«New Deal for Europa» har som mål å vise at livene til flertallet i EU kan bedres drastisk på kort sikt med dagens regler og de eksisterende institusjonene, skriver Varoufakis.
EU Venstresidens Europa

For en europeisk vår i mai


Den europeiske venstresiden er enige om at EU-traktatene er et hinder for progressiv politikk. Men mye kan allerede gjøres innenfor dagens regelverk, mener Yanis Varoufakis, tidligere finansminister i Hellas og medstifter av den transnasjonale Bevegelsen for demokrati i Europa 2025 (DiEM25).
Av

Den globale finanskrisen i 2008, vår generasjons 1929, utløste en destruktiv kjedereaksjon i hele Europa. Innen 2010 hadde den gitt ubotelige skader på eurosonens fundament og fått medlemslandene til å bryte egne regler for å redde bankvennene sine. Innen 2013 hadde den lagt i grus den nyliberale ideologien som inntil da hadde legitimert EUs oligarkiske teknokrati, etter at unionen hadde utarmet millioner av europeere med sin offisielle politikk: sosialisme for finansinvestorer og nådeløse innstramninger for resten – en politikk utført like mye av sosialdemokrater som av konservative. Da Syriza-regjeringen i Hellas kapitulerte sommeren 2015, splittet og demoraliserte det venstresiden. Kapitulasjonen utslettet det flyktige håpet om at de progressive som protesterte i gatene og på torgene kunne endre maktbalansen i Europa.

Siden har sinnet fått selskap av håpløshet og etterlatt seg et tomrom, som over hele Europa raskt har blitt fylt av den organiserte misantropien til en «nasjonalistinternasjonal» lovprist av Donald Trump. Med et EU-establishment som ligner stadig mer på den ulykksalige tyske Weimar-republikken i mellomkrigstiden, og gjenstridige rasister skapt av krisens deflatoriske krefter, slår unionen sprekker. Tyskland kikker mot utgangsdøra og EU-prosjektet til den franske presidenten har vist seg å være dødfødt. EU-valget i mai kan dermed bli den siste sjansen Europas progressive har til å utgjøre en forskjell på europeisk nivå.

 

Slipp dem inn

Siden 2016 har Bevegelsen for demokrati i Europa 2025 (DiEM25) hatt som mål å gripe denne sjansen.12025 er fristen bevegelsen har satt seg for «å skape et fullt demokratisk og funksjonelt Europa». Først formulerte vi vårt program, en «New Deal for Europa». Så inviterte vi andre bevegelser og partier til å utvikle det videre og sammen skape en «Europeisk vår» – den første transnasjonale listen med et felles program i hele EU. Før vi ser nærmere på dette prosjektet, må vi ta opp to saker som splitter venstresiden og svekker progressive på hele kontinentet: grensene og EU.

Noe underlig har skjedd de siste årene: Mange venstrefolk har blitt ledet til å tro at åpne grenser vil skade arbeiderklassen. «Jeg har aldri vært for fri innvandring», har Jean-Luc Mélenchon fra venstrepartiet La France Insoumise sagt flere ganger. I et innlegg i EU-parlamentet i juli 2016 om utsendte arbeidstakere, hevdet han at de «stjeler levebrødet fra arbeiderne som allerede er her». Han har senere gått tilbake på påstanden, men hans analyse av migrasjonens innvirkning på lønnsnivået i vertslandene har ikke endret seg.

Murene som hindrer fri ferdsel for mennesker og varer er et reaksjonært svar på kapitalismen.

Debatten er ikke ny. I 1907 fremmet Morris Hillquit, grunnleggeren av Det amerikanske sosialistpartiet, en resolusjon for å gjøre slutt på «bevisst import av billig utenlandsk arbeidskraft» med argumentet at migrantene utgjorde «et reservoar av ubevisste streikebrytere». Det nye i dag er at store deler av venstresiden synes å ha glemt Lenins kritikk av den amerikanske venstresiden: «Vi mener at man ikke kan være internasjonalist og samtidig for slike restriksjoner», skrev han i 1915. «Slike sosialister er i virkeligheten sosialsjåvinister.»

I en artikkel fra 29. oktober 1913 ga Lenin konteksten: «Det er ingen tvil om at bare ekstrem fattigdom får folk til å forlate sitt fødeland, og at kapitalistene utnytter arbeidsinnvandrerne på det skammeligste vis. Bare reaksjonære kan lukke øynene for den progressive betydningen av denne moderne folkevandringen. Kapitalismen trekker til seg arbeidermasser fra hele verden. Den bryter ned nasjonale barrierer og fordommer, og forener arbeiderne i alle land.»

DiEM25 er fullstendig enig med Lenin på dette punktet: Murene som hindrer fri ferdsel for mennesker og varer er et reaksjonært svar på kapitalismen. Det sosialistiske svaret er å bryte ned murene, å la kapitalismen undergrave seg selv mens vi organiserer en transnasjonal motstand mot utbytting. Det er ikke migrantene som stjeler jobbene fra lokale arbeidere, men våre regjeringers innstramninger, som er del av den klassekampen som utkjempes for det nasjonale borgerskapet.

Derfor må vi aldri la en fremmedfrykt light forurense vårt program. Som Slavoj Zizek sier, er venstrenasjonalisme et brutalt og idiotisk svar på nasjonalsosialisme. Vårt standpunkt til nyankomne er derfor todelt: Vi nekter å skille mellom migranter og flyktninger og vi ber Europa #LetThemIn.

En transnasjonal bevegelse

I hele Europa kaller venstrefolk oss for utopister. EU lar seg ikke reformere, sier de. De har kanskje rett. Men hvis EU ikke lar seg reformere, er det beste svaret da å jobbe for en «lexit», det vil si en kontrollert riving av EU fra venstre?

Jeg husker godt da jeg talte for stappfulle saler i Tyskland etter at Syriza kapitulerte for Angela Merkel og «troikaen».2Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen. Red. anm. De som var til stede forklarte at det som var blitt gjort mot Hellas ikke var gjort i deres navn, i det tyske folks navn. De ble lettet da de fikk høre om DiEM25s appell om å skape en transnasjonal bevegelse for å ta kontroll over EU–institusjonene – det vil si Den europeiske investeringsbanken og Den europeiske sentralbanken – og få dem til å tjene alle borgere.

Jeg minnes ennå hvor oppstemte folk i Tyskland ble av ideen vår om å stille greske kandidater til EU-valget i Tyskland og tyske kandidater i Hellas, for å vise at bevegelsen vår er transnasjonal, at den vil overta det nyliberale regimets institusjoner overalt samtidig. Ikke for å ødelegge dem, men for å få dem til å tjene det store flertallet i Brussel, Berlin, Athen, Paris og overalt på kontinentet.

Forestill deg hva de ville følt hvis jeg hadde sagt følgende: «Unionen lar seg ikke reformere og må oppløses. Vi grekere må trekke oss tilbake til nasjonalstaten vår og forsøke å bygge sosialisme der. Dere kan gjøre det samme her i Tyskland. Og når vi har klart det kan delegatene våre møtes og diskutere samarbeid mellom våre nye suverene progressive stater.» Utvilsomt ville våre tyske venner mistet motet og dratt hjem deprimerte over utsiktene til å måtte konfrontere det tyske establishmentet som tyskere og ikke som del av en transnasjonal bevegelse.

Kort og lang sikt

Hvis jeg har rett, betyr det lite om EU lar seg reformere eller ikke. Det som betyr noe er at vi kommer med konkrete forslag om hva vi vil gjøre med EU-institusjonene. Ikke livsfjerne, utopiske forslag, men fullstendige beskrivelser av det vi vil gjøre denne uken, neste måned og neste år innenfor dagens regler og med de eksisterende redskapene. Hvordan vi vil redefinere rollen til organet med det misvisende navnet Europeisk stabiliseringsmekanisme (ESM),3Permanent organ opprettet i september 2012 for å gi finansiell assistanse til euroland, det vil si redningspakker med strenge betingelser for landenes økonomiske politikk. Red. anm. hvordan vi vil snu om på Den europeiske sentralbankens kvantitative lettelser, hvordan vi umiddelbart og uten nye skatter vil finansiere den grønne overgangen og kamp mot fattigdommen.

Hvorfor et så detaljert program? Jo, for å vise velgerne at det finnes et alternativ, selv innenfor dagens regler som er utformet for den rikeste prosenten i våre samfunn. Selvsagt forventer ingen – og særlig ikke vi – at EU-institusjonene vil slutte opp om forslagene våre. Det vi vil er at velgerne skal se hva som kan gjøres, i stedet for det som blir gjort nå, slik at de kan avkle establishmentet uten å vende seg til ytre høyre. Det er den eneste måten venstresiden kan bygge en bred progressiv koalisjon på.

«New Deal for Europa» har nettopp som mål å vise at livene til flertallet i EU kan bedres drastisk på kort sikt med dagens regler og de eksisterende institusjonene. Programmet skisserer en forvandling av disse institusjonene, samtidig som det også foreslår en konstitusjonell forsamling som på lengre sikt vil lede til en demokratisk europeisk forfatning som vil erstatte de eksisterende traktatene. Og ikke minst viser det hvordan de nye mekanismene vi vil innføre fra første dag også kan hjelpe oss å samle sammen bitene hvis EU, på tross av vår innsats, går i oppløsning.

Våre forslag

Mange snakker om hvor viktig en grønn overgang er, men de sier ikke hvor pengene skal komme fra eller hvordan overgangen konkret skal gjennomføres. Vårt svar er klart: Mellom 2019 og 2023 må EU investere 2000 milliarder euro i grønn teknologi og ren energi. Vi foreslår at Den europeiske investeringsbanken utsteder ekstra obligasjoner på 500 milliarder euro, i fire år. Samtidig må Den europeiske sentralbanken annonsere at om verdien faller, vil de kjøpe tilbake disse obligasjonene på sekundærmarkedet. Med denne annonseringen, og overfloden av sparepenger verden over, trenger Den europeiske sentralbanken ikke bruke en eneste euro, ettersom alle obligasjonene garantert vil bli solgt. Et nytt Europeisk byrå for grønn overgang – basert på Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC, forløperen til OECD), som ble opprettet i 1948 for å fordele lånene i Marshall-planen – vil kanalisere midlene til grønne prosjekter på hele kontinentet.

Vår plikt er å skape enhet ut fra en radikal, rasjonell og internasjonalistisk humanisme.

Legg merke til at forslaget ikke krever noen nye skatter og avgifter, bygger på eksisterende europeiske obligasjoner (Den europeiske investeringsbankens obligasjoner) og er fullt lovlig under dagens regler. Det samme gjelder de andre umiddelbare forslagene i vår «New Deal». For eksempel vårt fattigdomsfond. Vi foreslår at de milliardene Det europeiske system av sentralbanker (ESSB) har i overskudd, spesielt fra verdipapirer kjøpt i forbindelse med kvantitative lettelser, blir brukt til å sikre alle innbyggere som lever under fattigdomsgrensen mat, bolig og energisikkerhet.

Et annet eksempel er vår plan for å restrukturere den offentlige gjelden i eurosonen. Den europeiske sentralbanken skal megle mellom finansmarkedene og statene for å redusere den totale gjeldsbyrden uten å starte seddelpressen eller tvinge Tyskland til å betale, eller stille garanti, for den offentlige gjelden i de mer forgjeldede landene.

Radikal og grønn framtid

Som eksemplene over viser, kombinerer vår «New Deal» teknisk kompetente planer, som kan implementeres med det eksisterende rammeverket i EU, med et radikalt brudd med sparepolitikken og troikaens redningspakketankegang. Dessuten går vår «New Deal» lenger ved å foreslå institusjoner som kan bane vei for en postkapitalistisk framtid i Europa. Et eksempel er vårt forslag om delvis sosialisering av kapital og avkastning fra automatisering: Storkonsernene vil bare få lov til å operere i EU hvis de overfører en prosentandel av aksjene sine til et nytt Europeisk kapitalfond. Utbyttet fra fondet vil brukes til å finansiere en borgerlønn til alle EU-borgere uavhengig av andre offentlige stønader eller trygder.

Et annet eksempel på radikal endring er vårt forslag til reform av euroen. Før vi går i gang med de nødvendige endringene i statuttene til Den europeiske sentralbanken, vil vi skape en digital offentlig betalingstjeneste i hvert euroland. Med de eksisterende digitale plattformene for landenes skatteetater, vil skattebetalerne få muligheten til å kjøpe digitale skattekreditter som de kan bruke til å betale hverandre eller slette framtidig skatt med en betydelig rabatt. Disse kredittene vil utstedes i euro og bare kunnes overføres mellom skattebetalere i samme land, noe som vil forhindre en drastisk kapitalflukt.

Samtidig vil regjeringene kunne skape en begrenset mengde av disse skatteeuroene og gi dem til trengende borgere eller for å finansiere offentlige prosjekter. Skatteeuroene vil gjøre at pressede regjeringer kan stimulere etterspørselen, dempe skattebyrden, svekke Den europeiske sentralbankens skadelige makt og redusere kostnaden ved utmelding fra eller oppløsning av eurosonen. På lengre sikt vil disse offentlige betalingstjenestene kunne danne et regulert system med landspesifikke euroer som vil fungere som en internasjonal klareringsunion, som en modernisert versjon av John Maynard Keynes’ visjon for Bretton Woods-systemet i 1944, som dessverre aldri ble en realitet.

Vår «New Deal for Europa» er, for å oppsummere, en helhetlig plan for a) en smart reorientering av de eksisterende institusjonene i flertallets interesse, b) planlegging av en radikal og grønn postkapitalistisk framtid, og c) en forberedelse på å samle sammen bitene om EU sprekker.

 

Appell om enhet

Venstresiden har to store fiender: splittelse og inkoherens. Enhet er avgjørende, men det må ikke søkes på bekostning av koherens. Ta for eksempel tilstanden til Det europeiske venstrepartiet. Hvordan kan det forene velgerne i mai når det i Hellas representeres av et regjeringsparti som gjennomfører det mest brutale innstramningsprogrammet i kapitalismens historie, mens flere frontfigurer i Frankrike og Tyskland er EU-motstandere?

Velmenende venstrefolk spør oss hvorfor DiEM25 ikke går i allianse med Jean-Luc Mélenchons parti La France insoumise eller tyske Aufstehen ledet av Sahra Wagenknecht og Oskar Lafontaine. Grunnen er enkel: fordi vår plikt er å skape enhet ut fra en radikal, rasjonell og internasjonalistisk humanisme. Det betyr et felles program for alle europeere og en radikal politikk for et åpent Europa som ser grenser som sår på planeten og ønsker alle velkommen. Alt annet er uholdbart.

Vår appell om enhet bygger på en enkel idé: DiEM25 inviterte alle progressive til å utforme vår «New Deal for Europa». Vår appell ble hørt. Génération-S (Frankrike), Razem («Sammen», Polen), Alternativet (Danmark), Democrazia e Autonomia (Italia), MeRA25 (Hellas), Demokratie in Europa (Tyskland), Der Wandel («Endringen», Østerrike), Actúa (Spania) og Livre («Fri», Portugal) sluttet seg til. Andre kommer nå til. Sammen har vi dannet koalisjonen Europeisk vår som vil stille kandidater til EU-valget i mai med «New Deal for Europa» som program.

Vårt budskap til EUs autoritære establishment er: Vi vil stå opp mot dere med et radikalt program som er mer teknisk sofistikert enn deres. Vårt budskap til fascistiske fremmedfiendtlige: Vi vil kjempe mot dere overalt. Vårt budskap til våre kamerater på den europeiske venstresiden: Dere kan forvente endeløs solidaritet fra oss og et håp om at våre veier en dag vil gå sammen i en radikal, transnasjonal humanisme.

Oversatt av redaksjonen

Yanis Varoufakis er økonom, tidligere gresk finansminister, grunnlegger av Bevegelsen for demokrati i Europa 2025 (DiEM25).


Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner.

Siste fra EU

Imperiet rakner

EU er et liberalt imperium i ferd med å kollapse, hvor Tyskland
0 kr 0
Gå til Toppen