Et oljelager eid av Irving-konsernet langs kaien i Saint John, New Brunswick. Irving-familien har ikke bare eierandeler i så godt som alle deler av provinsens industri og handel, men fungerer nærmest som en uoffisiell regjering. Foto: Devaan Ingraham, REUTERS / NTB Scanpix.
Canada Irving-familien

Kanadisk føydalisme


I New Brunswick trykkes avisene av Irving-familien, som også bygger husene i provinsen, produserer maten på familiekonsernets gårder, og frakter den i lastebiler som kjører på konsernets bensin.
Av

Fra sitt hovedkontor i den østkanadiske provinsen New Brunswick hersker familien Irving nærmest som et dynasti. Familien har over flere tiår bygd et både vertikalt og horisontalt monopol som gjør at den verken trenger leverandører eller samarbeidspartnere. I stedet for å spre sine tentakler over hele planeten som andre store selskaper, har Irving-konsernet heller slått kloa i alt det kan innenfor en klart definert radius.

Raffineriet i Saint John, det største i Canada, forsyner bensin til Irvings logistikk- og transportselskap som dekker hele det nordøstlige Nord-Amerika, fra Newfoundland til New England. Tanket opp med egenprodusert drivstoff frakter familiebedriftens enorme flåte av lastebiler matvarer høstet på konsernets gårder, aviser trykket i dets trykkerier og pakker fra dets budtjeneste – når disse varene ikke blir levert med Irvings jernbane eller båter.

Irving-familien eier også enorme skogområder hvor den hogger tre som den foredler i sine mange industrisagbruk og papirmøller. Datterselskapet Kent Homes har dermed ingen problemer med å få byggematerialer til sine hus, ettersom konsernet også produserer stål og betong. Familien har eierandeler i alt som kan tenkes: et skipsverft, emballasjefabrikker, et busselskap, bilforhandlere, en restaurantkjede, et hockeylag, en jernvarekjede og en apotekkjede.

 

Kritikere truet

Utover industri og handel eier Irving-familien også politikken, som en slags uoffisielle monarker. Familiens veldedige gjerninger skjuler dårlig dens innblanding i offentlige saker, på føderalt nivå, men framfor alt i New Brunswick og de andre kanadiske atlanterhavsprovinsene, hvor den nærmest er en uoffisiell regjering. Her er det få idrettsanlegg, museer og forskningssentre – for eksempel for energi, skogbruk eller bærekraftig utvikling – som ikke er prydet med familiens farger. Området er så mettet av merkevaren at enkelte bare kaller provinsen «Irvingland».

Irving eier alle de engelskspråklige avisene her. Bare den ene franskspråklige dagsavisen, L’Acadie Nouvelle, har unnsluppet, men den blir trykket på familiens trykkeri. Familien har overtatt mange av de lokale radio- og tv-kanalene og universitetsforlaget i New Brunswick. Interessekonfliktene er dermed nesten parodiske: Konsernets medier gjenspeiler i det store og hele familiens standpunkt i absolutt alle deler av samfunnet og næringslivet.1 Julian H. Walker, «The once and future New Brunswick free press», Journal of New Brunswick Studies, vol. 1, januar 2010, og Bruce Livesey, «The Irvings’ media monopoly and its consequences», National Observer, 6. juli 2016. Høsten 2018 var det en eksplosjon på raffineriet i Saint John. Offisielt ble fire skadet, men en lege uttrykte tvil om selskapets uttalelser og – indirekte – medienes dekning.2«Explosion à Saint-Jean: plus de blessés qu’annoncé», Radio-Canada Acadie, 11. oktober 2018.

Familien har overtatt mange av de lokale radio- og tv-kanalene og universitetsforlaget.

Kritikk er likevel sjelden. Professorer, offentlige ledere og folkevalgte frykter represalier. Flere har også opplevd å bli truet. I provinshovedstaden Fredericton ble delstatens helsesjef, Eilish Cleary, sparket i 2015 da hun gransket Irving-skogselskapenes bruk av glyfosat. Andre som har blitt utsatt for press er biologen Rod Cumberland, som i sin tidligere stilling hos energi- og naturressursdepartementet varslet om insektmidlenes innvirkning på faunaen i regionen, og skogbruksprofessor Tom Beckley ved University of New Brunswick, som kritiserte den ugjennomsiktige skogforvaltningen.3«Congédiement d’Eilish Cleary: le Conseil des Canadiens porte plainte», Radio-Canada Acadie, 17. mai 2016, og Bruce Livesey, «How the Irvings intimidate their critics», National Observer, 27. juni 2016.

 

Irvings nye koloni

Familieimperiet har nå vart i over et århundre. Den spartanske protestanten Kenneth Colin Irving (1899–1992) tjente seg rik på oppsvinget i tradisjonelle koloniaktiviteter i Øst-Canada på begynnelsen av forrige århundre. Han slo seg opp i oljeindustrien og fikk kontroll på distribusjonsleddet, på samme måte som Rockefeller-familien, men i mindre skala. Så vendte han seg mot trevirke, stål og dagligvare. Han var en nådeløs forhandler og fikk plassert sine folk i sentrale politiske stillinger, før hans tre sønner tok over. Som Øst-Canadas største arbeidsgiver og industrielle motor, har Irving-familien klart å holde befolkningen i sin hule hånd. Her finnes ingen antitrustlover som demper konsernets appetitt. De to hundre selskapene konsernet eier, gir det en verdi på rundt ti milliarder kanadiske dollar (65 milliarder kroner). Konsernets selskaper er ikke børsnoterte, dermed trenger det offentliggjøre minimalt med informasjon.

Under dekke av det hellige mantra om å «skape arbeidsplasser» får konsernet en rekke skattefordeler og -fritak. Det mottar også subsidier, blant annet gjennom provinsens program for kjøp av fornybar energi, hvor det offentlige strømselskapet kjøper sagmugg og avkapp fra industrisagbrukene til en dyr penge for å produsere strøm.

Gjennom stadige avreguleringer har New Brunswick i praksis gitt Irving i oppgave å forvalte provinsens enorme skogarealer. Provinsmyndighetenes siste «Manual for skogforvaltning» fra 2014 reduserte størrelsen på buffersonene mellom skogene og bebodde områder. Den åpner også for mer flatehogst, øker produksjonsvolumet og reduserer verneområdene fra 31 til 22 prosent.4«Forest Management Manual for New Brunswick Crown Lands», New Brunswicks departement for naturressurser, Fredericton, 31. juli 2014. Skogen forvaltes nå nærmest som en økonomisk frisone, for provinsmyndighetenes regulering kan bare endres med godkjennelse fra konsernet selv.5Charles Thériault, «Notre forêt est-elle vraiment la nôtre?», egenprodusert dokumentarserie.

Irving legger også lignende press på nabodelstaten Maine i USA, hvor det også har skattefritak. Med støtte fra kanadiske myndigheter har konsernet gjort det meste for å stanse en folkeavstemning om forbud mot flatehogst og et lovforslag om regnskapsplikt. Konsernet trakter nå etter gull og kobber i Bald Mountain i Aroostook, og mange spør seg om Maine er i ferd med å bli «Irvings nye koloni».6Lance Tapley, «Maine: Irving’s new colony?», Maine Center for Public Interest Reporting, Augusta, 16. september 2015.

Miljøvernere frykter at gruvedrift vil forurense området med svovelsyre og arsenikk. Irving-sønnen Jim har svart med det velkjente refrenget om at konsernet følger de «beste praksiser» og har «høye standarder».7Bruce Livesey, «The Irvings’ invasion of Maine», National Observer, 21. juli 2016.

 

Folkevalgte glemmer folket

Det går jo tydelig fram av hvordan konsernet har unndratt skatt. Allerede på 1960-tallet begynte det å registrere selskapene sine i skatteparadis for å trikse med salg mellom selskapene i konsernet. Datterselskapet i Bermuda kjøper for eksempel råolje for å selge det videre til høyere pris til sitt kanadiske moderselskap, for dermed å oppføre så mye kapital som mulig i skatteparadiset. I nær seksti år har kanadiske lovgivere og domstoler forenklet prosedyren for at Irving skal slippe å bidra til provinsens budsjetter.8Alain Deneault, Paradis fiscaux: la filière canadienne. Barbade, Caïmans, Bahamas, Nouvelle-Écosse, Ontario …, Écosociété, Montreal, 2014, og Diane Francis, Who Owns Canada Now? Old Money, New Money and The Future of Canadian Business, HarperCollins Canada, Toronto, 2009. Familieoverhodet Kenneth Colin likte også skatteparadiset så godt at han bosatte seg på Bermuda. Som eneeier av konsernet styrte han det fra avstand gjennom sine tre sønner i Canada, som offisielt bare var bestyrere.

Det er mindre transparens i New Brunswick enn i Kurdistan, Guatemala og Sierra Leone.

Don Bowser, internasjonal spesialist på politisk korrupsjon, forteller at han ble uvel da han oppdaget at det er mindre transparens og offentlige høringer i New Brunswick enn i Kurdistan, Guatemala og Sierra Leone, på tross av at store offentlige midler er involvert i utvinningen av provinsens naturressurser.9Intervju i Charles Thériault, Notre forêt est-elle vraiment la nôtre?, se over.

Mens aktivister på den sørlige halvkule kjemper for å avdekke selskapers pengeoverføringer til regjeringene der, får innbyggerne i en provins i den kanadiske føderasjonen ikke vite hvor mye skatt og avgifter det største lokale selskapet betaler (eller ikke betaler), eller hvor mye offentlige subsidier det får. «Politikk og business går ikke overens. New Brunswick er for lite for politikk», sa Kenneth Colin Irving kynisk på 1970-tallet, som forklaring på hvorfor han ikke selv involverte seg direkte i politikken.10 Peter Newman, L’Establishment canadien. Ceux qui détiennent le pouvoir, Les Éditions de l’Homme, Montreal, 1979.

Av New Brunswicks mange statsministre er det bare Louis Robichaud (1960–1970) som har ytret uro for Irving-familiens umåtelige innflytelse – selv om det var den som brakte ham til makten, i likhet med forgjengerne og etterfølgerne hans.11 Herménégilde Chiasson, Robichaud, Canadas nasjonale filmbyrå, Montreal, 1989. I sin biografi om Robichaud skriver journalisten Michel Cormier: «Man kunne kanskje vinne et valg uten Irvings stilltiende støtte, men man kunne vanskelig håpe på å komme til makten om han bestemte seg for å gå åpenlyst imot.»12 Michel Cormier, Louis J. Robichaud. Une révolution si peu tranquille, Éditions de la Francophonie, Moncton, 2004. Det hendte at patriarken reiste seg mot vettskremte parlamentarikere og truet med å «stenge» velferdsstaten,13 Diane Francis, Le Monopole. 32 familles et conglomérats contrôlent le tiers des richesses canadiennes, Les Éditions de l’Homme, 1986. som om han gikk til lockout mot hele befolkningen.

I dag leder provinsstatsminister Blaine Higgs en mindretallsregjering. Han er tidligere leder i Irving-konsernet og har arbeidet i oljesektoren i over tretti år. Etter at han ble statsminister i 2010 har han åpnet for å slå sammen tre- og malmmarkedene i Øst-Canada og Nordøst-USA, samt å bygge en oljeledning gjennom Canada fra oljesandprovinsen Alberta til Irving-raffineriene. Han er et eksempel på et tilbakevendende problem i de kanadiske kystprovinsene, nemlig at de folkevalgte ofte opererer som lobbyister og glemmer at de representerer folket.

Oversatt av redaksjonen

Alain Deneault er medlem av Collège international de philosophie (Paris)


Fotnoter   [ + ]

Siste fra Canada

En litt bedre Nafta

Den reviderte nordamerikanske frihandelsavtalen begrenser investorenes makt og krever høyere lønninger. Men
Placeholder

Skuffende reforhandling

Etter 14 måneder med en tidvis bitter dialog ble United States-Mexico-Canada Agreement (USMCA)
Placeholder

Studentvår i Quebec

22. mai ble Montreals gater fylt av demonstranter. Ettårsdagen for studentprotestene mot
0 kr 0
Gå til Toppen