Fagforeningsmedlemmer deltar i en demonstrasjon på den første dagen av en todagers generalstreik som respons på Modis arbeiderfiendtlige politikk i indiske Mumbai 8. januar. Foto: Rafiq Maqbool, ap / ntb scanpix.
India Streik

De vakre dagene som aldri kom


I april-mai skal 850 millioner indere velge nytt parlament og statsminister. I januar gikk 200 millioner av dem ut i en streik som kan få konsekvenser for valget.
Av

Mens det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) håper på gjenvalg til våren, forlot 150–200 millioner indere jobben 8. og 9. januar og gikk ut i gatene for å vise sitt sinne. Overalt stanset økonomien opp – parkerte busser, lukkede bankskranker, stengte skoler, okkuperte motorveier og brente dukker av statsministeren. Flere titalls demonstranter ble arrestert og mange arbeidere alvorlig skadet, med åpne brudd og hodeskader, spesielt i delstaten Rajasthan.

«De vakre dagene kommer» var et av slagordene til statsminister Narendra Modi i valgkampen i 2014. Fem år senere synes de dårlige dagene endeløse. Den økonomiske veksten er riktignok på solide sju prosent, til stor applaus fra Det internasjonale pengefondet (IMF),1«India’s strong economy continues to lead global growth», Det internasjonale pengefondet, Washington DC, 8. august 2018, www.imf.org. men ledighetstallene er så sørgelige at arbeidsdepartementet ikke har publisert statistikk over arbeidsmarkedet siden 2016. Unge flytter fra landsbygda inn til de overfylte byene, rede til å akseptere alle slags jobber. Selv folk med høyere utdanning sliter med å finne arbeid. I fjor hadde det indiske jernbaneselskapet 19 millioner søkere på 63 000 stillinger.

Modi har begynt å privatisere jernbanen og banksektoren. Han har allerede kuttet i helsebudsjettet – som i fjor bare utgjorde 1,2 prosent av Indias BNP – og utdanningsbudsjettet (0,6 prosent av BNP).2Business Standard, New Delhi, 4. februar 2018. Det vil også snart skje med budsjettene for sysselsettingstiltak på landsbygda, kalt Mahatma Gandhi National Rural Employment Guarantees Act (MGNREGA), og for skolekantiner som gir gratis måltider til barn, prosjekter for utbedring av drikkevann, samt lese- og skriveopplæring.

Det indiske jernbaneselskapet fikk 19 millioner søkere på 63 000 stillinger.

Det spøker også for 44 nasjonale arbeidslover, blant annet den som lovfester 48 timers arbeidsuke, 8 timers arbeidsdag og en ukentlig fridag. Det samme gjelder også kravet om offentlig godkjennelse for å si opp folk av økonomiske grunner. Det har vært en viktig beskyttelse av arbeiderne, som folk i nabolandene lenge har misunt dem. Loven ble kjempet fram under frigjøringen som et kompromiss mellom arbeidsgiverne og reformkreftene.

 

Indisk mccarthyisme

«Forenklingen» av loven fra 1947 om industrikonflikter (Industrial Disputes Act) gjør at fabrikker med inntil 300 ansatte (mot 100 tidligere) kan stenge dørene uten godkjennelse fra myndighetene. «86 prosent av industrien er nå omfattet og kan dermed fritt utnytte arbeiderne», sier Amarjeet Kaur, generalsekretær i All India Trade Union Congress (Aituc), som er knyttet til Indias kommunistparti. Midlertidige arbeidskontrakter, som tidligere var forbeholdt tekstilindustrien, er nå lovlig i alle sektorer.

Arbeidslovene omfatter selvsagt bare det formelle arbeidslivet, det vil si sju prosent av Indias yrkesaktive befolkning, hvorav bare to prosent er fagorganisert – resten har vist seg notorisk vanskelig å organisere. Likevel viste streiken i januar at offentlig sektor og det uformelle arbeidslivet (bygningsarbeidere, hushjelper, rickshaw- og taxisjåfører) er i ferd med å møtes, riktignok i beskjeden grad, men stadig mer synlig. For ikke å glemme bøndene og landarbeiderne.

Kan denne enorme mobiliseringen true de usosiale kreftene som styrer landet? Det er ikke sikkert. India er vant med store symbolmarsjer og generalstreiker. Generalstreiken i januar var den tredje på fem år for Modi, etter streiker i september 2016 og september 2015. Denne gangen samlet et titalls fagforeninger seg i en felles plattform, og de med bånd til kommunistiske partier var som vanlig i flertall. Men det sosialdemokratiske forbundet Indian National Trade Union Congress (Intuc) tok føringen, med håp om å få Kongresspartiet, som det er tilknyttet, til å framstå som et troverdig opposisjonsparti. Kommunistopposisjonen – Indias kommunistparti, Indias marxistiske kommunistparti og Indias marxist-leninistiske kommunistparti – klarte ikke å danne en felles politisk bevegelse for å målbære forhåpningene til de fattigste, til arbeiderne, kvinnene, muslimene, stammebefolkningen og dalitene.

I mellomtiden har mange intellektuelle aktivister – studenter, lærere, journalister – blitt presset og arrestert. En «indisk mccarthyisme», mener forfatteren Anand Teltumbde, som har blitt trakassert av politiet.3Anand Teltumbde, «McCarthyism in Modi’s India», Jacobin, 23. oktober 2018, www.jacobinmag.com. Mange, også på den radikale venstresiden, håper på en seier i valget til våren for en koalisjon ledet av Kongresspartiet, i India et symbol på nyliberalisme med et mer menneskelig ansikt.

Oversatt av redaksjonen

Naïké Desquesnes er journalist

Fotnoter   [ + ]

Siste fra India

Full kontroll

Etter valget har BJP absolutt flertall i det indiske parlamentet.

Bortenfor Bollywood

Mytologiske fortellinger og superhelter har lenge hersket i indiske tegneserier. Nå bytter
0 kr 0
Gå til Toppen