Kambodsja fikk 40 millioner for å ta imot flyktningene Australia hadde stuet bort på Nauru og Manus. Australia bygde også dette mottaket i Phnom Penh. Kun sju flyktninger akseptere overføringen. Foto: Samrang Pring, REUTERS / NTB Scanpix.
Australia Migrasjon

Australias mislykkede asyleksport

Mellom 2012 og 2017 brukte Australia 30 milliarder kroner på å oppbevare tre tusen asylsøkere i fattige tredjeland.

Posted on

Lukten av falafel henger over den lille restauranten Mideast Feast i en sidegate sør i Phnom Penh. Restauranten som serverer syriske og libanesiske spesialiteter, er enestående i en hovedstad som er nokså kosmopolitisk, men har få innbyggere fra Midtøsten. Eieren Abdullah Zalghanah visste ingenting om Kambodsja før han havnet her. Historien hans er en fortelling om en reise fra land til land i takt med Australias skiftende asylpolitikk.

For åtte år siden var syriske Zalghanah baker og drev en restaurant i Deraa, hvor han bodde med kona og deres fire barn. Så kom krigen, bombene og gatekampene. Som så mange andre flyktet han fra byen, som var blitt en slagmark. Familien endte opp i Libanon, men Zalghanah dro videre for å lete etter et land hvor de kunne leve i fred.

«Jeg så ingen framtid for barna mine i Libanon, med Assad-militsenes klappjakt på flyktningene, den økonomiske situasjonen og konsekvensene av krigen», forteller han. I 2012 startet dermed en lang reise som ville føre ham til den andre siden av kloden, drevet av et håp om å nå Australia, et «fredelig» land, ble han fortalt, «hvor man kan bygge seg et nytt liv på seks måneder». Zalghanah var da i Egypt hvor han hadde jobbet en tid.

«I det syriske eksilmiljøet ble det sagt at Australia var et bedre alternativ enn Europa. Og jeg hadde en bror der, som var dratt dit før krigen», forteller han. Han fikk kontakt med menneskesmuglere, som sendte ham til Indonesia, hvor han måtte ta en båt med 71 andre. En enkel motorbåt, for å krysse 400 kilometer med åpent hav til australske Christmas Island midt i Indiahavet. «Reisen var fryktelig. En dag brøt en av de to motorene sammen. Mer enn én gang trodde jeg at vi skulle dø.»

Etter fire dager og en natt i angst dumpet de indiske menneskesmuglerne passasjerene på en strand hvor de ble møtt av australske vakter og ført til et forvaringssenter. Sommeren 2013 var over 2000 mennesker stuet sammen der: asylsøkere som hadde forsøkt å ta seg ulovlig til Australia og ventet på å bli overført til interneringsleirene på øystaten Nauru eller Papua Ny-Guinea. Ingen ville noensinne komme seg til Australia. For noen måneder tidligere hadde den australske regjeringen reaktivert og strammet inn landets radikale politikk mot båtflyktninger – det de kalte «stillhavsløsningen».

Kostbar «stillehavsløsning»

Politikken fra begynnelsen av 2000-tallet var basert på avtaler med to fattige naboland. For 67 millioner australske dollar (410 millioner kroner) til Nauru og minst én million til Papua Ny-Guinea gikk de to landene med på å huse uanmeldte asylsøkere. Mens asylsøknadene deres ble behandlet, skulle de forvares i leire utenfor landet, bygd med australske midler og drevet for den australske staten av private selskaper. Offisielt dreide det seg om å slå ned på menneskesmugling og avskrekke alle forsøk på å ta seg til Australia med båt.

Menneskerettsorganisasjonene mente Australia brøt sin folkerettslige plikt til å beskytte flyktninger og især non refoulement-prinsippet i FNs flyktningkonvensjon, som Australia har signert.1FNs flyktningkonvensjon pålegger signaturlandene å behandle søknader om beskyttelse fra enhver person som befinner seg på deres territorium eller på grensen. Non refoulement-prinsippet forbyr statene å utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor dennes liv eller frihet vil være truet (artikkel 33). Metoden inspirerte også EU til å «eksternalisere grensene», blant annet med en avtale med Tyrkia.

I Australia viste de konservative som startet denne outsourcingen til en tydelig nedgang i irregulære ankomster: under 150 i året mellom 2002 og 2008, mot 2000–5000 i året mellom 1999 og 2001.2«Boat arrivals in Australia since 1976», Australias parlament, Canberra, www.aph.gov.au. Det viste ifølge dem at politikken fungerte. Men den kostet. I 2007 anslo Oxfam totalkostnaden – alt fra bording av båter til drift av leirene – til over én milliard australske dollar (6 milliarder kroner) på seks år,3Kazimierz Bem, Nina Field, Nic Maclellan, Sarah Meyer og Tony Morris, «A price too high: the cost of Australia’s approach to asylum seekers», A Just Australia – Oxfam Australia, august 2007, www.oxfam.or.nz. for å ta hånd om færre enn 1700 asylsøkere. Etter mye kritikk stanset den nye Labour-regjeringen «stillehavsløsningen» i 2008. Leirene i Nauru og på Manus-øya (Papua Ny-Guinea) ble tømt, bare for å bli gjenåpnet fire år senere.

Permanent forvaring

Etter et nytt oppsving i uanmeldte ankomster og forlis (5000–6000 i året mellom 2010 og 2012),4«Boat arrivals in Australia since 1976», se over. hentet Labour-regjeringen fram igjen samarbeidsavtalene med Nauru og Papua Ny-Guinea og strammet inn mottakspolitikken. Australia tok fortsatt imot flere tusen asylsøkere som kom på lovlig vis,5I 2012–2013 tok Australia imot 19 998 flyktninger og personer med humanitært visum; 13 759 året etter. «Australia’s humanitarian program: a quick guide to the statistics since 1947», Australias parlament, 17. januar 2017. men innførte nulltoleranse mot irregulære ankomster.

«Asylsøkere som kommer til Australia med båt vil aldri få lov til å bosette seg i landet som flyktninger», ropte statsminister Kevin Rudd på BBC 9. juli 2013. Det betød lite om de hadde et reelt beskyttelsesbehov og hvor vanskelig det var blitt for dem å søke asyl. En syrer som hadde levert asylsøknad til Europa eller Australia fra et av Syrias naboland, som Tyrkia eller Libanon, sto i fare for å få søknaden avvist fordi den ble sendt fra et «trygt» land. Å få midlertidig visum var ikke mindre vanskelig. De uanmeldte som ble fanget i denne politikkens garn, hadde valget mellom fly tilbake til opprinnelseslandet eller overføring til leirene utenfor Australia – på ubestemt tid.

Avtalen med Papua Ny-Guinea innebar i teorien en permanent bosetting for flyktninger, men i praksis ga «myndighetene dem ingen regulær status», påpekte Amnesty International.6«Punishment not protection: Australia’s treatment of refugees and asylum seekers in Papua New Guinea», Amnesty International, London, februar 2018. Myndighetene i Nauru avviste offisielt enhver permanent bosetting. Flyktninger skulle i beste fall få et visum på fem år, så ti år, betalt av de australske myndighetene. «Leirene utenfor Australia var opprinnelig transittleire, men ble permanente forvaringsleire, uten annet utfall enn retur til hjemlandet», forteller Ian Rintoul, talsperson for organisasjonen Refugee Action Coalition.

Blod på tann

Da Zalghanah ble overført til Nauru i april 2014 bodde det rundt 1200 asylsøkere i leiren. «Vi sov førti stykker i store skitne telt, uten noe privatliv. Det var bare ti toaletter og ti dusjer uten dør. Vi var ikke kriminelle, men denne leiren var et fengsel.»

I tillegg til de umenneskelige forholdene, var den uavklarte situasjonen en enorm påkjenning. «Vi gikk alle på anti-depressiva og sovepiller. Stemningen ble bare verre, med slagsmål og mange selvmord. En mann svelget en eske med piller, en annen satte fyr på seg selv.»

Zalghanah mistet tellingen, men de døde lever videre i marerittene hans. På tross av begrenset adgang til leirene kritiserte flere granskninger livsbetingelsene til de forvarte. FNs høykommissær for flyktninger sendte høsten 2013 en delegasjon til Nauru som rapporterte om «systematisk og vilkårlig forvaring» i brudd med folkeretten og kritiserte mangelen på varige løsninger for mennesker holdt i uvisse.7«UNHCR monitoring visit to the Republic of Nauru», regionkontoret til FNs høykommissær for flyktninger, Canberra, 26. november 2013.

Sommeren 2014 satte «Suverene grenser», en militæroperasjon som sender irregulære båter tilbake til startstedet, en stopper for ankomstene. Men det hastet med å finne en løsning for de 3000 flyktningene stuet sammen på Manus og Nauru. New Zealand tilbød seg å ta imot 150 i året, men Australia avslo tilbudet fordi de mente det bare ville gi menneskesmuglerne blod på tann. Så trodde Australia de hadde funnet løsningen i eksternalisering.

Få frivillige

26. september 2014 annonserte daværende innvandringsminister Scott Morrison en ny type avtale med Kambodsja. I all hemmelighet hadde Australia overtalt landet til å bosette deler av flyktningene dumpet på Nauru. I bytte skulle Kambodsja få 40 millioner australske dollar i bistand. Australia skulle også betale for reise, mottak og bosetting, og satte av et budsjett på totalt 15 millioner dollar (92 millioner kroner) uten noen nærmere spesifisering.

«Et av verdens rikeste land har overtalt et av de fattigste til å huse flyktningene det ikke vil ha», oppsummerte det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy,8Justine Drennan, « … And stay out! Australia signs a deal to unload refugees onto Cambodia», Foreign Policy, Washington DC, 26. september 2014. mens FNs daværende høykommissær for flyktninger og nåværende generalsekretær António Guterres, kritiserte et «urovekkende brudd på internasjonale normer».9«UNHCR statement on Australia-Cambodia agreement on refugee relocation», 26. september 2014, FNs høykommissær for flyktninger, www.unhcr.org. Avtalen var faktisk enestående og om den ikke brøt folkeretten eksplisitt kunne den skape en farlig presedens som angriper hele systemet for fordeling av ansvar for flyktninger, påpeker Madeline Gleeson, advokat og forsker ved University of South Wales.10 Madeline Gleeson, «The Australia-Cambodia refugee relocation agreement is unique, but does little to improve protection», Migration Policy Institute, Washington DC, 21. september 2016.

«Med avtalen håpet Australia at landet endelig hadde funnet den manglende brikken i sin offshore asylbehandlings-politikk: en varig, langsiktig løsning», skriver Gleeson. Men om avtalen var vag om de framtidige levekårene for de internerte flyktningene, var den i det minste krystallklar på ett punkt: Flyktningene måtte dra frivillig. Og fangene på Nauru var ikke spesielt begeistret for nyvinningen.

Mens den australske og den kambodsjanske innenriksministeren skrev under avtalen i Phnom Penh, brøt det på ny ut protester i leiren i slutten av september og begynnelsen av oktober 2014.11 Kevin Ponniah, «Refugees on Nauru ‘escape compound’», The Phnom Penh Post, 10. oktober 2014. Ingen meldte seg frivillig da de første delegasjonene fra Kambodsja kom dit våren 2015. «I månedene etter ble vi fortalt om press, utpressing og falske løfter», forteller Rintoul. Til ingen nytte, for kun sju av dem gikk med på å bli sendt til Kambodsja.

Asyl under Trump

En av dem var Zalghanah. I 2016 gikk han med på å bli relokalisert til Phnom Penh, på betingelse av at Australia også hentet familien hans som var blitt værende i Libanon. «I begynnelsen sa de at familiegjenforening var umulig. Men etter ett år sa de til slutt at familien min ville komme etter om tre–fire måneder», forteller han.

Da han ankom Kambodsjas hovedstad i november 2016, ble han tatt hånd om av lokalkontoret til Den internasjonale flyktningorganisasjonen. Organisasjonen viste ham rundt og ga ham bolig i tre måneder, etterpå startet han restauranten sin med støtte fra Australia. Men over ett år etter ankomsten var det ennå ikke blitt noe av familiegjenforeningen. Zalghanah fryktet at han var blitt glemt sammen med de gamle papirene fra en mislykket avtale. For avtalen feilet så spektakulært at den ikke ble videreført i fjor høst. Fire av de sju flyktningene som ble overført, hadde da allerede forlatt Kambodsja.

«Avtalen var en vits helt fra begynnelsen av», sier Rintoul. «Regjeringen var desperat etter å finne en løsning på asylpolitikken. Den endte med å betale 40 millioner dollar for å sende ut sju personer. Vi har nådd toppen av absurditet.» Forsøk på lignende avtaler med andre land, som Kirgisistan, mislykkes.

Dermed gjensto bare én mulig utvei: avtalen inngått med Barack Obama i hans siste måneder som president, der USA lovet å ta imot inntil 1200 flyktninger fra leirene utenfor Australia. Innholdet i avtalen fra september 2016 har ikke blitt offentliggjort, men samme måned annonserte den australske regjeringen at den ville ta imot et ukjent antall søramerikanske asylsøkere fra amerikanskdrevne leire. Det førte til rykter om en flyktningutveksling, noe den australske regjeringen innstendig benektet.12 «Australia-United States resettlement arrangement», Andrew and Renata Kaldor Centre for International Refugee Law, University of New South Wales (UNSW), Sydney, 28. januar 2018.

Mot all forventning forkastet ikke Donald Trump avtalen. Den nye presidenten mente den var «dum», men ville likevel respektere den, bare ikke ta imot så mange flyktninger som forgjengeren hadde nevnt. Siden høsten 2016 har 445 flyktninger fra Nauru og Manus fått asyl i USA. Washington skal ha nektet nær to hundre andre, deriblant mange iranere. Ingen ny overføring til USA er annonsert.

Til sak mot staten

Ifølge Australias parlament skal offshore-politikken ha kostet staten nærmere fem milliarder dollar (30 milliarder kroner) mellom 2012 og 2017. I tillegg kommer «bistanden» avtalt i de regionale avtalene. En klekkelig sum for å oppbevare totalt 3127 flyktninger og asylsøkere siden 2012. Rundt 1400 av dem sitter fortsatt fast på Manus og Nauru.

Leirene er nå åpne, men øyene er like fullt fengsler for disse mennene, kvinnene og barna som i praksis har en nokså begrenset bevegelsesfrihet. Leger uten grenser ble i oktober forvist av de nauruanske myndighetene etter å ha tilbrakt elleve måneder med flyktningene. Organisasjonen forteller om mennesker «hinsides fortvilelse» og har talt «et sjokkerende antall selvmordsforsøk og tilfeller med selvskading».13 «’Ce n’est pas MSF qui doit quitter Nauru, ce sont les réfugiés’», Leger uten grenser, Paris, 11. oktober 2018.

I desember gikk 1200 flyktninger og asylsøkere, med hjelp fra foreningen National Justice Project, til sak i høyesterett mot den australske staten for vilkårlig fengsling, forfølgelse, tortur og forbrytelser mot menneskeheten.

Zalghanah kaller seg en overlevende. I januar kom familien hans endelig til Kambodsja, etter to år med venting.

Oversatt av redaksjonen

Lena Bjurström er journalist

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Australia

0 kr 0
Gå til Toppen