«IMF – NEI» står det på pannebåndet til en demonstrant før G20-toppmøtet i Buenos Aires 30. november. Demonstrasjonen var også rettet mot regjeringens økonomiske politikk, som har ført landet inn i en dyp krise. Foto: Nicolas Villalobos, dpa / NTB SCANPIX.
Argentina Landbruk eller industri

Argentinas evige pendel

Mauricio Macris politikk har fått prisene på strøm og basisvarer til å skyte i været. Mens fattigdommen stiger, ulmer et sosialt sinne. Når vil det eksplodere?

Posted on

Finansmarkedene gledet seg stort da Mauricio Macri ble valgt til Argentinas president i november 2015. Endelig var en forretningsmann leder for et land de lenge hadde skydd. Verdens økonomiske forum i Davos hadde funnet sin stjerne. Knapt tre år senere måtte Argentina be om hjelp fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Mannen, som ifølge Financial Times skulle innlede «en ny politisk æra»,1John Murray Brown, «Mauricio Macri, Argentina’s new president», Financial Times, London, 23. November 2015. mener han er blitt rammet av landets forbannelse – «falle, reise seg, falle igjen, og igjen og igjen».

Vekstkurvene er nokså like i de fleste land, med topper, nedturer og iblant jevn stigning. Argentinas kurve ligner mer på spasmer: et fall på 10,9 prosent i 2002, et hopp på 8,8 prosent i 2003, en topp på 7,7 prosent i 2007, null vekst i 2009, ny økning på 7,9 prosent i 2011, knappe én prosent i 2012.2Kilde: FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (Eclac). De siste seksti årene har Argentina misligholdt gjeld fire ganger, inngått 26 avtaler med IMF og opplevd to perioder med hyperinflasjon.

I 1983 analyserte økonomen Marcelo Diamand denne berg-og-dalbanen som startet på begynnelsen av 1900-tallet. Han mente de store svingningene skyldtes en politisk konflikt mellom to uforenlige maktfaktorer. Argentina er ikke et land, men en pendel, mente han. En pendelbevegelse som kan forklare valget av Macri, hvorfor hans økonomiske politikk har mislykkes og kanskje også utfallet av presidentvalget som skal finne sted i oktober.

Sult og mateksport

På den ene siden av pendelen sto landbruksoligarkiet fra kolonitiden. Alt de trengte å gjøre var å se kveget vokse og tjene seg rike på eksporten fra den usedvanlig fruktbare pampasen. Dette oligarkiet bodde i Argentina, men tenkte europeisk. De sendte ungene sine til europeiske skoler og importerte klærne, møblene og ideene sine fra Europa.

På den andre siden av pendelen var arbeiderklassen i byene. Den dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet med industrien. Mens den frodige jorda ga landbruket et naturlig konkurransefortrinn, kom industrien tidligere til Argentina enn resten av Sør-Amerika, men likevel for sent til å bli en stor eksportnæring. Industrien trengte ikke desto mindre utenlandsk valuta for å kjøpe utstyr til fabrikkene. Pundene og dollarene måtte derfor komme fra den eneste sektoren som kunne skaffe dem, nemlig landbruket.

Statskupp i 1955, 1966 og 1976 avbrøt mer eller mindre dristige forsøk på å utvikle industri.

Landbruksoligarkene i sine palasser i Buenos Aires, bygd med europeiske materialer (marmor fra Carrara, krystall fra Murano, franske skulpturer), lo lenge av tanken på at de skulle hjelpe fram en næring de selv ikke tjente på og som bare sysselsatte fattigfolk. Helt til infanterioberst Juan Domingo Perón ble arbeidsminister i 1943, og senere president i 1946. Da snudde pendelen.

Argentinas befolkning hadde doblet seg på tretti år og firedoblet seg på femti. «Landbruket var svært konsentrert og trengte lite arbeidskraft, det møtte dermed ikke lenger befolkningens behov for arbeidsplasser», forklarer historikeren Mario Rapoport, mens økonomen Bruno Susani bemerker at «på 1930-tallet sultet argentinere, samtidig som landet var en av verdens fremste mateksportører».3Bruno Susani, Le Péronisme de Perón à Kirchner. Une passion argentine, L’Harmattan, Paris, 2014.

En ny æra

I mai 1946 opprettet Perón det argentinske handelsinstituttet IAPI for å restrukturere økonomien med en de facto nasjonalisering av utenrikshandelen. Ifølge økonomene José Sbattella og Facundo Barrera hadde IAPI flere funksjoner: «IAPI handlet korn fra bønder for eksport, finansierte kjøp av kapitalvarer, regulerte de nasjonale markedene, kjøpte overskuddsproduksjon, fastsatte prisene på visse basisvarer og satte profittak i industrien.»4Facundo Barrera og José Sbattella, «Regulación del comercio exterior y apropiación de rentas. Pasado y presente de la medida», i Pablo Ignacio Chena, Norberto Eduardo Crovetto og Demian Tupac Panigo (red.), Ensayos en honor a Marcelo Diamand. Las raíces del nuevo modelo de desarrollo argentino y del pensamiento económico nacional, Miño y Dávila editores, Buenos Aires, 2011.

Perón omfordelte i stor grad inntektene, innførte offentlig sykeforsikring, lønnet ferie, pensjon, uføretrygd og stemmerett for kvinner. Han utviklet skolevesenet og utvidet tilgangen til boliger. Det tok bare noen år før oligarkene la ham for evig hat. I 1955 tok militæret makten. De la ned IAPI og ødela industrien, som de ga skylden for den politiske engasjerte arbeiderklassen. Men Perón hadde allerede endret spillereglene og gitt folk midler til å slå tilbake.

De siste 70 årene har den argentinske pendelen dermed svingt mellom landbruk og industri, mellom oligarkiet og det Perón kalte «folket». Statskupp i 1955, 1966 og 1976 avbrøt mer eller mindre dristige forsøk på å utvikle industri. Etter tilbakevendingen til demokrati i 1983, har nyliberalismen tatt over for militæret, og det også under peronistpresidenter som Carlos Menem (1989–1999).

Autoritære tendenser, opportunisme, egoisme, korrupsjon og indirekte trusler.

«Krisen er ikke bare enda en krise, men den siste», sa Macri i fjor. Argentinsk politikk fortoner seg likevel som en evig tilbake til start. Allerede i 1976 sa militærjuntaens økonomiminister, José Alfredo Martinez de Hoz: «Dette er ikke bare nok en økonomisk endring som landet har opplevd så mange av de siste årene. Det dreier seg om å vende om en side i landets politiske, økonomiske og sosiale historie, det betyr starten på en ny æra.»5Sitert i André Gunder Frank, Crisis: In the Third World, Holmes & Meier Publishers Inc., New York, 1981. Tretti år senere lovet venstreperonisten Néstor Kirchner (2003–2007) å bryte ut av den mørke tiden under diktaturet og de første demokratisk valgte presidentene: «Vi gjør slutt på en syklus som begynte i 1976 og som imploderte og dro oss ned i avgrunnen i 2001.»6Sitert i Bruno Susani, Le Péronisme de perón à Kirchner, se over.

Fjernet avgift

Daniel Pelegrina, lederen for Sociedad Rural Argentina (SRA), er overraskende optimistisk. Landbruksforeningens bygg stikker seg ut blant de moderne kontorbyggene i sentrum av Buenos Aires med sin steinfasade, store utsmykkede vinduer og balkonger. Den store inngangsdøren åpner seg mot en søylehall du må krysse for å komme til resepsjonen. Så blir blikket trukket til en trapp laget for kjemper og taket i farget glass høyt oppe. Ved foten av trappa troner en bronsebyste av José Martinez de Hoz, som var med på å starte SRA i 1866 og bestefar til 1976-diktaturets økonomiminister.

«Vi har gjenvunnet tilliten», sa Pelegrina begeistret under åpningen av den 132. landbruksutstillingen 28. juli i fjor og hyllet landets nye president, som hadde fjernet eksportavgiften president Eduardo Duhalde innførte i 2002. Avgiften, en såkalt kildeskatt, ble opprinnelig unnfanget på midten av 1950-tallet for å få landbruket til å bidra til statsfinansene og å redusere prisene på basisvarer, ettersom Argentina eksporterer de samme produktene som landet forbruker. Uten en korrigeringsmekanisme ville kjøttprisen i argentinske butikker bli bestemt av prisen på verdensmarkedet, som er for høy for lokalbefolkningen. Avgiften (på rundt 30 prosent i «Kirchner-perioden») reduserte automatisk prisene internt på eksportvarer.

 

Snøballeffekten

Pelegrina mener denne «urettferdige» mekanismen brøt med den private eiendomsretten. I SRA spøker man ikke med en eiendomsrett som gir de store landeierne mye makt. Denne makten blir tydelig når man krysser pampasen. Enorme presenninger ligger over den høstede soyaen, som kan oppbevares slik i ett år. Bøndene er blitt spekulanter og venter på at markedsprisene eller dollarkursen skal stige før de selger, selv om det betyr at landet ikke får valutaen det trenger. Bøndene tjener faktisk på det: Jo færre dollar i omløp, jo mer blir de verdt, og jo større blir fortjenesten i landbruket.

I talen i juli i fjor sluttet Macri seg til Pelegrinas linje: Argentinas problemer skyldes «en ikke-bærekraftig størrelse på staten som ikke er tilpasset landets økonomiske realitet». Løsningen er, ifølge Macri, å kutte landets utgifter til et nivå landbruket er villig til å finansiere. «Vi kan ikke leve over evne», sa Macri slukøret i en tale 3. september.

«Dollar! Euro!» Stemningen er ikke like god utenfor SRA-kontorene. Hver gang pesoen er under press, dukker det opp svartebørsvekslere kalt arbolitos («små trær») i sentrumsgatene. Fra januar til slutten av september i fjor falt pesos med 118 prosent og amputerte en kjøpekraft som allerede var svekket av en inflasjon på nesten 50 prosent.

Her blir boliger og biler kjøpt med dollar. Nesten alle sparepenger er innom en arbolito, en vekslingstjeneste eller en amerikansk konto. Ifølge dagsavisen Clarín har den amerikanske sentralbanken regnet ut at 20 prosent av dollarene utenfor USA befinner seg i Argentina. Økonomen Santiago Fraschina anslår kapitalflukten til nesten 109 milliarder dollar etter at Macri ble valgt, det vil si om lag en sjettedel av Argentinas BNP i 2017.7Santiago Fraschina, «Dibujovne», Pagina 12, Buenos Aires, 21. oktober 2018. Årelatingen drives fram av bekymrede sparere, som skaper en inflasjon som forverrer situasjonen.

President Cristina Fernández de Kirchner (2007–2015) innførte kapitalkontroll i 2011 i et forsøk på å holde tilbake dollarene. Macri har i stedet valgt å sette høye renter på spekulative investeringer. I oktober nærmet disse rentene seg 70 prosent. Det kan raskt skape en snøballeffekt hvor man må ta opp enda dyrere lån for å betale eksisterende lån. Men gjeld er hovedpoenget i Macris strategi, ettersom han ikke har andre alternativer, så lenge han ikke vil skattlegge landbruket.

 

Upopulær eiendomsskatt

En bonde holder øye med buskapen på en storfegård i Entre Rios-distriktet, nordøst for Buenos Aires.
Foto: Natacha Pisarenko, AP / NTB SCANPIX.

Til å begynne med kunne Macri regne med velvilje fra finansmarkedene som var henrykte over at Argentina var tilbake i folden. Han utnyttet det for alt det var verdt: «Regjeringen har lånt mer enn nesten alle andre framvoksende land etter at Macri kom til makten», skrev Financial Times 19. oktober 2017. «Hundre milliarder dollar på to år», anslår tidligere finansminister under Kirchner, Axel Kicillof. Gjelden var på 40 prosent av BNP i 2015, men er nå over 75 prosent, etter en økning på 20 prosent i fjor alene.

«Regjeringens politikk er som hentet rett ut av 1990-tallet», mener Kicillof. «Den gangen ga finansglobaliseringen utkantland tilgang til finanskapital. Det har nå endret seg.» Den amerikanske sentralbanken har økt styringsrenten åtte ganger siden 2015 og skremt bort mange investorer, mens Argentinas raske gjeldsvekst har fått selv de dristigste spekulantene til å flykte. Regjeringen har derfor bedt om hjelp fra IMF, som i september ga den største «redningspakken» i institusjonens historie med 57 milliarder dollar. Hva som nå kommer til å skje er lett å spå fra grekernes nylige mareritt, eller fra krisen i Argentina på slutten av 90-tallet. «Kutter du i offentlige utgifter og øker renten, kveler du økonomien», sier Kicillof. «Ikke overraskende har arbeidsløsheten og fattigdommen eksplodert, i likhet med inflasjonen og gjelden.»

For liberalister er løsningen på problemene skapt av innstramminger enda mer innstramminger. 23. oktober beskrev den regjeringsvennlige avisen Clarín Macris sparepolitikk som «enestående». Fjerning av eller kutt i transport- og energisubsidier har økt levekostnadene drastisk. «Mange pensjonister bruker nå halve pensjonen sin på gassregningen», forteller Sbattella. Industriproduksjonen falt med 11,5 prosent fra september 2017 til september i fjor. Beslutningen i desember 2015 om å la pesoen flyte fritt gjorde at den falt med 40 prosent mot dollaren på en dag. På et år økte antallet fattige fra 29 til 33 prosent, mens landbrukseksportørenes inntekter økte med 40 prosent på 24 timer.8Fordi inntektene tjenes i dollar, men utbetales i pesos.

I oktober luftet noen parlamentsmedlemmer muligheten for å be de store landeierne betale formueskatt, som de er fritatt for. Ideen slo ikke an. Da IMF krevde gjeninnføring av eksportavgiften, klarte Macri å overtale IMF til å godkjenne en «rimelig» variant på 4 pesos per dollar, uavhengig av dollarkursen. «Vi må alle bidra», sier Pelegrina.

 

Arbeideren i vid betydning

Dagen før jeg møter Pelegrina demonstrerer ulike organisasjoner og fagforeninger mot regjeringens politikk. Demonstrasjonen blir slått ned av politiet, som igjen har fått lov til å bruke køller og gummikuler etter at Macri kom til makten. Når jeg nevner demonstrasjonen for Pelegrina, virker det som han, i likhet med de fleste mediene, bare har fått med seg at noen hettekledde demonstranter kastet noen steiner. Det var ikke en demonstrasjon, mener han, bare «vold fra anarkister for å destabilisere staten».

«Slik som demonstrasjonene i 2008?» spør jeg. Den gang protesterte bøndene mot økt eksportavgift. Prisen på landbruksvarer hadde skutt i været globalt og Kirchners regjering mente flere enn bøndene burde få nyte godt av det. SRA og allierte svarte med å lamme landet i 129 dager og blokkere forsyningene til byene. Det var mange voldsepisoder, spesielt etter at høyreradikale grupper sluttet seg til demonstrantene.

Pelegrina forstår først ikke spørsmålet mitt, så blir han rød i ansiktet: «Det er ikke det samme! Protestene våre var som demonstrasjonene i Frankrike, når bøndene kjører skurtreskere opp Champs-Élysées.» Jeg kan ikke noensinne huske at det har skjedd, men Pelegrina viser fram, sittende i et bygg «inspirert av fransk arkitektur», en vanlig overbevisning i de øvre lag i Argentina, om at man er sivilisert hvis man etterligner europeere, noe som arbeiderne i gatene aldri kan bli.

Disse arbeiderne er enda mindre tilbøyelige til å akseptere en økonomisk modell som tjener de store landeierne, siden Perón har gitt dem et kraftig våpen til å forsvare seg med: fagforeningene. «Under Perón var samfunnsheltene ikke soldatene eller prestene, men arbeiderne», forteller Horacio Ghilini, leder for fagforeningen CFT. Arbeiderne i videste forstand, ettersom peronistene ser alle innbyggerne som arbeidere, inkludert pensjonistene, studentene og de arbeidsledige – som er arbeidere fratatt arbeid. «Selv sjefene er arbeidere, så lenge de ikke utbytter andre. Her finner vi grunnen til at Perón ville gi fagforeningene makt uavhengig av staten. For peronisme er ikke statssosialisme.»

 

16 navn i marmor

Arbeiderorganisasjonene – «folkets frie organisasjoner» på peronistisk – tar kontingent fra både lønnsmottakerne og arbeidsgiverne og betaler for barnehager, sportsutstyr og hoteller medlemmene kan bruke. Vaktmesterforeningen har også en egen avis, Pagina 12, landets eneste dagsavis på venstresiden. Fagforeningene forvalter pensjonskasser og velferdsordninger for medlemmenes familier. Nesten halvparten av landets 40 millioner innbyggere er omfattet av slike ordninger, forteller fagforeningsmedlem Nestor Cantariño stolt.940 prosent av Argentinas arbeidere med i en fagforening. Lønnsforhandlingene gjelder alle ansatte i den berørte bransjen.

«Det gir oss en enorm makt, selv når staten er imot oss», sier Pablo Biro, leder i flygerforeningen. «Vi er langt sterkere og mer disiplinerte enn fagbevegelsen i nabolandene. Fagforeningen min organiserer piloter som arbeider for Total og tjener 7000 dollar i måneden, og andre som tjener knappe 400 dollar. Det kan være vanskelig å skape solidaritet mellom dem, men å ha en felles fagforening sikrer at det får konsekvenser å ikke delta i en aksjon, selv om det er frivillig. I 2005 vedtok vi at fagforeningen skulle bli med i en generalstreik. Alle unntatt 16 medlemmer fulgte parolen.»

Han viser meg et bilde på telefonen av en marmorplate i fortauet foran fagforeningskontoret. «Foran døra der det er umulig å ikke se den», sier han. På platen står det: «7. juli 2005 besluttet flygerforeningen å legge ned arbeidet i 48 timer. […] For våre barn, våre barnebarn og alle kommende generasjoner av piloter […] nedfeller vi her navnene til de som vendte ryggen til flygerfellesskapet.» Så følger en liste med 16 navn.

 

Finansminister og skatteflyktning

Latin-Amerika-ekspert Alain Rouquié forteller at med Perón «ble folkesuvereniteten og valg strengt kontrollert av den etablerte eliten. Disse sluttet aldri helt å mene, som innenriksminister Eduardo Wilde, at ’allmenn stemmerett er den allmenne uvitenhetens triumf’».10 Alain Rouquié, Le Siècle de Perón. Essai sur les démocraties hégémoniques, Seuil, Paris, 2016. Oligarkene foretrakk landeiere framfor borgere, og Perón foretrakk «arbeiderne». For ifølge Ghilini har «arbeiderne en tendens til å kreve mer sosial rettferdighet heller enn mer demokrati».

Fagbevegelsens kamper følger ikke alltid den klassiske sosialismens fortelling om frigjøring. Klientellisme, autoritære tendenser, toppstyring, opportunisme, egoisme, ugjennomsiktighet, korrupsjon og indirekte trusler (som hos flygerfagforening) finnes i alle «folkets frie organisasjoner». Den radikale venstresiden, som har en nokså begrenset oppslutning, kritiserer ofte disse tendensene. Fagforeningsfolkene jeg møter innrømmer gjerne også at slikt finnes, men spør raskt: Kan makt eksistere uten slike avvik? «Peronismen er skapt for å erobre makten, ikke for ideologisk renhet», sier Sbattella. I valget mellom renhet og effektivitet har peronistene for lengst valgt side.

Det har også motparten. I april i fjor avslørte tidsskriftet Noticias at finansminister Nicolás Dujovne har unndratt skatt, i likhet med presidenten, som ble nevnt i Panama Papers-avsløringene. «Allerede i sine første måneder ved makten tok Macri flere beslutninger som direkte gavnet familien og vennene hans», skriver journalisten Gabriela Cerruti i Big Macri (2018). Hun nevner slettingen av gjelden til den argentinske posten, Correo Argentino, som «tilhørte familien hans og skyldte staten 70 milliarder pesos [femti milliarder kroner]». Før valget sa Macri til Cerruti: «Når et selskap er så stort som vårt, er det ikke lenger så viktig hva som skjer i selskapet. Det virkelige spørsmålet er hvor mange nye store prosjekter vi kan lansere. Hvor mange ekstra biler vi kan produsere. På et tidspunkt blir det avgjørende hva vi kan gjøre for økonomien i sin helhet.»

 

Mulig splittelse

Skal vi tro mediene er korrupsjonen forbeholdt kretsen rundt Kirchner. De største avisene (eid av oligarkiet) trykker sjelden en utgave uten flere sider om emnet og rettssakene de mener Kirchner ville ha havnet i hvis senatskollegene hennes hadde fratatt henne immuniteten. Det betyr ikke at peronistene ikke har sine svin på skogen. «Det finnes korrupsjon overalt», sier en i ledelsen til Kirchners Partido Justicialista (PJ, peronistisk). «En venn fra partiet har fått en lederjobb på et sykehus. Da han trengte å få utført noe malerarbeid, foreslo han at jeg samlet sammen noen folk og betalte ham ti prosent av fortjenesten. Det er slik det er her.»

Foran presidentvalget i oktober «forsøker makthaverne, rettsvesenet og mediene å knytte enhver form for omfordeling av rikdom til korrupsjon», mener fagforeningsaktivisten José Luis Casares. Å stemme på Kirchner – som Macri har utpekt som sin hovedmotstander, selv om hun ennå ikke har annonsert sitt kandidatur – sidestilles med å godta underslag. Beskyldningene har overbevist noen velgere, som de gjorde i Brasil, mens andre ler av dem. «De sier at Cristina stjal», sier pensjonisten Hugo Damans som må fortsette å jobbe for å få endene til å møtes. «Kanskje har hun krevd noe fra høytstående folk. Synd for dem. Hun har aldri stjålet noe fra oss arbeidere. Tvert imot, har hun gitt oss mye.»

Peronistene forhandler for øyeblikket. «Vi lager ikke et program, vi har ikke landsmøte. Vi diskuterer», kommenterer peronistleder Mario Dieguez smilende. «Først må vi finne ut hva som skal til for å vinne valget. Deretter vil vi bestemme oss for program.» Utsiktene vil likevel variere, alt etter om PJ stiller med Miguel Angel Pichetto (nyliberale Carlos Menems arvtaker) eller Kirchner. Det finnes også en overveiende mulighet for at peronistene vil stille flere kandidater, slik som i 2015, ettersom mange misliker den monarkiske holdningen til Kirchner og hennes krets.

 

Krisescenarier

«Jeg ser to scenarier», sier økonomen Claudio Katz. «Enten blir den økonomiske krisen en langvarig lidelse, slik som i Hellas, eller så eksploderer den og fører til opptøyer, som i 2001. Dessverre er jeg ikke sikker på om sistnevnte scenario er det beste. Sjansene for å komme ut av krisen med en progressiv leder, slik vi gjorde med Néstor Kirchner, avhenger av situasjonen her og i utlandet, som ikke nødvendigvis vil være fordelaktige denne gangen. I 1989 førte krisen til at en høyreregjering ble erstattet av en enda mer høyrevridd regjering.»

Noen peronister, spesielt i fagforeningene, innrømmer at Macri har en særegen evne til å holde på makten – «med hans politikk ville andre allerede ha flyktet i helikopter!» – men forbereder seg på en så alvorlig politisk krise at det vil bli «umulig for regjeringen å resirkulere seg selv i en ny form». I det stille, for ikke å skremme markedene, planlegger de hvordan de skal «umiddelbart fjerne hindringene vi alltid har snublet i» – det vil si nasjonalisere utenrikshandelen og regulere mediene og rettsvesenet strengere. Det vil bli like vanskelig å gjennomføre i Argentina som alle andre steder. En peronist sier til meg: «Hvis vi ikke klarer å dytte demokratiet forbi sosialliberalismens grenser, vil vi havne i nøyaktig samme situasjon om ti–femten år.»

Oversatt av Lasse H. Takle

Renaud Lambert, i Argentina for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Argentina

0 kr 0
Gå til Toppen