En populær hersketeknikk i politisk debatt i dag er å påpeke et fellestrekk mellom to diametralt motsatte personer eller strømninger for å sidestille og fordømme begge i ett smekk. Både det franske venstrepartiet La France insoumise og ytre høyre-partiet Rassemblement national (RN, tidligere Front national) kritiserer EU-traktatene? Aha, ytterpunktene møtes! De støtter begge «de gule vestene»? Der ser du, de er i praksis allierte! Etter gule vester-demonstrasjonen i byen hans 8. desember, skrev Toulouse-ordfører Jean-Luc Moudenc fra høyrepartiet Les Républicains: «Vi har sett de to ytterpunktene møtes på barrikadene for å destabilisere Frankrike. Jeg fordømmer denne sammensvergelsen og volden den skaper. De har spredd kaos og fortsetter i enkelte gater. Like barn leker best …» Å blande olje og vann for å diskvalifisere politiske motstandere er på ingen måte nytt.
Ytterpunktene, ekstremene, har aldri blitt godt behandlet. Uten å gå helt tilbake til antikken, da Aristoteles skrøt av «den gylne middelvei» og mente man måtte «unngå ytterpunktene», har «ekstrem» lenge blitt brukt til å fordømme påstått overdreven atferd og temperament. På 1300-tallet mente filosofen Nicole Oresme at «dyden er midten og lastene ytterpunktene». Tre århundrer senere skrev Blaise Pascal, en annen tilhenger av den gylne middelvei: «Overdreven åndelighet anklages for galskap, i likhet med den største åndløshet. Bare middelmådigheten er god. Det har flertallet bestemt […]. Jeg skal ikke sette meg opp mot det, jeg står gjerne i midten.» I 1782 var det filosofen Louis-Sébastien Merciers tur til å slå fast at «ytterpunktene møter hverandre» fordi «de fornemme og pøbelen nærmer seg hverandre i oppførsel».1For kilder til sitatene og hvordan termen ble brukt før den franske revolusjonen, se Uwe Backes, «Extrême, extrémité, extrémisme. Une esquisse de l’histoire de ces mots dans la langue politique française», Mots, nr. 55, Paris, juni 1998.
Moderasjonens dyder
Med den franske revolusjonen forlot temaet moralens domene og inntok politikken. I august 1789 skulle den nyinnstiftede nasjonalforsamlingen uttale seg om kongens vetorett: Kunne kongen stanse en lov nasjonalforsamlingen hadde vedtatt? Republikanerne som satt til venstre i salen gikk imot, mens de konstitusjonelle monarkistene som satt til høyre var for. Dette skillet mellom venstre og høyre skulle snart få selskap av et annet. Fra 1791 begynte man å snakke om «ytterst til venstre» og «ytterst til høyre», ofte for å antyde at de to ytterpunktene kunne finne sammen. De konstitusjonelle monarkistene nølte ikke med å framstille seg selve inkarnasjonen av moderasjon og fornuft. Som den tyske historikeren Uwe Backes skriver, «betegnelsen ‘ekstrem’ ble en klisjé i fransk og ikke-fransk revolusjonskritikk».2Uwe Backes, Politische Extreme. Eine Wort- und Begriffsgeschichte von der Antike bis in die Gegenwart, Vandenhoeck und Ruprecht, Göttingen 2006.
Folket må opplyses for å ledes tilbake til fornuftens, det vil si moderasjonens, vei.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Jean-Baptiste Louvet, forfatter og redaktør for avisen La Sentinelle, snakket ustanselig om et komplott mellom «fanatiske jakobinere» og eneveldetilhengerne. «Demokraten Babeuf er ikke annet enn en rojalist i forkledning», hevdet han 12. mai 1796, og gjentok tre dager senere at den revolusjonære journalisten François Noël Babeuf var «en rasende aristokrat […], en agent for utenlandske fyrster. Husk at jeg også mener det samme om Marat, d’Hébert og alle de andre kjeltringene av denne typen». Louvets konspiratoriske utblåsninger ble hyllet i datidens presse. Kollegene hans, som for det meste satte sin reformiver i Napoleons tjeneste, skrøt av Louvets mot og forstand.3Se Laura Mason, «Après la conjuration: le Directoire, la presse, et l’affaire des Égaux», Annales historiques de la Révolution française, nr. 354, Paris, oktober–desember 2008.
Madame de Staël var en populær figur hos de konstitusjonelle monarkistene. Etter å ha støttet revolusjonen i en kort periode begynte hun å lovprise moderasjonen: «Man har ofte sagt at aristokratene og jakobinerne under revolusjonen i Frankrike snakket samme språk, at de var like absolutte i sine meninger og hadde, alt etter situasjon, et like intolerant sett med holdninger», skrev hun i 1796. «Denne bemerkningen må ses som en enkel konsekvens av samme prinsipp. Sinnsbevegelsene gjør menneskene like seg imellom, slik feberen kaster ulike temperamenter ut i samme tilstand, og av alle sinnsbevegelsene er fraksjonering den mest ensidige i sine virkninger.»4Germaine de Staël, De l’influence des passions sur le bonheur des individus et des nations, 1796.
Folkemaktens eksesser
Etter statskuppet kalt 18. brumaire (9. november 1799) forsøkte Napoleon og hans allierte å utslette selve tanken om et politisk skille. Det nye regimet framstilte seg som den eneste fornuftige veien, en retorikk som forførte mange «moderate» i tiåret etter.
Advokaten Antoine Boulay de la Meurthe var en av de første til å applaudere den nye eneherskeren. I desember 1799 forsvarte han i Spectateur du Nord, avisen for de adelige som hadde flyktet fra Frankrike, «arbeidet, næringslivet, talentene og sedene» mot «agitatorene og de slemme». «Republikken står mellom disse to ytterpunktene», skrev han. «Den er i det enorme flertallet av borgere ekskludert fra både rojalistfraksjonen og den demagogiske fraksjonen.» For disse bemerkningene ble han belønnet med utmerkelser og stillingen som justisminister.
Slik fikk man i de tjue årene som fulgte etter den franske revolusjonen ingrediensene som i to århundrer har lagt grunnlaget for hesteskoteorien om at «ytterpunktene møtes», en påstand som brukes støtt og stadig for å diskreditere enhver idé om samfunnsendring: Med sine demagogiske og urealistiske forslag, svekker «ekstremister» av alle slag det politiske fellesskapet og fører landet ut på en farlig ferd, hevdes det. Folket må dermed opplyses for å ledes tilbake til fornuftens, det vil si moderasjonens, vei.
I likhet med Napoleon påsto de fleste styrende etter revolusjonen at de fulgte den gylne middelvei. For å forsone de borgerlige til venstre og til høyre, sa kong Ludvig Filip i januar 1831 om sin regjering: «Vi forsøker å holde oss til den gylne middelvei, på like lang avstand fra folkemaktens eksesser som fra kongemaktens overtramp.» Karikaturtegnerne kastet seg over emnet som kongens propagandister tutet folk ørene fulle med (se illustrasjoner).
Ekstrem sammensmeltning
Etter revolusjonene i februar og juni 1848 framstilte også Napoleon 3 seg som forsoningens mann og lovet, ifølge historikeren Éric Anceau, «en sentrisme som skulle absorbere ytterpunktene og ødelegge motsetningene»:5Éric Anceau, Napoléon III, Tallandier, Paris, 2012.
«I alle land kommer folkets behov og klagemål til uttrykk i ideer og prinsipper, og de danner partier. Disse sammenslutningene av individer […] stanger mot hverandre, ødelegger hverandre, helt til den nasjonale sannheten, formet av alle disse delsannhetene, heves til en felles enighet over alle politiske sinnsbevegelser. For å konsolidere denne prosessen må man ha ved makten en representant som ikke har andre interesser enn sine egne», skrev Napoleon 3 i 1841. Den gode makthaveren var den som hevet seg over massen og staket ut sannhetens vei slik en gjeter leder flokken.
«Populisme» er vår tids versjon av anklagen om at ytterpunktene møtes.
Da Napoleon 3s regime falt i 1870, flyttet det politiske tyngdepunktet seg, men retorikken endret seg ikke stort. De som tidligere ble kalt ekstremister, de moderate republikanerne, hevdet nå at de representerte fornuften og med det hva som var mulig.
Det radikale parti, dannet i 1901, brukte ofte dette argumentet mot sine sosialistiske rivaler, og senere kommunistene. Før første verdenskrig sidestilte partiavisen Le Radical støtt og stadig krigshisserne og pasifistene. 25. august 1913 fordømte en artikkel i avisen de som hadde en hang til «antimilitaristiske overdrivelser», og henvendte seg så til «de redelige folkene», patriotene «som elsker landet sitt lidenskapelig, men anstendig». De radikales daværende utenriksminister, Stephen Pichon, var selvsagt en av disse, som avisen lovpriste for sin «alltid forsiktige og moderate» tilnærming til «balkanspørsmålet». Denne tilnærmingen klarte ikke å forhindre krigen, men det betydde lite for de radikale, som fortsatte å hevde at ytterpunktene møtte hverandre. I sin utgave 10. juli 1918 langet Le Radical ut mot «ytterpunktene i den germanske imperialismen og i bolsjevikenes sosialistiske imperialisme», som ikke bare «møttes», men også var «i ferd med å smelte sammen».
Det beste utfallet
Denne sidestillingen av Tyskland og Sovjet-Russland skulle senere leve et langt og rikt liv, i en litt annen form, i fordømmelsen av «totalitarismene», et romslig begrep med plass til både kommunisme, fascisme og nazisme, som en motsetning til den eneste fornuftige økonomiske og politiske modellen, nemlig det liberale demokratiet og markedsøkonomien.
Begrepet ble først brukt av Mussolinis motstandere i Italia på 1920-tallet, men fikk sitt store gjennombrudd etter andre verdenskrig med Hannah Arendts forsøk på å avgrense det. «Totalitære bevegelser er mulige overalt hvor det finnes masser som av en eller annen grunn har fått smaken for politisk organisering», skriver hun i Origins of Totalitarianism (1951). I likhet med Carl Friedrich og Zbigniew Brzezinski, framtidig nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Jimmy Carter, forsøkte andre forskere å objektivere temaet med kriterier for et «totalitært regime»: ett masseparti styrt av en karismatisk leder, utbredt terror, økonomisk sentralisering, kontroll over kommunikasjonsmidlene.
Denne sidestillingen av Stalin og Hitler, ved å se bort fra alt som skiller dem – og de mange millioner nazisoldater Den røde hær nedkjempet på Østfronten – vant raskt fram i Vesten under den kalde krigen. I Frankrike fant den mange talspersoner. Filosofen Raymond Aron inkluderte Arendt i sine forelesninger på Sorbonne allerede i 1957, så ble begrepet «totalitarisme» et av yndlingstemaene i Commentaire, tidsskriftet han startet i 1978: Ordet opptrer i ikke mindre enn 381 artikler i de 162 numrene utgitt mellom 1978 og 2018.
Historikeren François Furet startet i 1982 Fondation Saint-Simon for å samle politikere og forretningsmenn «fra den intelligente høyresiden og den intelligente venstresiden». Tenketanken fordømmer «ytterpunktene» og går inn for «rasjonelt styre», det vil si «det beste utfallet møtet mellom intelligens og politikk kan gi».6«Droite, gauche, centre. L’exception française: fin ou recommencement? Entretien avec Jacques Julliard», Le Débat, nr. 52, Paris, 1988. Med innflytelsesrike skikkelser som historikerne Pierre Rosanvallon, Jacques Julliard og Pierre Nora, ble stiftelsen raskt et mektig nettverk. Notatene dens blir utgitt av det anerkjente forlaget Calmann-Lévy, i en serie startet av Aron, og ofte omtalt i dagsavisen Le Monde, hvis tidligere styreleder (1994–2008), Alain Minc, har vært tenketankens kasserer.
Forførte kommunister
Med denne støtten har hesteskoteorien fått akademisk legitimitet. I 2015–2016 tilbød det anerkjente universitetet Sciences Po i Paris et kurs kalt «Å tenke politikk i ytterpunktene», hvor målet var å «bedre forstå høyre- og venstreekstremisme» for å «få fram ekstremismenes felles aspekter». Andre del av kurset, kalt «Konvergenspunkter», hadde en forelesning kalt «Konspirasjon og antagonistisk verdensanskuelse», hvor man sammenlignet tekster av Front national-grunnlegger Jean-Marie Le Pen med tekster skrevet av trotskistpartiet Lutte ouvrière («Arbeiderkamp»). En annen forelesning handlet om «eurofobi og antiglobalisering» som ble antatt å være felles for de politiske ytterpunktene.
Denne typen undervisning går rett inn i den omstridte teorien til statsviteren Pascal Perrineau om en «venstre-LePen-isme» med påstanden om at mye av Front nationals vekst skyldes at tidligere kommunistvelgere, hovedsakelig definert av fravær av økonomiske og kulturelle ressurser, spontant har latt seg forføre av Front nationals simplistiske retorikk.
De siste tjue årene har ideen om ytterpunktene blitt en politisk klisjé, brukt på alt av alle. I 2002 ble det hevdet at Le Pen kom seg til andre runde i presidentvalget fordi «småkandidatene» på ytre venstre hadde sendt ut den fornuftige Lionel Jospin og dermed spilte på lag med ytre høyre, som de da i praksis allierte seg med. «Å stemme på ytterpunkter, er ikke det også å avvise kompleksiteten i dagens Europa og verden?» spurte Libération-journalisten Jean Quatremer EUs daværende handelskommissær Pascal Lamy 3. mai 2002. «Forstår franskmennene kompleksiteten i deres eget system?» repliserte Lamy og viste hvor mye tiltro han hadde til sine landsmenns intelligens.
De fornuftiges styre
Etter folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005, skrev Le Monde i en leder at nei-sidens seier ikke var annet enn triumfen for en «enorm avvisningsfront» bestående av stemmer «fordelt mellom ytre høyre, ytre venstre og hjemmesitterne». Å avvise grunnlovstraktaten, mente daværende partisekretær for Sosialistpartiet Martine Aubry, var ikke bare «populisme», men framfor alt å stå i fare for å nøre opp om «det som i fortiden drev Italia til det vi vet».7RTL, 20. mars 2005. Sitert i PLPL, nr. 24, Paris, april 2005. Merkelappen «populisme» er vår tids versjon av anklagen om at ytterpunktene møtes. Den blir klistret på alt som faller utenfor det som blir ansett som sømmelige politiske alternativer: France insoumise, Rassemblement national, «de gule vestene», brexit, Donald Trump, Bernie Sanders, den italienske koalisjonsregjeringen.
Etter å ha kjeftet lenge på «venstre-LePen-istene», anklager Perrineau nå alle EU-kritikere for «nasjonalpopulisme». Og i mediene påstås det ofte at høyre-venstreskillet har blitt fortrengt av et nytt skille mellom EU-tilhengere og -motstandere, mellom de som forsvarer «det åpne samfunn» og de som hevdes å ville lukke det. For fire år siden annonserte Alain Juppé, læremesteren til dagens franske statsminister Édouard Philippe, prosjektet for Frankrike og EU som dagens president har overtatt: «Vi må kanskje en dag vurdere å kutte de to endene av omeletten for å la de fornuftige folkene styre sammen og utelate de to ytterpunktene, både til venstre og til høyre, som ikke har skjønt noe som helst av verden.»8Le Point, Paris, 1. januar 2015.
Bortsett fra at det i denne lille leken er like lett å finne likhetstrekk mellom «liberale» Angela Merkel og Emmanuel Macron og «illiberale» Matteo Salvini og Viktor Orbán: De hyller alle privateiendommen og middelklassen, drømmer om å senke skatter og avgifter, «myke opp» arbeidsmiljølovene, slå hardere ned på «trygdesnyltere» og begrense streikeretten. Men få peker på disse likhetene i taler eller i mediene, og det finnes ingen forelesninger om det på Sciences Po.
Oversatt av redaksjonen
Constantin Brissaud er doktorgradsstudent i statsvitenskap, Universitetet i Strasbourg.
- 1For kilder til sitatene og hvordan termen ble brukt før den franske revolusjonen, se Uwe Backes, «Extrême, extrémité, extrémisme. Une esquisse de l’histoire de ces mots dans la langue politique française», Mots, nr. 55, Paris, juni 1998.
- 2Uwe Backes, Politische Extreme. Eine Wort- und Begriffsgeschichte von der Antike bis in die Gegenwart, Vandenhoeck und Ruprecht, Göttingen 2006.
- 3Se Laura Mason, «Après la conjuration: le Directoire, la presse, et l’affaire des Égaux», Annales historiques de la Révolution française, nr. 354, Paris, oktober–desember 2008.
- 4Germaine de Staël, De l’influence des passions sur le bonheur des individus et des nations, 1796.
- 5Éric Anceau, Napoléon III, Tallandier, Paris, 2012.
- 6«Droite, gauche, centre. L’exception française: fin ou recommencement? Entretien avec Jacques Julliard», Le Débat, nr. 52, Paris, 1988.
- 7RTL, 20. mars 2005. Sitert i PLPL, nr. 24, Paris, april 2005.
- 8Le Point, Paris, 1. januar 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal