskt.

Idet klimakrisen strammer seg til glir verden inn i stadig voldeligere konflikter, «som den siste blodige akten i en Shakespeare-tragedie». Scranton mener ikke krigen ligger i menneskets natur, men vold er en løsning menneskene stadig velger i ressurskriger og kaster oss inn i en alles kamp mot alle. Frykten i klimakrisen får oss til å famle ubehjelpelig etter en fiende, og vi skylder på oljeselskaper og børsmeglere. «Fienden er ikke der ute et sted», skriver han. «Fienden er oss selv. Ikke som individer, men som kollektiv.» Vi må unngå å la oss hisse opp og heller møte miljøsituasjonen med en stoisk fatalisme og forberede oss på en langsom kollektiv undergang. Til tross for sin vilje til å se de verste scenariene i hvitøyet, begår Scranton en fatal feilslutning når han mener å vite selve sannheten om framtiden. Med sin heroiske resignasjon, står han i fare for å gjøre miljøkampen til en form for krig der tapet er totalt hvis vi ikke vinner.

Klima og folkemord

I den mer sosiologisk anlagte Climate Wars – What People Will Be Killed For in the 21st Century (2012) viser Harald Welzer at selv om menneskets inngrep i naturen ofte er årsakene til klimaendringer, fører ressursknappheten til at mennesker presses inn i territoriale konflikter der de oppfatter andre menneskegrupper som det største problemet.

Det 20. århundrets mange folkemord gir en pekepinn på hva som vil skje når klimaproblemene forsterker seg i det 21. århundret, mener Welzer. Når mennesker opplever andre mennesker som et livstruende problem, rakner moralen raskt. Vannmangel, forørkning og klimaflyktninger er allerede et faktum i Sudan hvor det bidrar til konflikten i Darfur. Vi kunne legge Nigeria og Syria til listen over land med miljørelaterte kriger som skaper flyktninger og konflikter mellom etniske og religiøse grupper.

I sin ytterste konsekvens vil en fredelig biofili kunne føre til en morderisk misantropi.

Welzer konkluderer med først å liste opp forslag til fredelige løsninger, der stikkordene er respekt for andres betingelser for å overleve, oppgivelse av etnisk rene stater og radikal kulturell endring i takt med klimaendringene. Disse løsningene anser han ikke som særlig realistiske og legger derfor til sin pessimistiske forutsigelse: Etter hvert som flere nasjoner og folkegrupper vil oppleve seg selv som overlevelsesfelleskap, vil en natur i endring bringe dem i konflikt med andre slike felleskap. Jo mer nød, jo mer nødvendighet – og dermed vil loven stadig oftere settes til side i en generell unntakstilstand.

Hvilken krig?

I klassisk forstand er krig en væpnet konflikt der grupper, folk og stater kjemper om livsområder og dermed sitt livsgrunnlag. Her blir «naturen» stridens eple og samtidig et uskyldig offer i menneskenes ressurskamper. Territoriet er både hva vi kjemper og hva vi kjemper om. Den virkelige økokrigen er, i motsetning til den rene ressurskrigen, en kamp for eller imot Jorden og naturen selv. Jorden som alles livsgrunnlag er nettopp ikke et territorium som kan besittes eller eies, men den kan likevel i prinsippet angripes og forsvares.

Kallet til å forsvare en felles natur for menneskenes eget beste er utgangspunktet til Vandana Shiva, som ofte snakker om en krig mot naturen, særlig i boka Making Peace with the Earth (2012) og i sin siste utgivelse Origin: the Corporate War on Nature and Culture (2018). Påminnelsen om at Moder Jord er vår venn og at vi må stelle pent med henne – en velment sannhet som er altfor lett å enes om – er ikke Shivas avgjørende poeng. Det virkelig tankevekkende argumentet er at det ikke er noen vesensforskjell mellom Jorden som helhet og et stykke jord, for begge må forstås som allmenninger – noe som ikke egentlig kan eies, men som må forvaltes og pleies.

Problemet er selvsagt at jordområder og naturressurser likevel eies av enkeltmennesker, stater og selskaper. Et av Shivas hovedpoenger er at den vestlig-kapitalistiske forståelsen av land og hav som territorier og privateiendom har gjort Jorden, som allmenning, til et offer for overutnyttelse og territorialkonflikt, eller det Garreth Hardin kalte allmenningens tragedie: Konkurransen om en begrenset ressurs gjør at alle forsyner seg mer enn de vet de burde for å komme andre i forkjøpet, slik vi ser med overfiske i havet.

Shiva påpeker at det finnes mange eksempler på allmenninger som har blitt forstandig og fredelig forvaltet – både i det førmoderne Europa og i Shivas eget India. Vi har glemt samarbeidets kunst og at naturen selv er tuftet på samarbeid, mener hun. Konkret dreier det seg om å begrense eierskap til naturen, lovfeste beskyttelsen av menneskets livsgrunnlag (vann, jord og luft) og å gi naturen egne rettigheter. Inntil dette er på plass, og her er Shiva uten illusjoner, befinner vi oss like fullt i en opprørt naturtilstand – en konflikt der også ikke-menneskelige arter og populasjoner, ja, til og med atmosfæren og Jorden selv, blir trukket inn i striden.

Farlige pasifister

En allmenn krigstilstand er også et kjernepunkt i Bruno Latours seneste bøker om politisk økologi og geopolitikk, Face à Gaïa (2015) og Où atterrir? Comment s’orienter en politique (2017). Globalisering og avregulering har ført til et økt konfliktnivå, en alles kamp mot alle som reaktualiserer Hobbes naturtilstand. Bare ved å akseptere denne krigstilstanden kan vi forstå hva som må til for å oppnå fred. Hele menneskehetens historie har utspilt seg i den geoklimatiske perioden holocen, der naturens stabilitet ble tatt for gitt, ressursene virket uuttømmelige og forurensning forsvant inn i en natur som kunne rense og regenerere seg selv. I det nye klimatiske regimet, antropocen, er situasjonen en annen: Jorden må forsvares mot de menneskene som ikke aktivt velger Jordens side og respekterer planetens begrensninger.

I sin nylesning av nazistenes fremste krigsteoretiker, Carl Schmitt – en tenker som er mer usentimental enn de fleste – finner Latour overraskende nok tanken om at Moder Jord våker over loven og legemliggjør den. Hennes grenser er absolutte. Schmitt alluderer i Der Nomos der Erde (1950) også til Bergprekenen når han skriver at «Jorden er blitt lovet dem som skaper fred. Jordens nye nomos [orden] tilhører kun dem».1Carl Schmitt, Der Nomos der Erde, Duncker & Humboldt, Berlin, 1950. Med Schmitt påminner Latour om at krigens begreper om venner, fiender og kamp får sin mening nettopp fordi de refererer til den reelle muligheten for fysisk drap. Å bekrefte Jorden som menneskets ytterste lov, innebærer også å erklære Jordens fiender som sine egne fiender. Med en skarp underfundighet advarer Latour om at pasifister er farlige allierte for den som er under angrep.

Forsvarskrig for naturen

Naturvenner som ikke er tilfreds med å bare være harmløse selv, kan mobiliseres til rettferdig harme gjennom et verdisett som setter naturens rettigheter i sentrum. Greenpeace og skipet Rainbow Warrior er for mange et ikon på en kamp for fred med naturen, der aktivistene aktivt beveger seg inn i kampsonen, enten det er mot hvalfangst eller forurensning. Sett fra et «biosentrisk» perspektiv, der naturen settes i sentrum, er det vanskelig å se hvordan vi kan unngå å forstå menneskenes samlede sivilisasjon – unektelig «antroposentrisk» ordnet – som en utilbørlig trussel mot naturen. En eksponent for et slikt syn er Derrick Jensen, som i Endgame: The Problem of Civilization (2006) ikke bare hevder at en bærekraftig sivilisasjon er umulig, men også at den industrielle sivilisasjonen er ond og voldelig, og følgelig bør avvikles før den ødelegger biosfæren.

Den mest militante og uttalte varianten av økokrig finner vi hos radikale økoanarkister, som bevegelsen Earth First! som utfører sabotasje mot oljeindustrien og infiltrerer alt fra industrilandbruk til gruveanlegg. I sitt medlemsblad trykker de regelmessige reportasjer fra økokrigenes fronter, om sabotasjeaksjoner, opprør mot multinasjonale selskaper, fengslede martyrer og skadefrydefulle historier om dyr som går til motangrep mot mennesker. I sin ytterste konsekvens vil en fredelig biofili (for å bruke E. O. Wilsons begrep) kunne føre til en morderisk misantropi, kanskje også fulgt av grønn terrorisme av den typen Ted Kryzinski – bedre kjent som Unabomberen – gjorde seg skyldig i: Hans krig mot den moderne sivilisasjonen begynte etter at myndighetene bygget en motorvei gjennom den bortgjemte dalen han hadde trukket seg tilbake til for å leve i fred med naturen.

I den lett satiriske War on Humans (2014) beklager den konservative juristen Wesley J. Smith at deler av miljøbevegelsen hengir seg til ulike former for antihumanisme. Det er blitt vanlig å omtale mennesket som en pest, noe som lenge har vært et gjennomgangstema i science fiction-filmer. I klassikeren The Day the Earth Stood Still (1951) kommer romvesenet Klaatu til Jorden for å redde planeten – fra menneskene! I The Happening (2008) går plantene til krig mot menneskene med «selvmordsferomoner» som får folk til å hoppe fra skyskrapere, krasje i bilene sine, eller mer karmisk: å la seg overkjøre av gressklippere.

Smiths kritikk kunne vært betimelig og interessant, men viser seg snart å være et rabiat forsvar for status quo og et angrep på «den latterlige tanken om å gi rettigheter til naturen» og på «alarmister som bruker global oppvarming som påskudd for en fanatisk motstand mot økonomisk vekst». Hvis dette er antihumanisme, har humanismen med ett fått avslørt sitt reaksjonære potensiale.

Både krig og kapitalistisk økonomi har en lang tradisjon for å bli lest inn i økologien.

Argumentasjonen om radikale miljøvernere som morderiske misantroper blir også undersøkt i Robert Zubrins langt mer gjennomtenkte, men like polemiske Merchants of Dispair – Radical Environmentalists, Criminal Pseudo-Scientists and the Fatal Cult of Antihumanism (2013). Her trekker Zubrin opp en linje fra Malthus, via folkemord i det britiske India til atomkraftmotstand og klimaforkjempere. Han plasserer fronten mellom de som tror på vitenskap, framskritt, medmenneskelighet og overflod – og de som insisterer på ressursknapphet. Han mener denne «mangelmoralen» er farlig:

«Hvis ideen om at verdens ressurser er gitt en gang for alle med bare en viss rikdom som kan fordeles, da er ethvert nytt liv uvelkomment, enhver uregulert tanke eller handling en trussel, enhver person fundamentalt sett enhver annens fiende.» Konsekvensen kan, ifølge Zubrin, ikke bli annet enn «stagnasjon, tyranni, krig og folkemord». Forutsetningen for brorskap mellom mennesker, er derimot en innovativ og fremskrittsvennlig verden «der ressursene er ubegrensede». Muligheten for at også dette kan være en farlig og uforsvarlig ideologi, levner Zubrin lite oppmerksomhet.

Forvirrende fronter

Et tegn på at økokrig er blitt en mer allmenn beskrivelse av kampen for naturens rettigheter, er at The Guardian de siste årene har presentert en serie artikler om miljøvernere som falne helter eller martyrer. I en oversikt talte de 207 aktivister som døde i kampen for å verne sine samfunns naturressurser mot plyndring og ødeleggelse i 2017.2«The Defenders», www.theguardian.com. Flertallet ble drept i forsøk på å beskytte regnskogen i Brasil mot illegal hogst. Noen var journalister og forsvant under mystiske omstendigheter. Filippinene er også et farlig sted å være miljøverner, mens Honduras fortsatt er landet der man oftest gjør kort prosess dersom noen vil beskytte naturen mot åpenbare pengeinteresser, i dette tilfellet drevet av skruppelløse narkoligaer.

Skruppelløshet ligger i krigens logikk, og finner sin filosofiske utlegning i det Hobbes kalte naturretten, det vil si retten til å forsvare sitt liv. Spørsmålet er om naturen selv har en «naturrett». Hvem som skal kjempe for den når den ikke klarer å beskytte seg selv, er derimot uvisst, siden Hobbes’ naturtilstand er basert på den sterkestes rett.

Selv om det vi kaller «naturen», alt det levende som ikke er oss, i første omgang blir erklært som vår venn, er det åpenbart at utvalgte elementer av naturen stadig blir erklært som fiender: De blir sett som parasitter, skadedyr eller ugress – og først her ser vi krigen mot naturen i dens rene og eksplisitte form. Til tider har det foregått rene utryddelseskriger mot insekter og slanger, for ikke å snakke om ulven.

Barry Lopez forteller i sin klassiske Of Wolves and Men (1978) om ulver som ble jaget fra landsby til landsby, om forgiftede åter og et nesten demonisk hat som jordbrukssamfunnene har næret mot den ville fetteren til menneskets beste venn. Hvilke arter vi regner som venner og fiender er som oftest basert på egennytte, men selv der vi prøver å ta vare på økosystemene for deres egen skyld blir frontlinjene ofte forvirrende.

Etter ødeleggelse av habitat er invaderende arter den største grunnen til tap av biologisk mangfold. I A Plague of Rats and Rubbervines – The Growing Threat of Species Invasions (2002) skriver Yvonne Baskin om hvordan diskusjonen omkring arter som ikke hører hjemme – som iberiasneglen eller villsvinet i Norge – umerkelig bruker krigens begreper (invasjon, kamp, utrydde) sammen med begreper fra patologien (infeksjon, epidemi, smitte) og toksikologien (forgiftning).

At problemet med artenes sameksistens har med globaliseringen å gjøre går klart fram av urovekkende analogier til menneskelig migrasjon (kolonier, utlendinger, innvandrere), hvor nativistiske holdninger som favoriserer de innfødte kommer i konflikt med kosmopolitiske verdier.3For en systematisk diskusjon av tematikken, se David Switzer og Nicole Frances Angeli, «Human and Non-Human Migration: Understanding Species Introduction and Translocation through Migration Ethics», Environmental Values, Vol.25, No.4, august 2016 Baskins holdning er at kampen mot invaderende arter ikke kan eller alltid bør vinnes en gang for alle, men at vi mennesker heller må ta på oss et konstant diplomatisk arbeid for å hanskes med problemene vi har forårsaket i naturen.

Forkjøpskrig mot insekter

Om rovdyrhatet fortsatt er levende i norske bygder, raser debatten like fullt, siden ulven også har sine venner blant menneskene. I motsetning til ulven, som i det minste har en viss karismatisk appell, er det få som lidenskapelig forsvarer insektene. Selv om bier, sommerfugler og humler har fått en voksende gruppe av talsmenn, fortsetter den krigen mot insekter som er blitt ført gjennom 70 år med et vekslende arsenal av dødelige kjemikalier.

For den som måtte tenke at det er en utilbørlig dramatisering å framstille sprøytemidler som en krig, kan vi gå tilbake til kilden til denne sammenligningen, nemlig Rachel Carson, som i sin banebrytende Den tause våren (1962) advarte mot at de sangfuglene som lever av insekter dør ut som et utilsiktet offer for sprøytemidlene. Siden ingen bryr seg om insektene uansett, måtte de uskyldige fuglene trekkes fram. At det var en utrydningskrig, var for Carson åpenbart, og hun minnet om at produsentene av insektmidlene var de samme som hadde framstilt kjemiske våpen til de to verdenskrigene, utrydningsleire og gasskamre inkludert.

Rachel Carson advarte om at «den kjemiske krigen kan ikke vinnes – og alt liv er fanget i den dødelige kryssilden». I dag er seieren over insektene langt på vei et faktum, med opptil 70 prosent nedgang i insektbestandene i Nord-Europa og utstrakte problemer med massedød av bier og andre pollinatorer. Ironisk nok er selv denne tragiske seieren en illusjon: Insektskader innen landbruket har mange steder økt med opptil femti prosent, fordi flere insekter har utviklet resistens, noe som er mer en forretningsmulighet enn en skandale for mange produsenter, for med resistensen øker etterspørselen etter stadig kraftigere insektmidler.

Om sammenfallet mellom kjemiske stridsmidler og insektmidler skulle framstå som et kuriøst historisk sammenfall, brukes krigsanalogien i mange annonser for sprøytemidler. Annonsene beskriver utvalget av kjemikalier som et arsenal som stadig må rustes opp. En klassiker er reklamen for det cyanidbaserte Lightning, som viste et stealth-bombefly over en åker med slagordet: You only have to strike once.4Sitert i Ron Kroese, «Industrial Agriculture’s War on Nature», i The Fatal Harvest Reader – The Tragedy of Industrial Agriculture, Island Press, London 2002.

Naturmord som krigserklæring

Krigføringens katastrofale miljøpåvirkning får sitt ytterste utslag når naturen blir angrepet for å ramme fienden. Kanskje mest kjent her er sprøytingen av Agent Orange over Vietnam som fikk bladene til å falle fra trærne så det ble vanskeligere for vietnamesiske soldater å bevege seg usett. Førti år etter at krigen er over, er skogene fortsatt ødelagte.

Angrep på livsmiljøet er en gammel krigslist som går tilbake til romernes symbolske salting av jorden rundt Kartago. Å ta livsgrunnlaget fra noen blir i seg selv et våpen og er dermed også en slags krigsgjerning, selv der krigen ikke er offisiell. Vandana Shiva ser en videreføring av en indirekte krig i internasjonale selskapers ekspansjon gjennom landran i Asia og Sør-Amerika, Kinas oppkjøp av Afrikas landbruksarealer, samt i gruveselskapers kjøp av urfolks områder for forurensende og destruktiv gruvedrift.

Siden klimapåvirkningen fra fossile brennstoffer gjør at hele vår sivilisasjonsform framstår som et angrep på Jorden har vi den siste tiden fått en radikalisering av miljøbevegelsen også i de store verdensbyene. En av organisatorene for Extincion Rebellion i London sa nylig til pressen: «Samfunnskontrakten er brutt [og] derfor er det ikke bare vår rett, men også vår moralske plikt å gå utenom myndighetenes passivitet og åpenbare pliktforsømmelse og gjøre opprør for å forsvare livet selv.»5«Dozens arrested after climate protest blocks five London bridges», The Guardian, London, 17. november 2018.

Naturen som krig

Etter at Darwin la kampen for tilværelsen til grunn for forståelsen av evolusjonen, var ikke veien lang for politiske og økonomiske tenkere som ville ta naturvitenskapen til støtte for kolonialistisk ekspansjon og skånselløs kapitalistisk konkurranse, noe allerede Marx og Engels påpekte.

Da Darwin skrev ferdig Om artenes opprinnelse (1859), hadde han nettopp studert Adam Smiths markedsliberalistiske Nasjonens velstand (1776). Når konkurranseprinsippene som leses inn i naturen tøyes videre til en naturalisering av krig, dreier det seg ikke bare om spredte tilfeller av fascistiske feillesninger, for Darwin selv fremsto i senere verker som en brutal sosialdarwinist. I The Descent of Man (1871) skriver han at i framtiden «vil de siviliserte menneskerasene nesten helt sikkert utrydde og erstatte de ville rasene verden over. På samme tid vil utvilsomt […] de antropomorfe apene bli utryddet». Både krig og kapitalistisk økonomi har dermed en lang tradisjon for å bli lest inn i økologien, snarere enn ut av den.

På samme måte som økologi og økonomi henger sammen i en generell husholdning, henger konkurranse og krig sammen i et prinsipp om konflikt. Tilsvarende henger symbiose og fred sammen ut fra et prinsipp om samarbeid. Anarkisten Pjotr Kropotkin tok dette som sitt utgangspunkt da han skrev Mutual Aid – A Factor in Evolution (1912). Med bakgrunn i sine omfattende naturvitenskapelige ekspedisjoner i sibirske ødemarker, våget han å anslå at den interne kampen for tilværelsen mellom medlemmer av samme art – ja, selv konfliktene artene imellom – var sterkt overbetont. Langt viktigere var kampen for å overleve i et omskiftelig klima, en kamp som ble vunnet gjennom samarbeid og fredelig sameksistens, snarere enn konflikt.

Fred til slutt

Spørsmålet om en felles skjebne vil splitte oss eller samle oss står åpent. Som Roy Scranton sier med sitt melankolske klarsyn, er krisen så enorm at vi bare kan misunne Nietzsches situasjon for 130 år siden: «Han trengte tross alt bare å bekymre seg over Guds død, mens vi må forholde oss til en hel døende verden.»

Hvis vi virkelig skal ta apokalypsen på forskudd til en slik grad, så må det være for å avverge den. Som Welzer påpeker i sin Climate Wars, vil klimakrisen i likhet med ressurskrisene uansett ramme ekstremt ulikt. Dette betyr at økologisk solidaritet blir ekstremt avgjørende: Vi må ta ansvar for de som mister livsgrunnlaget, de som i verste fall mister grunnen under føttene, som øyfolk som allerede har begynt å evakuere atoller i Stillehavet. Utallige befolkninger mister jordbruksland til ørkenen, og vi vil se stadig flere byer og jordbruksregioner som går tomme for vann.

I en slik situasjon vil det bli stadig vanskeligere – og derfor stadig viktigere – å beskytte naturen også for dens egen skyld. Poetiske paroler om en kamp for Jorden må følges opp med naturrettigheter som kan hjelpe oss å forvalte og beskytte allmenninger. Den internasjonale straffedomstolen, som tidligere har hatt krigsforbrytelser og folkemord som sine oppgaver, har de siste to årene også åpnet for å ta opp søksmål knyttet til landran og miljøødeleggelse.

Økokrigen er – i likhet med en gryende revolusjon – reell i den grad vi tror på den. Til tider er krigen for og imot naturen en fryktsom fantasi, andre ganger er den uhyggelig reell. Dens fronter og kampsoner er langt fra oversiktlige, men stort sett lar det seg gjøre å skjelne mellom naturens venner og fiender, mellom destruktiv og konstruktiv omgang med økosystemene.

Etter tilbaketrekningen fra Vietnamkrigen innså Kissinger motstandskampens logikk: «En konvensjonell hær taper hvis den ikke vinner. Geriljaen vinner hvis den ikke taper.» Denne sentensen kan gjøres til et håpefullt motto for de som kjemper for naturen. Parallelt med krigen foregår fredsarbeidet på ethvert sted der mennesker viderefører – eller innstifter – en mer bærekraftig livsform.

© norske LMD

Anders Dunker er litteraturviter.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Litteratur

0 kr 0
Gå til Toppen