Lyst og lengsel

Michel Houellebecq, som ble utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen 1. januar i år, har siden 1990-tallet etset seg inn i litteraturhistorien gjennom en rekke sivilisasjonskritiske fiksjoner og fortsetter i samme sporet med sin nye roman, Serotonin. Tittelen viser til et lykkehormon som brukes i antidepressiva. I romanen får vi vite at Seroplex og Prozac fikk en (fiktiv) utfordrer i 2017, kalt Captorix. Medikamentet blir beskrevet som forbløffende effektivt, men med enkelte uønskede bivirkninger, som kvalme, sviktende kjønnsdrift og impotens. Fortelleren slår fast lakonisk: «Kvalme var jeg aldri plaget av.»

Kvalme er heller ikke et dominerende trekk ved Serotonin og stort sett begrenset til én scene. Ikke uventet gir romanen et urovekkende bilde av Frankrikes og Europas samtid. I sin samtidssatire (som omfatter alt fra røykeforbud til den endeløse rekken av matprogrammer på TV) er den både rampete og fininnstilt, den glir tidvis ut i noen lange transportetapper, men imponerer gjentatte ganger med en tett vev av minner og levende vekslinger, især mellom fortellerens forhold til sentrale kvinner i sitt liv. Serotonin er som helhet ikke den mest rasende av Houellebecqs bøker, ettersom det også gis plass til både undring og sensibilitet, men jeg-fortelleren er langt fra fri for irritasjon og vrede. (…)