Helt siden Jeremy Corbyn ble valgt til partileder har han blitt forsøkt stemplet som antisemitt. Corbyn har overlevd og partiet synes ikke å være nevneverdig svekket på meningsmålingene. Men Labour har måttet bruke mye energi på å slå tilbake anklagene, og mange i partiet tør ikke lenger kritisere Israel av frykt for å bli kalt antisemitter. Foto: PAUL ELLIS, AFP PHOTO / NTB Scanpix.
/

Corbyn-kontroversen

Viljen til å framstille Jeremy Corbyn som en unikt ondsinnet skikkelse i britisk politikk har beseiret all intellektuell redelighet, mens en skremmende reell antisemittisme vokser seg sterk på motsatt fløy.

Kontroversen om antisemittisme i britisk politikk har spredt seg ut over landegrensene. Nylig sauset journalisten Patrick Kingsley i New York Times sammen anklager om «inngrodd antisemittisme» i Labour med nedtaggingen av en jødisk gravgård i Frankrike med svastikaer. Og han så dette som bevis på at «antisemittisme har blitt en del av dagens politiske venndiagram hvor ytre høyre kan overlappe med deler av ytre venstre, Europas radikale islamister og selv politikere fra USAs to største partier».1Patrick Kingsley, «Antisemitism is back, from the left, right and islamist extremes. Why?», The New York Times, 4. april 2019.

New York Times har en sørgelig merittliste i sin dekning av disse sakene. I oktober 2017 beskrev journalisten Howard Jacobson i en kommentar landsmøtet som Labour nylig hadde avholdt, som en strøm av hat og påsto at det hadde blitt stemt over et benkeforslag som sådde tvil om Holocaust.2Howard Jacobson, «The phony peace between the Labour Party and Jews», New York Times, 6. oktober 2017. Det ble aldri stemt over et slikt forslag; Jacobson diktet det simpelthen opp.

Siden 2015 har slike «unøyaktigheter» vært vanlig praksis i britisk presse, inkludert i anerkjente medier som The Guardian og BBC.3Justin Schlosberg og Laura Laker, Labour, Antisemitism and the News: a disinformation paradigm, Media Reform Coalition, September 2018 Grunnleggende faktasjekking synes å ha blitt forlatt og de fiktive anklagene mot Corbyn og hans støttespillere har blitt gjentatt så ofte at de er blitt ubestridelige sannheter.

Også andre steder i verden svertes venstrepolitikere, som i likhet med Corbyn er kjent for å støtte palestinerne. I sin artikkel sammenlignet Kingsley ikke bare britiske Labour med Ungarns høyreradikale president Viktor Orbán, men hevdet også at den demokratiske kongresskvinnen Ilhan Omar i USA var blitt «allment fordømt for å bruke antisemittiske stereotypier om jødelobbyenes utilbørlige innflytelse over amerikansk politikk» og koblet henne til «radikale islamistkretser». I virkeligheten hadde Omar ikke sagt et ord om noen «jødelobby», men uttalt seg om American Israel Public Affairs Committee (Aipac), en lobbyorganisasjon med en politisk innflytelse som også har blitt debattert i spaltene til New York Times.4Nathan Thrall, «How the battle over Israel and antisemitism is fracturing American politics», The New York Times, 28. mars 2019. Avisen fjernet passasjen i nettutgaven, men nedverdiget seg ikke til å trykke en rettelse.

Hva er anklagene mot Corbyn og partiet hans basert på? Labour-politikere og progressive kommentatorer blir jevnlig bedt om å uttale seg om Labour har et problem med antisemittisme uten at det blir gitt noen konkrete eksempler. Det ville åpenbart vært et problem om så bare noen få medlemmer hadde antisemittiske holdninger, derfor kan de ikke benekte at det kan finnes et problem uten å framstå som om de ikke tar det seriøst. Men anklagene mot Corbyn går mye lenger: De påstår at Labour under Corbyn er blitt «et kjølig sted for jøder» og «institusjonelt antisemittisk» med en partiledelse drevet av «jødehat», som har «erklært krig» mot det jødiske samfunnet i Storbritannia og nå er blitt en «eksistensiell trussel» for alle jøder i Storbritannia.5The Guardian (18. mars 2016 og 9. september 2018), The Daily Mirror (2. september 2018), The Jewish Chronicle (22. august 2018) og The Guardian (26. juli 2018).

 

Samme konklusjon

Grunnsteinen i dette byggverket ble lagt våren 2016, da Corbyns stilling som partileder ennå var skjør og de alternative mediene som nå støtter ham overfor angrepene fra Labours høyrefløy fortsatt var i startgropen.6Se Paul Mason, «Apati og likegyldighet i Labour-land», Le Monde diplomatique, juni 2017. Corbyn ble da gitt skylden for hendelser som var utenfor hans kontroll (som de antisemittiske uttalelsene til Naz Shaah da hun ble valgt inn i parlamentet flere år før Corbyn ble partileder), eller som aldri hadde funnet sted (påstander om antisemittisme i lokallaget ved universitetet Oxford som viste seg å være rent oppspinn).

Mediene har hele tiden nektet å sette disse og andre, reelle eller oppdiktede, hendelser i kontekst. I et parti med over en halv million medlemmer finnes det utvilsomt tilfeller av antisemittisme. Hvis mediene hadde lett like godt etter slike fordommer da Tony Blair, Gordon Brown eller Ed Miliband styrte Labour, ville de garantert funnet medlemmer som hadde kommet med antisemittiske ytringer, selv om sosiale medier nå har gjort det lettere å spore opp disse.

Spørsmålet er dermed ikke om det finnes antisemittiske elementer i Labour, men hvor representative de er og hva som er blitt gjort med problemet. Alle seriøse gjennomganger av bevisene har falt ned på samme konklusjon: Motstanderne har ikke anerkjent partiledelsens store anstrengelser for å luke ut slike elementer.7Se Jamie Stern-Weiner, «Jeremy Corbyn hasn’t got an ‘antisemitism problem’: his critics do», Open Democracy, 27. april 2016

 

Brutt tabu

Corbyn forsøkte først å ta brodden av kontroversen og bestilte en rapport fra menneskerettsadvokat og Labour-politiker Shami Chakrabarti i juni 2016. Hennes grundige granskning slo fast at partiet «ikke er oversvømt av antisemittisme, islamofobi eller andre former for rasisme». Samtidig bemerket hun at det var «klare bevis (fra noen år tilbake) på et mindretall hatefulle eller ignorante holdninger og atferder». «Jeg har hørt for mange jødiske stemmer uttrykke bekymring for at antisemittisme ikke har blitt tatt alvorlig nok i Labour og på venstresiden generelt»,8«The Shami Chakrabarti Inquiry», London, 30. juni 2016. skrev Chakrabarti og foreslo en rekke konkrete tiltak for å gjøre noe med problemet.

Da rapporten kom forsøkte ingen å avvise Chakrabartis funn, men bare noen måneder senere var Labours kritikere på krigsstien igjen. De kalte rapporten for «hvitvasking», uten å forklare hva som var galt med den. Noen uker senere fant en parlamentskomité, bestående av flere medlemmer uten særlig sympati for Corbyn, «ingen pålitelige empiriske bevis for ideen om at det er en større forekomst av antisemittiske holdninger i Labour enn i andre politiske partier» – selv om den i stor grad konsentrerte seg om Labours påståtte misgjerninger.9«Antisemitism in the UK», House of Commons / Home Affairs Committee, London, 16. oktober 2016.

Inntil i fjor involverte anklagene, riktige eller uriktige, mot Corbyns Labour i det minste påståtte fordommer mot jøder. Og bebreidelsene mot Corbyn dreide seg som regel om at han hadde en blindsone eller hadde latt en viss oppfatning av hans holdninger få fotfeste. Den begrensningen la anklagerne fra seg i juni i fjor.

Da ble Labours ledelsesorgan (NEC) presset til å vedta antisemittismedefinisjonen til Den internasjonale alliansen for Holocausts minne (IHRA), som i all hovedsak handler om å begrense hva folk kan si om Israel. NEC foreslo en rekke justeringer for å beskytte partimedlemmenes rett til å støtte palestinernes demokratiske rettigheter uten frykt for å bli straffet. Ideen om at disse tilleggene utgjorde den minste trussel mot britiske jøder var absurd. Likevel brukte Corbyn-motstander Margaret Hodge, som har jødisk bakgrunn, anledningen til å skrike til Corbyn i Underhuset 18. juli at han, partilederen hennes, var en «jævla antisemitt og rasist». Tiraden brøt et tabu, og siden den gang har politikere og journalister kalt Corbyn antisemitt som om det var opplest og vedtatt.

Etter intenst press kapitulerte NEC og vedtok IHRA-definisjonen uten å endre et eneste komma. Etter at en høyreekstremist drepte elleve mennesker i en synagoge i Pittsburgh i USA, klarte ikke The Guardian å sitere Corbyns kondolanse uten å beskrive ham som «Labour-lederen som har blitt anklaget for å ha latt antisemittismen få fotfeste i partiet», som om det var en eller annen slags forbindelse mellom ham og drapsmannen.10 Harriet Sherwood, «Pittsburgh shooting: Jewish organizations express horror at attack», The Guardian, 28. oktober 2018.

 

Debatt om veggmaleri

Historikeren Geoffrey Alderman har nylig kritisert slike insinuasjoner. Alderman er en iherdig Israel-forsvarer og dypt uenig med Corbyns propalestinske standpunkt. Han avfeier likevel ideen om at Labour-lederen skal ha noe som helst imot jøder, og påpeker at Corbyn «har en imponerende, beviselig historie med å støtte initiativ fra det jødiske samfunnet».11 Geoffrey Alderman, «Horrors! Corbyn’s a ‘PM in waiting’ – accept it», Jewish Telegraph, London, 18. april 2019. Alderman mener også at «i forbindelse med jødisk sensibilitet, har Corbyn for mange ganger handlet dumt, antakelig uten å ha tenkt gjennom de langsiktige konsekvensene av handlingene sine». Men dette er langt fra medieportrettet av en innbitt jødehater.

Selv når Corbyns handlinger har vært kritikkverdige, har medienes overdrivelser ofte gjort enhver seriøs debatt umulig. I 2012 oppsto det en debatt rundt et veggmaleri i Øst-London inspirert av konspirasjonsteorier om en ny verdensorden. Var kunstneren Mear Ones portrett av grådige banksjefer antisemittisk? Etter en rekke klager ba bydelsordfører Lutfur Rahman politiet fjerne maleriet. Rahman sa at kunstnerens politiske overbevisninger ikke hadde vært avgjørende for beslutningen: «Intensjonelt eller ikke viderefører bildene av bankmenn antisemittisk propaganda om konspiratorisk jødisk makt over de økonomiske og politiske institusjonene.»12 Marcus Dysch, «Mayor: Tower Hamlets mural ‘to be removed’», The Jewish Chronicle, 4. oktober 2012.

Mear One klaget på Facebook over ødeleggelsen og la ved et bilde av verket. Corbyn la igjen en kommentar der han spurte hvorfor det hadde skjedd uten å si noe om veggmaleriets innhold. Seks år senere skulle denne kommentaren dominere forsidene i ukevis, og den siteres fortsatt som bevis på at Corbyn er antisemitt.

Det var all grunn til å kritisere Corbyn for ikke å ha sett nærmere på bildet og fått med seg at maleriet i beste fall var tvilsomt, noe han var raskt ute med å beklage. Episoden kunne vært en god anledning til å vise folk hvordan antisemittiske holdninger kan uttrykkes på kodet vis. Men mediedekningen antydet at veggmaleriet hadde vært den mest groteske nazipropaganda, som alle andre enn Corbyn hadde fått med seg. Hans tilfeldige Facebook-kommentar ble forvandlet til en betingelsesløs støtte til kunstneren. Viljen til å framstille Corbyn som en unikt ondsinnet skikkelse i britisk politikk beseiret all intellektuell redelighet.

 

Forkastelig retorikk

Labour har slitt med å slå tilbake angrepene. Mange partimedlemmer har ventet med å reagere, fordi de har villet svare ordentlig på rasismeanklagene, uansett hvor grunnløse eller overdrevne de har framstått som. Noen Corbyn-tilhengere har syntes å tro at de falske anklagene ville bli diskreditert så snart Labour viste tydelig at partiet gjorde noe med de reelle problemene i dets ytterkanter. Til ingen nytte.

Corbyns motstandere nekter å la saken dø, til det er den altfor nyttig som et våpen som genererer uendelige mengder negativ oppmerksomhet. I februar meldte en håndfull parlamentarikere i Labours høyrefløy seg ut av partiet. Alle var Corbyn-motstandere og hadde siden 2015 jobbet utrettelig for å sabotere alle hans initiativ. Det virker som de innså at påståtte bekymringer om antisemittisme ville være en bedre begrunnelse for utmeldelsen enn deres ønske om å bevare sine politiske karrierer, og hevdet at de forlot partiet på grunn av Corbyns hykleri, og fordi det var høyst usikkert om de kom til å få stille i neste valg.

Utmeldelsen kom samtidig som Labours generalsekretær Jennie Formby presenterte parlamentsmedlemmene for bevis på at hun håndterte de små lommene av antisemittisme blant partimedlemmene langt mer effektivt enn forgjengeren, Corbyn-motstanderen Iain McNicol.

Hvor mye skade har anklagene påført Labour? Corbyn har overlevd og partiet synes ikke å være nevneverdig svekket på meningsmålingene. Men Labour har måttet bruke mye energi på å slå tilbake angrepene, og mange i partiet er nå redde for å kritisere Israel av frykt for å anklages for antisemittisme.

Anklagene mot Labour har sammenfalt med en reell økning i antisemittisme i Europa og Nord-Amerika, og da ikke på venstresiden, men på ytre høyre. Konspirasjonsteorier om George Soros og «kulturmarxister» er ikke lenger forbeholdt nettroll, men frontet av Donald Trump og andre prominente høyrefolk. Denne forkastelige retorikken har også inspirert angrep mot synagoger i USA. Et fenomen Storbritannia heller ikke er immun mot. Historien vil ikke være nådig mot dem som skapte et fantasifoster om antisemittisme på venstresiden, mens en skremmende reell antisemittisme vokste seg sterk på motsatt fløy.

Oversatt av redaksjonen

Daniel Finn er redaktør for New Left Review

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Sosialisme i kapitalismens midte

Neste sak

De forsvunne som ikke ville forsvinne

Andre saker om Media

Frihandel med kanon

Den økonomiske liberalismens globale talerør er imot statlig innblanding, men ikke når

Moskvas myke makt

«Propagandakanalen» RT forsøker å ta opp kampen mot de store vestlige nyhetskanalene.

0 kr 0