I amerikanske øyne er konkurransen mellom USAs og Kinas politiske systemer en kamp mellom et demokrati og et autokrati. Foto: romantitov, shutterstock.
Kina Geopolitikk

Hvem er redd for Kina?


USA har overbevist Europa om at Kina, med sine varer, spioner og militær­ambisjoner, forsøker å endre verdensordenen som ble etablert etter andre verdenskrig. Men hvor reell er den kinesiske trusselen?
Av

Innen femten år vil Kinas økonomi gå forbi USAs og bli verdens største. I påvente av skiftet har det festet seg en konsensus i Washington om at Kina er en trussel mot amerikanernes interesser og velferd.

I september 2017 sa USAs forsvarssjef Joseph Dunford til Senatet at Kina sannsynligvis vil være «den største trusselen mot landet vårt i 2025». I sin National Defense Strategy for 2018 skriver Pentagon at Kina og Russland er «revisjonistiske makter» som søker «å forme en verden som passer med deres autoritære modell – å få vetomakt over andre lands økonomiske, diplomatiske og sikkerhetsmessige beslutninger».1«Summary of the National Defense Strategy of the United States 2018», USAs forsvarsdepartement, Washington DC. Den kinesiske trusselen er ifølge FBI-direktør Christopher Wray «ikke bare en hele-regjeringen-trussel, men også en hele-samfunnet-trussel […] og den vil kreve en hele-samfunnet-reaksjon fra oss.»

Ideen om den kinesiske trusselen er så utbredt at da Donald Trump startet sin handelskrig mot Kina i januar i fjor, fikk han støtte fra mange moderate skikkelser, blant andre den demokratiske senatoren Chuck Schumer.

Uroen drives av to sentrale bekymringer. Den første er økonomisk, nemlig at Kina skal ha svekket den amerikanske økonomien med urettferdig handelspraksis, krav om teknologioverføring, tyveri av immaterielle rettigheter og handelsbarrierer som hindrer adgang til kinesiske markeder. Den andre bekymringen er politisk og går ut på at Kinas suksessfulle økonomiske utvikling ikke har resultert i de liberale demokratiske reformene som vestlige regjeringer, og især USA, forventet. Kineserne skal i stedet ha blitt enda mer aggressive overfor andre land.

På dette bakteppet er det ikke vanskelig å forstå hvorfor professor i statsvitenskap Graham Allison i boka Destined for War (2017) kommer til den deprimerende konklusjonen at væpnet konflikt mellom USA og Kina er nokså sannsynlig. Men Kina bygger ikke opp noen militærstyrke for å true eller invadere USA, forsøker ikke å blande seg i amerikansk innenrikspolitikk, og har ikke noen kampanje for å ødelegge den amerikanske økonomien. På tross av alt oppstyret om den påståtte trusselen Kina utgjør for USA, er det dermed fullt mulig for USA å finne en fredelig måte å forholde seg på overfor et Kina som vil bli verdens fremste økonomiske, og muligens også geopolitiske, makt innen femten år – og å gjøre det på en måte som fremmer USAs egne interesser, selv om det vil trosse Kinas.

 

Mirakuløs vekst

USA må først revurdere en gammel forestilling om Kinas politiske system. Siden Sovjetunionens kollaps har amerikanske ledere vært overbevist om at det bare er et tidsspørsmål før det kinesiske kommunistpartiet slår følge med det sovjetiske kommunistpartiet på den historiske skraphaugen. På begge sider av det politiske spekteret har de akseptert, implisitt eller eksplisitt, Francis Fukuyamas berømte tese fra 1992 om at det bare finnes én farbar historisk vei: «Det vi muligens ser er ikke bare slutten på den kalde krigen, eller slutten på en bestemt periode i etterkrigstidens historie, men slutten på historien som sådan, det vil si slutten på menneskehetens ideologiske utvikling og universaliseringen av det vestlige liberale demokratiet som den endelige formen for menneskelig styre.»2Francis Fukuyama, The End of History and the Last Man, Free Press, New York, 1992.

Da Bill Clinton i mars 2000 argumenterte for at Kina skulle bli tatt opp i Verdens handelsorganisasjon (WTO), la han vekt på at økonomisk liberalisering uunngåelig ville føre til politisk frigjøring og sa til statslederne i WTO-landenes statsledere: «Hvis dere tror på en framtid med mer åpenhet og frihet for det kinesiske folket, bør dere være for denne avtalen.» Etterfølgeren George W. Bush var enig. I sin National Security Strategi for 2002 skrev han at «med tiden vil Kina innse at sosial og politisk frihet er den eneste kilden til nasjonal storhet». Hillary Clinton var enda mer eksplisitt og mente at kineserne med sitt vedvarende kommunistpartistyre forsøkte «å stanse historien, noe som er nytteløst. De vil ikke klare det, men de vil holde den tilbake så lenge som mulig.»

Legg merke til at de amerikanske beslutningstakerne er hellig overbevist om at de kan gi politiske resepter til Kina. Ingen andre imperier har samlet så mye økonomisk, politisk og militær makt på sine hender som USA. Samtidig er det mindre enn 250 år siden Uavhengighetserklæringen ble signert i 1776. Kina er langt eldre og kineserne har lært av mange tusen års historie at folket lider mest når sentralmakten er svak og splittet, slik den var i nesten et århundre etter opiumskrigen i 1842, da landet ble herjet av utenlandske invasjoner, borgerkriger, hungersnød og mange andre onder.

Siden 1978 har Kina løftet 800 millioner mennesker ut av fattigdom og skapt verdens største middelklasse. Som Graham Allison skrev i en kommentar i statseide China Daily, «kan det argumenteres for at 40 år med mirakuløs vekst har forbedret den menneskelige velferden for flere individer enn i hele Kinas 4000 år lange historie». Og det har skjedd med Kommunistpartiet i førersetet. Kineserne har også fått med seg at det sovjetiske kommunistpartiets kollaps førte til nedgang i russernes forventede levealder, økt spedbarnsdødelighet og fallende inntekter.

 

Ikke amerikansk kopi

I amerikanske øyne er konkurransen mellom USAs og Kinas politiske systemer en kamp mellom et demokrati, hvor folket velger regjering, ytrer seg og praktiserer sin religion fritt, og et autokrati uten slike friheter. For utenforstående kan det vel så godt framstå som en motsetning mellom et amerikansk plutokrati – hvor store politiske beslutninger ender med å favorisere de rike på bekostning av de store massene – og et kinesisk meritokrati, hvor beslutningene blir fattet av ledere valgt av partieliten på bakgrunn av kompetanse, noe som har ført til en drastisk reduksjon av fattigdom. De siste tretti årene har medianinntekten til amerikanske arbeidere stått på stedet hvil: Mellom 1979 og 2013 økte timelønnen med knappe seks prosent – under 0,2 prosent i året.

Det betyr ikke det kinesiske politiske systemet bør bevare sin nåværende form. Menneskerettsbrudd – som innesperringen av mange hundretusen uigurer – er fortsatt et stort problem. Mange i dagens Kina ønsker reformer, blant andre historieprofessoren Xu Jilin, som er spesielt kritisk mot andre kinesiske akademikere.3Se Xu Jiln, Rethinking China’s Rise: A Liberal Critique, Cambridge University Press, 2018. Han anklager dem for en overdreven vektlegging av nasjonalstaten og av Kinas kulturelle og historiske forskjell fra vestlige politiske modeller. Ifølge Xu bryter den overdrevne insisteringen på Kinas særegenhet med tradisjonell kinesisk kultur, som var universell og åpen, slik Kinas historiske utenrikspolitiske verdensanskuelse kalt tianxia viser. Han kritiserer de «ekstreme nasjonalistene» blant sine kinesiske kolleger og deres blanke avvisning av «alt skapt av vestlige», og argumenterer for at Kina historisk sett har lykkes fordi det har vært åpent.

Men selv ikke progressive som Xu vil at Kina skal kopiere USAs politiske system. I stedet mener han at Kina burde «anvende sine egne kulturtradisjoner» og fremme en «ny tianxia». Innenriks skal «Han-folket og de ulike nasjonale minoritetene ha samme juridiske og sosiale status, og de forskjellige nasjonalitetenes kulturelle unikhet og mangfold vil respekteres og beskyttes». Mens forholdet til andre land «vil bli definert av prinsipper om respekt for hverandres suverene uavhengighet, likebehandling og fredelig sameksistens».

 

Ingen alternativer

Kinas politiske system vil måtte utvikle seg med den sosiale og økonomiske situasjonen. Og på mange måter har systemet endret seg betraktelig. Det er blitt mye mer åpent enn det var. I 1980 fikk ikke kineserne dra til utlandet som turister. I fjor dro 134 millioner ut og så å si like mange kom frivillig tilbake. Millioner av unge kinesere har opplevd den akademiske friheten på amerikanske universiteter. Likevel dro åtte av ti kinesiske studenter hjem i 2017.

Et spørsmål gjenstår likevel: Hvis alt går så bra, hvorfor krever Xi Jinping stadig større lojalitet fra partimedlemmene og fjerner begrensingen på antall presidentperioder?4Inntil mars i fjor kunne Kinas president ikke sitte mer enn to perioder. Forgjengeren, Hu Jintao, leverte en spektakulær økonomisk vekst, men perioden hans var også preget av økt korrupsjon og en fraksjonering i partiet ledet av Bo Xilai, partisekretæren i Chongqing (30,5 millioner innbyggere), og den tidligere allmektige sjefen for innenriks sikkerhet, Zhou Yongkang. Xi var overbevist om at disse tendensene ville svekke kommunistpartiets legitimitet og stanse Kinas suksessfulle fornyelse. Han så ingen andre alternativer til disse skremmende utsiktene enn å gjeninnføre en sterk sentralmakt. På tross av det – eller kanskje på grunn av det – er Xi fortsatt ekstremt populær.

 

Forsonende forslag

Mange i Vesten er skremt av den enorme makten Xi har skaffet seg og ser det som et forvarsel om væpnet konflikt. Xis maktansamling har imidlertid ikke endret Kinas langsiktige geopolitiske strategi. Kina har, blant annet, unngått unødvendige kriger. I motsetning til USA, som er så heldig å ha to ikke-truende naboer i Canada og Mexico, har Kina vanskelige relasjoner til flere mektige og ekstremt nasjonalistiske naboer, som India, Japan, Sør-Korea og Vietnam. Av FNs sikkerhetsråds fem medlemmer (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) er Kina det eneste som ikke har skutt én kule utenfor grensene de siste tretti årene, siden det korte sjøslaget med Vietnam i 1988. Til forskjell slapp det amerikanske militæret, under den angivelig fredelige Obama-administrasjonen, 26 000 bomber på sju land bare i 2016. Kineserne behersker åpenbart kunsten å beherske seg strategisk.

Siden 1978 har Kina løftet 800 millioner mennesker ut av fattigdom og skapt verdens største middelklasse.

Kina har vært nær krig noen ganger, blant annet i konflikten med Japan etter at den japanske statsministeren Yoshihiko Noda «nasjonaliserte» de omstridte Senkaku-øyene i september 2012.5Se Richard McGregor, Asia’s Reckoning: China, Japan, and the Fate of US Power in the Pacific Century, Viking, New York, 2017. Det har også blitt snakket mye om muligheten for konflikt i Sør-Kinahavet, hvor en femtedel av verdens sjøtransport passerer hvert år. Her har kineserne omgjort noen isolerte rev og grunner til militæranlegg som del av et omstridt krav om suverenitet over deler av farvannene. Men i motsetning til påstandene i Vesten, har Kina, på tross av en mer offensiv politikk, ikke blitt mer militært aggressiv. Kina kunne lett kastet ut de mindre rivalene i Sør-Kinahavet, som Malaysia, Filippinene og Vietnam som kontrollerer en rekke øyer der, men har ikke gjort det.

Den vanlige fortellingen om «kinesisk aggresjon» i Sør-Kinahavet unnlater som regel å nevne at USA flere ganger ikke har grepet anledningen til å dempe spenningene der. På en felles pressekonferanse med Obama 25. september 2015 foreslo Xi Jinping ikke bare en tilnærming til Sør-Kinahavet som inkluderte aksept av regelverket de ti medlemmene i samarbeidsorganisasjonen Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) har foreslått. Han la også til at Kina ikke hadde noen intensjon om å militarisere Spratly-øyene, hvor kinesiske myndigheter hadde startet et større landvinningsarbeid. Obama-administrasjonen gjorde ingenting for å følge opp Kinas forsonende forslag, men trappet i stedet opp patruljene til den amerikanske marinen, hvorpå Kina svarte med å bygge enda flere forsvarsanlegg på disse øyene.

 

Vil bli verdensledende

Også USAs økonomiske forhold til Kina krever forstandig diplomati. Det er ikke hva Trump har valgt. På tross av tvilsomme begrunnelser har Trumps handelskrig mot Kina fått mye støtte. En viktig grunn er at Kina har ignorert den økende kritikken mot landets angivelig urettferdige handelspraksis. USA har rett til å iverksette tiltak for å forhindre teknologityveri, men som Ronald Reagans tidligere økonomiske rådgiver Martin Feldstein har påpekt, bør ikke det brukes til å motarbeide Kinas langsiktige industriplan, Made in China 2025. Målet med planen er å gjøre Kina til verdensledende innen avansert industri som elbil, robotikk og kunstig intelligens.

For å bevare overtaket i høyteknologi-industrier som robotikk og luft- og romfart bør den amerikanske regjeringen, i stedet for å innføre tollbarrierer, investere i høyere utdanning, forskning og utvikling. Kort fortalt bør USA lage en egen langsiktig økonomisk strategi som kan matche Kinas.

I både politikk og retorikk har Kinas lederskap en visjon for sin økonomi og sitt folk. Planer som Made in China 2025 og Belt and Road Initiative (BRI), med sine mange infrastrukturprosjekter, viser at Kina ønsker å bli verdensledende i nye, avanserte industrier. Samtidig understreker kinesiske ledere at landet ikke lenger kan jakte BNP-vekst uten hensyn til sosiale kostnader som økende ulikhet og miljøforurensning. Det gjorde Xi klart da han i 2017 erklærte at hovedmotsetningen i det kinesiske samfunnet nå er «mellom ubalansert og utilstrekkelig utvikling og folks stadig voksende behov for et bedre liv».6Tale på Det kinesiske kommunistpartiets 19. kongress, 18. oktober 2017. Ingen vet om den kinesiske regjeringen klarer å gjøre noe med problemene, men de forsøker i det minste. Ingenting hindrer USA i å gjøre det samme.

 

Lærdom fra Sovjet

For å utarbeide en langsiktig strategi må USA imidlertid løse en grunnleggende selvmotsigelse i sine egne antakelser. De fleste framtredende amerikanske økonomene er overbevist om at statsstyrt industripolitikk ikke virker. I stedet argumenterer de for frimarkedskapitalisme. Hvis de har rett, har Trumps fremste handelsrepresentant Robert Lighthizer ingen grunn til å uroe seg for Kinas statlige 2025-plan om å oppgradere sin teknologiske pondus. Lighthizer kan da bare sette seg tilbake og se Kinas industri-initiativ feile.

Hvis Lighthizer derimot tror at 2025-planen kan lykkes, bør han be sine kollegaer i Det hvite hus revurdere sine økonomiske antakelser. Da kan de utarbeide en langsiktig økonomisk strategi på høyde med den kinesiske. Selv Tyskland, verdens fremste industrimakt, har en slik langsiktig plan, kalt Industri 4.0.

Mange i Vesten er skremt av den enorme makten Xi har skaffet seg og ser det som et forvarsel om væpnet konflikt.

Ironisk nok kan Kina være det beste landet for USA å jobbe med for å utarbeide en slik strategi. Kina vil gjerne bruke sine 3000 milliarder i dollarreserver til å investere mer i USA. Landene som nå deltar i BRI ville ikke hatt noe imot at USA ble med, snarere tvert imot, siden det ville vært en motvekt til Kinas innflytelse. Kort fortalt finnes det mange økonomiske muligheter for USA. Slik Boeing og General Electric har tjent på rekordveksten i det kinesiske luftfartsmarkedet, kan selskaper som Caterpillar og Bechtel tjene på den massive byggeaktiviteten i BRI-landene. Men for tiden vil USAs ideologiske aversjon mot statlige økonomiske initiativ hindre et langsiktig samarbeid med Kina som begge vil tjene på og en nødvendig industristrategi i USA.

Det var rasjonelt for USA å ha verdens største forsvarsbudsjett da landets økonomi overgikk alle andre land. Vil det være rasjonelt for verdens nest største økonomi å ha verdens største forsvarsbudsjett? Er det ikke en gavepakke til Kina å holde fast på det store militærbudsjettet? Kina har lært av Sovjetunionens kollaps. Økonomisk vekst må komme foran utgiftene til militæret. Dermed vil Kina ikke ha noe imot om USA fortsetter å sløse penger på militæret.

Hvis USA skulle endre sitt syn på Kina, vil amerikanerne også oppdage at det er mulig å utarbeide en strategi som både begrenser Kina og fremmer amerikanske interesser. Bill Clinton påpekte klokskapen i en slik strategi i en tale på Yale i 2003, hvor han sa mer eller mindre direkte at den eneste måten å temme den neste supermakten på er å lage internasjonale regler og partnerskap.

Under Xi er Kina fortsatt for å styrke den internasjonale arkitekturen USA i sin tid skapte, inkludert Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, FN og WTO. Kina har bidratt med flere fredsbevarende styrker enn de fire andre faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd til sammen. Dermed finnes det en anledning for samarbeid mellom USA og Kina i internasjonale fora. For å gripe den må amerikanske ledere erkjenne den unektelige realiteten at Kinas historiske tilbakekomst ikke lar seg stoppe.

Oversatt av redaksjonen

Kishore Mahbubani er tidligere FN-ambassadør for Singapore, professor i offentlig politikk ved Universitetet i Singapore.


Fotnoter   [ + ]

Siste fra Kina

Gulrot og pisk

De kinesiske lederne presser andre land til å isolere Taiwan internasjonalt, samtidig
0 kr 0
Gå til Toppen