Alle fordømmer ulikhet, men hvem vil gjøre noe med årsakene?

Etter at Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundret (2013) solgte 2,5 millioner eksemplarer verden over, har ulikhet trådt fram som vår tids store moralske problem. Det unge radikale amerikanske tidsskriftet Jacobin har fått en stor leserskare og Karl Marx ligger på Amazons bestselgerliste i kategorien «Free Enterprise». Men passer Marx’ tenkning inn i dagens kritikk av økende ulikheter? For begrepet ble sjelden brukt på 1800-tallet, og den sentrale rollen det nå har fått i den offentlige debatten har forflatet vår måte å tenke sosial rettferdighet på.¹

Det blir tydelig hvis vi blar litt i Kapitalen, for ordet ‘ulikhet’ opptrer bare fire ganger i Marx’ murstein. Inntil slutten av 1800-tallet var ingen tenkere opptatt av å plassere enkeltindividene på en akse og samlet inntekt på en annen for å måle inntektsfordelingen. For dem var forskjellene mellom klasser og produksjonsfaktorer viktigere enn forskjellene mellom enkeltindividene. Først med den italienske sosiologen Vilfredo Pareto (1848–1923) ble det utviklet moderne verktøy for å måle ulikhet. For Marx var ikke problemet å finne en måte å omfordele inntektene mellom enkeltindivider på, men snarere å forestille seg et samfunn frigjort fra markedet.

Før andre verdenskrig ble det økonomen og antropologen Karl Polanyi kalte «markedssamfunnet» – både når det gjaldet produksjon, arbeid og menneskelige relasjoner – sett som en trussel mot demokratiet, fordi det lot markedet forme samfunnet snarere enn omvendt. Dette samfunnet hadde ikke bare utvisket spørsmålet om ressursfordeling fra den politiske debatten, men også endret de sosiale båndene.

Dunkerque-ånden

Det var grunnen til at den britiske sosiologen Richard Titmuss mente at målet for en velferdsstat var å innprente og bevare «Dunkerque-ånden» – med henvisning til mai–juni 1940, da en flåte på flere hundre sivile båter reddet mange tusen britiske soldater fra framrykkende tyske styrker, en hendelse som satte stort preg på Storbritannia. Titmuss så her spirene til et «mer sjenerøst samfunn». Med Dunkerque, skrev han, «endret folks sinnsstemning seg og med den sympatiske responsen endret også verdiene seg. Hvis farene var felles, måtte også ressursene være det».
Den nye samfunnsordenen handlet ikke bare om omfordeling av inntekter, den skulle også etablere demokratiske institusjoner som kunne utradere det den britiske økonomen William Beveridge i en berømt rapport fra 1942 kalte de fem «gigantiske ondene» – nød, sykdom, uvitenhet, dårlige boforhold og arbeidsledighet. Slik skulle solidariteten fra krigstiden videreføres når freden kom.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Dunkerque-ånden innebar dermed å utvide statens rolle og gi sosiale rettigheter, som tilgang til helsetjenester, utdannelse, arbeid og bolig, til alle. Dette sosiale opprøret mot laissez-faire-politikken valgte en mellomvei mellom Otto von Bismarcks sosialstat i Tyskland på 1880-tallet og Sovjetunionens omfattende sosialisering etter 1917.

Velferdsstaten inntar verden

En stadig større del av lønningene ble sosialisert for å finansiere imponerende velferdssystemer. Høy skatt for de rikeste finansierte nye offentlige tjenester og la fundamentet for et nytt «sosialt eierskap». Denne ideen dukket opp i Frankrike på slutten av 1800-tallet som en måte å forhindre borgerkrig i et samfunn hvor bare de som hadde eiendom var fullverdige borgere. Denne kollektive eiendommen skulle stille «til disposisjon for ikke-eiere en type ressurs som ikke er direkte besittelse av en privat formue, men adgang til kollektive varer og tjenester med et sosialt formål».²

Velferdsstatens institusjoner måtte dermed forstås som en demokratisering i vid forstand. De skulle gjøre individenes fysiske og sosiale reproduksjon til et politisk spørsmål og la borgerne i fellesskap bestemme hva slags samfunn de ville ha. Dette perspektivet forklarer hvorfor de offentlige tjenestene var langt viktigere enn pengeoverføringer for mange økonomer på begynnelsen av 1900-tallet. Der hvor laissez-faire ikke klarte å sikre befolkningens materielle reproduksjon, måtte staten ta ansvar. I 1950 nølte ikke den britiske sosiologen Thomas Humphrey Marshall med å påpeke at «grunnleggende likhet» ikke kan «skapes og bevares uten å invadere friheten til konkurransemarkedet».

Dette nye synet på det offentliges rolle spredte seg raskt verden rundt. I 1944 fastslo Philadelphia-erklæringen, som utdypet målsetningen til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) fra 1919, at «arbeidskraft er ikke en vare» og satte som mål «å utvide den sosiale beskyttelsen». Utenfor industrilandene engasjerte postkoloniale ledere som Jawaharlal Nehru i India, Kwame Nkrumah i Ghana og Léopold Sédar Senghor i Senegal seg for å realisere løftene som velferdsstaten brakte utover kolonimaktenes grenser.

Velkommen inn i markedet

En økende bekymring for fattigdommen i Amerika på 1960-tallet endret ideen om sosial rettferdighet. I 1962 publiserte sosialisten Michael Harrington bestselgeren The Other America, hvor han argumenterte for at velferdsordningene var del av problemet. De fattige i Amerika, skrev han, «var ikke blitt fanget opp av 1930-tallets sosiale og politiske framskritt». Ikke bare var ikke velferdsinstitusjonene, minstelønn, arbeidsmiljølover og fagforeninger skapt for de fattigste, de bidro også ifølge Harrington til å ekskludere de fattige fra samfunnet.

For Harrington var fattigdom en egen tilstand, løsrevet fra spørsmål om arbeid og marked. Denne fattigdommen sto utenfor lønnsforholdet og skilte seg radikalt fra 1800-tallets ekstreme fattigdom. Siden det fattige Amerika var «et atskilt system», utgjorde det også et spesifikt problem. Som kritikeren Dwight MacDonald skrev i sin anmeldelse av Harringtons bok i The New Yorker i 1963, «formuesulikhet er ikke nødvendigvis et stort sosialt problem i seg selv, men det er fattigdommen».³ Den store oppgaven var dermed å etablere et inntektsgulv snarere enn å utvide den sosiale beskyttelsen til alle.

Venstresiden bør gå i front for en langt modigere verdensanskuelse enn markedsutopien.

Da «fattigdomsproblemet» havnet på toppen av dagsordenen på begynnelsen av 1970-tallet, bidro det til å synet på sosial rettferdighet til utelukkende å handle om penger. Innføring av en fattigdomsgrense fortrengte raskt debatten om å innføre maksinntekt eller å redusere markedets rolle. På samme tid forførte ideen om borgerlønn og Milton Friedmans forslag om negativ skatt⁴ byråkrater og politikere, fordi de nå endelig kunne angripe fattigdommen direkte. Friedman mente at et slikt program «så langt som mulig bør verken forstyrre eller forhindre markedet fra å fungere, samtidig som det opererer gjennom markedet».⁵ I dette nye synet på sosialpolitikk var bevaring av markedsmekanismer og prissystemer sentralt. Om markedets usynlige hånd ledet til en uønsket situasjon, ville man heller ha direkte pengeoverføringer enn at staten grep inn.

Denne ideen spredte seg raskt i de internasjonale institusjonene etter at Robert McNamara ble sjef for Verdensbanken i 1968. John Kennedys og Lyndon B. Johnsons forsvarsminister innførte en strategi mot fattigdom basert på å «hjelpe de fattige til å realisere sine produktive potensial» snarere enn omfordeling.⁶ «Sosial rettferdighet ble globalisert og minimert», bemerker historikeren Samuel Moyn. Det ga en politikk der «ingen får lov til å bukke under», samtidig som man kunne gå krast ut mot de postkoloniale ledernes vilje til å skape likhet.⁷

På 1980-tallet overtok både FN og OECD McNamaras tilnærming. Sosial rettferdighet handlet ikke lenger om å beskytte folk mot markedets virkninger, men om å sørge for at alle kunne delta i markedet.

Broderlig framtid

Etter finanskrisen i 2008 kom ulikhet tilbake for fullt i den offentlige debatten. Occupy Wall Street i 2011 og slagordet «Vi er de 99 prosentene» satte et navn på den ekstreme polariseringen av inntekter og formue i tiårene forut. Likevel har det, som historikeren Pedro Ramos Pinto har påpekt, ikke ført til noe brudd med de rent kvantitative og monetære definisjonene av ulikhet. Ulikhetens tilbakevending til den offentlige debatten er en stor forbedring i forhold til det tidligere fokuset på fattigdom. Samtidig begrenser debatten seg til individuelle trekk i stedet for mer politiske kategorier og forhold: «Vi synes å starte med virkningen i stedet for å lete etter årsaken», skriver Pinto.⁸

Så hva bør vi gjøre for å bekjempe ulikhet? De to vanligste svarene gir to diametralt motsatte politiske horisonter. Det ene begrenser seg til virkningene, og dermed inntektsulikhet, og mener vi må redusere den monetære avstanden mellom fattig og rike for å skape mer likhet. Det vil gi en verden hvor den økonomiske konkurransen er like nådeløs, men hvor ingen trenger frykte materiell nød. Det er en verden ingen av de sosialistiske tenkerne på 1800-tallet noensinne ville drømt om, ettersom de så ulikhet som et iboende problem i den økonomiske liberalismen.

Det andre svaret er å skape likhet gjennom mindre marked og større demokratisering av goder som helsetjenester, utdannelse, transport og energi. En verden hvor man sosialiserer og garanterer tilgangen til alle de viktigste elementene i vår tilværelse, vil redusere avhengigheten av markedet og dermed av mekanismene som ligger til grunn for ulikhet. Dette var i lang tid ingen skandaløst utopisk idé, selv ikke for de mest moderate reformatorene.

Vi kan selvsagt spørre om hvorfor vi skal kreve mindre inntektsulikheter i en tid hvor selv dette beskjedne målet virker utenfor rekkevidde. Etter Berlinmurens fall har ideologiene blitt tydeligere, spesielt på høyresiden. Dermed bør venstresiden gå i front for en langt modigere verdensanskuelse enn markedsutopien. De store ideenes makt er ikke at de vil dele ut noen kort på ny, men endre spillereglene. I desember 1942 fikk visjonen om en mindre individualistisk og mer broderlig framtid en enorm oppmerksomhet med Beveridge-rapporten. Mange tusen stilte seg i kø i kulden for å kjøpe denne tørre og tekniske teksten, som endte opp med å selge intet mindre enn 635 000 eksemplarer. «Et revolusjonært øyeblikk i verdenshistorien er en tid for revolusjoner, ikke for å lappe på det bestående», sa Beveridge selv.

Oversatt av redaksjonen

Daniel Zamora er forskningsleder i sosiologi ved Vrije Universiteit Brussel.

1
Pedro Ramos Pinto, «Inequality by numbers: the making of a global political issue?», i Christian O. Christiansen og Steven B. Jensen (red.), Histories of Global Inequality: New Histories, Palgrave, London, kommer i 2019.
2
Robert Castel, «La propriété sociale: émergence, transformations et remise en cause», Esprit, nr. 8–9, Paris, august–september 2008.
3
Dwight Macdonald, «Our invisible poor», The New Yorker, 19. januar 1963.
4
Friedman utviklet ideen om negativ skatt på begynnelsen av 1940-tallet som en variant av borgerlønn. Prinsippet er at alle skal sikres en minsteinntekt gjennom skattesystemet.
5
Milton Friedman, «The distribution of income and the welfare activities of government», forelesning ved Wabash College, Crawfordsville (Indiana), 20. juni 1956.
6
Rob Konkel, «The monetization of global poverty: the concept of poverty in World Bank history, 1944–90», Journal of Global History, vol. 9, nr. 2, Cambridge, juli 2014.
7
Samuel Moyn, Not Enough: Human Rights in an Unequal World, Harvard University Press, 2018.
8
Pedro Ramos Pinto, «The inequality debate: Why now, why like this?», Items, Social Science Research Council, 20. september 2016.