Et av de nå nedlagte kullagrene i Wigan, som George Orwell gjorde berømt i sin beskrivelse av den britiske arbeiderklassens miserable levekår. Wigan er fortsatt en av Storbritannias fattigste byer. Foto: Andrew Testa, The New York Times / NTB Scanpix.
Storbritannia Fattigdom

I Orwells fotspor


Etter fire tiår med nyliberalisme og stadige kutt i sosial- og helsebudsjettene er Nordvest-England på vei tilbake til fattigdommen George Orwell beskrev på 1930-tallet.
Av

Vi må starte på begynnelsen, i Darlington Street i byen Wigan i Lancashire. Pensjonatet i nr. 22 er åstedet for åpningsscenen i The Road to Wigan Pier, George Orwells bestselgende reportasjebok fra 1937. Om man har lest den eller ei er det et tegn på dannelse i Storbritannia å ha i bokhylla denne råe skildringen av arbeidernes kår under den store depresjonen i Storbritannia, en beskrivelse av Nordvest-England, av slagghauger, fabrikker og gruvesjakter.

Vinteren 1936 bodde Orwell noen dager hos familien Brooker som hadde et stakkarslig pensjonat og en like stakkarslig innmatbutikk i bydelen Scholes. Pensjonatet satte åpenbart preg på Orwell, for Darlington Street 22 fyller hele det første kapittelet i boka. Det skitne, plumpe og smålige vertskapet, beboernes armod (utslitte av utmattende og elendig betalt arbeid, eller arbeidsledige hundset av myndighetene). Her fant Orwell en komprimert versjon av det han hadde sett på sin rundreise i området hvor hardt arbeid med elendige vilkår levde i uskjønn forening med stor arbeidsledighet. Han forteller om «slumlabyrinter og mørke grovkjøkken hvor sykelige, eldre folk kryper rundt og rundt som svarte biller», og skriver: «Det er en slags plikt å se og lukte slike steder fra tid til annen, spesielt å lukte dem, så du ikke glemmer at de eksisterer – selv om det kanskje er best å ikke bli der for lenge.»

Innmatbutikken er revet. På en gressvoll lenger nede i gata forteller en nesten usynlig plakett om Orwells opphold her. I duskregnet er Darlington Street ikke akkurat elegant, men heller ikke dyster. Derimot er den uendelig lang med røde toetasjes teglsteinshus så langt øyet kan se, alle prikk like. Ser du godt etter, flasser malingen på noen av dørene mer enn de andre, i enkelte vinduer står det plastblomster. I noen førsteetasjer er det butikker – de fleste stengt med nedtrukket gitter og planker foran vinduene. Blant de som fortsatt holder stand er noen små pizza- og kebabsjapper. Et grønt treskilt viser at en bookmaker holder åpent.

Nøden er ikke like påfallende som på Orwells tid, og i dag ville han ikke sett en kvinne som «forsto like godt som meg hvor grusom en skjebne det var å knele i den bitre kulden, på slimete steiner i en slumbakgård, for å rote med en pinne i et tett avløpsrør». Men husene står fortsatt, side om side, rygg mot rygg, i flere hundre meter lange rekker. Noen av de ørsmå forhagene har rosebusker og vender ut mot brede, rene og beplantede fortau.

Kullhelvetet

Etter krigen ble levekårene bedre med arbeiderrettigheter og utviklingen av den britiske velferdsstaten. Men under Margaret Thatcher (1979–1990) ble mange av de sosiale framskrittene reversert. Foto: Shirley, Mary Evans Picture / NTB Scanpix.

Scholes i 2018 er fortsatt et fattig strøk. Over 17 prosent av innbyggerne i Wigan mottok en eller annen form for stønad eller trygd i 2011,1Folketelling fra 2011. Neste folketelling er i 2021. mot 13,5 prosent nasjonalt. 16 prosent bor i sosialboliger, mot 9 prosent i resten av landet. Og Scholes er et av de fattigste strøkene i en fattig by, hvor Orwell en gang beskrev «hele bydeler som levde på trygd eller fattighjelp». I dag mener Barbara Nettleton, som har startet nabolagsforeningen Sunshine, at man må lære innbyggerne at «det er ingen skam å være fattig».

Årene etter andre verdenskrig har i etterkant vist seg å bare være en parentes. Kullgruvene, bomullsspinneriene og stålverkene gikk den gang for fullt, og regjeringen innførte velferdsstaten. «Da jeg var liten trengte jeg ikke vekkerklokke, for jeg hørte fløyta til tekstilfabrikken ved siden av», forteller Nettleton. «Du kunne slutte i en jobb på morgenen og finne en ny på ettermiddagen.»

«Den første lyden på morgenen var klakkingen til fabrikkjentenes tresko på brosteinsgatene», skriver Orwell. «Vi var et aktivt industrisentrum. Det var sagbruk, tekstilindustri, mekanisk industri, gruver. Morgen og kveld hørte du treskoene til arbeiderne som gikk eller kom tilbake fra arbeid», forteller den pensjonerte arbeideren Les Bond om hjembyen Accrington tre mil fra Wigan. «På 1960-tallet klarte arbeiderne å få lån til å kjøpe hus. Alt det er over. All industrien er borte.» Fra Liverpool til Manchester og Sheffield lider denne gamle industriregionen av avindustrialisering, globalisering og nyliberalisme, og har knapt kommet seg etter Thatcher-årene (1979–1990).

«Den mislykkede gruvearbeiderstreiken i 1984–1985 var et hardt slag for arbeiderklassen», forteller Gareth Lane fra fagforeningen Bakers, Food and Allied Workers’ Union (BFAWU), selv om han er for ung til å ha opplevd den. «Vi sliter i motbakke, vi klarer ikke å organisere arbeiderne.»

Selv minnet om fortiden synes å være utvisket, bortsett fra hos gamle arbeidere.

For ingenting gjenstår av den tidligere industribastionen. Selv minnet om fortiden synes å være utvisket, bortsett fra hos gamle arbeidere og arbeideraktivister. «Gruvene, gruvearbeiderne? Jeg er knapt tretti. Hva vet vel jeg?» utbryter en bilselger som drikker en øl i gruvearbeiderklubben i Astley. Han har nok aldri lagt merke til asjettene over baren. På en av dem står det Despite pitfalls, some good, some bad, I’m proud to be a mining lad sammen med yrkets symboler, hjelmen, støvlene og lampa. Gruvearbeidernes stolthet gjenfinner vi også hos Orwell, som etter å ha blitt med ned i gruvene uttrykte stor beundring for disse «fantastiske menneskene» som klarte å arbeide nede i kullhelvetet.

Ettpundbutikkens kjerneområde

The Road to Wigan Pier ble ikke godt mottatt her. Da boka kom ut i 1937 ble han anklaget for å svartmale situasjonen. Orwells «guide», den arbeidsledige gruvearbeideren og arbeideraktivisten Jerry Kennan, hevdet at Orwell hadde flyttet ut fra et annet pensjonat, fordi det ikke var elendig nok, og valgt familien Brooker, som stemte mer overens med det skitne bildet av fattigdommen han lette etter. Det ble senere avslørt at Kennan kom med påstanden fordi han var forbannet over å ikke ha fått et dedisert eksemplar av boka. Orwells dagbok viser at en plutselig sykdom hos den første hybelvertinnen brakte ham til innmatselgerne. Anklagen har likevel vist seg å være seiglivet og blir fortsatt gjentatt frydefullt av mange kommentatorer. Mange ønsker åpenbart å glemme Orwell, og ikke minst si at alt det der er over og hører hjemme på historiens slagghaug.

Brian, sønn, barnebarn og oldebarn av gruvearbeidere, som jeg møter på en pub i Accrington, har studert denne historien. Trettiåringen forsøkte også å gjøre den til sitt yrke. I dag jobber han fulltid i en fabrikk som lager balkonger og ler av det: «Jeg studerte historie i sju år og se hvor det førte meg: Hit!» Han mener likevel at han har vært heldig. Barndomskameratene har enten flyttet vekk, blitt arbeidsledige eller har midlertidige og dårlig betalte jobber. «De halvnakne arbeiderne innerst i gruva, som Orwell beskriver, er i dag erstattet av de arbeidsledige på arbeidskontoret eller folk med nulltimerskontrakter. Til forskjell fra på Orwells tid finnes det ikke lenger arbeid. Fattigdommen er her ennå. Den har grodd fast.»

To–tre rene og pene gågater i sentrum av Wigan, Sheffield og Accrington endrer ingenting, de gamle industribyene oser fortsatt av fattigdom. Vi er i ettpundbutikkenes kjerneområde: Poundland, Poundstretcher, Poundworld. For klær og sko går innbyggerne til Fretex og andre veldedighetsbutikker. For brukte datamaskiner, smykker og telefoner har de Cash Shops og Cash Converters som selger pantsatte varer.

Orwells øyne ville i dag ikke blitt trukket mot det svarte kullstøvet som skitnet til alt, men de skrikende fargene i disse butikkvinduene. Han ville kanskje skrevet om BrightHouse, en utskjelt kjede som selger møbler og husholdningsapparater på avbetaling, sentralt plassert overfor rådhuset i Accrington, eller like ved det store kjøpesenteret et steinkast fra gågatene i Wigan. Kundene er Storbritannias fattigste og mest sårbare innbyggere, ifølge finansmyndighetene.2BrightHouse ble gransket av det britiske finanstilsynet FCA, som mente at selskapet ikke var en «ansvarlig utlåner». Hilary Osborne, «Revealed: Queen’s private estate invested millions of pounds offshore», The Guardian, London, 5. november 2017.

«I dag er det enda verre»

BrightHouse gjør lite for å pynte på fasaden. Vindusmalingen flasser, teppet inne er tynnslitt. Det er ingen kjente merker blant vaskemaskinene, flatskjermene, komfyrene eller sofaene du kan kjøpe på avbetaling. Men rentene er avskrekkende: 69,9 prosent i året. Prislappen på en vaskemaskin med en kapasitet på seks kilo fra et nokså ukjent merke sier 180,50 pund. Men BrightHouse henvender seg først og fremst til de som ikke klarer å betale med en gang. Prinsippet er enkelt: Jo fattigere du er, jo mer betaler du. Vaskemaskinen vil til slutt ha kostet deg 470 pund hvis du velger avbetaling med 3 pund i uka i 156 uker, altså tre år. Tv-en til 328 pund vil koste deg 780 pund med tre års avbetaling. I tillegg kommer forsikringen. Kjeden har over 270 butikker i Storbritannia.

Lissa P. angrer fortsatt. 25-åringen med fiolett hår, piercing og joggebukse har aldri jobbet. Hun fikk diagnosen Crohns sykdom da hun var 17 og gravid med sin første datter. Hun får dermed en uføretrygd på 300 pund annenhver uke, i tillegg kommer 300 pund i måneden i syketrygd. Mannen hennes får 220 pund i arbeidsledighetstrygd. Sammen med sine fire barn bor de i en sosialbolig som koster 80 pund i uka. Med regninger i tillegg sliter de med å få endene til å møtes.

dag, som på 1930-tallet, blir du ansett som snylter hvis du får stønad.

«Å motstå barnas stadige ønsker er utmattende», sukker hun mens ungene spiller ball mellom benkene i kirka hvor jeg møter henne. «Så da komfyren min røk, lot jeg meg friste. Jeg hadde lyst på en ny komfyr. Jeg dro til BrightHouse, og falt for en 42-tommers tv også. Det var 30 pund i uka for alt, over to år. Jeg trodde det skulle gå.» En uforutsett utgift, en feilbetaling, og så var hun ikke lenger dekket av forsikringen. Tv-en røk. Hun må likevel fortsette å betale.

Presten Denise Hayes kjenner til mange slike historier. Kirken hennes, St. Barnabas i Wigan, fungerer både som gudshus og samfunnshus med gratis kaffe og te, stoler og bord, sofahjørne, biljard, leker for barna, en liten butikk med ekstremt billige varer. På ettermiddagen kommer mødre og fedre, arbeidsledige, fattige arbeidere, alkoholikere, narkomane og andre desperate – det vil i praksis si nesten alle de 3600 innbyggerne i sognet St. Barnabas. «Det var ille da jeg kom hit for fire og et halvt år siden. Nå er det enda verre», sier Hayes. «Før var det vanskelig å se hva som var hovedproblemet: mangel på arbeid, usikre jobber, lave lønninger, mangel på kvalifikasjoner og utdannelse? Nå har myndighetene lagt til enda en faktor: stønadsreform.»

Ond spiral

En månedlig stønad kalt universal credit skal erstatte seks andre, deriblant arbeidsledighetstrygd, boligstøtte, uføretrygd og familiestønad, som blir utbetalt annenhver uke for noen, hver måned eller to ganger i måneden for andre. Boligstøtten går direkte til sosialboligeieren (privat eller offentlig). Reformen som de konservative vedtok i 2013, innføres nå gradvis til unison kritikk.

Stønaden er lite tilpasset mottakerne, og skremmer vettet av Tony som er alene med fire barn: «Jeg skal over på den nye stønaden nå og vet ikke hvordan jeg skal klare det», forteller landbruksarbeideren som har vært arbeidsledig i åtte år, mens yngstedatteren spreller i armene hans i en av lenestolene i St. Barnabas. «Jeg har allerede problemer med ungene som alltid vil ha et eller annet», sier han. «Det vil bli enda vanskeligere å si nei når alle pengene kommer på begynnelsen av måneden.» Tony får 220 pund hver mandag. Av de går «94 pund rett til husleie». Han kjøper den billigste maten til familien, «burgere, poteter og pasta», men har likevel problemer på slutten av uka.

Arbeiderne i The Road to Wigan Pier betalte for gass med myntapparat. Det har ikke endret seg stort. Tony kjøper kontantkort: «Før betalte jeg med faktura, men en gang betalte jeg ikke og gassen ble kuttet. Med kortet bruker jeg bare den gassen og strømmen jeg kan kjøpe meg.» Et skjevt smil livner opp en nesten tannløs munn: «Det er ofte kaldt i hjemme.»

Hayes forteller at 90 prosent av sognebarna hennes bruker kontantkort. Hun skjønner godt Tonys frykt: «Overgangen til den nye stønaden skjer ikke på hvilken som helst måte. Her har mange levd på stønad i årevis. De takler ikke alltid å få alt på en gang, men det verste er forsinkelsen i overgangen til den nye stønaden med et gap på fem uker, og noen ganger ti-elleve uker. I mellomtiden får de ingenting og da må de låne, fra heldigstilte venner eller fra lånehaier. Det er en ond spiral, de vil aldri klare å hente seg inn igjen.»

For noen tårner problemene seg opp. For eksempel for de som også må betale spare room tax (omdøpt til bedroom tax etter at den ble vedtatt i 2013). Hvis et av barna i en familie med to barn som bor i en sosialbolig med tre rom, flytter ut, blir det ledige rommet ansett som overflødig. Familien vil da få boligstøtten redusert med 14 prosent. Med to rom «for mye» kuttes støtten med 25 prosent. Det samme gjelder for familier med to barn av samme kjønn som myndighetene mener må dele rom. «Ideen er å presse folk over i mindre boliger», sier Hayes. «Men det er mangel på sosialboliger, så folk flytter ikke.» Mange er bakpå med leia og flere blir kastet ut. «Disse folkene lever et kaotisk liv, og myndighetene gjør det enda mer kaotisk. Det er nesten som om de gjør det med vilje», tordner presten.

Inntektsovervåking

Her som andre steder, i dag som på 1930-tallet, blir du ansett som snylter hvis du får stønad, uansett hvor mager den er. «Middelklassen snakket fremdeles om ‘late, giddelause dagdrivere på trygd’ og sa at ‘disse mennene kunne alle finne arbeid hvis de ville’, og naturligvis sev disse holdningene ned i arbeiderklassen», skriver Orwell. «Kutt stønadene til de som nekter å jobbe», sa David Cameron før han vant valget i 2010 og ble statsminister – inntil brexit-avstemningen i 2016 senket ham.

Å få arbeidsledighetstrygd og å beholde den er en utfordring av dimensjoner. Regnskapsføreren David har fortsatt mareritt om skjemaer på femti eller hundre sider, og et nærgående og uforståelig system: «For å bestemme summen på stønaden ser de på hvor du bor og med hvem, om du har barn. Iblant gir de deg ikke engang nok til mat, eller bussbillett for å møte opp til innkallingene deres eller jobbintervju.»

Trettiåringen jobber i dag 16 timer i uka for Sunshine, Nettletons organisasjon. Han må bevise at han leter aktivt etter en fulltidsjobb de 18 andre timene. «Jeg må vise arbeidskontoret at jeg har gjort noe 34 timer i uka», sukker han. I 1937 skrev Orwell om means test, behovsprøving, et redskap for å overvåke all inntekten til en arbeidsledigs husholdning. Testen, innført i 1931, var «en av de mest forhatte institusjonene i landet i mellomkrigstiden».3Se Stephanie Ward, Unemployment and the State in Britain: The Means Test and Protest in 1930s south Wales and north-east England, Manchester University Press, 2013.

Aneez Esmail, som har vært fastlege i tretti år og er forsker ved Universitetet i Manchester, er opprørt: «Jeg har mange pasienter med psykiske lidelser, blant annet alvorlige depresjoner. Noen har i ti år fått uføretrygd. Myndighetene har nå brutalt sagt til dem at de kan arbeide og må finne seg en jobb. Men disse folkene er ikke i stand til det.»

7,83 pund i timen

Ian var truckfører i 35 år. En morgen våknet han og klarte ikke å bevege seg. Leddgikt, fastslo legene. Dermed ble han ufør. «I begynnelsen lot de meg være i fred. Men nå mener de jeg kan arbeide, ettersom jeg ikke er lam i armene. De har tvunget meg til å utdanne meg til kontormedarbeider. Selv folk med krykker kan bruke en datamaskin», sier han sarkastisk i resepsjonen til Sunshine, hvor han jobber gratis i forbindelse med omskoleringen. Men «når bedriftene ser CV-en min, alderen og handikappet mitt, blar de videre i søknadsbunken».

Som mange andre med innvandrerbakgrunn har Esmail hatt en stor del av allmennlegekarrieren sin i fattige strøk som andre leger ikke er interessert i. På legekontoret sitt og på hjemmebesøk har han sett armoden vokse siden krisen i 2008 og de påfølgende innstrammingene. Han fnyser av arbeidsledigheten på fire prosent som den konservative regjeringen skrøt av i august: «Jeg har aldri sett så store sosiale ulikheter, eller så stor fattigdom. Da jeg studerte i Sheffield, var gruvearbeiderne stolte og hadde håp for barna sine. I dag har noen av pasientene mine ikke råd til å betale for foreldrenes begravelse. Skjebnen for de fleste av dem er arbeidsledighet eller elendig betalte lavstatusjobber.»

Gruvene, spinneriene og stålverkene er borte. Dagens arbeidsplasser i Wigan, Sheffield, Accrington og Manchester finnes på lagrene til netthandelselskapene og hurtigmatkjedene. Arbeidsplasser som ikke krever noen kvalifikasjoner, de fleste med minstelønnen på 7,83 pund i timen. Jill (53) har bestemt seg for å søke jobb hos Amazon. Hun vet at arbeidet er hardt, lønna lav og reisetiden lang: «Med de offentlige kuttene er det færre busser. Jeg må bytte buss to ganger. Det tar meg halvannen time å komme dit.» Men det er en fulltidsjobb, og det er mye bedre enn de utallige nulltimerskontraktene hun har hatt de siste årene.

Fortvilelse som livsstil

McDonald’s innførte nulltimerskontrakter allerede på 1980-tallet, men disse ble først vanlig etter krisen i 2008. Slike kontrakter, som ikke har noen lovhjemmel, finnes nå i alle sektorer og er blitt anerkjent av staten, ettersom arbeidsledige siden 2014 ikke kan takke nei til en slik jobb uten å risikere å miste arbeidsledighetstrygden. «Det er en arbeidskontrakt uten garanterte arbeidstimer», forklarer Lane fra fagforeningen BGAWU. «Arbeidsgiverne gir deg jobb de timene de mener trengs. Det kan være femti timer en uke og null uka etter. Du får beskjed like før og har ingenting du skulle ha sagt.»

Lane sluttet på skolen da han var 16 og jobbet på slike kontrakter «for et dusin ulike arbeidsgivere». Vanligvis blir folk ansatt på slike kontrakter gjennom bemanningsbyråer, noe som svekker rettighetene deres enda mer. «Under den store depresjonen på 1930-tallet stilte arbeiderne seg i kø utenfor havnelagrene og arbeidsgiverne tok inn så mange de trengte. Vi er tilbake der, bare verre. Bedriftslederne gjør det samme, men nå via telefon. Folk blir isolerte», raser Lane, som i to år har forsøkt å organisere arbeiderne hos McDonald’s med rullerende streiker kalt «McStrike».

Nulltimerskontraktene gjør livet usikkert. Det er umulig å planlegge noe som helst, inkludert aktiviteter med barna og selv de minste utgifter. Orwell ville sikkert inkludert de som går på slike kontrakter blant «de mange som har arbeid, men ut fra et økonomisk perspektiv like så gjerne kunne vært arbeidsledige, siden de ikke får noe i nærheten av det som kan kalles en lønn det går an å leve av».

Folk dør ikke lenger av sult. Men det blir stadig flere fattige.

Å finne noe annet enn en sosialbolig er utenkelig for mange folk her. En ettromsleilighet koster opptil 750 pund i måneden i de mest forsømte strøkene i Manchester, i tillegg må man betale depositum. Dermed er det ikke overraskende at som jobber fulltid med en normal kontrakt må bo på et hospits for hjemløse i forstaden Salford.

Det svarte mursteinsbygget ligger skjult bak et helsesenter og like ved en pinsemenighet. Dette er det eneste overnattingstilbudet for bostedsløse sør for Manchester som er åpent hele uka året rundt, og for alle kjønn. For hver person som overnatter her får stedet 100 pund i uka fra den nasjonale trygdekassen.

I kantina sitter et titalls menn i alle aldre – den yngste er full av kviser, den eldste ligner julenissen – og to kvinner. En beboer ligger gjemt under et pledd på sofaen, mellom en påskrudd tv og et biljardbord ingen spiller på. Sovesalen er stengt på dagtid. Justin som jobber på hospitset, vil ikke åpne den før 21.30, for aftenbønn. Lysene skrus av og ytterdørene låses en halvtime senere. Man må forlate sovesalen klokka seks på morgenen. Tretti menn og kvinner fordeler seg utover det store rommet. Sengene står på snorrett rekke, alle identiske bortsett fra teddybjørner på de to sengene til kvinnene. Når hospitset må avvise folk, og det skjer ofte, gir Justin dem en dyne og råder dem til å sette seg på den døgnåpne McDonald’s på hjørnet. «Men de må ikke sovne, for da blir de kastet ut.»

Innstrammingene og budsjettkuttene har fått alvorlige konsekvenser for de mest sårbare, forteller legen Esmail. «Overvekt er en markør for fattigdom. Stadig flere utvikler diabetes, som vi behandler med legemidler de ikke har råd til, mens den nettopp skyldes fattigdom. Det er absurd.» Den ekstreme fattigdommen som eksisterte på Orwells tid er mer eller mindre borte, folk dør ikke lenger av sult. Men det blir stadig flere fattige. «Og stadig mer fortvilte. Vi har gjort fortvilelse til en livsstil.»

Oversatt av redaksjonen

Gwenaëlle Lenoir er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Få tilgang til hele Le Monde diplomatique og papiravis på døren hver måned for bare 649 kr.

Siste fra Storbritannia

0 kr 0
Gå til Toppen